Savner alle barna sine...?

[AnonymBruker]

Jeg gjør ikke det.... 😔

(Beklager langt innlegg. Håper noen har erfaring eller kompetanse rundt dette! Og at jeg ikke blir hånet og fortalt at jeg ikke burde fått barn. Jeg ante ikke at jeg skulle føle dette før jeg fikk dem)

Jeg er hønemor til tusen, stort kontrollbehov, og kjenner veldig på ansvaret jeg har for dem. Jeg kjenner på enorm stolthet og er takknemlig for at jeg fikk disse herlige barna. Det var ikke selvsagt for oss og vi har gått gjennom mye for å bli foreldre.

Men. Jeg liker ikke spesielt godt å være med dem. Jeg liker ideen om familietid. Tanken på å være sammen hele familien og kose oss. Men det kjennes egentlig ofte som et pliktløp. Å være aktivt med dem, på deres premisser...Nope. Jeg har begynt å innrømme for meg selv at jeg ikke liker det. Jeg tar meg selv i å unngå det. Gjøre meg selv opptatt på ettermiddager, jobbe på hjemmekontoret, trene osv. At jeg ikke har så lyst til å henge med dem rett og slett. Liker at de leker og underholder seg selv. Må ta meg sammen for å ikke alltid avvise all lek med dem. Og jeg blir lett irritert rundt dem. Alt er bra utad, men hjemme har jeg lite tålmodighet med dem. Litt fasade på en måte, at jeg er veldig bevisst på hvordan jeg og vi fremstår, men at jeg er en annen hjemme. Jeg har unnskyldt det for meg selv med at de leker veldig voldsomt og "guttete" og at det er derfor jeg ikke liker det. Men jeg kunne jo sett film med dem, spilt spill osv. Jeg unngår også å ta dem med i mine aktiviteter, som matlaging o.l.

Jeg vet det er en del grunner som kan forklare at jeg er sånn. Jeg har bl.a diagnoser som gjør at jeg trenger å skjerme meg en del. Blir overveldet av mennesker og trenger å koble ut etter jobb. 

Men i det siste har jeg begynt å få noen ganske mørke tanker. Er jeg egentlig glad i dem? Sånn som en forelder skal være? Føler at det jeg nevner lenger oppe kanskje ikke er å være glad i, men mer at jeg kjenner på ansvar og er stolt av dem fordi de er flinke, snille veltilpassede barn? Mer ytre faktorer på en måte. At jeg kanskje er opptatt av hvordan de fremstår mer enn hvordan de er? Og at jeg ønsker at det skal gå dem godt fordi det gjør meg vellykket på en måte. Og så tror jeg at jeg er glad i dem, fordi jeg ikke vet om noen annen måte å føle på. Ja, jeg vet, det er bekmørkt. Men er det ikke en del mennesker som er sånn...? Ikke alle er gode mødre automatisk..

Jeg savner ikke andre mennesker heller forøvrig. Vet ikke helt hvordan det føles. Jeg har gode venner som jeg liker godt, og likevel savner jeg dem ikke når de f.eks har flyttet. 

Jeg er jo livredd for at noe skal skje med barna, og tenker at jeg ikke hadde taklet å miste dem. Men jeg savner dem faktisk ikke når jeg er bortreist. Heller ikke da de var bittesmå. Jeg er en del borte ifm jobb, så jeg er jo kanskje veldig vant til det.  Jeg er gjerne stresset på forhånd, men i det øyeblikk jeg reiser tenker jeg knapt på dem. Har ikke noe behov for å ringe og si god natt eller noe. Er det noe galt med meg?

 

Anonymkode: 205a2...2a9

[AnonymBruker]

Ja,det er noe galt med deg. Sånn var faren min også,bokstavelig talt helt likt som du skrev. Og vi barna følte at han ungikk oss,slik som du gjør,ønsket å være andre steder enn med oss. Vel,spol 30 år frem i tid og ingen av oss ønsker særlig kontakt med han. Noen er rett og slett ikke ment for å være forelder.

Anonymkode: c81ec...8be

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (14 minutter siden):

Ja,det er noe galt med deg. Sånn var faren min også,bokstavelig talt helt likt som du skrev. Og vi barna følte at han ungikk oss,slik som du gjør,ønsket å være andre steder enn med oss. Vel,spol 30 år frem i tid og ingen av oss ønsker særlig kontakt med han. Noen er rett og slett ikke ment for å være forelder.

