Samlivsbrudd og det var min skyld

[BobbySocks]

Du høres jo grusom ut, så jeg synes det er flott hun går. Kanskje hun nå kan vokse, finne trygghet og bli den flotte sterke kvinnen hun sikkert er. 
 

Og så håper jeg du fortsetter å jobbe med deg selv, for slik som dette hjelper det ikke å være martyr i noen uker og så fortsette som før. Her må det endring til.

[Hjelpsom]

1 hour ago, BobbySocks said:

Du høres jo grusom ut, så jeg synes det er flott hun går. Kanskje hun nå kan vokse, finne trygghet og bli den flotte sterke kvinnen hun sikkert er. 
 

Og så håper jeg du fortsetter å jobbe med deg selv, for slik som dette hjelper det ikke å være martyr i noen uker og så fortsette som før. Her må det endring til.

Er nok sant at jeg har vært grusom, synes det selv i allefall. Noen martyr ønsker jeg ikke å være og ikke har jeg påropt meg den rollen. Jeg skrev det som jeg har forstått var hennes opplevelse av meg og det er sannheten for henne. Jobber med endringer og er på 18 dagen uten å ha vært sint. Sinnemestringskurs er også satt i gang, men selve kursdelen starter ikke før i april. Så har en stor jobb foran meg i å ikke være sint, Det er mange dager igjen,

[AnonymBruker]

Useless skrev (13 timer siden):

Det er ett barn, en gutt på 11. Ville bare skjule litt hvem jeg var. Var usikker på hvem som leser KG.

Det går opp og ned og da vi var på mekling var jeg knust etterpå, samme da vi sente separasjonsøknaden og for ikke å snakke om da separasjonen ble invilget. Det var som å bli sparket i både magen og hodet. Hun overnattet en natt i helgen som var på rommet sammen med guttongen, var mye som måtte fordeles og ordnes opp i, Vi prata mye da, eller mest jeg som prata mens hun spurte litt. Noen dager tidligere var jeg så dum at jeg skrev et brev til henne og spurte om vi ikke kunne prøve en gang til, men fortsette separasjonen og bo fra hverandre men samtidig på en måte "date" og se om vi i det hele tatt hadde noe igjen å bygge på. Fikk blankt avslag.

Var tungt i dag også, da kjørte jeg et par flyttelass for henne og det var med tungt hjerte. Men jeg kan ikke si nei til henne. Trodde kjærligheten og savnet skulle gi seg litt etterhvert men det gjør det dessverre ikke. Er ille for jeg tenker hver dag på hva jeg utsatte henne for å så lang tid og er så fortvila over at jeg ikke hadde insett det før. Er ikke en god følelse, men hun har vel hatt det verre, så vet ikke om jeg har lov til å synes synd på meg selv.

Men det positive er at jeg ikke har vært sint en eneste gang på 18 dager nå. Men har vært nært noen ganger. Så jeg har kontroll ennå og håper jeg klarer det frem til sinnemestringskurset starter. Det starter desverre ikke før 12. april så jeg har en stor jobb foran meg. Er redd for at jeg kan sprekke når hverdagen starter for fullt. Det kan jeg ikke for min sønns skyld. 

Jeg har også begynt å se på livet med andre øyne. Ikke være så opptatt av det negative rundt meg, men fokusere på de positive tingene (klarer ikke det når det kommer til separasjonen da).

Er du en aktiv pappa for sønnen din da? 

Anonymkode: 811af...61b

[Hjelpsom]

43 minutter siden, AnonymBruker said:

Er du en aktiv pappa for sønnen din da? 

Anonymkode: 811af...61b

Både og, før bruddet så var det jeg som tok han med til trening og speider. Jeg som pushet på å ha han med på tur i skog og mark med bålkos en gang i uken. Men jeg var mindre flink til andre typer familieaktiviteter som kino, brettspill, tv-kos osv. 
Nå er jeg 50/50 pappa og skal fortsette med å ta han med på treninger 100% av tiden og har involvert meg mer i familielivet med han. Vi bygger nå gode nye relasjoner, men er ikke så mye tid å ta av da han som alle 11-åringer er alt for opptatt av iPhone, iPad, data og VR-spilling. Men han setter pris på de små ekstra tingene vi gjør sammen tror jeg (særlig det at vi nesten hver kveld ser en episode av en serie på Tv sammen).

Så alt er vel egentlig relativt, i forhold til tidligere så er jeg en mer aktiv pappa. Målt mot andre foreldre så vet jeg ikke. Er jo stor forskjell på hvor mye de forskjellige foreldrene der ute er aktive med barna.

Endret 25. januar 2023 av Useless

[AnonymBruker]

Useless skrev (3 timer siden):

Både og, før bruddet så var det jeg som tok han med til trening og speider. Jeg som pushet på å ha han med på tur i skog og mark med bålkos en gang i uken. Men jeg var mindre flink til andre typer familieaktiviteter som kino, brettspill, tv-kos osv. 
Nå er jeg 50/50 pappa og skal fortsette med å ta han med på treninger 100% av tiden og har involvert meg mer i familielivet med han. Vi bygger nå gode nye relasjoner, men er ikke så mye tid å ta av da han som alle 11-åringer er alt for opptatt av iPhone, iPad, data og VR-spilling. Men han setter pris på de små ekstra tingene vi gjør sammen tror jeg (særlig det at vi nesten hver kveld ser en episode av en serie på Tv sammen).

Så alt er vel egentlig relativt, i forhold til tidligere så er jeg en mer aktiv pappa. Målt mot andre foreldre så vet jeg ikke. Er jo stor forskjell på hvor mye de forskjellige foreldrene der ute er aktive med barna.

