Jævla hore!

[AnonymBruker]

Det er helt greit at man skal være tålmodig med tenåringer, men jeg er en egen person og jeg har mine grenser, og jeg lar INGEN kalle meg en jævla hore. Fullstendig uakseptabelt!
 

Hvis hun sliter så mye med å velge klær så får hun enten stå opp tidligere eller velge det dagen før. Og jeg hadde på ingen måte ventet i bilen på at hun skal komme slentrende når hun gidder. Hun er 17 år! Skal du ha skyss så kommer du når jeg sier vi skal reise, eller så må du komme deg dit selv. 
 

Det er faktisk sånn at hun skal ut i samfunnet alene om veldig få år og det kommer til å smelle hardt (for henne!) hvis dere ikke setter noen grenser snart. 

Anonymkode: e7958...e71

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (På 1.3.2023 den 13.03):

Er enig med mye her, men som forelder til en 17 åring selv, som ikke klarer å komme seg på skolen i tide(han bare sovner igjen)mener jeg det er vår oppgave og hjelpe ham å ihvertfall fullføre grunnskolen. Etter det kan de jo prøve å feile så mye de vil, men akkurat Vgs kan ikke kastes bort. Så jeg mener at så lenge de bor hjemme er det vår jobb som foreldre og hjelpe til.

Anonymkode: f1753...c87

Å vekke en trøtt 17 åring et par ganger for at han skal komme seg opp er ikke en gang i nærheten av den situasjonen her.

Anonymkode: e7958...e71

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (5 timer siden):

Dette er tenårene! Det blir verre bare hold ut 😬

Anonymkode: 40fed...8ff

Når ble det vanlig at 17 åringer kaller moren sin jævla hore og velter ting fordi moren ikke valgte riktig genser? Og at hun ikke gidder å ordne seg så hun rekker skolen? 

Dette handler ikke om å være en tenåring, dette er et holdningsproblem! Jeg tror ikke et sekund på at det er utbredt at alle tenåringer mangler respekt for omgivelsene sine!

Anonymkode: e7958...e71

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (1 time siden):

Når ble det vanlig at 17 åringer kaller moren sin jævla hore og velter ting fordi moren ikke valgte riktig genser? Og at hun ikke gidder å ordne seg så hun rekker skolen? 

Dette handler ikke om å være en tenåring, dette er et holdningsproblem! Jeg tror ikke et sekund på at det er utbredt at alle tenåringer mangler respekt for omgivelsene sine!

Anonymkode: e7958...e71

Det er sikkert ikke vanlig for denne 17 åringen heller. Det er vel en grunn til at moren skriver her og reagerer slik. Det at hun har en "meltdown" virker deriimot vanlig for denne ungdommen. Hun klikker og greier ikke å håndtere stress. Jeg tror det er et temperamentsproblem. Vi hører jo at foreldrene står i giv-akt og prøver å forhindre en ny hendelse ved å være veldig tålmodig når hun prøver klær osv. Det gjør de vel fordi de har hatt en rekke episoder tidligere, og til syvende og sist ender dette med at ungdommen klikker.- ikke kommer seg på skolen, og de må ha henne hjemme et ekstra år.....

Så de som ikke har hatt slike ungdommer eller barn- de vet egentlig ikke hva det går i. Lykke til med å møte noe sånt med kjeft tilbake. Det handler jo om noen som ikke kan regulere sin egne følelser, og det vil ikke hjelpe om foreldrene i tillegg blir sinte. 

Slikt må man snakke om når det roer seg og planlegge for. Som feks en som sier at klær må ligge klar. Men dagene går i ett, og det er sikkert mange av oss som kunne tenkt oss at klærne lå klar...og at vi ikke følte at vi måtte prøve antrekk. Det er en ungdom som har sinne-issues, og det blir bedre når hun blir eldre, flytter og ut og tar mer ansvar. Men selvfølgelig, kommer hun seg ikke på skolen, så flytter hun aldri ut...og da har man maasse problemer i tillegg. 