Anonymkode: c81ec...8be

Det er dette jeg er redd for. At jeg på en måte ikke er i stand til å føle ekte kjærlighet til noen? Men så vet jeg jo ikke hvordan det føles å være mor for andre heller.

Kan du si mer om din far? Hva du tenker er galt med han, hvorfor du tenker at han ikke var glad i deg osv. Hvordan var han mot dere? 

Anonymkode: 205a2...2a9

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (16 minutter siden):

Jeg gjør ikke det.... 😔

(Beklager langt innlegg. Håper noen har erfaring eller kompetanse rundt dette! Og at jeg ikke blir hånet og fortalt at jeg ikke burde fått barn. Jeg ante ikke at jeg skulle føle dette før jeg fikk dem)

Jeg er hønemor til tusen, stort kontrollbehov, og kjenner veldig på ansvaret jeg har for dem. Jeg kjenner på enorm stolthet og er takknemlig for at jeg fikk disse herlige barna. Det var ikke selvsagt for oss og vi har gått gjennom mye for å bli foreldre.

Men. Jeg liker ikke spesielt godt å være med dem. Jeg liker ideen om familietid. Tanken på å være sammen hele familien og kose oss. Men det kjennes egentlig ofte som et pliktløp. Å være aktivt med dem, på deres premisser...Nope. Jeg har begynt å innrømme for meg selv at jeg ikke liker det. Jeg tar meg selv i å unngå det. Gjøre meg selv opptatt på ettermiddager, jobbe på hjemmekontoret, trene osv. At jeg ikke har så lyst til å henge med dem rett og slett. Liker at de leker og underholder seg selv. Må ta meg sammen for å ikke alltid avvise all lek med dem. Og jeg blir lett irritert rundt dem. Alt er bra utad, men hjemme har jeg lite tålmodighet med dem. Litt fasade på en måte, at jeg er veldig bevisst på hvordan jeg og vi fremstår, men at jeg er en annen hjemme. Jeg har unnskyldt det for meg selv med at de leker veldig voldsomt og "guttete" og at det er derfor jeg ikke liker det. Men jeg kunne jo sett film med dem, spilt spill osv. Jeg unngår også å ta dem med i mine aktiviteter, som matlaging o.l.

Jeg vet det er en del grunner som kan forklare at jeg er sånn. Jeg har bl.a diagnoser som gjør at jeg trenger å skjerme meg en del. Blir overveldet av mennesker og trenger å koble ut etter jobb. 

Men i det siste har jeg begynt å få noen ganske mørke tanker. Er jeg egentlig glad i dem? Sånn som en forelder skal være? Føler at det jeg nevner lenger oppe kanskje ikke er å være glad i, men mer at jeg kjenner på ansvar og er stolt av dem fordi de er flinke, snille veltilpassede barn? Mer ytre faktorer på en måte. At jeg kanskje er opptatt av hvordan de fremstår mer enn hvordan de er? Og at jeg ønsker at det skal gå dem godt fordi det gjør meg vellykket på en måte. Og så tror jeg at jeg er glad i dem, fordi jeg ikke vet om noen annen måte å føle på. Ja, jeg vet, det er bekmørkt. Men er det ikke en del mennesker som er sånn...? Ikke alle er gode mødre automatisk..

Jeg savner ikke andre mennesker heller forøvrig. Vet ikke helt hvordan det føles. Jeg har gode venner som jeg liker godt, og likevel savner jeg dem ikke når de f.eks har flyttet. 

Jeg er jo livredd for at noe skal skje med barna, og tenker at jeg ikke hadde taklet å miste dem. Men jeg savner dem faktisk ikke når jeg er bortreist. Heller ikke da de var bittesmå. Jeg er en del borte ifm jobb, så jeg er jo kanskje veldig vant til det.  Jeg er gjerne stresset på forhånd, men i det øyeblikk jeg reiser tenker jeg knapt på dem. Har ikke noe behov for å ringe og si god natt eller noe. Er det noe galt med meg?

