Sorgen ingen sender blomster til

[Bombasi]

Etter ti år i forhold har du nå vært enslig i 4-5 måneder, og da gjennom juletiden der man er mest følsom og vinteren som ofte er trykkende nok i seg selv. 

Det jeg prøver å poengtere er at det har gått kort tid, og du må gi deg selv tid til å distansere deg fra forholdet og å finne deg selv. 

Klisjèaktig, men: Det går mot lysere tider.

Vær bare obs på at du ikke baker deg inn i sorgen, ensomheten og bitterheten, og da forsterker den unødvendig mye. Men heller fokuserer på det positive, hva du kan få til, hva du kan oppnå, hva du vil gjøre og hvem du nå vil treffe. Og så handler det om å tilrettelegge for muligheter og omfavne de mulighetene som da kommer. Ja selv om det er tungt. For all del, sorg er viktig og må prioriteres, men reis deg opp fra asken tidsnok.

Den tunge sorgen og de følelsene du føler på nå er for øvrig normal. I ulik grad, selvsagt, og det er mulig du har det tyngre enn mange andre, men vit at reaksjonen er normal. 

Søk støtte på veien. Psykolog er bra, og du har vel råd til egenandeler til maks 2500 kr for en psykolog gjennom det offentlige? Det kan være en god investering i liv, helse og fremtid. Ellers handler det om å åpne deg for den ene du kan stole på og som bryr seg, hvis du har den ene i livet ditt. Det er mange som vil bry seg, men som ikke får det til, så ofte må initiativet skje av den som trenger hjelp. 

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (2 minutter siden):

Jeg håper min historie også ender lykkelig, men det er vanskelig å se nå. Jeg prøver å holde hodet over vann hver dag, men det føles temmelig forferdelig. 

Takk! Du nevner mye som jeg frykter der. Jeg er redd for at han sammenligner og trives bedre med henne. At han får bekreftet at det var rett valg. Jeg håper selvfølgelig han sammenligner og savner meg. Jeg tror oppriktig vi hadde mer gnist og følelser, men hun har nok gjort mye mer rett for han, ettersom han tilsynelatende behandler henne bedre og mer seriøst enn meg. At de går så fort frem blant annet var noe han savnet med meg. Håper virkelig han tenker mer på meg enn jeg tror, fordi jeg føler meg så utrolig glemt. 

Har du sett noe til eksen din siden dere gjorde det slutt? Hvordan føles det å møte på han nå?

Anonymkode: f5694...49b

Med så mye historie som du og han har sammen skal det bra gjøres at hun kommer bedre ut enn deg totalt. Hun har sikkert egenskaper du ikke har men også mangler de du har. Han har opplevd mer med deg. At han tilsynelatende behandler henne bedre i startfasen (noe det er) trenger ikke å bety noe son helst. Han var nok enda bedre mot deg i begynnelsen enn langt ut i forholdet og? Man er ekstra forsiktig og generøs i begynnelsen av frykt for å gi dårlig inntrykk, men det blir hverdag der også. Det er sannsynligvis da han vil begynne å tenke. Gjerne først om et år eller to.

At han går fort frem trenger ikke å bety sterkere følelser. Det kan være panikk. Og, noen folk gjør det bevisst for å "fange" den andre parten og få kontroll - for så å endelig tørre å vise seg selv. Fra alt du vet så kan hun også være en drittkjerring som kjefter på han, men han er for stolt til å ville tape ansikt og gå fra henne. Så han heller føyer seg. 

Ang eksen min så sliter jeg når jeg treffer han. Jeg har prøvd å nå ut på alle kanaler jeg kan (ganske nylig også) men han bare ignorerer meg. Jeg hadde håpet at om ingenting annet, så ville vi pratet ut så det ble lettere å møte han.

Når jeg ser han nå, stopper hjertet mitt opp, jeg får ikke puste og jeg må virkelig fokusere for å ikke gråte eller dumme meg ut. Jeg er vanligvis en svært behersket person. Men rundt han har jeg absolutt ingen kontroll på hvordan psyken og kroppen reagerer. 

Han på sin side opptrer veldig korrekt og følelsesløst. Et vennlig smil så går han videre. Nesten så jeg lurer på om jeg tar det hele tyngre enn han og om hans følelser ikke er/var like sterke.

Jeg reagerer også når jeg treffer tidligere svigers. Ender ofte med å få humøret på bånn og må bruke hele den dagen på å bearbeide det. En slags sjokkreaksjon. 

Bor på et lite sted også så jeg treffer de og han innimellom. Vurderer å begynne å gå mer ut så jeg blir mer utsatt for det og kanskje vant til å se dem. Jeg har også gått mye ned i vekt og blitt mer attraktiv enn da vi var sammen. Kanskje dette gir meg mer selvtillit til å oppføre meg normalt rundt han på sikt.

Anonymkode: e26f2...a17

[AnonymBruker]

Jeg leser ditt innlegg som en som har blitt dumpet av en covert narsissist.....du innfrir alle boksene der . 😪 

Derfor kommer du ikke videre.

