Sorgen ingen sender blomster til

[AnonymBruker]

Hjelpe meg!! Altså 6 mnd etter ett 10 år langt forhold er INGENTING. Sorg tar tid, og de sier at det tar halvparten av tiden man var kjæreste med et menneske, på å komme over det. Synes ikke det er rart at du fortsatt sørger og er lei deg. Heelt forståelig. Alt i dette samfunnet skal gå så fort nå til dags(nei jeg er ikke 80 år) og folk har ikke tid lengre. Man skal hoppe fra det ene til det andre og hvis ikke man er ute på jakt etter ny partner med en gang etter et brudd så er det liksom noe «i veien» med en. Nei, det er samfunnet det er noe i veien med. Vær glad for at dette skjedde nå og ikke når du er 40+ og hadde måttet dele omsorg for barn med han der. Det hadde vært hakket værre tror jeg. Du er fri, i det minste. Men hvis du er et følelsesmenneske som meg så vil du ikke ha noen andre enn han, han som kjente deg inn og ut. Han som var din bestevenn. Ja det er et forferdelig svik det du har opplevd. Og jeg kan ikke forstå hvorfor han valgte som han gjorde. Jeg har selv kjent på svik og har vært mye lei meg. Men jeg er glad for at jeg slapp å bli gammel med et menneske som før eller siden kom til å svikte meg. Jeg er glad for at jeg får en ny mulighet til å finne en skikkelig god mann, og jeg har fått nye briller å «se med». Jeg vet hva jeg vil ha og jeg kommer ikke til å nøye meg med noen som ikke er bra for meg. Det er en styrke i å være aleine, og det er noe alle burde prøve en gang i livet. 
 

det er nok ekstra vondt når dere har vært sammen så lenge. Det må føles ut som om man har mistet en fot eller en arm. Bare aksepter at du er lei deg. Og aksepter at det tar tid. Du er ung, du har tid. God klem til deg❤️

Anonymkode: 47fab...b27

[Gjest Anonymus Notarius]

AnonymBruker skrev (3 timer siden):

Lag deg en profil på en dateside ts. Det høres ikke som du er klar for å date, men kanskje det kunne hjulpet deg litt å begynne å se at der er andre menn der ute, menn som er nysgjerrig på deg og kan gi deg litt selvtillit og tro på at du også kan finne noe bra igjen. 

Anonymkode: b5d08...c92

Det er jeg ikke enig i. Ikke bruk andre mennesker for å komme deg videre.

 

Til TS vil jeg si at det er lov å sørge. 5 mnd er ikke så lenge når forholdet varte i 10 år. Det er vanlig at det tar minst et år å komme seg videre etter å ha blitt forlatt av en partner gjennom mange år.

Jeg vil som sagt ikke anbefale deg å bruke andre mennesker for å døyve sorgen over eksen. Ikke oppsøk dating før du er klar for det og faktisk ønsker å møte en ny. Oppsøk heller venner (ikke nødvendigvis for å prate om bruddet) og hobbyer. Finn en ny hobby eller ta opp en gammel. Lær deg et nytt språk. Begynn med frivillig arbeid. Bytt jobb. Altså, dette er bare eksempler - poenget er at det er lurt å ha noe annet å være opptatt av, og kanskje noe som kan føles som en ny start på et vis.

[AnonymBruker]

Kjære TS, jeg forstår utrolig godt at du har det helt forferdelig. Det er ikke lenge siden det ble slutt, og måten det ble slutt på forstår jeg har traumatisert deg. Det er jo som om livet blir revet fra deg, livet slik det var. Det gjør noe med tryggheten og tilliten når man opplever et slikt enormt svik, spesielt etter 10 år sammen.

At din drittsekk av en eks fant seg noen andre bak ryggen din er så utrolig rævva gjort, men dessverre ikke uvanlig for mange (ofte menn, da de ofte ikke føler at de kan være alene). Det betyr ikke at han nødvendigvis er lykkelig nå, eller at det forholdet han nå er i kommer til å vare.

En liten trøst i alt er at bruddet skjedde før dere fikk barn sammen. Da måtte du forholdt deg til han resten av ditt liv. Du er fortsatt ung, bare 30 år - så du har god tid på å finne deg en snill mann. Man trenger dessuten ikke være sammen i mange år før man får barn sammen, så om du møter noen etter hvert er du fortsatt ung - ikke bekymre deg for dette. Det er utrolig mange single i 30-årene, det skal ikke føles ut som en skam å være enslig da.

Det kommer til å bli bedre med tiden, men det er helt naturlig at det vil ta en stund. Jeg ville absolutt prioritert å flytte slik at du ikke sitter alene i leiligheten med så mange minner fra tiden med eksen din. Når du er klar for det, flytt til noe som bare er ditt! Får du bedre økonomi blir det også litt enklere i hverdagen. Så vil jeg råde deg til å snakke med en profesjonell, det er absolutt verdt et forsøk. Det kan gi deg verktøy slik at hverdagen blir bedre for deg.

Jeg synes det er dårlig at folk rundt deg forventer at du skal være over bruddet allerede, etter så kort tid. Men det er nok som du sier fordi de selv ikke sitter med samme erfaring, ikke fordi de ikke bryr seg om deg. Livet er dessverre ikke bare enkelt, og noen ganger får man virkelig kjenne på hvor vanskelig og jævlig det kan være. Du har fortsatt deg selv, ta vare på deg - det fortjener du!❤️ det er ikke deg det er noe galt med, husk det.

Når man minst venter det, dukker «den rette» plutselig opp. Men jeg ville ikke rådet deg til å begynne å date helt enda, aller minst «ligge rundt». Hvis du ikke er klar for et nytt forhold kan dette gjøre deg mer forvirret, og så er det jo veldig synd hvis en mann skal bli forelsket i deg hvis du ikke klarer tanken på et nytt forhold enda. Ta tiden du trenger for å få det bedre, ikke stress - det vil gå bra til slutt.

Anonymkode: bf857...1ca

[AnonymBruker]

Jeg tar denne som anonym. Rett og slett fordi ingen vet særlig mye om det som foregår hos meg og min faktiske historie.