 

Anonymkode: 205a2...2a9

Jeg tenker at du er en av dem det ikke faller naturlig for å være lekekameraten til barna sine. Trenden i dag er jo nettopp den at foreldre løper etter egne unger og leker og underholder dem fra morgen til kveld. Hvis du føler deg ukomfortabel i den rollen så er det ikke rart du trekker deg unna. Jeg er helt lik, det faller ikke naturlig for meg å leke med barn, iallfall ikke lenge av gangen. Jeg har selv ( nå store) barn og heldigvis trives jeg sammen med dem, men de maste aldri på meg om å leke, jeg vendte dem aldri til at det var noe som var vanlig hjemme. Og de ble veldig selvstendig av det. Men vi gjorde masse annet, vi bakte, lagde mat, spilte tv spill og brettspill av og til. Jeg var/er kjærlig og fulgte opp deres interesser. 
Ikke døm deg selv så hardt, jeg tror du bare har havnet i forventningskarusell der du føler du ikke strekker til og derfor stiller du deg kritisk til mange ting. 
Det går fint an å være en god forelder uten å underholde ungene hele tiden. Når jeg vokste opp var det utenkelig å spørre foreldre og besteforeldre om de ville leke med meg. De hadde bare tittet dumt på meg og bedt meg finne på noe selv. 

Anonymkode: 75640...6c4

[AnonymBruker]

Er du ikke knyttet til noen? Savner du ingen barna, venner, kjæreste, ja da er det jo som regel noe galt med deg. Men du fungerer jo så helt krise er det jo ikke, men det høres jo utrolig hult og trist ut å være slik.

Anonymkode: 1952f...748

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (2 minutter siden):

Jeg tenker at du er en av dem det ikke faller naturlig for å være lekekameraten til barna sine. Trenden i dag er jo nettopp den at foreldre løper etter egne unger og leker og underholder dem fra morgen til kveld. Hvis du føler deg ukomfortabel i den rollen så er det ikke rart du trekker deg unna. Jeg er helt lik, det faller ikke naturlig for meg å leke med barn, iallfall ikke lenge av gangen. Jeg har selv ( nå store) barn og heldigvis trives jeg sammen med dem, men de maste aldri på meg om å leke, jeg vendte dem aldri til at det var noe som var vanlig hjemme. Og de ble veldig selvstendig av det. Men vi gjorde masse annet, vi bakte, lagde mat, spilte tv spill og brettspill av og til. Jeg var/er kjærlig og fulgte opp deres interesser. 
Ikke døm deg selv så hardt, jeg tror du bare har havnet i forventningskarusell der du føler du ikke strekker til og derfor stiller du deg kritisk til mange ting. 
Det går fint an å være en god forelder uten å underholde ungene hele tiden. Når jeg vokste opp var det utenkelig å spørre foreldre og besteforeldre om de ville leke med meg. De hadde bare tittet dumt på meg og bedt meg finne på noe selv. 

Anonymkode: 75640...6c4

Takk! Jeg forstår hva du mener og jeg tenker heller ikke at man absolutt må leke så mye med barna. Det føles ikke naturlig for meg å hoppe rundt i stua og leke krig, eller å bygge lego i timesvis.

Men jeg tar dem heller ikke med på mine aktiviteter. Jeg vil helst lage middag selv, og blir utålmodig av å ha dem med i arbeidet. Jeg legger opp til felles aktiviteter i helgene mest fordi jeg føler man bør gjøre noe sammen.

Det hender jeg spiller litt dataspill med dem en sjelden gang, og jeg følger opp idrettene de er med på. Det må man jo, det er felleskjøring og dugnader i ett sett. Så vi er jo en hel del sammen, fordi alt er lagt opp slik. Det er forventet at foreldre er med på alt av fritidsaktiviteter. Og jeg er som sagt opptatt av at de blir godt fulgt opp.

Men det er kanskje dette med at jeg ikke savner dem som plager meg mest. 

Anonymkode: 205a2...2a9

[AnonymBruker]

Mannen min er som deg. Han savner aldri noen. Han bryr seg om venner, unger, kone og familie, men han vet ikke hva det vil si å savne noen. Terapeuten hans tilskriver det Asperger og vi har lært oss å leve med at sånn er han, men han må da gjøre en bevisst innsats for å vise ungene at han bryr seg når han faktisk er sammen med dem. Så lenge man er bevisst på det og jobber med det, tror jeg man likevel kan være en ok forelder.

Anonymkode: eefbd...62c

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (5 minutter siden):

Er du ikke knyttet til noen? Savner du ingen barna, venner, kjæreste, ja da er det jo som regel noe galt med deg. Men du fungerer jo så helt krise er det jo ikke, men det høres jo utrolig hult og trist ut å være slik.

