Jeg finner "feil" ved alle..

[AnonymBruker]

Hei,

Trenger litt råd og gjerne noen kritiske refleksjoner rundt et problem/mønster jeg har. Må først og fremst påpeke at jeg skammer meg utrolig for at jeg holder på som jeg gjør. Vil også legge til at jeg blir sett på som et empatisk og samvittighetsfullt menneske som alltid har stilt opp for andre, og er nok derfor jeg også sliter med tankene mine. 

Saken er den at jeg henger meg opp i og finner feil ved alle mennesker i livet mitt. Jeg er perfeksjonist av natur, har alltid blitt skuffet over meg selv hvis jeg ikke har vært best. Så jeg tror nok en del ligger der. Dette har blitt verre de senere årene, jeg kan egentlig ikke huske at jeg var noen utpreget perfeksjonist i barndommen. Det startet vel da karakterer, utseende osv ble "viktig", og har vedvart siden. 

Jeg har gode venner, men med en gang de sier noe jeg oppfatter som egoistisk, sårende ovenfor meg, noen andre eller lignende blir jeg veldig skuffet. Hvis kjæresten min gjør det samme, kan jeg krisemaksimere det ut av en annen verden. Det kan få meg til å tenke på om vi har like verdier, og om vi egentlig hører sammen. Har alltid vært veldig opptatt av hva andre tenker/mener om kjærestene mine.

Vil at relasjonene mine skal være ukompliserte, rett og slett uten "feil" fra min side. Klarer ikke helt forklare, og er jo litt forvirret over meg selv også. Handler om at jeg også ønsker at jeg skal dele tankesyn, verdier, interesser osv. med de jeg har nær. Men det er da vel ikke alltid nødvendig, så lenge det er noe som gjør at man har det fint sammen? Jeg kan ha spesielt vanskeligheter med å knytte nye relasjoner fordi jeg ikke ønsker å involvere meg for nært med personer som har for mange "feil". Er akkurat som om jeg leter etter feil, og henger meg opp i de. Det jeg skammer meg mest over å innrømme er at jeg også kan være opptatt av utseende, selv om jeg aktivt jobber mot dette. Vet selv godt hvor overfladisk det er, og at så og si alle andre verdier er viktigere enn dette. Allikevel kan jeg henge meg opp i det. Føler meg helt forferdelig når jeg skriver dette..

Det jeg egentlig vil med dette innlegget er rett og slett å høre om noen har noen tanker om hva de bakenforliggende årsakene til dette er - fordi det er et mønster jeg ønsker å endre på. Jeg vil være et godt og åpent menneske tvers gjennom, og vil ikke være så kritisk som det jeg er.. Skyldes det kanskje at jeg må jobbe med mitt eget selvbilde? Noen som har noen tanker? Vet godt at hverken jeg eller noen andre mennesker er "perfekte". Jeg ønsker bare å leve livet mitt uten å tenke så mye, så søker litt råd her i tilfelle noen har noen tanker eller betraktninger de vil dele med meg. 

Anonymkode: 8f663...0d0

[servitrise&suppe]

Jeg tror du akkurat har skrevet hva som er bakenforliggende her. Du setter ekstremt høye krav til deg selv, og du vil være et tvers igjennom godt og åpent menneske i tillegg til å ha en perfekt fremtoning fysisk. Derfor blir du opprørt når andre viser det du anser som svakheter. At det du strever hardt med å ikke være, er noe andre helt uten skam viser åpenlyst.

Du må kanskje senke kravene til deg selv litt, og også tenke at "det handler om meg" når noen gjør deg opprørt. Akkurat som å tenke "nå er jeg faktisk misunnelig og sjalu" når man er det. Å erkjenne ting kan ufarliggjøre det, og da blir man etterhvert bedre på å "ta deg sammen". Du blir aldri perfekt og det bør heller ikke være målet? Andre blir heller aldri det, og det er en god ting. 

Endret 8. februar 2023 av servitrise&suppe

[AnonymBruker]

servitrise&suppe skrev (På 8.2.2023 den 16.06):

Jeg tror du akkurat har skrevet hva som er bakenforliggende her. Du setter ekstremt høye krav til deg selv, og du vil være et tvers igjennom godt og åpent menneske i tillegg til å ha en perfekt fremtoning fysisk. Derfor blir du opprørt når andre viser det du anser som svakheter. At det du strever hardt med å ikke være, er noe andre helt uten skam viser åpenlyst.

Du må kanskje senke kravene til deg selv litt, og også tenke at "det handler om meg" når noen gjør deg opprørt. Akkurat som å tenke "nå er jeg faktisk misunnelig og sjalu" når man er det. Å erkjenne ting kan ufarliggjøre det, og da blir man etterhvert bedre på å "ta deg sammen". Du blir aldri perfekt og det bør heller ikke være målet? Andre blir heller aldri det, og det er en god ting. 

