Sorgen ingen sender blomster til

[AnonymBruker]

Ble dumpet av min ungdomskjæreste etter ti år sammen, for en yngre jente. Jeg er nå 30. Livet har fullstendig rast sammen, og jeg er fullstendig knust, sjalu, bitter, sint, og har ingen å snakke med. Umiddelbart etter bruddet fikk jeg naturligvis mange sinte og støttende meldinger fra venninner. Men det går så raskt over. En uke eller to senere forventet alle at det skulle gå bedre, det er ingen som spør meg hvordan det går, og hvis jeg sier at jeg ikke har det så bra får jeg enkle og frastøtende løsninger som å bare "finne noen andre på tinder" eller lignende. Det er liten forståelse for at jeg føler meg helt traumatisert. 

Det kverner i hodet mitt, og har gjort det i månedsvis. Det har vært slutt siden september, altså snart et halvt år. Jeg kommer meg ikke videre, og hver dag føles så uendelig tungt. Litt bedre har hverdagen naturligvis blitt, men at han gikk rett inn i nytt forhold med yngre dame han fant bak ryggen min holder meg sånn igjen. Jeg føler meg så sveket, og sorgen kommer i bølger av sinne og fortvilelse hver dag. Jeg føler meg helt handlingslammet. Forsøkte på et tidspunkt å ta kontakt med fastlegen, som avskrev dette raskt. Jeg har vurdert å ta kontakt med psykolog, men har ikke økonomi til det akkurat nå som jeg betaler alle utgifter på leilighet og alt alene. 

Syntes det er sårt og vanskelig å ikke å ikke ha noen å prate med, og føler meg virkelig traumatisert, noe legen også mente at jeg var. Alt kom som et sjokk for meg. Sorgen over at vi to aldri mer blir, sorgen over hvordan han har ødelagt hele vår historie, sorgen over tapet av svigerfamilie og alle vennene våre, sorgen over fremtiden, og at jeg aldri får den lange gode historien jeg drømte om. Sorgen over at jeg kanskje nå ikke rekker å stifte familie. Det er utrolig vanskelig å treffe noen, og jeg blir veldig sjeldent ordentlig forelsket. Ensomheten, stillheten og angsten. Jeg har panikkangst jevnlig, og våkner ofte i 03-04-tiden og må gå ut og ta meg luft fordi hjertet hamrer. 

har aldri opplevd lignende følelse ved tidligere brudd, men de forholdene var aldri så lange eller seriøse. Jeg savner å prate med eksen, og skammer meg over å savne en som behandlet meg sånn. Møter lite forståelse når jeg forsøker å prate med venner om det, og det føles belastende for de rundt meg, så da holder jeg det heller inni meg. Har kuttet eksen totalt, men samtidig skulle jeg ønske jeg kunne få kjefte og gråte til han. Jeg vil vite at han faktisk er lei seg for det han har gjort, men det får jeg aldri vite. 

Enda verre er det at deres forhold ble seriøst med en gang. Etter en måned hadde hun introdusert han for familie og venner, og de har omtrent flyttet sammen. Han bare visker ut og erstatter meg med en annen helt lik jente. 

Jeg sliter sånn med å akseptere at det er slutt. Selv om jeg logisk vet det, så klarer liksom ikke hjertet å gi slipp. Jeg føler jeg har mistet absolutt all mening med livet. Jeg gjør alle tingene man skal etter brudd for å føle seg bedre, men alt føles tomt og meningsløst.

 

Skriver her fordi jeg ikke har noen å prate med. Håper det er greit. 

Anonymkode: f5694...49b

[AnonymBruker]

Jeg tror du bør slutte å fokusere på hvor ”traumatisert” du er. 

Anonymkode: e6828...d15

[AnonymBruker]

De som påstår at brudd, svik og utroskap ikke kan være traumatisk og utrolig vondt, kan ta seg en jævla svær bolle! Det er lov å sørge, hjertesorg er sorg.