Anonymkode: 1952f...748

Jeg vet ikke helt hvordan det skal føles. Jeg kan ha veldig lyst til å være med venner, glede meg til å se dem. Og bli veldig lei meg om de har det vondt f.eks. Så jeg har alltid tenkt at jeg er glad i vennene mine. Men jeg savner dem ikke heller. De er på en måte fort ute av min bevissthet når vi ikke ses. 

Og så lurer jeg på om det ikke burde føles veldig annerledes med sine egne barn. At det nesten skulle gjort vondt å være borte fra dem? 

Lurer på om man kan være glad i dem, men likevel på feil måte? At en er opptatt av dem, og ønsker dem alt godt, men at det likevel ikke er ekte kjærlighet på en måte. For en skal vel ha lyst til å være mest mulig sammen med dem man elsker...?

 

Anonymkode: 205a2...2a9

[AnonymBruker]

Nesten som å lese om meg selv. Når jeg en sjelden gang sier ja til å være med å leke, så syns jeg at jeg er med i en evighet. Så ser jeg i smug på mobilen og ser vi har lekt fem minutter 🙄 Leker mer av plikt enn lyst. Kan spille brettspill, de spillene jeg selv vil 😛 

Skal jeg bake f.eks er det mer pes enn kos å gjøre det sammen med noen, blir mye mer søl og klin og det tar mye lenger tid. Gruer meg alltid mest på forhånd hvis jeg skal reise fra dem, når jeg er borte så er det bare deilig. Er ellers mye sammen med dem og ender stort sett hver natt med minst ett barn i senga. Så en natt innimellom alene er himmelsk.

Nå skal det sies at aktiviteter utenfor huset som jeg selv liker, kino, cafe,  teater, museum osv begynner å bli  lystbetont å ta med ungene på nå som spesielt den ene begynner å bli større (småskolealder). Og jeg syns det var greit når de var helt små, for da krevde de ikke så mye annet enn omsorg, kos, mat og stell. Fra 1-7 derimot 😅

 

Anonymkode: 77699...e6c

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (7 minutter siden):

Mannen min er som deg. Han savner aldri noen. Han bryr seg om venner, unger, kone og familie, men han vet ikke hva det vil si å savne noen. Terapeuten hans tilskriver det Asperger og vi har lært oss å leve med at sånn er han, men han må da gjøre en bevisst innsats for å vise ungene at han bryr seg når han faktisk er sammen med dem. Så lenge man er bevisst på det og jobber med det, tror jeg man likevel kan være en ok forelder.

Anonymkode: eefbd...62c

Hm. Jeg tror ikke jeg har autisme. Men det er litt tankevekkende. Hvordan er han sammen med barna? Og hvordan beskriver han selv hva han føler for dem?

Anonymkode: 205a2...2a9

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (20 minutter siden):

Takk! Jeg forstår hva du mener og jeg tenker heller ikke at man absolutt må leke så mye med barna. Det føles ikke naturlig for meg å hoppe rundt i stua og leke krig, eller å bygge lego i timesvis.

Men jeg tar dem heller ikke med på mine aktiviteter. Jeg vil helst lage middag selv, og blir utålmodig av å ha dem med i arbeidet. Jeg legger opp til felles aktiviteter i helgene mest fordi jeg føler man bør gjøre noe sammen.

Det hender jeg spiller litt dataspill med dem en sjelden gang, og jeg følger opp idrettene de er med på. Det må man jo, det er felleskjøring og dugnader i ett sett. Så vi er jo en hel del sammen, fordi alt er lagt opp slik. Det er forventet at foreldre er med på alt av fritidsaktiviteter. Og jeg er som sagt opptatt av at de blir godt fulgt opp.

Men det er kanskje dette med at jeg ikke savner dem som plager meg mest. 

Anonymkode: 205a2...2a9

Hvorfor tenker du at du skal savne dem? Det er vel ikke naturlig å savne barna så fort dere ikke er sammen, men er barna bort i dagevis så er naturlig å savne dem, men det er jo foreldre som nødvendigvis ikke savner ungene sine når de er hos den andre foreldren hvis de er skilt heller.