Anonymkode: a47f0...822

[AnonymBruker]

En oppdatering fra meg. Fordi jeg trenger å skrive litt.

I månedsvis har jeg håpet at det vil ta han til slutt og, at forholdet skal skjære seg, at han vil behandle henne som han behandlet meg. I dag fikk jeg vite at tvert i mot hadde de blitt offisielt kjærester på to måneder, han har møtt hele hennes familie og vært med på familietur. Han hadde feiret valentines med henne, og kjørt to timer på natta for å rekke bursdagen hennes. Med meg gjorde han aldri sånt. Jeg vet at man prøver hardest i starten, han gjorde sikkert det for meg. Og det bare svir så forjævlig å høre at han er blid og munter og glad.

Jeg føler meg så utrolig dritt, og veldig ensom. Sorgen går i bølgedaler. Det går på mange måter bedre, jeg får ikke lenger panikkangst når jeg hører noe om de, og jeg kan føle meg bra på dagene og fokuserer på meg selv. Men sorgen ligger der og ulmer likevel. I tillegg hadde jeg et familiemedlem som gikk bort, som forsterket sorgfølelsen. Det kommer og går, særlig på kveldene. Jeg savner han, og klarer ikke se andre kysse og være kjærlige, spoler på serier, og klarer ikke tenke på ting som at han aldri skal kysse meg igjen. 

Selv om jeg vet de er sammen klarer jeg ikke forestille meg han være så øm og kjærlig mot noen andre, eller at de har de øyeblikkene vi har. 

På en annen side har jeg på en måte akseptert bruddet mer enn før. Jeg klarer ikke forestille meg at det er over for godt, men jeg har klart å akseptere at det er sånn her akkurat nå. Jeg håper fremdeles han skal angre en dag, men det kan jeg ikke si til noen, fordi da får jeg kjeft. "Du kan ikke ta tilbake et sånt rasshøl". Jeg er enig i det, men det forandrer ikke savnet. Mest av alt håper jeg kanskje at han angrer så jeg kan få hatt en ordentlig samtale med han, si hvor såret jeg ble og at han faktisk bryr seg når han hører det. 

Heldigvis vet ingen hva fremtiden bringer. Og sannsynligheten for at det blir de er selvfølgelig liten. Det er håpet jeg knuger til. Det føles urettferdig at han fortsetter vårt løp med noen andre, og jeg sitter igjen og har ingen. 

Anonymkode: f5694...49b

[AnonymBruker]

Ingen som anerkjenner sorgen ved å miste eller si fra seg et barn til barnevernet heller. Så ikke alt sjal snakkes om eller ses.

Anonymkode: 3e13a...146

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (På 10.2.2023 den 14.41):

Tusen takk til alle flotte ord, og lange meldinger her. Jeg er utrolig takknemlig, det hjelper veldig å lese det dere skriver, for dere beskriver veldig det jeg føler på, og kanskje sier mye av det jeg skulle ønske fra min nærmeste. Det er disse trøstende ordene jeg egentlig bare ønsket meg, og noen å dele bekymringer med! 

Hva gjelder venner har jeg gode venner, men ingen av de har vært i særlig lange forhold, mange er single, eller aldri opplevd et brudd. Forventer selvfølgelig ikke at de skal komme og stille opp, og jeg vet at det ville være belastende. Savner mer en bedre reaksjon de gangene jeg har turt å si hvordan jeg har det. I stedet for å bare avfeie problemene, rasjonalisere de, eller komme med enkle løsninger som "Du må bare glemme han", så savner jeg bare noen som lytter. Jeg forventer ikke at noen av vennene mine hører på meg i timesvis, men følelsen av å få dele bekymringene mine og følelsene mine i ti minutter når man går tur og prater for eksempel uten innvendinger om at "det er på tide å gå videre", "bare ligg med noen andre", "du må bare glemme han", for da skammer jeg meg bare over å sørge enda. 

Anonymkode: f5694...49b

Men hvis de ikke har forutsetning for å forstå situasjonen di står i, så tenker jeg at du ikke kan forvente såmye av dem. Som du beskriver de kommer jo uansett med dårlige råd, fordi de ikke aner hva de skal si. Og da er det lettere å trekke seg unna og unngå temaet for dem. Men vil tro de vil være med på moroa,  når du er klar for den. 

Uansett så har man jo et bilde av hva ens partner er og hva de står for.  Også gjør de noe som er helt omvendt av forventet.  Og da blir du jo naturlig nok svært skuffet og forvirret. 

Det du savner er jo en form for en illusjon av en fyr du trodde var annerledes.  Og håper du kan se det slik at det er hans tap. Har han funnet en yngre dame, så er jeg 100% sikker på at han sliter allerede med mye. 

Anonymkode: 8b274...67e

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (3 timer siden):

Men hvis de ikke har forutsetning for å forstå situasjonen di står i, så tenker jeg at du ikke kan forvente såmye av dem. Som du beskriver de kommer jo uansett med dårlige råd, fordi de ikke aner hva de skal si. Og da er det lettere å trekke seg unna og unngå temaet for dem. Men vil tro de vil være med på moroa,  når du er klar for den. 