Joda, neida---jeg føler meg deg TS. Been there- done that, og jeg hadde fader meg hatt småbarn 5 ganger til heller en en runde til med ungdom. 

Anonymkode: ea3da...287

[Rotehodet]

Problemet er den enkle setningen i hovedinnlegget, 

'Vi foreldre gjør alt for å hjelpe henne i hverdagen'.. 

Dere har klart det så mange andre foreldre har klart, å skape et hjelpesløst barn som ikke vet hvordan de skal ta eget ansvar for egne handlinger. 

Hvorfor har dere hjulpet henne med alt i stedet for at hun kan få lære av de feilene man skal gjøre som barn og tenåring? 

[Gjest CSe0gvmY2b]

AnonymBruker skrev (2 timer siden):

"jeg kan desverre ikke hjelpe deg med å fikse problemet"

Ser du ikke at du ikke bidrar med å løsninger kun rakke ned på andres forslag? 

Hva poenget med de mange innleggene dine egentlig? 

Anonymkode: b508e...a01

Bidra med løsning, som deg? Hive dattera på dør? Dere hjelper ikke Ts ved å være slemme og urimelige. Jeg har kun prøvd å være støttende i forhold til alle de slemme kommentaren som har kommet da. 

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (34 minutter siden):

Det er sikkert ikke vanlig for denne 17 åringen heller. Det er vel en grunn til at moren skriver her og reagerer slik. Det at hun har en "meltdown" virker deriimot vanlig for denne ungdommen. Hun klikker og greier ikke å håndtere stress. Jeg tror det er et temperamentsproblem. Vi hører jo at foreldrene står i giv-akt og prøver å forhindre en ny hendelse ved å være veldig tålmodig når hun prøver klær osv. Det gjør de vel fordi de har hatt en rekke episoder tidligere, og til syvende og sist ender dette med at ungdommen klikker.- ikke kommer seg på skolen, og de må ha henne hjemme et ekstra år.....

Så de som ikke har hatt slike ungdommer eller barn- de vet egentlig ikke hva det går i. Lykke til med å møte noe sånt med kjeft tilbake. Det handler jo om noen som ikke kan regulere sin egne følelser, og det vil ikke hjelpe om foreldrene i tillegg blir sinte. 

Slikt må man snakke om når det roer seg og planlegge for. Som feks en som sier at klær må ligge klar. Men dagene går i ett, og det er sikkert mange av oss som kunne tenkt oss at klærne lå klar...og at vi ikke følte at vi måtte prøve antrekk. Det er en ungdom som har sinne-issues, og det blir bedre når hun blir eldre, flytter og ut og tar mer ansvar. Men selvfølgelig, kommer hun seg ikke på skolen, så flytter hun aldri ut...og da har man maasse problemer i tillegg. 

Joda, neida---jeg føler meg deg TS. Been there- done that, og jeg hadde fader meg hatt småbarn 5 ganger til heller en en runde til med ungdom. 

Anonymkode: ea3da...287

Du er også en av de som tror grensesetting er ensbetydende med sinne? 
Å ikke godta en oppførsel, betyr da ikke at man må bli sint?
 

Jeg har barn selv og vokst opp med flere søsken. Søsken som har fått barn mens jeg enda var i tenårene og jeg har hatt flere tantebarn som var i tenårene før jeg selv fikk barn. Jeg har jammen meg sett mange meltdowns i mitt liv, men aldri en gang har jeg opplevd noen kalle moren sin jævla hore. Du trenger ikke å være sint for å slippe den oppførselen, du trenger bare å være oppdratt til å respektere andre mennesker. Det er ikke greit å såre andre mennesker selv om vi er sinte.

Anonymkode: e7958...e71

[Sannhet]

Takk for at dere har tatt dere tid til å dele av egne erfaringer og bidratt med øvrige kommentarer. Jeg innser at innlegget mitt kan tolkes på ulike måter. Det er plasskrevende å utdype forholdene totalt sett, men jeg innser at det kan være greit å oppklare noe som, etter det jeg leser, kan ha blitt misforstått. Men først, vi er ikke perfekte foreldre og har våre feil og mangler. Og all ære til dere som har veloppdratte barn. Det må være en god følelse. 

