Gravid og sjalu stesøsken

[AnonymBruker]

Jeg er gravid og har fra før av to bonusbarn. Har hatt et godt forhold til dem begge, men nå som jeg er gravid er "minstemann" på 15 blitt fryktelig sjalu og utagerende. Vil ikke ha noe med oss å gjøre lenger og ikke høre snakk om babyen. Det er ikke noe alternativ å ta bort eller gå fra partneren min. Mor til barnet er heller ikke til særlig stor hjelp. Det har hun aldri vært. Syns hele situasjonen er frykelig vond og savner kontakt med bonusbarnet mitt og syns også at det er vondt at hen er sint på barnet i magen som jeg gleder meg til å treffe. Noen som har erfaringer og gode råd og dele?

Anonymkode: 609f4...26a

[AnonymBruker]

Snakk med barnet? Ta tid alene sammen bare dere to

Anonymkode: d47d8...9c5

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (Akkurat nå):

Snakk med barnet? Ta tid alene sammen bare dere to

Anonymkode: d47d8...9c5

Har forsøkt, men hen nekter plent å svare på telefon eller meldinger. Da vi kjørte dit hadde hen stukket av... 

Anonymkode: 609f4...26a

[AnonymBruker]

Du får gi ungdommen tid. Det er ikke det kuleste i verden å få søsken når man er 15 år. Foreldre skal helst ikke ha sex osv. En annen ting, det blir en stor omveltning i livet til 15 åringen. tap av posisjon osv. Det går seg nok til, men gi ungdommen tid. 

Anonymkode: 746a0...de1

[Ulrikke]

Mitt eldste bonusbarn var 9 da jeg ble gravid, og selv han syntes det var pinlig å tenke på at vi hadde hatt sex. For en 15-åring blir det jo enda "kleinere". Ikke sikkert det er det å få et søsken i seg selv som er problemet, men mer at "alle skjønner" hva dere har gjort for å få det til, for eksempel. Forskjellen på en 9-åring og en 15-åring er jo at 9-åringen sa det rett ut og ble fnisete, en 15-åring reagerer annerledes.

Hvordan forholder mor seg til dette da? Er hun positiv? I så fall hjelper nok det på at det løser seg. Selv 15-åringer som får helsøsken kan reagere med sinne.

Det går seg nok til. Fortsett å inkludere, fortsett å si at ungdommen er savnet, men gjør det på en sånn måte at dersom ungdommen snur, så blir det ikke "vanskelig" å gjøre det. Altså ikke full baluba og masse styr hvis h*n tar kontakt igjen, si at det er veldig hyggelig og så oppfør dere som vanlig. Ikke press og mas. Men hvis ungdommen er hos mor ville jeg gjerne ha visst om hun støtter sinnet, eller om hun er positiv til babyen, sånn at dere vet hva slags vinkling som foreligger der.

[AnonymBruker]

Ulrikke skrev (3 minutter siden):

Mitt eldste bonusbarn var 9 da jeg ble gravid, og selv han syntes det var pinlig å tenke på at vi hadde hatt sex. For en 15-åring blir det jo enda "kleinere". Ikke sikkert det er det å få et søsken i seg selv som er problemet, men mer at "alle skjønner" hva dere har gjort for å få det til, for eksempel. Forskjellen på en 9-åring og en 15-åring er jo at 9-åringen sa det rett ut og ble fnisete, en 15-åring reagerer annerledes.

Hvordan forholder mor seg til dette da? Er hun positiv? I så fall hjelper nok det på at det løser seg. Selv 15-åringer som får helsøsken kan reagere med sinne.

Det går seg nok til. Fortsett å inkludere, fortsett å si at ungdommen er savnet, men gjør det på en sånn måte at dersom ungdommen snur, så blir det ikke "vanskelig" å gjøre det. Altså ikke full baluba og masse styr hvis h*n tar kontakt igjen, si at det er veldig hyggelig og så oppfør dere som vanlig. Ikke press og mas. Men hvis ungdommen er hos mor ville jeg gjerne ha visst om hun støtter sinnet, eller om hun er positiv til babyen, sånn at dere vet hva slags vinkling som foreligger der.

Takk! 