Uansett så har man jo et bilde av hva ens partner er og hva de står for.  Også gjør de noe som er helt omvendt av forventet.  Og da blir du jo naturlig nok svært skuffet og forvirret. 

Det du savner er jo en form for en illusjon av en fyr du trodde var annerledes.  Og håper du kan se det slik at det er hans tap. Har han funnet en yngre dame, så er jeg 100% sikker på at han sliter allerede med mye. 

Anonymkode: 8b274...67e

Det er bare snakk om fire år yngre, så er ikke stor forskjell. 

du sier mye rett her. For det første har jeg sluttet å snakke om det med venner, jeg håper egentlig de ikke spør, håper de ikke nevner han, at de bare glemmer han. Jeg har ikke samme behov for å "tømme meg" for venner som før, det går greit å holde det for meg selv. Jeg er i den alderen hvor alle har fått seg partnere og begynner å få seg barn, slik vi også skulle få etter planen. Så det er vanskelig å få de med på ting. Jeg får mange kommentarer om at jeg er singel, at det må være trist å bli 30 og være ugift, at "det er ikke alle som får barn", og andre ord som er ment godt, men som svir. Jeg er redd for at livet blir en skuffelse, fordi jeg ble lurt "ved målstreken" til livet jeg ønsket meg. 

For det andre har du helt rett at skuffelsen er at han ikke er slik jeg forestilte meg. Både hva han gjorde mot meg, men også sorgen for at han gir noen andre AKKURAT hva jeg ønsket meg. Han ble sjeldent med meg på ting, ville heller være med gutta osv, med hun nye vil han være med familien hennes på aktiviteter, tar henne med ut, drar på hytteturer og har droppet vennene sine for henne. Det er et ekstra salg i ansiktet, og en følelse av at det kanskje var meg som var problemet i forholdet. 

Jeg prøver å se at det er hans tap, men det hadde vært lettere hvis det gikk dårlig med dem. De er fremdeles ganske ferske, og jeg håper at problemene vil dukke opp etterhvert. Men det er en dobbel sorg. Fordi det er en sorg hvis det går bra og han ikke kommer tilbake, og det er en sorg om det går galt for de og han kommer tilbake fordi da må jeg avvise han. 

Anonymkode: f5694...49b

[AnonymBruker]

On 2/10/2023 at 11:38 AM, AnonymBruker said:

Ble dumpet av min ungdomskjæreste etter ti år sammen, for en yngre jente. Jeg er nå 30. Livet har fullstendig rast sammen, og jeg er fullstendig knust, sjalu, bitter, sint, og har ingen å snakke med. Umiddelbart etter bruddet fikk jeg naturligvis mange sinte og støttende meldinger fra venninner. Men det går så raskt over. En uke eller to senere forventet alle at det skulle gå bedre, det er ingen som spør meg hvordan det går, og hvis jeg sier at jeg ikke har det så bra får jeg enkle og frastøtende løsninger som å bare "finne noen andre på tinder" eller lignende. Det er liten forståelse for at jeg føler meg helt traumatisert. 

Det kverner i hodet mitt, og har gjort det i månedsvis. Det har vært slutt siden september, altså snart et halvt år. Jeg kommer meg ikke videre, og hver dag føles så uendelig tungt. Litt bedre har hverdagen naturligvis blitt, men at han gikk rett inn i nytt forhold med yngre dame han fant bak ryggen min holder meg sånn igjen. Jeg føler meg så sveket, og sorgen kommer i bølger av sinne og fortvilelse hver dag. Jeg føler meg helt handlingslammet. Forsøkte på et tidspunkt å ta kontakt med fastlegen, som avskrev dette raskt. Jeg har vurdert å ta kontakt med psykolog, men har ikke økonomi til det akkurat nå som jeg betaler alle utgifter på leilighet og alt alene. 

Syntes det er sårt og vanskelig å ikke å ikke ha noen å prate med, og føler meg virkelig traumatisert, noe legen også mente at jeg var. Alt kom som et sjokk for meg. Sorgen over at vi to aldri mer blir, sorgen over hvordan han har ødelagt hele vår historie, sorgen over tapet av svigerfamilie og alle vennene våre, sorgen over fremtiden, og at jeg aldri får den lange gode historien jeg drømte om. Sorgen over at jeg kanskje nå ikke rekker å stifte familie. Det er utrolig vanskelig å treffe noen, og jeg blir veldig sjeldent ordentlig forelsket. Ensomheten, stillheten og angsten. Jeg har panikkangst jevnlig, og våkner ofte i 03-04-tiden og må gå ut og ta meg luft fordi hjertet hamrer. 

har aldri opplevd lignende følelse ved tidligere brudd, men de forholdene var aldri så lange eller seriøse. Jeg savner å prate med eksen, og skammer meg over å savne en som behandlet meg sånn. Møter lite forståelse når jeg forsøker å prate med venner om det, og det føles belastende for de rundt meg, så da holder jeg det heller inni meg. Har kuttet eksen totalt, men samtidig skulle jeg ønske jeg kunne få kjefte og gråte til han. Jeg vil vite at han faktisk er lei seg for det han har gjort, men det får jeg aldri vite. 