1) Jeg starter med definisjonen av det jeg legger i at vi er ressurssterke. Vi har høy utdanning (og høyt studielån), jobb, middels lønn og klarer oss økonomisk. Som folk flest, er vi også berørt av høye strømpriser, renteøkning og høyere levekostnader. Enkelt forklart, vi er ikke rike og har aldri kunnet gi barna våre alt de ønsker seg eller peker på. Vi har en gammel bil, barna arver klær, vi kjøper brukt sportsutstyr og sykler, og jeg husker ikke sist vi var på café (og med det mener jeg ikke at det er vanlig å gå på café). Økonomien er for stram til at vi kan reise på sommerferie (og det er heller ikke uvanlig). Med andre ord er vi en gjennomsnittsfamilie (eller A4, som noen her har kalt det) på fem.

2) Vi har ikke som vane å kjøre datteren vår (eller de andre) til skolen. Skolen ligger på vei til min manns jobb, og da jeg skrev innlegget var han på vei til jobb og lot henne sitte på. Han satt i bilen da utbruddet hennes kom. (Han ville ha blitt sint, hadde han hørt det.)

3) Jeg aksepterer ikke å bli kalt «jævla hore», ble sint, men valgte å ikke eksplodere foran henne. Hennes far og jeg tok henne fatt etter skoletid fordi det, selvsagt, er helt uakseptabelt. Men jeg valgte å ikke ta henne fatt før skolen fordi jeg ville ikke at hun skulle miste mer undervisning. (Og i hennes øyne var det ikke nødvendigvis en fordel eller belønning å måtte dra på skolen.)

4) Hun gikk på en veldig stor ungdomsskole som først ble helt stengt da coronaen kom, og senere oppdelt i kohorter. Grunnet flytting, var hun ny elev der. Hun var skoleflink og fikk gode karakterer, men ble ekskludert av jentene i klassen. Spesielt en leder i en jentegjeng behandlet henne dårlig og rakket ned på henne uten at de andre reagerte. De ga henne også et kallenavn. Det ble verre da skolen ble oppdelt i kohorter. Hun utviklet etter hvert skolevegring og det ble utfordrende å få henne gjennom ungdomsskolen. Da ble BUP koblet på, men fordi spørreskjemaene deres ikke viste tegn på noen diagnoser, fikk hun ikke gå i samtale med dem. Kort sagt, ble hun sendt fra den ene til den andre i systemet. Hun var overbevist om at det var noe galt med henne som hun trengte hjelp til. 
5) Da jeg skrev at vi hjelper henne med «alt» betyr det at vi sørger for det selvfølgelige. For oss innebærer det å gi av vår kjærlighet, lytte til henne, gi henne en klem, si at vi er glad i henne, og vi har ofte samtaler med henne der hun deler av sine gleder og sorger, viser oss bilder, nettsider, stiller spørsmål eller bare drikker en kopp te sammen. Det betyr imidlertid ikke at vi gir henne alt hun ønsker seg, lar henne gjøre hva hun vil eller kjører henne til skolen (det er også sjelden vi er hjemme før skoletid). 
6) Vi forventer at hun oppfører seg ordentlig, viser respekt for andre, er høflig, takker for maten, rydde av etter seg, lager mat (bortsett fra middag, men hun lager også det til alle av og til). Hun har vasket egne klær i flere år, hengt opp, lagt sammen, og også vasket felles håndklær og sengetøy. Lærere har alltid sagt at hun har vært høflig og hjelpsom mot svakere elever. Vi har aldri mottatt klager på at hun har oppført seg dårlig mot andre. Men hun kan krangle med søsken og være oppfarende mot oss foreldrene, og ekstra ille da hun gikk så langt som før jeg skrev innlegget. Hun måtte sitte i skammekroken som barn. 
7) Skolevegringen sitter igjen. Hun går på videregående. Hun er usikker på seg selv og er redd for å bli ekskludert, som på ungdomsskolen. Hun «hater» den hun var på ungdomsskolen. Men det går litt bedre. Men hun er redd for ikke å være pen nok, ha bra nok klær, fint nok hår… Vi har samtaler med henne, er foreldre, men ikke vennene hennes. Hun vil ikke dele alt med oss. Vi har valgt å la henne ta timer hos psykolog (som vi har fått anbefalt og som tilfeldigvis skal være veldig bra). Psykologen gir henne verktøy til å takle utfordringer med skolevegring og frykten for ikke å strekke til. (Kan legge til at psykologen har vært sykemeldt de siste ukene.)