Mor er dessverre et kapittel for seg selv og gjør ikke annet enn å stikke kjepper i hjulene for barnefar. Vi får ha kontakt med dem, men bare når det passer henne. Aldri bursdager eller høytider. Men vi har gjort det beste ut av det for ikke å skape problemer med barna. Vi snakker aldri stygt om henne foran de. Men vet at hun har sagt mye om far til dem. For eksempel at han ikke egentlig var faren til den yngste, eller at hun var redd for ham... hun sliter psykisk, så noe på nok legges på det. Når vi snakker med henne er hun vennlig, men vi vet dessverre at hun ikke er så positiv som hun later som. Så det spiller nok også inn. Jeg ønsker virkelig at barna skal være søsken og være glade i hverandre, så håper at det går seg til på sikt...

Anonymkode: 609f4...26a

[takinova]

AnonymBruker skrev (38 minutter siden):

Mor til barnet er heller ikke til særlig stor hjelp. Det har hun aldri vært.

Hvorfor er det hennes ansvar?

[AnonymBruker]

takinova skrev (1 minutt siden):

Hvorfor er det hennes ansvar?

Fordi de voksne må være voksne slik at barna har det best mulig? Egne følelser må man nesten rydde bort når det er snakk om nye familiekonstellasjoner. Viktig at man gjør det beste ut av situasjonen for barnas skyld. 

Anonymkode: 609f4...26a

[takinova]

AnonymBruker skrev (7 minutter siden):

Fordi de voksne må være voksne slik at barna har det best mulig? Egne følelser må man nesten rydde bort når det er snakk om nye familiekonstellasjoner. Viktig at man gjør det beste ut av situasjonen for barnas skyld. 

Anonymkode: 609f4...26a

Men det er da ikke hennes ansvar å ordne opp i relasjonene mellom gravide deg og hennes 15-årige sønn.

[AnonymBruker]

takinova skrev (13 minutter siden):

Men det er da ikke hennes ansvar å ordne opp i relasjonene mellom gravide deg og hennes 15-årige sønn.

Men det er helt klart mors ansvar å hjelpe sønnen til å håndtere følelser og bekymring rundt det å bli storebror på en god måte. Blant annet ved å snakke positivt om far og stemor, trygge sønnen på at selv om ting endrer seg så vil far (og stemor) være like glad i ham som før etc. 

Anonymkode: 8f518...32a

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (2 minutter siden):

Men det er helt klart mors ansvar å hjelpe sønnen til å håndtere følelser og bekymring rundt det å bli storebror på en god måte. Blant annet ved å snakke positivt om far og stemor, trygge sønnen på at selv om ting endrer seg så vil far (og stemor) være like glad i ham som før etc. 

Anonymkode: 8f518...32a

Det er fars ansvar. Ikke bare snakke, vise det i praksis. 
Mors ansvar er å ikke snakke ned far, hjelpe tenåringen i hva det skulle være av vanskelige følelser på grunn av hendelser i livet, akkurat som far må. 
Men å forsikre han/hun om at stemor(!) og far er like glad i ham som før, ting vil ikke forandre seg, å få et søsken er kun positivt (det er jo virkelig ikke sannheten dom regel, ikke når man er 15!) -det er ikke mors ansvar. Det er fars. 

Anonymkode: 8fd10...20a

[AnonymBruker]

merkelig hvordan alle sånne tråder blir en diskusjon om hva som er fars ansvar og at biologisk mor ikke har ansvar for noe som helst, men bare er et stakkars offer! Spørsmålet i HI var om noen har erfaring med sjalu bonusbarn ved nye søsken. 

Anonymkode: 609f4...26a

[AnonymBruker]

Altså. Min stemor ble gravid da jeg var 15. Jeg synes bare det var flaut. Det var stress å være hos pappa da, så jeg orket ikke det så ofte. Ville heller være med venner. Ble iallefall styr da de fikk en liten baby. De fikk en til etterpå. 

Jeg har ikke noe søskenforhold til de to yngste. Har vært barnevakt et par ganger. Og har ellers en grei tone med de. 

Anonymkode: 2d201...983

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (1 time siden):

Det er fars ansvar. Ikke bare snakke, vise det i praksis. 
Mors ansvar er å ikke snakke ned far, hjelpe tenåringen i hva det skulle være av vanskelige følelser på grunn av hendelser i livet, akkurat som far må. 
Men å forsikre han/hun om at stemor(!) og far er like glad i ham som før, ting vil ikke forandre seg, å få et søsken er kun positivt (det er jo virkelig ikke sannheten dom regel, ikke når man er 15!) -det er ikke mors ansvar. Det er fars. 