Tusen takk for innspill, det var faktisk litt oppklarende. Det ga egentlig mening. Må jobbe litt med dette fremover skjønner jeg. 

Anonymkode: 8f663...0d0

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (På 8.2.2023 den 15.52):

Hei,

Trenger litt råd og gjerne noen kritiske refleksjoner rundt et problem/mønster jeg har. Må først og fremst påpeke at jeg skammer meg utrolig for at jeg holder på som jeg gjør. Vil også legge til at jeg blir sett på som et empatisk og samvittighetsfullt menneske som alltid har stilt opp for andre, og er nok derfor jeg også sliter med tankene mine. 

Saken er den at jeg henger meg opp i og finner feil ved alle mennesker i livet mitt. Jeg er perfeksjonist av natur, har alltid blitt skuffet over meg selv hvis jeg ikke har vært best. Så jeg tror nok en del ligger der. Dette har blitt verre de senere årene, jeg kan egentlig ikke huske at jeg var noen utpreget perfeksjonist i barndommen. Det startet vel da karakterer, utseende osv ble "viktig", og har vedvart siden. 

Jeg har gode venner, men med en gang de sier noe jeg oppfatter som egoistisk, sårende ovenfor meg, noen andre eller lignende blir jeg veldig skuffet. Hvis kjæresten min gjør det samme, kan jeg krisemaksimere det ut av en annen verden. Det kan få meg til å tenke på om vi har like verdier, og om vi egentlig hører sammen. Har alltid vært veldig opptatt av hva andre tenker/mener om kjærestene mine.

Vil at relasjonene mine skal være ukompliserte, rett og slett uten "feil" fra min side. Klarer ikke helt forklare, og er jo litt forvirret over meg selv også. Handler om at jeg også ønsker at jeg skal dele tankesyn, verdier, interesser osv. med de jeg har nær. Men det er da vel ikke alltid nødvendig, så lenge det er noe som gjør at man har det fint sammen? Jeg kan ha spesielt vanskeligheter med å knytte nye relasjoner fordi jeg ikke ønsker å involvere meg for nært med personer som har for mange "feil". Er akkurat som om jeg leter etter feil, og henger meg opp i de. Det jeg skammer meg mest over å innrømme er at jeg også kan være opptatt av utseende, selv om jeg aktivt jobber mot dette. Vet selv godt hvor overfladisk det er, og at så og si alle andre verdier er viktigere enn dette. Allikevel kan jeg henge meg opp i det. Føler meg helt forferdelig når jeg skriver dette..

Det jeg egentlig vil med dette innlegget er rett og slett å høre om noen har noen tanker om hva de bakenforliggende årsakene til dette er - fordi det er et mønster jeg ønsker å endre på. Jeg vil være et godt og åpent menneske tvers gjennom, og vil ikke være så kritisk som det jeg er.. Skyldes det kanskje at jeg må jobbe med mitt eget selvbilde? Noen som har noen tanker? Vet godt at hverken jeg eller noen andre mennesker er "perfekte". Jeg ønsker bare å leve livet mitt uten å tenke så mye, så søker litt råd her i tilfelle noen har noen tanker eller betraktninger de vil dele med meg. 

Anonymkode: 8f663...0d0

Synes du skal snakke med psykolog jeg.

Kansje det finnes hjelp med dette her. Synes du virker veldig usikker på deg selv som er så bekymret for hva folk skulle tenke om deg. Kansje du har en slags grandios fantasi om at alle skal beundre deg, men venner som ser så flotte ut, osv? Har du noen sånne grandiose dagdrømmer? 

Anonymkode: 09201...ecf

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (5 minutter siden):

Synes du skal snakke med psykolog jeg.

Kansje det finnes hjelp med dette her. Synes du virker veldig usikker på deg selv som er så bekymret for hva folk skulle tenke om deg. Kansje du har en slags grandios fantasi om at alle skal beundre deg, men venner som ser så flotte ut, osv? Har du noen sånne grandiose dagdrømmer? 

Anonymkode: 09201...ecf

Nei, har ikke det. Er ambisiøs og ønsker å nå langt karrieremessig. Har naturligvis drømmer og mål, men ser ikke på meg selv som noe bedre eller "viktigere" enn andre. Er ikke slik at jeg ønsker venner som ser flotte ut med tanke på hvordan jeg fremstår ovenfor andre, men mer det at jeg legger merke til det ved andre om det gir mening? Er ikke slik at jeg velger venner basert på utseende heller, men at jeg kan tenke over om andre er pene eller ikke. Og det misliker jeg at jeg gjør. De jeg ønsker å ha nær er personer jeg kan stole på og som har gode verdier - er dette som til syvende og sist er viktig for meg. Men kanskje det i bunn og grunn handler om at jeg er usikker på meg selv og derfor legger merke til andres "skavanker"..