Anonymkode: f5849...76b

[AnonymBruker]

Lag deg en profil på en dateside ts. Det høres ikke som du er klar for å date, men kanskje det kunne hjulpet deg litt å begynne å se at der er andre menn der ute, menn som er nysgjerrig på deg og kan gi deg litt selvtillit og tro på at du også kan finne noe bra igjen. 

Anonymkode: b5d08...c92

[AnonymBruker]

Jeg forstår at du har det fælt nå. Men husk at seks måneder ikke er så lenge. Det vil bli bedre med tiden - men ja, det tar tid.

Det er jo dessverre sånn at venner har sine egne ting å stri med. Jeg har full forståelse for at du synes de bryr seg for lite, men prøv å huske på at de har sine egne liv og egne problemer. De har kanskje ikke kapasitet til å være så mye tilstede for deg som du hadde trengt, men det må du forsøke å tilgi dem for.

Du burde absolutt snakke med noen profesjonelle. Har din kommune noe som heter «rask psykisk helsehjelp»? Da trenger du ikke henvisning men kan få samtaler og liknende. Jeg vet ikke hvor lenge det er siden du tok kontakt med fastlegen, men jeg tenker absolutt du skal ta kontakt igjen om det ikke blir bedre. Kjærlighetssorg er som regel ikke grunn til å bli henvist til psykolog i den tidligere fasen, men det kan jo gli over i depresjon - noe det høres ut som det har gjort for deg. Om du ble avfeid for noen måneder siden kan situasjonen din bli oppfattet helt annerledes nå. 

Anonymkode: ea83b...442

[norw]

Det ville vært naturlig å være ferdig med dette etter så lang tid, og det er nok det folk rundt deg antar. Etter så lang tid er det egentlig naturlig å være ferdig med alle typer sorg, mer eller mindre, og jeg vet litt om sorg etter å ha mistet broren min altfor tidlig. Folk er forskjellige, men likevel. Godt mulig at psykolog vil hjelpe.

Du er "bare" 30 mtp barn. La oss si at du treffer en ny mann iløpet av 2-3 år, når du har fått dette på avstand. Da bør du statistisk sett ha nok tid til å få barn med ham.

[servitrise&suppe]

Kjærlighetssorg er noe av det verste vi opplever og jeg syns at du beskriver det veldig godt akkurat som det kan være. Jeg vet ikke hvorfor de rundt deg ikke vil snakke med deg om det, men vi har det ofte i oss å ønske og trøste andre, men så har vi ikke ordene. Det kan være en grunn, at de rett og slett føler seg utilstrekkelige. Så prøv å tenk på det, at det ikke er for å være likegyldige men fordi de kanskje altså ikke vet hva de skal si. 

Noen er nok også redde for å gå inn i det på grunn av at det er veldig ubehagelig å tenke at de er i en utsatt posisjon selv. Alle vet at slikt kan skje, at man blir sviktet og forlatt, men det er ikke noe alle makter å tenke for mye på, nettopp fordi det er så ubehagelig. Når det er sagt så syns jeg at du burde hatt en venn som ville vært der for deg. 

Kanskje du kan finne en bok, en film eller lignende som bekrefter det du føler? Det høres kanskje banalt ut, men jeg fikk iallefall hjelp ved å se et teaterstykke hvor en skuespiller alene spilte rollen som en med kjærlighetssorg. Jeg husker dessverre ikke lenger hva stykket het, men hun startet med å si at hun ønsket folk forsto at det hun følte aldri ville gå over! For det er sånn vi jo føler det. Det gjør så sykt vondt. 

Det kan ta tid ja, og siden du ikke heller er den som forelsker deg lett, så kan det ta lengre tid også. Men tid er dessverre det som må til, og det som vil hjelpe. 