Enda verre er det at deres forhold ble seriøst med en gang. Etter en måned hadde hun introdusert han for familie og venner, og de har omtrent flyttet sammen. Han bare visker ut og erstatter meg med en annen helt lik jente. 

Jeg sliter sånn med å akseptere at det er slutt. Selv om jeg logisk vet det, så klarer liksom ikke hjertet å gi slipp. Jeg føler jeg har mistet absolutt all mening med livet. Jeg gjør alle tingene man skal etter brudd for å føle seg bedre, men alt føles tomt og meningsløst.

 

Skriver her fordi jeg ikke har noen å prate med. Håper det er greit. 

Anonymkode: f5694...49b

Det er helt greit å sørge, og det er helt greit å skrive i slike kanaler som dette for å få det ut.

Dine venner har nok blitt "lei", det er gjerne lite som endrer seg i slike situasjoner, så når de hørte om det i de første ukene, så har de hørt det meste som er å høre om saken, sannsynligvis. For dem er det selvsagt ikke i nærheten av så viktig og betydelig som det er for deg.

Fortsett å skriv, er mitt tips. Du formulerer følelsene og tankene dine godt, og om du gjør det i en dagbok, på KG eller et sted kan du jo vurdere. Her vil du sikkert få mye støtte, som kan føles godt.

Jeg ville styrt unna å kalle meg selv traumatisert. Det blir fort "feil". Ingen konkurranse, men har selv en kompleks PTSD-lidelse etter massiv mishandling og andre overgrep, omsorgssvikt og mer til. Å høre at noen med kjærlighetssorg "sidestiller seg" med traume føler jeg blir litt feil, selv om jeg også skjønner tanken bak det. Jeg ville heller sagt at jeg var sterkt preget av det som har skjedd, så slipper du de som protesterer mot ordbruken.

At deres forhold ble seriøst med en gang er vondt, men sånn er det dessverre. Du kommer over det, men slike ting kan ta tid, og det kan kreve en del jobbing med en selv. Etter hvert kan det hende du bør sette deg klare, men enkle mål, som skaper større avstand til både eksen og det tidligere forholdet.

For eks, det virker som om du følger litt med på ham, det ville jeg sluttet med. Er det vanskelig, så gjør det gradvis. Hva slags forhold han har nå, og hvem han er introdusert for (familien til nye dama osv.) er i grunn ikke noe du burde vite om, men heller skåne deg selv for.

Anonymkode: 07c9e...131

[AnonymBruker]

9 minutter siden, AnonymBruker said:

Jeg prøver å se at det er hans tap, men det hadde vært lettere hvis det gikk dårlig med dem. De er fremdeles ganske ferske, og jeg håper at problemene vil dukke opp etterhvert.

Jeg skrev første svar basert på HI.

Når jeg leser videre, som dette sitert over her, virker du bare som en hevngjerrig, sjalu og overdramatisk eks som ikke klarer å gi slipp. Det er en svært uheldig situasjon, som du burde jobbe med deg selv for å komme ut av. For mennesker som går rundt og ønsker andre vondt på den måten, er ikke gode mennesker.. Beklager.

Anonymkode: 07c9e...131

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (2 timer siden):

Det er helt greit å sørge, og det er helt greit å skrive i slike kanaler som dette for å få det ut.

Dine venner har nok blitt "lei", det er gjerne lite som endrer seg i slike situasjoner, så når de hørte om det i de første ukene, så har de hørt det meste som er å høre om saken, sannsynligvis. For dem er det selvsagt ikke i nærheten av så viktig og betydelig som det er for deg.

Fortsett å skriv, er mitt tips. Du formulerer følelsene og tankene dine godt, og om du gjør det i en dagbok, på KG eller et sted kan du jo vurdere. Her vil du sikkert få mye støtte, som kan føles godt.

Jeg ville styrt unna å kalle meg selv traumatisert. Det blir fort "feil". Ingen konkurranse, men har selv en kompleks PTSD-lidelse etter massiv mishandling og andre overgrep, omsorgssvikt og mer til. Å høre at noen med kjærlighetssorg "sidestiller seg" med traume føler jeg blir litt feil, selv om jeg også skjønner tanken bak det. Jeg ville heller sagt at jeg var sterkt preget av det som har skjedd, så slipper du de som protesterer mot ordbruken.

At deres forhold ble seriøst med en gang er vondt, men sånn er det dessverre. Du kommer over det, men slike ting kan ta tid, og det kan kreve en del jobbing med en selv. Etter hvert kan det hende du bør sette deg klare, men enkle mål, som skaper større avstand til både eksen og det tidligere forholdet.

For eks, det virker som om du følger litt med på ham, det ville jeg sluttet med. Er det vanskelig, så gjør det gradvis. Hva slags forhold han har nå, og hvem han er introdusert for (familien til nye dama osv.) er i grunn ikke noe du burde vite om, men heller skåne deg selv for.