Jeg syns det er utfordrende og sier ikke at jeg har det verre enn andre. Årsaken til at jeg skrev innlegget var for å høre om flere har erfaringer de kan dele. Flere svar er svært konstruktive, mens noen er kritiske og andre tankevekkende. Men det er fint å få hjelp til å sortere tanker og følelser rundt det jeg opplevde i forkant av innlegget mitt.

[itfruen]

Til Ts,

Min umiddelbar tanke etter at jeg leste hovedinnlegget ditt er at dette er et barn som ikke har det så godt med seg selv, sliter kanskje med å finne plassen sin i samfunnet (les: venner og omkrets) og sliter med selvtillit. Valg av genser var trigger og velting av bord og stygg ordbruk var utfallet. Det er tøft å være tenåring, og kanskje enda tøffere i dagens samfunn med så mye fokus på utseende og merkeklær. Du skriver at hun er pliktoppfyllende hjemme, men at det skjærer seg til tider. Går hun på noen aktiviteter? Hvis ikke, kan dere høre med henne om det er noe hun vil lære seg? F eks musikk? Tegning? Dette kan være en slags terapi for henne, og samtidig får hun vinklet oppmerksomheten et annet sted. Og kan få utløp for frustrasjonen ved å gjøre noe kreativt. 
 

 

[AnonymBruker]

Sannhet skrev (14 timer siden):

Takk for at dere har tatt dere tid til å dele av egne erfaringer og bidratt med øvrige kommentarer. Jeg innser at innlegget mitt kan tolkes på ulike måter. Det er plasskrevende å utdype forholdene totalt sett, men jeg innser at det kan være greit å oppklare noe som, etter det jeg leser, kan ha blitt misforstått. Men først, vi er ikke perfekte foreldre og har våre feil og mangler. Og all ære til dere som har veloppdratte barn. Det må være en god følelse. 

1) Jeg starter med definisjonen av det jeg legger i at vi er ressurssterke. Vi har høy utdanning (og høyt studielån), jobb, middels lønn og klarer oss økonomisk. Som folk flest, er vi også berørt av høye strømpriser, renteøkning og høyere levekostnader. Enkelt forklart, vi er ikke rike og har aldri kunnet gi barna våre alt de ønsker seg eller peker på. Vi har en gammel bil, barna arver klær, vi kjøper brukt sportsutstyr og sykler, og jeg husker ikke sist vi var på café (og med det mener jeg ikke at det er vanlig å gå på café). Økonomien er for stram til at vi kan reise på sommerferie (og det er heller ikke uvanlig). Med andre ord er vi en gjennomsnittsfamilie (eller A4, som noen her har kalt det) på fem.

2) Vi har ikke som vane å kjøre datteren vår (eller de andre) til skolen. Skolen ligger på vei til min manns jobb, og da jeg skrev innlegget var han på vei til jobb og lot henne sitte på. Han satt i bilen da utbruddet hennes kom. (Han ville ha blitt sint, hadde han hørt det.)

3) Jeg aksepterer ikke å bli kalt «jævla hore», ble sint, men valgte å ikke eksplodere foran henne. Hennes far og jeg tok henne fatt etter skoletid fordi det, selvsagt, er helt uakseptabelt. Men jeg valgte å ikke ta henne fatt før skolen fordi jeg ville ikke at hun skulle miste mer undervisning. (Og i hennes øyne var det ikke nødvendigvis en fordel eller belønning å måtte dra på skolen.)