Anonymkode: 8f663...0d0

[AnonymBruker]

Jeg setter ikke høye krav til meg selv. Men jeg finner feil med alle mennesker. 

Anonymkode: 91771...57e

[Bombasi]

Tror dette handler om deg, og ikke andre. 

Kanskje du stiller så høye krav til deg selv at du samtidig leter etter feil hos andre for å heve deg selv opp og gi deg selv en slags egotilfredsstillende anerkjennelse om at du er bedre enn dem? 

Vi alle har feil. Jeg, du, AnonymBruker, moren din, sjefen din, vennen din osv. Absolutt ingen er perfekt. Og særlig ikke siden vi alle har forskjellige verdier og holdninger. Så fokuserer du på å finne feil, både bevisst og ubevisst, så vil du finne det hos alle. Og det er en ting du bør lære av deg, for slike ting gagner ikke deg i lengden. Ironisk nok så vil andres feil gjøre at du stiller ENDA større krav til deg selv. Fordi du irriterer deg over en feil, en holdning, en verdi eller lignende andre har, og finner da samtidig ut at du ikke skal ha denne feilen, holdningen, verdien osv, som igjen gjør at du krever av deg selv at du er bedre. 

En destruktiv spiral som fyrer opp perfeksjonismen i deg enda mer. Og pågår dette over tid så kan dette bli psykelig tilslutt.

Skal jeg komme med råd så bør du virkelig lære deg å senke skuldrene og kravene til deg selv og omgivelsene dine. Lære deg å gi faen i at andre har feil, men kanskje aller mest gi faen i om du selv har feil. For som sagt, jeg tror dette handler om deg, og ikke andre.

[AnonymBruker]

Om man skulle se på livet spirituelt sett, som noen gjør, så er de sidene ved oss som ikke gjør oss godt (som feks ser etter feil i andre, ikke kjenner seg bra nok, osv) viktige sider ved oss vi skal jobbe med. 

Anonymkode: 09201...ecf

[AnonymBruker]

Jeg tenker at dette ikke bunner i perfeksjonisme men aksept. 

Du har lav aksept for at folk er forskjellige,  at mennesker tar andre valg enn deg, har andre meninger og prioriterer andre ting enn deg selv. 

Anonymkode: 5c2f7...348

[AnonymBruker]

Og hvorfor bryr du deg egentlig? Hvordan påvirker egentlig andres meninger deg? De gjør ikke det nemlig, med mindre du vil at det skal påvirke deg negativt som det nå gjør. 

Kan du lære noe i disse situasjonene? Når noen har stikk motsatt mening kan det være bra for noe? 

Anonymkode: 5c2f7...348

[Tradegy]

Du vet at når man peker én finger ut, peker tre tilbake på en selv  Jeg synes du reflekterer klokt over her og du har jo kommet langt ved å erkjenne at du må ta noen grep

Tankene våre er automatisert, så ved å fokusere veldig på noe, kommer de gjerne med styrket kraft tilbake. Dessverre gjelder dette også negativitet. Men det er like enkelt å snu!

Prøv å gå litt praktisk til verks og skriv ned ting. Få en oversikt og jobb med én ting om gangen.

Kjenn på følelsen av å gi noen et kompliment, f.eks. Om det skjer noe positivt med deg òg.

Kanskje så banalt som å skrive post-it lapper til deg selv. Positive setninger.

Du trenger ikke en gang tro på det, men ved å se det, gjentatte ganger, vil det feste seg

Enhver oppgave handler om å starte et sted  Hvis ikke blir det uoversiktlig og kaos. Små steg. Alle vil endre verden, men ingen vil endre seg selv, for å si det skikkelig dårlig

Tror du vil få bedre, bare ved å tørre å føle på dette...

[AnonymBruker]

Lav selvfølelse.

Du forsøker å overtale deg selv om at du er bra nok ved å finne feil hos andre, men du blir bare mer deppa innvendig av det. 

Du må jobbe med å bli glad i deg selv. Hva er det som er bra med deg? Den ekte deg, ikke flink pike-fasaden. 

Anonymkode: bdc0c...491

[AnonymBruker]

De «feilene» du ser i andre, kan være akkurat de sidene ved deg selv du dytter ned i skyggen din - altså at du ikke vil akseptere dem ved deg selv. 
 

Så fint at du vil jobbe med dette! Å være åpen og tolerant innbefatter å også være det mot deg selv. Så du vil kunne få et rikere liv hvor du er mere «hel» av å grave litt i disse tingene. 