Anonymkode: 07c9e...131

Takk, helt enig med deg, og har forståelse for at vennene mine går lei. Det hjelper en del å skrive her, har også forsøkt å skrive dagbok, men føles ofte som jeg "overskriver" når det ikke er noen som skal lese det. Føler jeg reflekterer mer når jeg publiserer for andre. 

Skjønner at det kan misforstås, brukte de ordene fordi det var det fastlegen kalte meg da jeg beskrev at jeg ikke kom videre og hva som hadde skjedd. Ser ikke helt hvorfor det er monopol på språkbruken, når traume er et spekter. 

Jeg vet at det er lettere å gå videre når man ikke ser, men det er nettopp følelsen av å være "traumatisert" som gjør at jeg følger med. Jeg ble så tatt på senga første gang at kroppen er i beredskapsmgodus og frykter nye overraskelser. Det er som at jeg gjør det for å beskytte meg selv mot et nytt overraskende "angrep". 

AnonymBruker skrev (2 timer siden):

Jeg skrev første svar basert på HI.

Når jeg leser videre, som dette sitert over her, virker du bare som en hevngjerrig, sjalu og overdramatisk eks som ikke klarer å gi slipp. Det er en svært uheldig situasjon, som du burde jobbe med deg selv for å komme ut av. For mennesker som går rundt og ønsker andre vondt på den måten, er ikke gode mennesker.. Beklager.

Anonymkode: 07c9e...131

Jeg er mange ting, såret, sint, knust, bedratt, men også hevngjerrig og sjalu. Overdramatisk syntes jeg ikke jeg er. Jeg skylder ikke eksen min å føle noen slags "riktige" følelser overfor han for å være et godt menneske, fordi han bedro meg for noen andre. Jeg har rett til å være sint, rett til å ønske han vondt også. Det er helt naturlig. 

Anonymkode: f5694...49b

[Andro]

Du har all rett til å kjenne på hele følelsesregisteret, men jeg syns du skal brette det ut til noen som har betalt for å høre på deg. Familiekontor, kommunal psykiatri eller andre som tilbyr sorgstøtte. Det blir mer ryddig i eget hode når man må sette ord på det overfor andre, og det er lettere å se muligheter når man får respons på egne utsagn.

Det er lurt av deg å gå no contact med din ex, og ikke lage noe ståhei. Det blir du bare sliten av, og ingen tjener på det.

Man sørger jo ikke bare over exen men at livet ikke ble som man hadde planlagt og ønsket seg. Da må man ta fatt på nye planer og ikke størkne. Det er ikke enkelt, men det er enklere med hjelp. Bruk vennene dine til muntrasjon, berikelser i hverdagen (tur, kafe, kino), men ta ut det vonde et annet sted, så du ikke sliter dem ut.

[AnonymBruker]

Andro skrev (På 3.3.2023 den 17.34):

Du har all rett til å kjenne på hele følelsesregisteret, men jeg syns du skal brette det ut til noen som har betalt for å høre på deg. Familiekontor, kommunal psykiatri eller andre som tilbyr sorgstøtte. Det blir mer ryddig i eget hode når man må sette ord på det overfor andre, og det er lettere å se muligheter når man får respons på egne utsagn.

Det er lurt av deg å gå no contact med din ex, og ikke lage noe ståhei. Det blir du bare sliten av, og ingen tjener på det.

Man sørger jo ikke bare over exen men at livet ikke ble som man hadde planlagt og ønsket seg. Da må man ta fatt på nye planer og ikke størkne. Det er ikke enkelt, men det er enklere med hjelp. Bruk vennene dine til muntrasjon, berikelser i hverdagen (tur, kafe, kino), men ta ut det vonde et annet sted, så du ikke sliter dem ut.

Jeg har dessverre ikke økonomi til det, ellers skulle jeg mer enn gjerne hatt noen å prate med. Problemet mitt var ikke ille nok for det offentlige. Derfor måtte jeg ty til KG. 

Min største sorg er absolutt alt som ikke ble, at livet nå ikke blir som jeg forestilte meg. Midt i sorgen opplevde jeg et dødsfall i familien, og fikk dårlig samvittighet for at jeg ikke følte på det mer enn en uke. Hun var svært gammel, og det hadde vært forestående en stund, og vi hadde et godt forhold. Jeg gråt ordentlig - mye mer ordentlig enn jeg klarte over eksen. Det var mer "ren" sorg for at vi aldri skulle sees igjen, og gråten kom umiddelbart. Men jeg får dårlig samvittighet for at den var så lett å slippe, mens en som ikke fortjener det holder meg våken om nettene og ødelegger dagene mine. Sorg er veldig rart

Anonymkode: f5694...49b

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (På 10.2.2023 den 11.38):

Ble dumpet av min ungdomskjæreste etter ti år sammen, for en yngre jente. Jeg er nå 30. Livet har fullstendig rast sammen, og jeg er fullstendig knust, sjalu, bitter, sint, og har ingen å snakke med. Umiddelbart etter bruddet fikk jeg naturligvis mange sinte og støttende meldinger fra venninner. Men det går så raskt over. En uke eller to senere forventet alle at det skulle gå bedre, det er ingen som spør meg hvordan det går, og hvis jeg sier at jeg ikke har det så bra får jeg enkle og frastøtende løsninger som å bare "finne noen andre på tinder" eller lignende. Det er liten forståelse for at jeg føler meg helt traumatisert. 