Anonymkode: 75640...6c4

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (7 minutter siden):

Nesten som å lese om meg selv. Når jeg en sjelden gang sier ja til å være med å leke, så syns jeg at jeg er med i en evighet. Så ser jeg i smug på mobilen og ser vi har lekt fem minutter 🙄 Leker mer av plikt enn lyst. Kan spille brettspill, de spillene jeg selv vil 😛 

Skal jeg bake f.eks er det mer pes enn kos å gjøre det sammen med noen, blir mye mer søl og klin og det tar mye lenger tid. Gruer meg alltid mest på forhånd hvis jeg skal reise fra dem, når jeg er borte så er det bare deilig. Er ellers mye sammen med dem og ender stort sett hver natt med minst ett barn i senga. Så en natt innimellom alene er himmelsk.

Nå skal det sies at aktiviteter utenfor huset som jeg selv liker, kino, cafe,  teater, museum osv begynner å bli  lystbetont å ta med ungene på nå som spesielt den ene begynner å bli større (småskolealder). Og jeg syns det var greit når de var helt små, for da krevde de ikke så mye annet enn omsorg, kos, mat og stell. Fra 1-7 derimot 😅

 

Anonymkode: 77699...e6c

Ja, dette høres jo mye likt ut! Kanskje det ikke er så uvanlig?

Jeg føler også at aktiviteter utenfor huset, som er mer på alles premisser, er koselig. Teknisk museum, spise ute og slikt. De oppfører seg veldig fint ute, så det har aldri vært direkte fælt å gjøre sånne ting. Heller ikke da de var små. 

Men jeg får disse tankene om at jeg bare gjør det fordi jeg synes man bør være sammen og finne på spennende ting. At det er fasade alt sammen. Og at jeg egentlig kjeder meg litt i samtalen med dem, og at kafébesøket i bunn og grunn er ok fordi jeg får spise god mat. Ikke fordi jeg koser meg så fælt med guttene. Da har man gjort noe koselig sammen i helga og kan krysse av det på lista... satt litt på spissen da. 

Når du er borte og nyter alenetid, savner du dem? Har du behov for å prate på facetime og se dem? 

Anonymkode: 205a2...2a9

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (1 minutt siden):

Hvorfor tenker du at du skal savne dem? Det er vel ikke naturlig å savne barna så fort dere ikke er sammen, men er barna bort i dagevis så er naturlig å savne dem, men det er jo foreldre som nødvendigvis ikke savner ungene sine når de er hos den andre foreldren hvis de er skilt heller.

Anonymkode: 75640...6c4

Det er kanskje det? Jeg får bare inntrykk av at andre kjenner sånn på dette savnet. At et par dager er nok, da vil man gjerne se dem igjen. At det gjør vondt i hjertet nesten. Og at andre nyter tid med barna sine mye mer. Elsker å gjøre ting sammen med dem. Synes de ser dem for lite og vil hente så tidlig som mulig i barnehaven. Jeg for min del lurer på hvor lenge jeg kan utsette henting før noen reagerer....

Anonymkode: 205a2...2a9

[AnonymBruker]

Det er ikke noe galt med deg! Vi mennesker er forskjellige, og vi utøver foreldrerollen ulikt. Det betyr ikke at du er en dårligere foreldre enn en som leker med barnet sitt i timesvis. Du viser innsikt og er bevisst, det er en stor styrke. 

Ikke tvil så på deg selv! ♥️

Anonymkode: 07213...696

[AnonymBruker]

Jeg likte heller aldri å leke. Nå er alle ungene tenåringer og jeg elsker å henge med dem. De er mine favorittmennesker. 

Anonymkode: 57f1a...396

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (2 timer siden):

Takk! Jeg forstår hva du mener og jeg tenker heller ikke at man absolutt må leke så mye med barna. Det føles ikke naturlig for meg å hoppe rundt i stua og leke krig, eller å bygge lego i timesvis.

Men jeg tar dem heller ikke med på mine aktiviteter. Jeg vil helst lage middag selv, og blir utålmodig av å ha dem med i arbeidet. Jeg legger opp til felles aktiviteter i helgene mest fordi jeg føler man bør gjøre noe sammen.

Det hender jeg spiller litt dataspill med dem en sjelden gang, og jeg følger opp idrettene de er med på. Det må man jo, det er felleskjøring og dugnader i ett sett. Så vi er jo en hel del sammen, fordi alt er lagt opp slik. Det er forventet at foreldre er med på alt av fritidsaktiviteter. Og jeg er som sagt opptatt av at de blir godt fulgt opp.

Men det er kanskje dette med at jeg ikke savner dem som plager meg mest. 