[viren]

Det har jo bare gått noen få måneder, det er overhodet ikke rart at du synes det er tøft, at du våkner opp med panikkanfall og at du kjenner deg ensom. At exen har funnet en ny og at deres forhold går fort frem er en typisk mannegreie, han har fullstendig mistet hodet i det nye forholdet og går "all in" (det er også mye enklere enn å forholde seg til det som var).

Det betyr ikke at forholdet han hadde med deg ikke var viktig. Selv om jeg godt forstår at du ikke kan se det nå var det tross alt bedre at han gikk nå, heller enn å vente 5 år til eller 10 år til. Når han er en type mann som vil ha noe nytt og spennende heller enn å bygge noe med den han er sammen med - da er det ikke en slik mann du vil ha. 

Jeg tror du bare må akseptere at det kommer til å gjøre vondt enda en god stund, og ikke forvente av deg selv at det plutselig skal gå over. Etterhvert vil du begynne å finne fotfestet igjen, se fremover, legge planer som ikke inkluderer han, og plutselig en dag vil du innse at du faktisk har det bra likevel. 

Du er bare 30 år - du kommer til å møte en annen mann. En som virkelig elsker deg og vil satse på deg.

[Eloise12345]

13 minutter siden, AnonymBruker said:

De som påstår at brudd, svik og utroskap ikke kan være traumatisk og utrolig vondt, kan ta seg en jævla svær bolle! Det er lov å sørge, hjertesorg er sorg.

Anonymkode: f5849...76b

Helt enig. Kjærlighetssorg er vondt. Det kan ta tid å komme over det. 

[Kirchoffs]

Føler veldig med deg, det er tungt å ha det så vondt over tid. 6 måneder er kort, men også lenge i motbakke. Sorg er ikke bare psykisk, men også veldig fysisk. 
Slet mye med depresjon for 10-15 år siden  etter dødsfall i nær familie, og det å finne noen å prate med var veldig vanskelig! Ved noen få anledninger var jeg helt åpen med nære venner og familie om hvordan jeg hadde det, og de fleste gjorde det tydelig at de ville være der for meg men at den type samtaler orket de ikke/ble for heavy. Gikk til psykolog etterhvert, men for min del så førte det bare til at det vonde eskalerte fordi jeg hele uken jeg gikk å planla hva jeg skulle ta opp i timen og reflekterte over manglende tilbakemeldinger fra vedkommende (de satt for det meste å nikket å Hm-et). For å dra meg ut av spiralen var det et par ting som virkelig hjalp: jevnlig trening som ga masse endorfiner, å bryte hverdagsmønsteret med opplevelser som skaper nye minnner, og å pleie relasjonene mine uten at det skulle handle om meg og min sorg. Det å være med venner kan være fantastisk terapeutisk, i mye større grad enn en psykolog for min del, uten at man må snakke dypt og lenge om alt vondt.
 

Hadde en fast kunde (jobbet som frisør) som skalv fysisk av sinne hver gang hun snakket om eksen selv ett år etterpå, og hun gikk på beroligende pga bruddet. Hennes situasjon var veldig lik din, men de hadde nok vært sammen lenger da hun var i 40-årene. Tror det er normalt å reagere sterkt, og normalt for den som går å være blind skaden de volder partneren. 
 

Kanskje du nå har muligheten til å flytte til noe mindre å spare supereffektivt? Har du mulighet til å ta fri å reise til  New York eller Tokyo eller et sted du gjerne skulle ha vært? Dra nytte av at du er alene, for det er faktisk mye positivt ved å kunne gjøre akkurat som en selv vil på sine premisser. Skap minner eller ressurser du kan dele med barna dine i fremtiden:) Det er jo faktisk mulig å få barn alene og, men 30 er ingen alder. Pust med magen, ta vare på det selv og ikke vær for hard mot vennene dine<3

 

[AnonymBruker]

Som mann kan jeg underskrive på alt TS skriver. Verste følelsen noensinne. Har vært utsatt for 2 utroskap og i mitt 50 årige liv er dette noe av det verste jeg har opplevd.