Høres jo ut som du har en mulighet til å være en god pappa her! Er det sånn at du har vært sinns med ham også eller er det mest eksen din?

og i forholdt til kona; her må du bare la henne gå og ta den tiden hun trenger. La henne styre det - så kan du heller håpe på at hun gir deg en ny sjanse om en stund. Og for all del - legg kortene på bordet hvis det skulle være noe annet!!; hvis hun kommer tilbake til deg så kan det ikke dukke opp noe mer (f.eks utroskap, gambling eller andre tillitsbrudd)

Anonymkode: 811af...61b

[Hjelpsom]

20 minutter siden, AnonymBruker said:

Høres jo ut som du har en mulighet til å være en god pappa her! Er det sånn at du har vært sinns med ham også eller er det mest eksen din?

og i forholdt til kona; her må du bare la henne gå og ta den tiden hun trenger. La henne styre det - så kan du heller håpe på at hun gir deg en ny sjanse om en stund. Og for all del - legg kortene på bordet hvis det skulle være noe annet!!; hvis hun kommer tilbake til deg så kan det ikke dukke opp noe mer (f.eks utroskap, gambling eller andre tillitsbrudd)

Anonymkode: 811af...61b

Ja, har vært sinna på han også ikke kjempesint, unntatt 2-3 ganger. Kastet sten på bil, Løyet om hva nabogutten gjorde og det satte oss som foreldre i en vanskelig situasjon for å si det sånt. Men har vel reagert litt for hardt med sinne i stemmen for småting også. Og når eksen prøvde å stoppe meg så kunne det ende med at jeg ble mer sint og på henne. Vi har ikke vært helt enig på oppdragelse. Men etter å ha tenkt meg grundig om har jeg endret litt på mitt syn på oppdragelse.

Sinneutbruddene (det har vært mye småsinne og ikke bare voldsomme utbrudd) har vært verst og til slutt tolket hun alle mine forskjellige følelser som sinne. Fikk vite det i natt, Vi pratet om ting på mld og da ble det litt småkrangel fordi hun feiltolket tristhet, skuffelse, sorg, avmakt mm som sinne. Det har blitt en automatisk respons for henne pga av sånn jeg har vært og at hun generelt er redd for alt som kan minne om sinne. Det har hun jo prøvd å fortelle meg. men jeg har ikke vært lydhør.

Tillitsbrudd har jeg det aldri vært fra min side. Jeg har vært trofast som et fjell. Når sant skal sies så har det vært noen tillitsbrudd andre veien dessverre, men jeg hadde lært meg å godta dem, men ser nå at jeg nok innerst inne fikk litt problemer med tillit til henne og det ble veldig tydelig mot slutten, Tror kanskje mye av sinnet mitt har kommet av det, uten at jeg skal si for mye av hva som har skjedd. Det har kanskje ligget litt på lur uten at jeg har tenkt over det. Men når jeg tenker meg om så er det jo et tillitsbrudd av meg ta opp tidligere historie mellom oss som jeg hadde lovt å ikke prate mere om fordi jeg hadde tilgitt og godtatt. 

Jeg har jo alltids et lite håp om at vi kan finne hverandre igjen, Men det er mikroskopisk. Men tror vi må bli kjent på ny. Hun har forandret seg mye de siste 2 årene som jeg ikke har sett. Og det er ikke i negativ retning. Det var jo forandringer som jeg egentlig setter pris på, så jeg har tullet det skikkelig til for meg selv.

[AnonymBruker]

Du høres ut som min ex som pulte rundt i åresvis bak min rygg og som fikk panikk da jeg oppdaget det, og som lovet gull og grønne skoger, fridde til meg og ville gifte seg og mente han hadde blitt en ny mann.

Han forstod ikke det at jeg aldri kunne glemme det han hadde gjort mot meg.

Anonymkode: 3c7f6...601

[Hjelpsom]

16 hours ago, AnonymBruker said:

Du høres ut som min ex som pulte rundt i åresvis bak min rygg og som fikk panikk da jeg oppdaget det, og som lovet gull og grønne skoger, fridde til meg og ville gifte seg og mente han hadde blitt en ny mann.

Han forstod ikke det at jeg aldri kunne glemme det han hadde gjort mot meg.

Anonymkode: 3c7f6...601

Nå har jeg verken pult rundt eller lovt gull og grønne skoger. Er det noe jeg virkelig er så er det trofast. Ikke har jeg lovt gull og grønne skoger heller. Er smertelig klar over mine sinneproblemer og etter en kartleggingssamtale for sinnemestringskurs for et par dager siden det min eks faktisk ble med fordi jeg spurte, så fikke jeg meg enda en kalddusj, men er også glade for å få vite hvor ille jeg har vært og hvor ille hun har hatt det.

Hun har nok forrakt for meg enda, og det forstår jeg. Det eneste positive hun kan si om meg er at jeg er trofast. 

Nå er fokuset mitt å få hjelp med mine sinneproblemer for minn sønns skyld ikke å få henne tilbake. Det skjer aldri og uansett så er vel det som har skjedd til det beste, da hun aldri hadde glemt eller tilgitt hva som har skjedd. Jeg tilgir ikke meg selv en gang, jo mer jeg tenker på det jo mer forrakt får jeg for meg selv, da jeg ble den personen jeg ikke ville være, altså en kopi av min mor, med plutselig sinne og stygger ord når sinne kom, ord som jeg ikke på noen måte mener, men de ble sakt og det må jeg bare leve med.