Anonymkode: 205a2...2a9

 

AnonymBruker skrev (3 timer siden):

Jeg tenker at du er en av dem det ikke faller naturlig for å være lekekameraten til barna sine. Trenden i dag er jo nettopp den at foreldre løper etter egne unger og leker og underholder dem fra morgen til kveld. Hvis du føler deg ukomfortabel i den rollen så er det ikke rart du trekker deg unna. Jeg er helt lik, det faller ikke naturlig for meg å leke med barn, iallfall ikke lenge av gangen. Jeg har selv ( nå store) barn og heldigvis trives jeg sammen med dem, men de maste aldri på meg om å leke, jeg vendte dem aldri til at det var noe som var vanlig hjemme. Og de ble veldig selvstendig av det. Men vi gjorde masse annet, vi bakte, lagde mat, spilte tv spill og brettspill av og til. Jeg var/er kjærlig og fulgte opp deres interesser. 
Ikke døm deg selv så hardt, jeg tror du bare har havnet i forventningskarusell der du føler du ikke strekker til og derfor stiller du deg kritisk til mange ting. 
Det går fint an å være en god forelder uten å underholde ungene hele tiden. Når jeg vokste opp var det utenkelig å spørre foreldre og besteforeldre om de ville leke med meg. De hadde bare tittet dumt på meg og bedt meg finne på noe selv. 

Anonymkode: 75640...6c4

Det er jo ingen voksne som faktisk synes det er gøy å hoppe rundt og leke krig! Her har dere misforstått noe vesentlig, voksne gjør det alikevel fordi vi vet at det er bra for barn at foreldre deltar i leken. Trodde du virkelig vi andre voksne koste oss i leken og var på nivå med småbarn? Barn er barn og liker andre ting en voksne, og det er våres ansvar å vise interesse. 

Anonymkode: 39b1f...c52

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (2 timer siden):

Det er kanskje det? Jeg får bare inntrykk av at andre kjenner sånn på dette savnet. At et par dager er nok, da vil man gjerne se dem igjen. At det gjør vondt i hjertet nesten. Og at andre nyter tid med barna sine mye mer. Elsker å gjøre ting sammen med dem. Synes de ser dem for lite og vil hente så tidlig som mulig i barnehaven. Jeg for min del lurer på hvor lenge jeg kan utsette henting før noen reagerer....

Anonymkode: 205a2...2a9

Har du autisme?

Anonymkode: 39b1f...c52

[AnonymBruker]

Går du 30 år tilbake i tid,så var dette helt vanlig. Jeg kan ikke huske at mine foreldre lekte med meg. Jeg har ett godt forhold til mine foreldre.

Jeg tror kanskje at det kan være sunt for barn, at foreldre begrenser å leke med dem. Fordi da blir de mer selvstendige og klarer seg bra i livet. Mange barn i dag klarer ikke å ikke få underholdning og selskap. Det er en epidemi! 

Men! Man kan jo gjøre andre ting sammen, som å gå på tur, gå på ski, bake kake sammen. Jeg tror slike aktiviteter er mye bedre å gjøre sammen.

Anonymkode: b7d43...6a8

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (53 minutter siden):

 

Det er jo ingen voksne som faktisk synes det er gøy å hoppe rundt og leke krig! Her har dere misforstått noe vesentlig, voksne gjør det alikevel fordi vi vet at det er bra for barn at foreldre deltar i leken. Trodde du virkelig vi andre voksne koste oss i leken og var på nivå med småbarn? Barn er barn og liker andre ting en voksne, og det er våres ansvar å vise interesse. 

Anonymkode: 39b1f...c52

Nei, jeg trodde ikke det. Det var et svar til den som skrev at hun heller ikke lekte med barna sine. Men det er jo ikke bare leking jeg unngår. Jeg unngår å være med dem uavhengig av aktiviteten. Jeg føler ikke for å spille kort heller. Eller ha dem med på mine hobbyer og gjøremål. Sier jeg må jobbe, og sitter egentlig å scroller på tiktok... vil bare ha fred. 

Anonymkode: 205a2...2a9

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (55 minutter siden):

Har du autisme?

Anonymkode: 39b1f...c52

Ikke såvidt jeg vet. Har egentlig tenkt at det er utelukket, siden jeg føler jeg har gode sosiale egenskaper og ikke har noen utfordringer med å tolke mennesker, lese mellom linjene osv. Men jeg kan ikke veldig mye om denne diagnosen da. 

Anonymkode: 205a2...2a9