Jeg har også kjærlighetssorg. På tredje året nå. Etter et 8 års langt forhold og er rundt din alder. Jeg fungerer i det daglige, men jeg må passe på triggere så følelsene ikke bobler over etter traumene fra bruddet (som i mitt hode er ganske ferske). Jeg drømmer om eksen hver dag. Ellers er jeg det som defineres som emosjonelt utmattet. Andre vil si jeg har blitt veldig praktisk orientert og virker nokså samlet. Det de ikke vet er at jeg føler liten lykke eller glede i livet. Likegyldigheten min har gjort meg tøffere i avgjørelser som andre har emosjonelle vurderinger i. Økonomi og jobb er i fokus. Livet mitt er fra utsiden innholdsrikt hvor jeg smiler og ler mye. Jeg har en tolmodig kjæreste jeg ikke fortjener.

Det som skiller min situasjon fra din er at det var jeg som gikk pga manglende følelser. Kort tid etterpå ble jeg sammen med en god venn og ting gikk relativt raskt derfra. Utenfra fremstår jeg som en drittkjerring som gikk fra en fantastisk mann på grunn av vennen jeg holdt på med bak hans rygg. (Vi pleide alle å treffes ofte, og jeg har kjent vennen lenge, derfor spekulasjonene)

Og eksen var en fantastisk mann. Men dette handlet aldri om han eller han nye jeg er med nå. Problemet var at jeg ble deprimert før bruddet, noe som nummet ned følelsene for eksen som jeg trodde ble borte. I ettertid ser jeg at de fremdeles mulig er der. 

Jeg var aldri fysisk utro. Ikke engang et kyss. Men jeg var mye med han kompisen som var den eneste jeg kunne snakke med (fordi jeg ikke såret han med ærligheten min siden han bare var en venn.) Etterhvert utviklet noen følelser seg. Jeg tok det som et tegn og slo opp med kjæresten min før det gikk for langt. Nå lurer jeg på om det hele bare var en flukt fra depresjonen som hodet ville desperat ut av. Det er lett for å gripe fast og idealisere alt som vil bedre følelsene man har i øyeblikket.

Nå, tenker jeg mer rasjonelt og kanskje lært å leve med dette. Jeg og eksen har ingen kontakt. Han ville ha fred og det respekterer jeg. Det ble aldri en oppklarende samtale om dette i etterkant, jeg var for psykisk kjørt til å gjennomføre. Dette er også min feil.

Likevel ønsker jeg at han tar kontakt en gang, om så bare fordi han fant noen av eiendelene mine i boligen og vil gi tilbake. Jeg klamrer meg til det håpet. Så vi kan snakke og se om noe fremdeles er der utover idealiseringen min av han. Det går ikke en dag uten at jeg kjenner smerten jeg må ha påført han.

Grunnen til at jeg verken slår opp med han jeg er med nå eller går all in for å få tilbake eksen er enkel: Jeg har allerede tatt forhastede avgjørelser før og er redd for å gjøre det igjen. Kanskje jeg har noen følelser for han jeg er med nå? Som jeg ikke kjenner pga nummenheten?

Kanskje savnet etter eksen handler om desperasjonen etter forutsigbarhet/ trygghet i historien vi har hatt sammen så lenge, savn av svigerfamilien og alle vennene som tok side? Eller kanskje jeg faktisk enda elsker han?  

Noen vil si det er feigt av meg. Andre vil si at jeg er dårlig mot min nåværende kjæreste. Og de har muligens rett. Hovedgrunnen min er fremdeles at jeg ikke vil forhaste meg men kjenne på det jeg føler - for så å ta en gjennomtenkt avgjørelse.

Min venn/kjærste nå vet om nummenheten. Men jeg har utelatt tankene mine ang eksen.

Jeg skriver dette til TS rett og slett fordi jeg forstår deg. Vi er flere. Med sorg. Og noen av oss skjuler det godt.

 

Anonymkode: e26f2...a17

[norw]

AnonymBruker skrev (2 timer siden):

Ble du ferdig med sorgen etter broren din etter et halvt år? Hvordan klarte du det? Ikke for å kuppe tråden, men jeg sliter veldig etter å ha mistet søsteren min, og det er fire år siden til sommeren. Jeg lever som normalt og det påvirker meg ikke praktisk, men jeg tenker MYE på det og den meningsløse måten det skjedde på og sånne ting. Du må ha gjort noe sorgarbeid jeg ikke har gjort, skulle gjerne hatt de generelt bedre. Hvordan jobbet du med det?

Det aller meste av sorgforskning sier at det første året er det verste, og at man aldri blir ferdig, men at man lever seg å leve med sorgen fremfor å komme helt videre og over og vekk.

Så jeg vil heller si at et halvt år er veldig lite. Det er en helt fersk, sår og vond sorg. 

Anonymkode: b8a6f...87f

Kommer an på hvor brått vedkommende døde og hvor godt forhold man hadde. Var jo vondt i en periode, jeg drømte at han var i live osv, men etter et halvt år hadde jeg fått det på avstand. På ingen måte glemt, men livet må gå videre.

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (1 time siden):

Jeg tar denne som anonym. Rett og slett fordi ingen vet særlig mye om det som foregår hos meg og min faktiske historie.

Jeg har også kjærlighetssorg. På tredje året nå. Etter et 8 års langt forhold og er rundt din alder. Jeg fungerer i det daglige, men jeg må passe på triggere så følelsene ikke bobler over etter traumene fra bruddet (som i mitt hode er ganske ferske). Jeg drømmer om eksen hver dag. Ellers er jeg det som defineres som emosjonelt utmattet. Andre vil si jeg har blitt veldig praktisk orientert og virker nokså samlet. Det de ikke vet er at jeg føler liten lykke eller glede i livet. Likegyldigheten min har gjort meg tøffere i avgjørelser som andre har emosjonelle vurderinger i. Økonomi og jobb er i fokus. Livet mitt er fra utsiden innholdsrikt hvor jeg smiler og ler mye. Jeg har en tolmodig kjæreste jeg ikke fortjener.