Det kverner i hodet mitt, og har gjort det i månedsvis. Det har vært slutt siden september, altså snart et halvt år. Jeg kommer meg ikke videre, og hver dag føles så uendelig tungt. Litt bedre har hverdagen naturligvis blitt, men at han gikk rett inn i nytt forhold med yngre dame han fant bak ryggen min holder meg sånn igjen. Jeg føler meg så sveket, og sorgen kommer i bølger av sinne og fortvilelse hver dag. Jeg føler meg helt handlingslammet. Forsøkte på et tidspunkt å ta kontakt med fastlegen, som avskrev dette raskt. Jeg har vurdert å ta kontakt med psykolog, men har ikke økonomi til det akkurat nå som jeg betaler alle utgifter på leilighet og alt alene. 

Syntes det er sårt og vanskelig å ikke å ikke ha noen å prate med, og føler meg virkelig traumatisert, noe legen også mente at jeg var. Alt kom som et sjokk for meg. Sorgen over at vi to aldri mer blir, sorgen over hvordan han har ødelagt hele vår historie, sorgen over tapet av svigerfamilie og alle vennene våre, sorgen over fremtiden, og at jeg aldri får den lange gode historien jeg drømte om. Sorgen over at jeg kanskje nå ikke rekker å stifte familie. Det er utrolig vanskelig å treffe noen, og jeg blir veldig sjeldent ordentlig forelsket. Ensomheten, stillheten og angsten. Jeg har panikkangst jevnlig, og våkner ofte i 03-04-tiden og må gå ut og ta meg luft fordi hjertet hamrer. 

har aldri opplevd lignende følelse ved tidligere brudd, men de forholdene var aldri så lange eller seriøse. Jeg savner å prate med eksen, og skammer meg over å savne en som behandlet meg sånn. Møter lite forståelse når jeg forsøker å prate med venner om det, og det føles belastende for de rundt meg, så da holder jeg det heller inni meg. Har kuttet eksen totalt, men samtidig skulle jeg ønske jeg kunne få kjefte og gråte til han. Jeg vil vite at han faktisk er lei seg for det han har gjort, men det får jeg aldri vite. 

Enda verre er det at deres forhold ble seriøst med en gang. Etter en måned hadde hun introdusert han for familie og venner, og de har omtrent flyttet sammen. Han bare visker ut og erstatter meg med en annen helt lik jente. 

Jeg sliter sånn med å akseptere at det er slutt. Selv om jeg logisk vet det, så klarer liksom ikke hjertet å gi slipp. Jeg føler jeg har mistet absolutt all mening med livet. Jeg gjør alle tingene man skal etter brudd for å føle seg bedre, men alt føles tomt og meningsløst.

 

Skriver her fordi jeg ikke har noen å prate med. Håper det er greit. 

Anonymkode: f5694...49b

Skjønner deg godt. 11 år siden min eksmann fant seg ny før han gjorde det slutt. Jeg sørger ikke over han lenger, men klarer ikke stole på noen igjen.

Evig singel, men glad for barna vi fikk.

Anonymkode: 9c969...aeb

[Rucula]

Hjertesorg er helt grusomt! 
Det er den verste smerten jeg har opplevd i mitt liv.

Ta en dag av gangen.. prøv å gjøre små ting som gjør deg glad hver dag. Vær snill mot deg selv

[Rucula]

AnonymBruker skrev (På 3.3.2023 den 15.09):

Jeg skrev første svar basert på HI.

Når jeg leser videre, som dette sitert over her, virker du bare som en hevngjerrig, sjalu og overdramatisk eks som ikke klarer å gi slipp. Det er en svært uheldig situasjon, som du burde jobbe med deg selv for å komme ut av. For mennesker som går rundt og ønsker andre vondt på den måten, er ikke gode mennesker.. Beklager.

Anonymkode: 07c9e...131

Det er jo ikke unaturlig at hun tenker sånn da om noen som har såret henne dypt.

Tror de fleste hadde tenkt sånn

[sørlands-jenta]

AnonymBruker skrev (På 10.2.2023 den 11.38):

Ble dumpet av min ungdomskjæreste etter ti år sammen, for en yngre jente. Jeg er nå 30. Livet har fullstendig rast sammen, og jeg er fullstendig knust, sjalu, bitter, sint, og har ingen å snakke med. Umiddelbart etter bruddet fikk jeg naturligvis mange sinte og støttende meldinger fra venninner. Men det går så raskt over. En uke eller to senere forventet alle at det skulle gå bedre, det er ingen som spør meg hvordan det går, og hvis jeg sier at jeg ikke har det så bra får jeg enkle og frastøtende løsninger som å bare "finne noen andre på tinder" eller lignende. Det er liten forståelse for at jeg føler meg helt traumatisert. 