Verre en å miste foreldre til kreft (som jeg har gjort). Værre en å bli beskutt i krig (Som jeg har blitt).

Sykdom og krig er ikke personlig, ikke noe du kan styre. Men at den som du stoler mest på stikker kniven i ryggen på deg og blir kald. Det er personlig på det mest grunnleggende. Den som skal være din nærmeste blir din verste fiendel iløpet av minutter.

Mange har kanskje ikke opplevd dette etter flere år, og andre bryr seg ikke og er mer overfladisk. Men det er en grunn til at folk tar sitt eget liv, gjennomgår fundamentale psykiske endringer og trekker seg tilbake og ikke stoler på noen lenger.

Har dessverre flere kompiser som har opplevd dette og tar alltid kontakt. Stikker innom og tar en kaffe og anerkjenner den smerten de føler. Og at dette ikke var deres feil Utro folk er de som har mangler, men dessverre er de som blir sviktet som sitter igjen med vanskeligheten andre har påført dem.

Prøver alltid å få dem til å tenke positivt, kutte kontakten med eksen, snakke med eksen gir eksen makt, taushet tar makten tilbake. Ofte ringer de eksen og forteller hvor vondt de har det og håper på empati og noe som døyver smerten , bare for å bli avvist igjen og gå enda lenger ned i kjelleren.

Utro folk er søppel. Mangler, empati, grenser, moral og påfører uskyldige traumer.

Anonymkode: e62ca...841

[Tradegy]

Håper du får det bedre med tiden 💕 Helt jævlig mens det står på.. Håper du finner fotfeste igjen. Klem i det håpløse

[AnonymBruker]

Du må begynne å jobbe bevisst med eget traume.

For å dra en sammenligning så skjedde det samme da mamma døde brått. Blomster og fine ord i 1-2 uker, så var det stopp, og nesten glemt. 

Nå sammenligner jeg ikke sorg, så ikke misforstå meg. Men det at det er ens eget ansvar å ta grep i eget liv. Du må ta initiativ til samtalene om du ønsker å prate, du må være åpen om at du sliter, du må søke profesjonell hjelp eller søke informasjon på nett. 

Anonymkode: 29fa0...60e

[AnonymBruker]

Jeg også vet hvordan det er ts. Det er rett og slett helt forferdelig, spesielt når man over flere år har bygget opp noe felles sammen. Da føles ting helt meningsløst når ting som dette skjer. 

Det som var verst for meg var at min eks har en veldig fremtredende rolle i bygda og er godt likt, med mange kontakter på mange plan. Så når dette skjedde følte jeg folk var mer sånn "av og til må man såre andre for å få den man vil ha, så flott at de to fant hverandre selv om det jo var dårlig gjort mot hun han var med først. Men så flotte dere er sammen"

Det var liksom mer fokus på det følte jeg, enn at jeg satt igjen der full av sorg og raseri. Der var virkelig tungt å svelge. Jeg måtte faktisk flytte til et nytt sted før jeg følte jeg kunne komme meg ordentlig videre i livet. Det tar tid ts, men tid er også dek beste medisinen ❤️

Anonymkode: da963...b95

[AnonymBruker]

norw skrev (1 time siden):

Det ville vært naturlig å være ferdig med dette etter så lang tid, og det er nok det folk rundt deg antar. Etter så lang tid er det egentlig naturlig å være ferdig med alle typer sorg, mer eller mindre, og jeg vet litt om sorg etter å ha mistet broren min altfor tidlig. Folk er forskjellige, men likevel. Godt mulig at psykolog vil hjelpe.

Du er "bare" 30 mtp barn. La oss si at du treffer en ny mann iløpet av 2-3 år, når du har fått dette på avstand. Da bør du statistisk sett ha nok tid til å få barn med ham.