Det som skiller min situasjon fra din er at det var jeg som gikk pga manglende følelser. Kort tid etterpå ble jeg sammen med en god venn og ting gikk relativt raskt derfra. Utenfra fremstår jeg som en drittkjerring som gikk fra en fantastisk mann på grunn av vennen jeg holdt på med bak hans rygg. (Vi pleide alle å treffes ofte, og jeg har kjent vennen lenge, derfor spekulasjonene)

Og eksen var en fantastisk mann. Men dette handlet aldri om han eller han nye jeg er med nå. Problemet var at jeg ble deprimert før bruddet, noe som nummet ned følelsene for eksen som jeg trodde ble borte. I ettertid ser jeg at de fremdeles mulig er der. 

Jeg var aldri fysisk utro. Ikke engang et kyss. Men jeg var mye med han kompisen som var den eneste jeg kunne snakke med (fordi jeg ikke såret han med ærligheten min siden han bare var en venn.) Etterhvert utviklet noen følelser seg. Jeg tok det som et tegn og slo opp med kjæresten min før det gikk for langt. Nå lurer jeg på om det hele bare var en flukt fra depresjonen som hodet ville desperat ut av. Det er lett for å gripe fast og idealisere alt som vil bedre følelsene man har i øyeblikket.

Nå, tenker jeg mer rasjonelt og kanskje lært å leve med dette. Jeg og eksen har ingen kontakt. Han ville ha fred og det respekterer jeg. Det ble aldri en oppklarende samtale om dette i etterkant, jeg var for psykisk kjørt til å gjennomføre. Dette er også min feil.

Likevel ønsker jeg at han tar kontakt en gang, om så bare fordi han fant noen av eiendelene mine i boligen og vil gi tilbake. Jeg klamrer meg til det håpet. Så vi kan snakke og se om noe fremdeles er der utover idealiseringen min av han. Det går ikke en dag uten at jeg kjenner smerten jeg må ha påført han.

Grunnen til at jeg verken slår opp med han jeg er med nå eller går all in for å få tilbake eksen er enkel: Jeg har allerede tatt forhastede avgjørelser før og er redd for å gjøre det igjen. Kanskje jeg har noen følelser for han jeg er med nå? Som jeg ikke kjenner pga nummenheten?

Kanskje savnet etter eksen handler om desperasjonen etter forutsigbarhet/ trygghet i historien vi har hatt sammen så lenge, savn av svigerfamilien og alle vennene som tok side? Eller kanskje jeg faktisk enda elsker han?  

Noen vil si det er feigt av meg. Andre vil si at jeg er dårlig mot min nåværende kjæreste. Og de har muligens rett. Hovedgrunnen min er fremdeles at jeg ikke vil forhaste meg men kjenne på det jeg føler - for så å ta en gjennomtenkt avgjørelse.

Min venn/kjærste nå vet om nummenheten. Men jeg har utelatt tankene mine ang eksen.

Jeg skriver dette til TS rett og slett fordi jeg forstår deg. Vi er flere. Med sorg. Og noen av oss skjuler det godt.

 

Anonymkode: e26f2...a17

Dette hjalp virkelig, fordi jeg har et håp om at det er slik han også vil få det. 

Sviket, å bli byttet ut, alt sammen er fryktelig vondt, men det som gjør mest vondt er tanken på at han skal trives og være mer lykkelig med hun som han byttet meg ut med. Selv om han aldri ville turt å komme tilbake, så hjelper tanken på at han kanskje sitter igjen med et bedre bilde av meg enn jeg har av han. At han vil rosemale sånn han hadde det med meg, innse at han hadde følelser, at det var andre ting som kom i veien, og at jeg egentlig var en veldig god kjæreste. 

Tusen takk for at du delte ❤️ 

Anonymkode: f5694...49b

[AnonymBruker]

Eksen slet med depresjon store deler av vårt forhold, og fikk en slags lykkeoppblomstring da han lenge hadde vært arbeidsløs og fikk seg jobb. Plutselig var alt rosenrødt. Jeg er redd han identifiserer meg med alle de tidligere negative tingene i livet hans da han var arbeidsløs, la på seg litt, manglet særlig sosialt liv, og at hun nå identifiseres med et helt nytt liv. Jeg har virkelig stått ved hans side, heiet, gjort alt for han, trøstet han når han virkelig var langt nede, holdt han gående, og vært der for han. Nå føles det som han skyller meg ut med resten fordi jeg minner han om det livet. 

Jeg føler meg så sint og bitter, samtidig som jeg føler på sorg og savn. Mest av alt føles det så dritt at det er noen andre. Bruddet kan jeg takle, men at han tilsynelatende er mer lykkelig med henne enn meg gjør så forferdelig vondt. 

Anonymkode: f5694...49b

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (4 timer siden):

Dette hjalp virkelig, fordi jeg har et håp om at det er slik han også vil få det. 

Sviket, å bli byttet ut, alt sammen er fryktelig vondt, men det som gjør mest vondt er tanken på at han skal trives og være mer lykkelig med hun som han byttet meg ut med. Selv om han aldri ville turt å komme tilbake, så hjelper tanken på at han kanskje sitter igjen med et bedre bilde av meg enn jeg har av han. At han vil rosemale sånn han hadde det med meg, innse at han hadde følelser, at det var andre ting som kom i veien, og at jeg egentlig var en veldig god kjæreste. 

Tusen takk for at du delte ❤️ 

Anonymkode: f5694...49b

Du skriver at du håper at eksen din sitter med den følelsen jeg sitter med, så jeg vil bare spørre deg for refleksjon: Dersom han tok steget og forklarte seg slik jeg forklarte meg til deg, ville du prøvd på nytt? Hvorfor? Hvorfor ikke?

Hva tror du den største utfordringen hadde blitt?

Jeg har selv tenkt mye på disse spørsmålene. Jeg fikk nok ikke selvtilliten min knust på samme nivå som min eks, så slik sett slipper jeg en del smerte og tvil i forbindelse med det. Samtidig var han nødt til å forholde seg til en situasjon han ikke valgte. Jeg vil alltid spørre meg selv "hva hvis". Kanskje ved å slippe disse tankene og akseptere det fortere, er det lettere for han å bearbeide det hele? Kanskje han er over meg allerede? Kanskje jeg tar helt feil? 

Jeg holder meg fra å kontakte han. Men vil alltid være tilgjengelig dersom han vil strekke ut en hånd og snakke med meg. Samtidig ønsker jeg han alt godt, uansett om det ikke skulle bli med meg.