Det kverner i hodet mitt, og har gjort det i månedsvis. Det har vært slutt siden september, altså snart et halvt år. Jeg kommer meg ikke videre, og hver dag føles så uendelig tungt. Litt bedre har hverdagen naturligvis blitt, men at han gikk rett inn i nytt forhold med yngre dame han fant bak ryggen min holder meg sånn igjen. Jeg føler meg så sveket, og sorgen kommer i bølger av sinne og fortvilelse hver dag. Jeg føler meg helt handlingslammet. Forsøkte på et tidspunkt å ta kontakt med fastlegen, som avskrev dette raskt. Jeg har vurdert å ta kontakt med psykolog, men har ikke økonomi til det akkurat nå som jeg betaler alle utgifter på leilighet og alt alene. 

Syntes det er sårt og vanskelig å ikke å ikke ha noen å prate med, og føler meg virkelig traumatisert, noe legen også mente at jeg var. Alt kom som et sjokk for meg. Sorgen over at vi to aldri mer blir, sorgen over hvordan han har ødelagt hele vår historie, sorgen over tapet av svigerfamilie og alle vennene våre, sorgen over fremtiden, og at jeg aldri får den lange gode historien jeg drømte om. Sorgen over at jeg kanskje nå ikke rekker å stifte familie. Det er utrolig vanskelig å treffe noen, og jeg blir veldig sjeldent ordentlig forelsket. Ensomheten, stillheten og angsten. Jeg har panikkangst jevnlig, og våkner ofte i 03-04-tiden og må gå ut og ta meg luft fordi hjertet hamrer. 

har aldri opplevd lignende følelse ved tidligere brudd, men de forholdene var aldri så lange eller seriøse. Jeg savner å prate med eksen, og skammer meg over å savne en som behandlet meg sånn. Møter lite forståelse når jeg forsøker å prate med venner om det, og det føles belastende for de rundt meg, så da holder jeg det heller inni meg. Har kuttet eksen totalt, men samtidig skulle jeg ønske jeg kunne få kjefte og gråte til han. Jeg vil vite at han faktisk er lei seg for det han har gjort, men det får jeg aldri vite. 

Enda verre er det at deres forhold ble seriøst med en gang. Etter en måned hadde hun introdusert han for familie og venner, og de har omtrent flyttet sammen. Han bare visker ut og erstatter meg med en annen helt lik jente. 

Jeg sliter sånn med å akseptere at det er slutt. Selv om jeg logisk vet det, så klarer liksom ikke hjertet å gi slipp. Jeg føler jeg har mistet absolutt all mening med livet. Jeg gjør alle tingene man skal etter brudd for å føle seg bedre, men alt føles tomt og meningsløst.

 

Skriver her fordi jeg ikke har noen å prate med. Håper det er greit. 

Anonymkode: f5694...49b

mange klemmer til deg ❤️. går igjennom et brudd selv. er veldig ferskt. Var sammen i nesten 9 år. så er her vist du vil snakke

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (På 10.2.2023 den 17.06):

Dette hjalp virkelig, fordi jeg har et håp om at det er slik han også vil få det. 

Sviket, å bli byttet ut, alt sammen er fryktelig vondt, men det som gjør mest vondt er tanken på at han skal trives og være mer lykkelig med hun som han byttet meg ut med. Selv om han aldri ville turt å komme tilbake, så hjelper tanken på at han kanskje sitter igjen med et bedre bilde av meg enn jeg har av han. At han vil rosemale sånn han hadde det med meg, innse at han hadde følelser, at det var andre ting som kom i veien, og at jeg egentlig var en veldig god kjæreste. 

Tusen takk for at du delte ❤️ 

Anonymkode: f5694...49b

Da jeg ble dumpet (ikke helt ulikt som deg) helt plutselig etter 13 år, så klarte jeg å forholde meg redelig og rettferdig uten å gjøre ting vanskelig for eksen for å straffe han. Akkurat DET tror jeg nesten knakk han. Han var ingen fæl fyr og hadde rett og slett  "fått følelser" for en annen dame. Avgjørelsen hans var nok noe hodestups. Uansett, da vi skulle gjøre opp økonomisk oss i mellom hadde han overført en god slump penger til min konto. Da jeg regnet over hva jeg mente var rimelig at han skyldte (jeg hadde bl.a betalt ferietur og diverse som måtte avlyses, pluss at han lå etter med leie), så registrerte jeg at han hadde gitt meg flere tusen for mye. Da jeg tok opp dette og sa at jeg hadde ført tilbake pengene til hans konto begynte han å hylgrine 😂 Han kunne tydeligvis ikke forstå at jeg ikke ønsket å straffe han økonomisk eller på annet vis. Jeg tror det stakk ekstra i han. 

Anonymkode: 4a60e...b2d

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (På 3.3.2023 den 15.09):

Jeg skrev første svar basert på HI.

Når jeg leser videre, som dette sitert over her, virker du bare som en hevngjerrig, sjalu og overdramatisk eks som ikke klarer å gi slipp. Det er en svært uheldig situasjon, som du burde jobbe med deg selv for å komme ut av. For mennesker som går rundt og ønsker andre vondt på den måten, er ikke gode mennesker.. Beklager.