Anonymkode: afd6c...3d1

[Hjelpsom]

On 2/8/2023 at 3:52 PM, AnonymBruker said:

Saken er den at jeg henger meg opp i og finner feil ved alle mennesker i livet mitt. Jeg er perfeksjonist av natur, har alltid blitt skuffet over meg selv hvis jeg ikke har vært best. Så jeg tror nok en del ligger der. Dette har blitt verre de senere årene, jeg kan egentlig ikke huske at jeg var noen utpreget perfeksjonist i barndommen. Det startet vel da karakterer, utseende osv ble "viktig", og har vedvart siden. 

Kjenner meg igjen i dette. Det er en dårlig utvikling og jeg ville jobbet hardt med å snu den hvis jeg var deg, og det er bra at du prøver. Prøv heller å finne positive ting/trekk hos andre. Vet det er vanskelig, men du risikerer og bli både bitter, sur og sint og det vil til slutt påvirke de rundt deg om du ikke klarer det. Det er begrenset hvor lenge du kan skjule det. Jeg er 51 nå og har snudd helt om pga samlivsbrudd. Jeg ødela rett og slett for meg selv og min eks. Det ble for mye negativitet, bitterhet og sinne. 

Men vet at det ikke er lett å ha det sånn

 

[AnonymBruker]

Mat for psykolog dette. Det høres jo ikke ideelt ut for din egen del.

Anonymkode: 4910f...f39

[AnonymBruker]

Hva med å jobbe med at du ønsker å være raus og tilgivende? Og tenke at forskjeller i meninger eller interesser ikke er en trussel men en spennende mulighet til å bli enda bedre kjent og kanskje lære litt om seg selv samtidig?

Anonymkode: 3b87e...74e

[AnonymBruker]

Uff, det hørtes travelt ut. Alle er jo full av feil. 

Anonymkode: 11bc4...2bf

[tussi680]

Jeg finner "feil" ved deg, som finner "feil" ved andre enn deg selv. 

[AnonymBruker]

Jeg tenker at du overtenker. At du har blitt opphengt i perfeksjonisme og kontrollbehov, at alt skal være likt, plettfritt og "riktig". At dette er en flukt fra noe annet vanskelig i livet ditt. 

Kjenner meg igjen i deg. Jeg fikk behandling for OCD, og med det fikk jeg også en del bukt med perfeksjonismetankene og de høye kravene jeg har til andre og meg selv. For det er jo ikke uttrykk for mine egentlige verdier. Det er ikke sånn at jeg mener at folk er dårlige mennesker hvis de gjør noe feil, umoralsk osv. 

Det jeg har gjort i det siste er å fokusere på hva verdiene mine er. Jeg har jobbet med ACT på egenhånd og fokuserer hver dag på å ta steg i retning av det livet jeg vil leve. Og når jeg tenker meg om så ønsker jeg ikke være en kravstor og kontrollerende bitch som må ha perfekt standard hverken på det jeg selv gjør, eller det andre gjør. Før hadde jeg bare toppkarakterer og en enormt høy standard på jobb og studier, men det jeg innså var at å være flink er faktisk ikke viktig for meg. Nå bruker jeg mye tid på å slappe av, nyte naturen og har fått meg hund som jeg trener agility med. Livet er mye bedre, fordi jeg er faktisk i kontakt med hva JEG vil, ikke hva jeg følte meg burde eller måtte. Før hadde jeg en tvangspreget press om at ting måtte være slik eller sånn. Og jeg ble plaget av slike "slemme tanker" om andre. Nå kan jeg få de samme tankene, men jeg innser at de bare er tanker, og så går jeg videre. Jeg setter mer grenser, om folk behandler meg dårlig sier jeg fra, men om de bare er teit så tenker jeg "okei, nå var du teit" og går videre med dagen og livet mitt. 

Lykke til! ACT anbefales på det sterkeste, har gjort at livet mitt er verdt å leve hver eneste dag, og at jeg føler at jeg lever et meningsfylt og godt liv hver dag ❤️ 

Anonymkode: 36522...049

[Gjest Bieter]

Hva er det du er redd for?

Jeg tror ikke det er høye krav eller perfeksjonisme som ligger i grunn, jeg tror det er frykt for noe. Muligens skjedde det noe i tenårene dine som trigget en viss type frykt, og det sitter så ubevisst i deg at du ikke vet at det er det du er redd for/ stresser over. Jeg klarer ikke sette fingeren på nøyaktig hva problemet er utifra innlegget ditt.

Det er noe som heter rejection sensitive dysphoria, kanskje du ville kjent deg igjen i det? Om du leser deg opp på ulike tilknytningsadferder, kanskje det gir en pekepinn? https://tidsskriftet.no/2008/06/kronikk/omsorgssvikt-og-personlighetsforstyrrelser Det finnes lettere informasjon å finne på engelsk