Jeg lar av og til fantasien løpe med meg og tenker at vi burde prøvd igjen. Vi hadde ingen konflikter i forholdet vårt. Så jeg kan ikke fokusere på det negative for å komme videre heller da dette ikke finnes i stor grad. Vi mennesker er også programmert til å huske det gode. 

Skal jeg være helt praktisk ærlig, tror jeg han ville bekymret seg for å ikke være nok for meg. At jeg ville mistet følelsene igjen. Dette hadde nok gjort han mindre åpen på å satse på meg. Jeg på min side, kunne lett hakket meg opp over hvor lite jeg fortjente en ny sjanse og kanskje prøvd å overkompensere for å hele tiden få han trygg på meg. Vi har begge blitt permanent forandret av bruddet. Det er ingenting å gå tilbake til. De 8 årene hører til historien. Skulle vi prøvd igjen, noe jeg av og til ønsker mer enn noe annet, ville det blitt noe helt nytt. På godt og vondt.

Anonymkode: e26f2...a17

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (På 10.2.2023 den 21.58):

Du skriver at du håper at eksen din sitter med den følelsen jeg sitter med, så jeg vil bare spørre deg for refleksjon: Dersom han tok steget og forklarte seg slik jeg forklarte meg til deg, ville du prøvd på nytt? Hvorfor? Hvorfor ikke?

Hva tror du den største utfordringen hadde blitt?

Jeg har selv tenkt mye på disse spørsmålene. Jeg fikk nok ikke selvtilliten min knust på samme nivå som min eks, så slik sett slipper jeg en del smerte og tvil i forbindelse med det. Samtidig var han nødt til å forholde seg til en situasjon han ikke valgte. Jeg vil alltid spørre meg selv "hva hvis". Kanskje ved å slippe disse tankene og akseptere det fortere, er det lettere for han å bearbeide det hele? Kanskje han er over meg allerede? Kanskje jeg tar helt feil? 

Jeg holder meg fra å kontakte han. Men vil alltid være tilgjengelig dersom han vil strekke ut en hånd og snakke med meg. Samtidig ønsker jeg han alt godt, uansett om det ikke skulle bli med meg.

Jeg lar av og til fantasien løpe med meg og tenker at vi burde prøvd igjen. Vi hadde ingen konflikter i forholdet vårt. Så jeg kan ikke fokusere på det negative for å komme videre heller da dette ikke finnes i stor grad. Vi mennesker er også programmert til å huske det gode. 

Skal jeg være helt praktisk ærlig, tror jeg han ville bekymret seg for å ikke være nok for meg. At jeg ville mistet følelsene igjen. Dette hadde nok gjort han mindre åpen på å satse på meg. Jeg på min side, kunne lett hakket meg opp over hvor lite jeg fortjente en ny sjanse og kanskje prøvd å overkompensere for å hele tiden få han trygg på meg. Vi har begge blitt permanent forandret av bruddet. Det er ingenting å gå tilbake til. De 8 årene hører til historien. Skulle vi prøvd igjen, noe jeg av og til ønsker mer enn noe annet, ville det blitt noe helt nytt. På godt og vondt.

Anonymkode: e26f2...a17

Dersom han åpent og ærlig hadde fortalt ting slik du fortalte det hadde jeg nok vært villig til å prøve på nytt, men ikke av noe mindre. På grunn av tillit. Jeg måtte hatt tillit til at han faktisk mente at han hadde kjærlighetssorg hele tiden, anerkjent hva han gjorde, og vært villig til å gjøre alt for å ordne opp. Han måtte gitt 100% til vårt forhold, hatt begge bein hos meg. Selvfølgelig fullstendig kuttet ALLE bånd med henne. Men det tror jeg ikke kommer til å skje, og noe mindre enn det hadde jeg aldri stolt på han igjen.

Tillit ville vært den største utfordringen, og sviket. Hvordan han kunne gjøre det. Han måtte virkelig vist at han brydde seg om mine følelser, og at han virkelig så hva han hadde gjort, ikke bare hva det fikk meg til å føle. 

Jeg håper min eks sitter med hva hvis, og tvil. Hvor lang tid tok det før du følte på disse tingene? Hvor lenge var du så "nyforelsket" at det dekket over tvilen? 

I tillegg måtte det blitt som du sa. Alt som var er helt ødelagt, og han måtte tatt på seg all skyld og lagt seg flat. I tillegg måtte det blitt en helt ny start, og noe annet, en stor forandring. 

Anonymkode: f5694...49b

[AnonymBruker]

Jeg dobbelposter for å gjøre det mer oversiktlig. 

I dag har vært en ganske bra dag frem til kvelden. Jeg har vært ute og gjort ting med venner, selv om følelsene alltid sitter der rett under kanten. Selv om jeg nesten bare gjør ting i håp om at han skal høre at jeg ikke bare sitter hjemme og gråter. Jeg føler han ser på meg med patetiske og sympatiske øyne. Jeg vil ikke det. Men sekundet jeg kommer hjem begynner de vonde følelsene. De følelsene jeg våknet med. De følelsene jeg ikke vet hvordan jeg skal unnslippe. Jeg sliter mest med å akseptere bruddet, uansett hvor mye jeg vet at absolutt alt er ødelagt og aldri kan repareres eller ordnes. Selv om jeg vet at jeg kanskje aldri noen sinne hører fra han igjen. 

I løpet av kvelden får jeg høre av ei venninne som har sett han at han så glad og fornøyd ut. Jeg har ingen grunnlag for å anta hvordan han har det, hvordan det går med de, men jeg tolker alt verst mulig likevel. Som en slags strategi for å beskytte meg selv fra nye overraskelser. Lager forferdelige fantasier. Tenker på hvordan jeg ikke så det før, hva om jeg hadde gjort det og det. Når han begynte å gi tegn på at det var noen andre reagerte jeg med å trekke meg unna, fremfor å strekke meg mot han, fordi han alltid har trengt litt tid for seg selv når det har vært noe. Burde jeg gjort noe? Kunne jeg endret utfallet? Tankene tar kvelertak på meg. Jeg forsøker å distrahere meg, prøver å lese en bok, men det er helt umulig. Prøver å spille et spill, men det hjelper ikke. Netflix får jeg ikke roen til. Begynner å vaske badet, men det er lett å tenke. Prøver å sette på glad musikk og danse og se for meg alle fordelene med singellivet, alle jeg kan treffe. Men det føles bare trist, jeg vil ikke ha flørting fra en kjekk mann jeg ikke kjenner og overfladisk prat, jeg vil bare ha armkroken hans på sofaen, at navnet hans lyser opp mobilen, lage middag og se han komme glad hjem, høre hvordan han har det og sove tett sammen.