Ble du ferdig med sorgen etter broren din etter et halvt år? Hvordan klarte du det? Ikke for å kuppe tråden, men jeg sliter veldig etter å ha mistet søsteren min, og det er fire år siden til sommeren. Jeg lever som normalt og det påvirker meg ikke praktisk, men jeg tenker MYE på det og den meningsløse måten det skjedde på og sånne ting. Du må ha gjort noe sorgarbeid jeg ikke har gjort, skulle gjerne hatt de generelt bedre. Hvordan jobbet du med det?

Det aller meste av sorgforskning sier at det første året er det verste, og at man aldri blir ferdig, men at man lever seg å leve med sorgen fremfor å komme helt videre og over og vekk.

Så jeg vil heller si at et halvt år er veldig lite. Det er en helt fersk, sår og vond sorg. 

Til TS: Det er ikke mulig å sammenligne et 10 år langt fohold med de du hadde før det, da var du jo bare i tenårene, og det er ikke rart du ikke følte deg så ille da de ble slutt. Mens med det som nå er eksen din har du hele voksenlivet ditt. Alt som utgjør den du er og den du har utviklet deg til å bli fra ung voksen og student (?) til etablert, klar for barn og en fremtid. Så ble alt revet vekk under deg. 

Det er trist at ikke vennene dine vil snakke med deg om det, men kan du forsøke å beskrive det for dem slik som her? Forklare at det ikke bare handler om sviket og slutten på forholdet, men hele livssituasjonen.

Det er jo mange likheter med et dødsfall - man sørger ikke bare over fortiden og forholdet som forsvant - men over fremtiden som ikke blir noe av, alle tingene som man var sikker på at skulle skje sammen. Over tiden man skulle hatt og det man skulle gjort, og i ditt tilfelle, barna dere kunne fått. 

Du er likevel ung som 30-åring, så selve barneønsket er ikke umulig å få oppfylt, selv om du nå føler at det kun er han du ville ha barn med. Det at han behandlet deg så vondt og slemt gjør jo også at du føler du ikke kjenner ham og at du også får en tilleggsorg i å sørge over den han var, som på mange måter er borte og ersattet.

Jeg håper du kan fortelle venner hvordan du faktisk har det. Hva med foreldrene dine, får du noe støtte der?

Anonymkode: b8a6f...87f

[AnonymBruker]

Tusen takk til alle flotte ord, og lange meldinger her. Jeg er utrolig takknemlig, det hjelper veldig å lese det dere skriver, for dere beskriver veldig det jeg føler på, og kanskje sier mye av det jeg skulle ønske fra min nærmeste. Det er disse trøstende ordene jeg egentlig bare ønsket meg, og noen å dele bekymringer med! 

Hva gjelder venner har jeg gode venner, men ingen av de har vært i særlig lange forhold, mange er single, eller aldri opplevd et brudd. Forventer selvfølgelig ikke at de skal komme og stille opp, og jeg vet at det ville være belastende. Savner mer en bedre reaksjon de gangene jeg har turt å si hvordan jeg har det. I stedet for å bare avfeie problemene, rasjonalisere de, eller komme med enkle løsninger som "Du må bare glemme han", så savner jeg bare noen som lytter. Jeg forventer ikke at noen av vennene mine hører på meg i timesvis, men følelsen av å få dele bekymringene mine og følelsene mine i ti minutter når man går tur og prater for eksempel uten innvendinger om at "det er på tide å gå videre", "bare ligg med noen andre", "du må bare glemme han", for da skammer jeg meg bare over å sørge enda. 

Anonymkode: f5694...49b

[AnonymBruker]

Høres veldig ut som du har behov for å gå til psykolog ja. Kanskje du må selge leilighet, og ta noen grep økonomisk for å få råd. Du sitter fast i bitterhet og gammelt nag, og du skriver som om du forventer at venninner skal være dine psykologer. Om det er slik at du er traumatisert så er ikke venninner de som skal ta den børen. 