Anonymkode: 07c9e...131

Herregud, det er de mest menneskelige følelsene ever. Så er det forskjell på å virkelig ønske de noe vondt og det å kjenne på at han hadde fortjent litt motgang og sorg tilsvarende det han har påført henne. Jeg tror uansett ikke hun hadde dyttet han utenfor et stup om hun hadde fått anledning, slik man kan få inntrykk av at du mener hun kunne gjort.

Anonymkode: 4a60e...b2d

[AnonymBruker]

On 3/3/2023 at 3:08 PM, AnonymBruker said:

Det er helt greit å sørge, og det er helt greit å skrive i slike kanaler som dette for å få det ut.

Dine venner har nok blitt "lei", det er gjerne lite som endrer seg i slike situasjoner, så når de hørte om det i de første ukene, så har de hørt det meste som er å høre om saken, sannsynligvis. For dem er det selvsagt ikke i nærheten av så viktig og betydelig som det er for deg.

Fortsett å skriv, er mitt tips. Du formulerer følelsene og tankene dine godt, og om du gjør det i en dagbok, på KG eller et sted kan du jo vurdere. Her vil du sikkert få mye støtte, som kan føles godt.

Jeg ville styrt unna å kalle meg selv traumatisert. Det blir fort "feil". Ingen konkurranse, men har selv en kompleks PTSD-lidelse etter massiv mishandling og andre overgrep, omsorgssvikt og mer til. Å høre at noen med kjærlighetssorg "sidestiller seg" med traume føler jeg blir litt feil, selv om jeg også skjønner tanken bak det. Jeg ville heller sagt at jeg var sterkt preget av det som har skjedd, så slipper du de som protesterer mot ordbruken.

At deres forhold ble seriøst med en gang er vondt, men sånn er det dessverre. Du kommer over det, men slike ting kan ta tid, og det kan kreve en del jobbing med en selv. Etter hvert kan det hende du bør sette deg klare, men enkle mål, som skaper større avstand til både eksen og det tidligere forholdet.

For eks, det virker som om du følger litt med på ham, det ville jeg sluttet med. Er det vanskelig, så gjør det gradvis. Hva slags forhold han har nå, og hvem han er introdusert for (familien til nye dama osv.) er i grunn ikke noe du burde vite om, men heller skåne deg selv for.

Anonymkode: 07c9e...131

Og så er det andre igjen, de som har opplevd å se familiemedlemmer bli drept, vært nære ved å bli drept, mistet barna sine, vært i krig etc. som helt sikkert ser på din PTSD og dine traumer som noe en kan børste av seg og som bør kalles "sterkt preget av det som har skjedd".

Kjærlighetssorg etter å ha blitt dumpet etter ti år er absolutt traumatisk. Alt blir revet bort fra deg, den tryggheteten man har kjent på i store deler av sitt voksne liv blir dratt vekk under beina på deg, det livet du kjenner til er borte, og du må lære deg å leve store deler av livet ditt på nytt, alt dette samtidig som man føler man mister håpet for fremtiden også. Det er ikke feil å kalle en slik kjærlighetssorg for traume. Det finnes flere varianter av det, og ingen har enerett på betegnelsen fordi en mener at sin situasjon er verst.

Anonymkode: 42492...1d6

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (På 7.3.2023 den 18.26):

Evig singel, men glad for barna vi fikk.

Anonymkode: 9c969...aeb

En av tingene jeg virkelig sørger over er at jeg skulle ønske vi fikk barn sammen. For andre høres det kanskje banalt å ønske at man fikk barn med noen som gikk fra en, men jeg sørger ekstra over at jeg virkelig tror han ville vært en fantastisk pappa. I tillegg tror jeg det hadde vært lettere om jeg ikke følte på at jeg også hadde en biologisk klokke. Noe av frykten nå er at jeg ikke skal få barn, fordi jeg ikke vil ha barn med hvem som helst. Jeg er ikke så ung at jeg har evig med tid lenger. 

Rucula skrev (På 7.3.2023 den 18.32):

Ta en dag av gangen.. prøv å gjøre små ting som gjør deg glad hver dag. Vær snill mot deg selv

Det er det jeg prøver å gjøre. Ta en dag av gangen. Det som er utrolig kjipt er at jeg stadig får nye skuffelser, nye ufrivillige oppdateringer på hvor bra det går med den nye dama, og hvor mye bedre han behandler henne enn meg. På bare noen måneder har han gjort mer for henne enn i hele vårt forhold, og jeg sitter og straffer meg selv for det i hodet. Jeg vet at jeg gjorde mange feil, og burde gjort mye annerledes. 

sørlands-jenta skrev (På 14.3.2023 den 16.15):

mange klemmer til deg ❤️. går igjennom et brudd selv. er veldig ferskt. Var sammen i nesten 9 år. så er her vist du vil snakke

❤️ Takk og mange klemmer til deg

Anonymkode: f5694...49b