Det er så ekkelt å vite så mange personlige ting om hvordan noen behandler andre helt privat. Alt han gjorde med meg, gjorde for meg, alle kjærlige nykker. At han gjør det med noen andre.

Jeg skulle ønske jeg kunnet stoppet toget i hodet mitt, bare tatt en pause fra meg selv. I dag sa ei venninne til meg "Men nå går det jo så mye bedre med deg", og jeg løy og sa ja, det svaret hun ville høre. Det er ingen vits å dra de rundt meg ned mer. 

Jeg er bare skikkelig ensom og lei meg, og jeg føler ikke jeg finner en vei ut. Har til og med forsøkt å prate litt med noen gutter i dag, og de svarer og er hyggelige, men det føles helt tomt og meningsløst. Ingen gnist. 

Anonymkode: f5694...49b

[AnonymBruker]

Har vært i dine sko fordi en del år siden,og det er jævlig der og da med det blir bedre med tiden.

Nå har jeg på nytt kommet i en sånn situasjon fordi han var utro, og han ønsker ikke at jeg skal gå og hadde ingen følelser for hun han knullet, det var kun sex.

Vi bør fortsatt sammen men som to venner. Jeg har kjærlighetssorg og har mistet all lyst på han samtidig som jeg ønsker å være kjæresten hans.

Gruer meg til jeg går fra han og mister kontakt med verdens hyggeligste svigerfamilie.

💚

Anonymkode: 4171a...895

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (18 timer siden):

Har vært i dine sko fordi en del år siden,og det er jævlig der og da med det blir bedre med tiden.

Nå har jeg på nytt kommet i en sånn situasjon fordi han var utro, og han ønsker ikke at jeg skal gå og hadde ingen følelser for hun han knullet, det var kun sex.

Vi bør fortsatt sammen men som to venner. Jeg har kjærlighetssorg og har mistet all lyst på han samtidig som jeg ønsker å være kjæresten hans.

Gruer meg til jeg går fra han og mister kontakt med verdens hyggeligste svigerfamilie.

💚

Anonymkode: 4171a...895

Du har min dypeste medfølelse. For en jævlig situasjon. Det er grusomt og egoistisk at han har satt deg i en situasjon hvor du taper uansett hva du gjør. Håper du finner ut av det, mange klemmer 

Anonymkode: f5694...49b

[Spiren]

AnonymBruker skrev (På 11.2.2023 den 22.46):

Dersom han åpent og ærlig hadde fortalt ting slik du fortalte det hadde jeg nok vært villig til å prøve på nytt, men ikke av noe mindre. På grunn av tillit. Jeg måtte hatt tillit til at han faktisk mente at han hadde kjærlighetssorg hele tiden, anerkjent hva han gjorde, og vært villig til å gjøre alt for å ordne opp. Han måtte gitt 100% til vårt forhold, hatt begge bein hos meg. Selvfølgelig fullstendig kuttet ALLE bånd med henne. Men det tror jeg ikke kommer til å skje, og noe mindre enn det hadde jeg aldri stolt på han igjen.

Tillit ville vært den største utfordringen, og sviket. Hvordan han kunne gjøre det. Han måtte virkelig vist at han brydde seg om mine følelser, og at han virkelig så hva han hadde gjort, ikke bare hva det fikk meg til å føle. 

Jeg håper min eks sitter med hva hvis, og tvil. Hvor lang tid tok det før du følte på disse tingene? Hvor lenge var du så "nyforelsket" at det dekket over tvilen? 

I tillegg måtte det blitt som du sa. Alt som var er helt ødelagt, og han måtte tatt på seg all skyld og lagt seg flat. I tillegg måtte det blitt en helt ny start, og noe annet, en stor forandring. 

Anonymkode: f5694...49b

Jeg begynte å kjenne virkelig på savnet etter eksen ca halvt år etter å ha flyttet. Jeg ble boende med han etter bruddet en stund for å få tid til å ordne flytting. Jeg fokuserte på de praktiske tingene først. Jeg var deprimert, arbeidsledig og måtte finne meg en ny bolig. I denne perioden var jeg og eksen gode venner og jeg trodde vi skulle finne tilbake til hverandre etterhvert som jeg fikk jobbet med meg selv og depresjonen jeg var i.

 Etter flyttingen kræsjet alt. Det ble spekulasjoner om at jeg holdt på med denne kompisen og han var mye på overnatting hos meg fordi han ble utstøtt av andre. Vi hjalp hverandre. Både til fordel og ulempe. Jeg trengte egentlig tid til meg selv.

Nyforelsket var jeg innimellom fra rett før jeg flyttet til etterpå. Men jeg slet med å definere de følelsene. Når man blir deprimert, er det vanskelig å skille hva som er depresjon og dine egne faktiske følelser. En slutter å stole på seg selv og egen vurdering.

Eksen godtok bruddet ganske fort (virket det som). Jeg lurer innimellom på om jeg hadde klart å gå om han hadde kjempet litt mer for å ha meg der. Han var aldri stygg mot meg, men veldig formell og upersonlig. Jeg gråt omtrent hele tiden. 

Nå som jeg har blitt litt klokere, ser jeg hvor naiv vi begge var. Jeg trodde aldri at jeg ville få følelser for noen andre enn han. Jeg var ikke sånn. Og skulle jeg mangle noe - skulle jeg gi beskjed. Så enkelt er det ikke.

Selv om jeg ikke var fysisk utro, eller særlig psykisk siden det ble slutt før dette fikk utvikle seg skikkelig, har jeg endret litt mening rundt forhold og utroskap. 