Begynn å gjøre gode ting for deg selv. F.eks skriv dagbok regelmessig, les noen terapibøker, ta tak der det trengs. Det er du som må gjøre jobben, ingen kommer og redder deg. Uansett hvor traumatisert og langt nede du er. Du må redde deg selv. Gi deg selv den hjelpen du trenger. 

Lykke til! 

Anonymkode: b49c6...6ac

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (4 minutter siden):

Tusen takk til alle flotte ord, og lange meldinger her. Jeg er utrolig takknemlig, det hjelper veldig å lese det dere skriver, for dere beskriver veldig det jeg føler på, og kanskje sier mye av det jeg skulle ønske fra min nærmeste. Det er disse trøstende ordene jeg egentlig bare ønsket meg, og noen å dele bekymringer med! 

Hva gjelder venner har jeg gode venner, men ingen av de har vært i særlig lange forhold, mange er single, eller aldri opplevd et brudd. Forventer selvfølgelig ikke at de skal komme og stille opp, og jeg vet at det ville være belastende. Savner mer en bedre reaksjon de gangene jeg har turt å si hvordan jeg har det. I stedet for å bare avfeie problemene, rasjonalisere de, eller komme med enkle løsninger som "Du må bare glemme han", så savner jeg bare noen som lytter. Jeg forventer ikke at noen av vennene mine hører på meg i timesvis, men følelsen av å få dele bekymringene mine og følelsene mine i ti minutter når man går tur og prater for eksempel uten innvendinger om at "det er på tide å gå videre", "bare ligg med noen andre", "du må bare glemme han", for da skammer jeg meg bare over å sørge enda. 

Anonymkode: f5694...49b

Disse venninne er ikke særlig gode samtalepartnere og ikke emosjonelt støttende. De har sikkert aldri fått det selv, eller erfart hvor viktig det er. Dessverre er svært mange sånn i dagens samfunn. Men ikke la det støtte deg. Møt deg selv slik du vil bli møtt. Drit i å lufte deg der for man blir bare såret. Kjenner meg igjen. Til slutt sluttet jeg å prøve å få den omtanken og de gode ordene, om så bare litt, hos disse emosjonelt avstumpa vennene. Og jeg begynte å gi meg selv det, og det var tusen ganger bedre. For faktum er jo at jeg vet mye mer om mennesker, følelser og psykologi enn de fleste av mine venner og mine råd var bedre. ❤️ 

Klart et 10 år langt forhold tar mer enn 2 uker å prosessere. Det kan ta 2 år! og det ville fremdeles være normalt. Men man må også gi plass til livet innimellom. 

Anonymkode: b49c6...6ac

[takinova]

AnonymBruker skrev (3 timer siden):

 

 

Skriver her fordi jeg ikke har noen å prate med. Håper det er greit. 

Anonymkode: f5694...49b

Huff, det høres tungt ut. Sender deg en klem❤️

[AnonymBruker]

Sannheten er nå på du gå videre i livet - kjærlighetssorg er så kjipt! Husker det var det værste jeg hadde vært igjennom med min første kjærlighet - men nå, syns jeg ikke det lenger. Etter å vært igjennom tap av barn og nære familiemedlemmer så er kjærlighetssorg easy peasy. Skal fortelle deg at etter begravelsen og tapet av barnet så hørte vi ikke noe fra noen lenger - alle stakk til sitt - ingen spurte hvordan det gikk og ikke en gang min egen mor prioriterte oss og hun som faktisk har stått i mine sko. Der kan jeg forstå deg så godt ! Jeg har selv måtte move on samne søren hvor forferdelig sorg og tap er og prøve å finne glede igjen! Det må du og! Gå ut, nyt singel livet på bytur en kveld og piff deg opp. Dra på reiser alene og du vil møte mange flotte folk❤️❤️❤️

Anonymkode: 7ef73...f09