4) Hun gikk på en veldig stor ungdomsskole som først ble helt stengt da coronaen kom, og senere oppdelt i kohorter. Grunnet flytting, var hun ny elev der. Hun var skoleflink og fikk gode karakterer, men ble ekskludert av jentene i klassen. Spesielt en leder i en jentegjeng behandlet henne dårlig og rakket ned på henne uten at de andre reagerte. De ga henne også et kallenavn. Det ble verre da skolen ble oppdelt i kohorter. Hun utviklet etter hvert skolevegring og det ble utfordrende å få henne gjennom ungdomsskolen. Da ble BUP koblet på, men fordi spørreskjemaene deres ikke viste tegn på noen diagnoser, fikk hun ikke gå i samtale med dem. Kort sagt, ble hun sendt fra den ene til den andre i systemet. Hun var overbevist om at det var noe galt med henne som hun trengte hjelp til. 
5) Da jeg skrev at vi hjelper henne med «alt» betyr det at vi sørger for det selvfølgelige. For oss innebærer det å gi av vår kjærlighet, lytte til henne, gi henne en klem, si at vi er glad i henne, og vi har ofte samtaler med henne der hun deler av sine gleder og sorger, viser oss bilder, nettsider, stiller spørsmål eller bare drikker en kopp te sammen. Det betyr imidlertid ikke at vi gir henne alt hun ønsker seg, lar henne gjøre hva hun vil eller kjører henne til skolen (det er også sjelden vi er hjemme før skoletid). 
6) Vi forventer at hun oppfører seg ordentlig, viser respekt for andre, er høflig, takker for maten, rydde av etter seg, lager mat (bortsett fra middag, men hun lager også det til alle av og til). Hun har vasket egne klær i flere år, hengt opp, lagt sammen, og også vasket felles håndklær og sengetøy. Lærere har alltid sagt at hun har vært høflig og hjelpsom mot svakere elever. Vi har aldri mottatt klager på at hun har oppført seg dårlig mot andre. Men hun kan krangle med søsken og være oppfarende mot oss foreldrene, og ekstra ille da hun gikk så langt som før jeg skrev innlegget. Hun måtte sitte i skammekroken som barn. 
7) Skolevegringen sitter igjen. Hun går på videregående. Hun er usikker på seg selv og er redd for å bli ekskludert, som på ungdomsskolen. Hun «hater» den hun var på ungdomsskolen. Men det går litt bedre. Men hun er redd for ikke å være pen nok, ha bra nok klær, fint nok hår… Vi har samtaler med henne, er foreldre, men ikke vennene hennes. Hun vil ikke dele alt med oss. Vi har valgt å la henne ta timer hos psykolog (som vi har fått anbefalt og som tilfeldigvis skal være veldig bra). Psykologen gir henne verktøy til å takle utfordringer med skolevegring og frykten for ikke å strekke til. (Kan legge til at psykologen har vært sykemeldt de siste ukene.)

Jeg syns det er utfordrende og sier ikke at jeg har det verre enn andre. Årsaken til at jeg skrev innlegget var for å høre om flere har erfaringer de kan dele. Flere svar er svært konstruktive, mens noen er kritiske og andre tankevekkende. Men det er fint å få hjelp til å sortere tanker og følelser rundt det jeg opplevde i forkant av innlegget mitt.

og der, tenker jeg alle dere perfekte foreldre bare kan ta dere en bolle!

TS, dere gjør en kjempejobb, kjenner meg igjen i mye. Jeg har ungdommer med add diagnose. De tar seg sammen hele dagen, og noen ganger må de få utløp for frustrasjonen de har holdt inne hele dagen, og lar det gå utover meg. Det er helt greit. Som du skriver. Utbruddet til ungdommen din handlet ikke om genseren, men om fortiden hennes med usikkerhet.

Anonymkode: f1753...c87