På meg selv har jeg lært at vi mennesker gjør feil. Og vi kan ikke alltid styre eller forutse hva vi er laget av. Og vi hadde begge ansvar for å få forholdet til å fungere. Jeg gjorde feilen ved å betro meg mer til denne vennen enn kjæresten - det utviklet følelser. Eksen gjorde feilen med å la meg føle meg såpass emosjonelt alene at jeg søkte ut for å bli hørt/forstått. Dersom min mye partner skulle bedra meg på noe måte - ville gamle meg bare satt strek og gått. Nye meg ville turt å utforske litt hva årsaken og omstendighetene var. Fordi jeg har lært av vi alle ikke kjenner oss selv så godt som vi tror.

Du skriver at du forventer at eksen din tar på seg all skyld for bruddet for at du noengang skal vurdere han igjen. Og jeg forstår deg kjempegodt. Du har min dypeste medfølelse. Jeg håper likevel du aksepterer at det kan være noe han har manglet hos deg som han trengte. Ikke for å hakke på deg selv, men for å få et klart syn på hele situasjonen. 

Brudd var enklere når vi var barn. Nå rokkes hele livet og mange mennesker som følge av et. Jeg håper at du likevel ser din egen styrke i det etterhvert. Det føles meningsløst nå, men fokuser på å bygge deg selv opp, gradvis. Enten dere finner tilbake eller ikke - så er du tjent med å ha det bra med deg selv. Ta små steg innen helse, karriere og hobby.

Og vær litt stolt av smerten din. Smerte etter brudd er et tegn på at du turde å investere hele deg. Gi deg lov til å bli dratt ned i sorgen og se den fra flere sider. Kanskje dere begge kunne gjort noe annerledes? Lenge før bruddet og årsaken ble et faktum? Det er tungt men hjelper på sikt å bearbeide.

Jeg unngikk dette til å begynne med, men slapp aldri unna. Når jeg dykket dypere, fant jeg samtidig mye usikkerhet i meg selv som kom frem fra gamle relasjoner som også påvirket denne situasjonen. Handlingsmønstre kommer av vår oppfatning av oss selv som vi lager tidlig. Disse former også våre største behov. 

 

 

[AnonymBruker]

Spiren skrev (På 13.2.2023 den 10.27):

Jeg begynte å kjenne virkelig på savnet etter eksen ca halvt år etter å ha flyttet. Jeg ble boende med han etter bruddet en stund for å få tid til å ordne flytting. Jeg fokuserte på de praktiske tingene først. Jeg var deprimert, arbeidsledig og måtte finne meg en ny bolig. I denne perioden var jeg og eksen gode venner og jeg trodde vi skulle finne tilbake til hverandre etterhvert som jeg fikk jobbet med meg selv og depresjonen jeg var i.

 Etter flyttingen kræsjet alt. Det ble spekulasjoner om at jeg holdt på med denne kompisen og han var mye på overnatting hos meg fordi han ble utstøtt av andre. Vi hjalp hverandre. Både til fordel og ulempe. Jeg trengte egentlig tid til meg selv.

Nyforelsket var jeg innimellom fra rett før jeg flyttet til etterpå. Men jeg slet med å definere de følelsene. Når man blir deprimert, er det vanskelig å skille hva som er depresjon og dine egne faktiske følelser. En slutter å stole på seg selv og egen vurdering.

Eksen godtok bruddet ganske fort (virket det som). Jeg lurer innimellom på om jeg hadde klart å gå om han hadde kjempet litt mer for å ha meg der. Han var aldri stygg mot meg, men veldig formell og upersonlig. Jeg gråt omtrent hele tiden. 

Nå som jeg har blitt litt klokere, ser jeg hvor naiv vi begge var. Jeg trodde aldri at jeg ville få følelser for noen andre enn han. Jeg var ikke sånn. Og skulle jeg mangle noe - skulle jeg gi beskjed. Så enkelt er det ikke.

Selv om jeg ikke var fysisk utro, eller særlig psykisk siden det ble slutt før dette fikk utvikle seg skikkelig, har jeg endret litt mening rundt forhold og utroskap. 

På meg selv har jeg lært at vi mennesker gjør feil. Og vi kan ikke alltid styre eller forutse hva vi er laget av. Og vi hadde begge ansvar for å få forholdet til å fungere. Jeg gjorde feilen ved å betro meg mer til denne vennen enn kjæresten - det utviklet følelser. Eksen gjorde feilen med å la meg føle meg såpass emosjonelt alene at jeg søkte ut for å bli hørt/forstått. Dersom min mye partner skulle bedra meg på noe måte - ville gamle meg bare satt strek og gått. Nye meg ville turt å utforske litt hva årsaken og omstendighetene var. Fordi jeg har lært av vi alle ikke kjenner oss selv så godt som vi tror.

Du skriver at du forventer at eksen din tar på seg all skyld for bruddet for at du noengang skal vurdere han igjen. Og jeg forstår deg kjempegodt. Du har min dypeste medfølelse. Jeg håper likevel du aksepterer at det kan være noe han har manglet hos deg som han trengte. Ikke for å hakke på deg selv, men for å få et klart syn på hele situasjonen. 

Brudd var enklere når vi var barn. Nå rokkes hele livet og mange mennesker som følge av et. Jeg håper at du likevel ser din egen styrke i det etterhvert. Det føles meningsløst nå, men fokuser på å bygge deg selv opp, gradvis. Enten dere finner tilbake eller ikke - så er du tjent med å ha det bra med deg selv. Ta små steg innen helse, karriere og hobby.

Og vær litt stolt av smerten din. Smerte etter brudd er et tegn på at du turde å investere hele deg. Gi deg lov til å bli dratt ned i sorgen og se den fra flere sider. Kanskje dere begge kunne gjort noe annerledes? Lenge før bruddet og årsaken ble et faktum? Det er tungt men hjelper på sikt å bearbeide.

Jeg unngikk dette til å begynne med, men slapp aldri unna. Når jeg dykket dypere, fant jeg samtidig mye usikkerhet i meg selv som kom frem fra gamle relasjoner som også påvirket denne situasjonen. Handlingsmønstre kommer av vår oppfatning av oss selv som vi lager tidlig. Disse former også våre største behov. 