Anonymkode: 8fd10...20a

Hvorfor forsøker du å motsi meg ved å tillegge meg påstander jeg ikke har ytret, og ellers si deg enig i det jeg faktisk har sagt?

Anonymkode: 8f518...32a

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (1 time siden):

Du får gi ungdommen tid. Det er ikke det kuleste i verden å få søsken når man er 15 år. Foreldre skal helst ikke ha sex osv. En annen ting, det blir en stor omveltning i livet til 15 åringen. tap av posisjon osv. Det går seg nok til, men gi ungdommen tid. 

Anonymkode: 746a0...de1

Her er det to viktige poeng, som du bør ta med deg, ts. 
 

Det kommer til å bli en stor omveltning i 15-åringens liv, og det kan også være at forholdet mellom dere blir enda dårligere når babyen kommer og krever masse oppmerksomhet fra dere foreldre. Det som virker å bare være koselig og kjekt for dere voksne, kan være helt grusomt for barn og ungdom.

Da jeg var 16 fikk mamma ett nytt barn. Jeg syns riktignok det var helt greit og koselig, men det var ikke slik at jeg gadd å være så mye hjemme i småbarns-perioden. Det ble egentlig bare mas. Og vi har heller ikke søskenforhold som jeg har med broren min som er 2 år yngre enn meg, men vi har kanskje mer et tante/tantebarn forhold. 
 

Men gi det tid, sannsynligvis vil det gå seg til etter hvert. 

Anonymkode: 16c92...daa

[AnonymBruker]

18 minutter siden, AnonymBruker said:

Altså. Min stemor ble gravid da jeg var 15. Jeg synes bare det var flaut. Det var stress å være hos pappa da, så jeg orket ikke det så ofte. Ville heller være med venner. Ble iallefall styr da de fikk en liten baby. De fikk en til etterpå. 

Jeg har ikke noe søskenforhold til de to yngste. Har vært barnevakt et par ganger. Og har ellers en grei tone med de. 

Anonymkode: 2d201...983

Hva var grunnen til at du valgte bort en søskenrelasjon? 

Fordi du innså at pappa hadde hatt sex? 

Anonymkode: 01579...72e

[AnonymBruker]

Jeg vil tro 15-åringen er redd for å bli glemt. Gi det tid, tålmodighet og kjærlighet. Fortsett å invitere og inkludere så går deg seg nok til.

Anonymkode: 9d32a...72d

[AnonymBruker]

Vet ikke om det er tilfelle her, men da mamma og pappa ble gravid da jeg var 14 år, hatet jeg dem omtrent ett år. Ikke pga sjalusi, jeg hadde jo 2 eldre søsken og en tett lillesøster( vi er alle helsøsken). Rett og slett fordi det var dritpinlig og kvalmt. Alle kunne jo vite at de hadde hatt sex. Ingen gamle foreldre har jo det😅 kom over det da barnet  ble født🥰

Anonymkode: 0e313...1fa

[AnonymBruker]

Et problem er jo at livet til ungdommene blir snudd på hodet. Aldri enkelt å finne på noe å gjøre med så stor aldersforskjell som passer for alle tre barna. 
Hadde en nabo som fikk et nytt barn med ny mann da de eldste jentene var 13 og 15år. Der gikk det så galt at BV kom inn i bildet. Jentene følte at livet deres ble ødelagt av den nye ungen. De var vandt til at de hadde førsterett hos moren sin, nå ble de tilsidesatt pga et nytt barn som krevde moren deres 100%. Den eldste flyttet til faren sin som bodde langt fra moren deres. Den yngste kom i fosterhjem. Nektet å bo hjemme hos moren, den nye mannen og drittungen som hun sa. 
Nå er den yngste snart 10 år og de eldste barna har ingen kontakt med moren sin eller det nye barnet. I tillegg har mor nå vært alene med yngstemann. Forholdet til far varte til barnet var ca 3 år. Trist, men noen ganger lønner det seg å tenke seg godt om før en setter nye barn inn i et nytt forhold, særlig med stor aldersforskjell på barna.

Anonymkode: 8b0b8...ae6

[AnonymBruker]

Jeg husker jeg selv ble dritsur når mamma ble gravid når jeg var 15, men det var fordi jeg hatet stefaren min og hadde håpet de skulle slå opp. Når de fikk en unge sammen var de "knyttet for alltid". 

Anonymkode: ca608...29d