Føler det eneste jeg gjør er å snu hver stein for ting jeg kunne gjort annerledes. Jeg føler meg så utrolig bedratt. Tror det hadde hjulpet utrolig mye hvis han følte det som deg, og faktisk tok kontakt for å beklage og ta en ordentlig samtale, fordi jeg føler meg kastet ut som søplet. 

Det har vært en skikkelig tøff uke, særlig siden det var valentines i går. En dag jeg aldri har brydd meg så mye om, men gjør vondt å tenke at han antageligvis gjør ting for henne han aldri gjorde for meg. 

Anonymkode: f5694...49b

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (2 minutter siden):

Føler det eneste jeg gjør er å snu hver stein for ting jeg kunne gjort annerledes. Jeg føler meg så utrolig bedratt. Tror det hadde hjulpet utrolig mye hvis han følte det som deg, og faktisk tok kontakt for å beklage og ta en ordentlig samtale, fordi jeg føler meg kastet ut som søplet. 

Det har vært en skikkelig tøff uke, særlig siden det var valentines i går. En dag jeg aldri har brydd meg så mye om, men gjør vondt å tenke at han antageligvis gjør ting for henne han aldri gjorde for meg. 

Anonymkode: f5694...49b

Uansett hva han ville sagt/unnskyldt seg med så har han likevel såret deg. Og du har rett til å føle alt du føler. Vit likevel at siden dere var sammen så lenge - så er ikke det tilfeldig. Dere gjorde mye riktig. Og problemet med å gå videre slik eksen din (og jeg) har, er at ny partner fort sammenlignes med den tidligere partneren. "Har jeg det bedre nå?" Er spørsmål jeg stiller meg ofte. Og det tar vekk mye av den naturlige delen ved å bli kjent med ny. Jeg gjorde også mye hobbyrelatert med ny partner som jeg pleide å gjøre med eksen. Et slags desperat forsøk på å utvanne minnet om hvor spesielt det var mellom oss fra min side. 

Og uansett hvor mye jeg prøver, var eksen min likevel den første jeg opplevde disse tingene med. Det er egentlig litt urettferdig mot han nye fordi ved sammenligning er det skjelden at en ny man ikke enda har historie med - klarer å konkurrere med eksen som man har årevis med historie med og som man idealiserer tiden med enda. 

Prøv derfor å fokuser på deg selv. Å tenke på ha som fungerte og ikke fungerte kan enten rive deg ned eller bygge deg opp. Og fokuser litt på hans negative sider. Hva som irriterte deg gjennom forholdet. I neste forhold (enten med han eller andre) så må du ha rede på hva DU trenger for å være lykkelig. 

 

Anonymkode: e26f2...a17

[Reign]

AnonymBruker skrev (På 10.2.2023 den 11.38):

Ble dumpet av min ungdomskjæreste etter ti år sammen, for en yngre jente. Jeg er nå 30. Livet har fullstendig rast sammen, og jeg er fullstendig knust, sjalu, bitter, sint, og har ingen å snakke med. Umiddelbart etter bruddet fikk jeg naturligvis mange sinte og støttende meldinger fra venninner. Men det går så raskt over. En uke eller to senere forventet alle at det skulle gå bedre, det er ingen som spør meg hvordan det går, og hvis jeg sier at jeg ikke har det så bra får jeg enkle og frastøtende løsninger som å bare "finne noen andre på tinder" eller lignende. Det er liten forståelse for at jeg føler meg helt traumatisert. 

Det kverner i hodet mitt, og har gjort det i månedsvis. Det har vært slutt siden september, altså snart et halvt år. Jeg kommer meg ikke videre, og hver dag føles så uendelig tungt. Litt bedre har hverdagen naturligvis blitt, men at han gikk rett inn i nytt forhold med yngre dame han fant bak ryggen min holder meg sånn igjen. Jeg føler meg så sveket, og sorgen kommer i bølger av sinne og fortvilelse hver dag. Jeg føler meg helt handlingslammet. Forsøkte på et tidspunkt å ta kontakt med fastlegen, som avskrev dette raskt. Jeg har vurdert å ta kontakt med psykolog, men har ikke økonomi til det akkurat nå som jeg betaler alle utgifter på leilighet og alt alene. 

Syntes det er sårt og vanskelig å ikke å ikke ha noen å prate med, og føler meg virkelig traumatisert, noe legen også mente at jeg var. Alt kom som et sjokk for meg. Sorgen over at vi to aldri mer blir, sorgen over hvordan han har ødelagt hele vår historie, sorgen over tapet av svigerfamilie og alle vennene våre, sorgen over fremtiden, og at jeg aldri får den lange gode historien jeg drømte om. Sorgen over at jeg kanskje nå ikke rekker å stifte familie. Det er utrolig vanskelig å treffe noen, og jeg blir veldig sjeldent ordentlig forelsket. Ensomheten, stillheten og angsten. Jeg har panikkangst jevnlig, og våkner ofte i 03-04-tiden og må gå ut og ta meg luft fordi hjertet hamrer. 

har aldri opplevd lignende følelse ved tidligere brudd, men de forholdene var aldri så lange eller seriøse. Jeg savner å prate med eksen, og skammer meg over å savne en som behandlet meg sånn. Møter lite forståelse når jeg forsøker å prate med venner om det, og det føles belastende for de rundt meg, så da holder jeg det heller inni meg. Har kuttet eksen totalt, men samtidig skulle jeg ønske jeg kunne få kjefte og gråte til han. Jeg vil vite at han faktisk er lei seg for det han har gjort, men det får jeg aldri vite. 

Enda verre er det at deres forhold ble seriøst med en gang. Etter en måned hadde hun introdusert han for familie og venner, og de har omtrent flyttet sammen. Han bare visker ut og erstatter meg med en annen helt lik jente. 

Jeg sliter sånn med å akseptere at det er slutt. Selv om jeg logisk vet det, så klarer liksom ikke hjertet å gi slipp. Jeg føler jeg har mistet absolutt all mening med livet. Jeg gjør alle tingene man skal etter brudd for å føle seg bedre, men alt føles tomt og meningsløst.

 

Skriver her fordi jeg ikke har noen å prate med. Håper det er greit. 

Anonymkode: f5694...49b

Oppsøk psykolog.

[AnonymBruker]

Du må ta eierskap i eget liv og for egen psykisk helse, ja jeg vet det er harde ord - men å sitte og kjenne på hvor vondt du har det fører ingen vei bortsett fra dypere ned. Klarer du ikke selv må du søke hjelp, finne noen å samtale med - det kan være en psykriatisk sykepleier, det kan være at du bruker penger på en coach, en veileder - eller får henvisning til en psykolog evt kjøper deg tjenesten privat - men du MÅ ta ansvar selv for sorgreaksjonen din og for hva du trenger for å leve. Noe annet er håpløst. 

Jada, det er vondt, og det er helt greit at du sørger, men det er ikke greit å la sorgen ta fra deg all gleden ved livet ditt og la det gå forbi i en endeløs rekke dårlige dager. 

Anonymkode: baf92...711

[AnonymBruker]

Åh, føler sånn med deg, og vit at du ikke er alene ❤️ 

Det er ingenting som heter å komme seg videre eller legge noe sånt bak seg. Det eneste som fungerer er å finne den riktige måten å bære det med seg i hverdagen på. Lære å leve med det på best mulig måte. Det er 10 år av livet ditt, som du knytter til en person, og selvfølgelig vil det alltid være en del av deg ❤️ 

Jeg har ei venninne som opplevde det samme. Hun er i dag 49 år, lever i leilighet til 20 mill og har to flotte barn. Mannen hun var sammen med før nåværende mann, byttet henne ut da hun var 29, med ei på 18. Men hun satte seg kun et mål etter det; å kunne le sist. Og det gjør hun. Hun er ei sterk, flott dame, som har vært lykkelig gift i mange år nå ❤️

 

 

Anonymkode: 32076...f69

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (22 timer siden):

Åh, føler sånn med deg, og vit at du ikke er alene ❤️ 

Det er ingenting som heter å komme seg videre eller legge noe sånt bak seg. Det eneste som fungerer er å finne den riktige måten å bære det med seg i hverdagen på. Lære å leve med det på best mulig måte. Det er 10 år av livet ditt, som du knytter til en person, og selvfølgelig vil det alltid være en del av deg ❤️ 

Jeg har ei venninne som opplevde det samme. Hun er i dag 49 år, lever i leilighet til 20 mill og har to flotte barn. Mannen hun var sammen med før nåværende mann, byttet henne ut da hun var 29, med ei på 18. Men hun satte seg kun et mål etter det; å kunne le sist. Og det gjør hun. Hun er ei sterk, flott dame, som har vært lykkelig gift i mange år nå ❤️

 

 

Anonymkode: 32076...f69

Jeg håper min historie også ender lykkelig, men det er vanskelig å se nå. Jeg prøver å holde hodet over vann hver dag, men det føles temmelig forferdelig. 

AnonymBruker skrev (23 timer siden):

Uansett hva han ville sagt/unnskyldt seg med så har han likevel såret deg. Og du har rett til å føle alt du føler. Vit likevel at siden dere var sammen så lenge - så er ikke det tilfeldig. Dere gjorde mye riktig. Og problemet med å gå videre slik eksen din (og jeg) har, er at ny partner fort sammenlignes med den tidligere partneren. "Har jeg det bedre nå?" Er spørsmål jeg stiller meg ofte. Og det tar vekk mye av den naturlige delen ved å bli kjent med ny. Jeg gjorde også mye hobbyrelatert med ny partner som jeg pleide å gjøre med eksen. Et slags desperat forsøk på å utvanne minnet om hvor spesielt det var mellom oss fra min side. 

Og uansett hvor mye jeg prøver, var eksen min likevel den første jeg opplevde disse tingene med. Det er egentlig litt urettferdig mot han nye fordi ved sammenligning er det skjelden at en ny man ikke enda har historie med - klarer å konkurrere med eksen som man har årevis med historie med og som man idealiserer tiden med enda. 

Prøv derfor å fokuser på deg selv. Å tenke på ha som fungerte og ikke fungerte kan enten rive deg ned eller bygge deg opp. Og fokuser litt på hans negative sider. Hva som irriterte deg gjennom forholdet. I neste forhold (enten med han eller andre) så må du ha rede på hva DU trenger for å være lykkelig. 

 

Anonymkode: e26f2...a17

Takk! Du nevner mye som jeg frykter der. Jeg er redd for at han sammenligner og trives bedre med henne. At han får bekreftet at det var rett valg. Jeg håper selvfølgelig han sammenligner og savner meg. Jeg tror oppriktig vi hadde mer gnist og følelser, men hun har nok gjort mye mer rett for han, ettersom han tilsynelatende behandler henne bedre og mer seriøst enn meg. At de går så fort frem blant annet var noe han savnet med meg. Håper virkelig han tenker mer på meg enn jeg tror, fordi jeg føler meg så utrolig glemt. 

Har du sett noe til eksen din siden dere gjorde det slutt? Hvordan føles det å møte på han nå?

Anonymkode: f5694...49b

[Andro]

Jeg kjenner meg litt igjen i dette fra et gammelt brudd. Vi var sammen lenge, og alt var bygd opp rundt at vi skulle være to. Han var nok ikke utro, men han svek meg likevel, ved å bli en annen. En jeg ikke nådde.
Selv om årsaken til bruddet var annerledes kjenner jeg igjen den følelsen av skuffelse og håpløshet, og frykten for hva som skal skje framover.

Det er lurt å lande i seg selv og bruke god tid på å komme seg. Ikke følg andres forventninger, og det blir ikke bedre av sjekkeapper. Jeg skulle i alle fall ønske at jeg ikke lot meg lokke ut på stevnemøter mens jeg fortsatt ikke var klar.
Du må på nytt finne ut hva DU liker, og leve slik det passer deg best. Kanskje plukke opp igjen noen gamle hobbyer?

Jeg tror du skal be om å få snakke med en profesjonell. En psykiatrisk sykepleier, kommunepsykolog e.l.
Dette stikker dypere enn en vanlig kjærlighetssorg. Du er i en eksistensiell krise. Hele livet ditt var bygget på forventinger til dette forholdet, og nå må du planlegge alt på nytt. Det er skremmende. Jobb med det til du gleder deg til i morgen, og realisering av dine egne planer. Puss opp et rom, dra til Spania på språkferie, start i sangkoret - hva det nå enn er som gir deg glede: Hiv deg på det.