Samlivsbrudd og det var min skyld

[lillevill]

Useless skrev (Akkurat nå):

Vi har pratet om det nå, mye mer enn noen gang tidligere. For jeg er mottakelig for det hun prøver å si nå, jeg var det ikke tidligere. 

Bra. Ikke gi opp på å bli en partner og far som prøver å se andre i deres følelser, er nyskjerrig på tanker, ønsker og meninger. Som takler å si unnskyld, som kan se kritisk på seg selv samtidig som at du kan tilgi deg selv. Som vil bygge opp selvbilder og skape harmoni og ro i andre. Husk at dine barn trenger at du viser dem at verden er et godt sted å leve. 

[Hjelpsom]

2 minutter siden, lillevill said:

Det er ikke å beskytte om man vil skape uro, dårlig samvittighet, panikk, frykt. 

Det er jo det jeg nå har innsett at jeg gjorde. Men jeg har ikke tvunget frem 50/50 foreldreansvar. Det var hennes ønske at jeg skal stille opp å være en tilstedeværende pappa. 

[AnonymBruker]

Useless skrev (1 minutt siden):

Det er jo det jeg nå har innsett at jeg gjorde. Men jeg har ikke tvunget frem 50/50 foreldreansvar. Det var hennes ønske at jeg skal stille opp å være en tilstedeværende pappa. 

Foreldreansvaret har du hatt hele tiden. Samvær er noe annet. Hennes ønske at du skal stille opp som far? Serr? Ikke ditt???

Anonymkode: 0f739...c7d

[AnonymBruker]

Bra jobba å se deg selv og din del i dette så tydelig, selv om det kommer for seint. Mange gjør aldri det. Men du er i god tid til å gjøre endringer og å være en god far for barna dine. Du vil vokse og endre deg, og det finnes et godt liv for deg også på enden av dette her. 

Respekter din partner nå. Lytt til hennes behov, om det så er avstand og å gå. Og ta ansvar for deg selv. 

Vi feiler alle i livet. Du har vært blind, nå ser du. Bra jobba, heier på deg! 

Anonymkode: 9f436...64d

[Hjelpsom]

6 minutter siden, AnonymBruker said:

Jeg skulle ønske jeg kunne gitt deg en god klem. Ikke mist motet, ikke tro at du er et dårlig menneske. Det er mange som har vært i din situasjon. Få vil innrømme sine verste sider, og de kommer virkelig fram i en slik situasjon. Alle har begrenset selvinnsikt, også her inne.
 

Dessverre er det slik at den som tar barna og initiativet opplever å ha kontrolll over situasjonen. Og er derfor mentalt bedre rustet til å takle situasjonen. Feige lag om man vil. Du har ikke kontroll og blir derfor redd - frykt fører til sinne. Særlig hos menn pga 10 ganger mer testosteron. Ikke skam deg over at du har reagert, det er svært vanlig i en situasjon som dette. Gjort er gjort. Men for all del ikke ta det ut på henne videre!

Hele kroppen og hjernen din er rigget for å beskytte kone og barn, det er ikke rart at du reagerer. Men ikke gjør eller si noe dumt. Oppsøk lege, psykolog, DPS, prest eller hva som helst. Noen som kan hjelpe deg å få ut følelsene uten å gjøre noe dumt. 

Anonymkode: b9c86...337

Hjelp med sinnemestring er allerede i gang. Jeg skammer meg for at jeg ikke har sett hvordan det ble og hvordan det påvirket partneren min, Ja jeg kan ikke gjøre noe annet enn å endre på hvordan jeg er og behandle henne på en respektfylt måte fremover. Jeg er hverken sinna, bitter eller har noe hatt for henne og det valget hun følte at hun måtte ta. Jeg forstår det, Og skulle ønske jeg gjorde det tidligere.
Takk for oppmuntringen.

[Hjelpsom]

3 minutter siden, AnonymBruker said:

Foreldreansvaret har du hatt hele tiden. Samvær er noe annet. Hennes ønske at du skal stille opp som far? Serr? Ikke ditt???

Anonymkode: 0f739...c7d

Hva er egentlig problemet ditt? Trolling minner det meg om. Ikke klarer du å skrive forståelig og du legger ord i munnen min som jeg ikke har sakt. Og det er ikke samvær. Det er delt bosted og foreldreansvar. Du blander begreper og oser av sinne og frustrasjon, Pust litt med magen ikke bli den samme som jeg ble - du er på god vei i både måten du prater og hvordan du er her inne.

[AnonymBruker]

Godt at hun og barna kom seg unna til slutt! Vil tro at barnevernet blir koblet inn dersom ungene skal bo 50/50. Det er ikke sunt og godt for å barn å vokse opp med et forelder som har et uregulert sinne 

Anonymkode: c1fe9...4c1

[AnonymBruker]

Syns 50% hørtes mye ut jeg....

Skal dette barnet bo halvparten av livet sitt med en sint mann?

Mishandling er det.

Eksen din er skadet etter forholdet med deg, og bør nok drøfte dette med andre. Om du kan ha mye samvær.

Sinte menn er ekstremt ekkelt,og du har levd ett helt liv uten å forstå det.

Dvs , det har ikke brydd deg.

Men nå som samboer flytter, da er det synd på deg plutselig.

Bullshit at du ikke har forstått!!! Det har bare ikke fått konsekvenser nok for deg, før nå!

Anonymkode: 20322...f60

[Hjelpsom]

4 minutter siden, AnonymBruker said:

Godt at hun og barna kom seg unna til slutt! Vil tro at barnevernet blir koblet inn dersom ungene skal bo 50/50. Det er ikke sunt og godt for å barn å vokse opp med et forelder som har et uregulert sinne 

Anonymkode: c1fe9...4c1

Vi er allerede enig i barnefordelingen som er delt foreldre ansvar. Vi har vært til Mekling og barna har også fått lov til å uttale seg og ønsket også 50/50.  

Nei det ikke sunt med uregulert sinne. Og Barnevernet har aldri vært et tema! 

[Hjelpsom]

7 minutter siden, AnonymBruker said:

Men nå som samboer flytter, da er det synd på deg plutselig.

Har jeg da aldri påstått. 

Å sørge er ikke å synes synd på seg selv.

Endret 15. januar 2023 av Useless
Måtte legge til

[AnonymBruker]

Du er nedlatende i tråden her også TS.

Og bare det at du faktisk skriver at du skal være respektfull mot eksen, og mor til ditt barn.

Er ikke det en selvfølge?

Det er tydelig at sinnet ditt er rettet mot andres oppførsel. 

Det er en ovenfra og ned holdning. 

Anonymkode: 20322...f60

[AnonymBruker]

Jeg har tro på deg TS. Jeg tror oppriktig det er mulig å lære seg teknikker for å ikke bli så sint at man skremmer andre. Jeg vet at det har fungert for min samboer. Vi møttes i godt voksen alder og jeg vet, fra de nå voksne barna hans, at det i perioder var svært turbulent i hjemmet før min samboer og hans ex-kone ble skilt. De hadde svært likt reaksjonsmønster og barna var ofte redde fordi foreldrene ble så ofte sinte. De har aldri vært redde for fysisk vold, aldri. Men de sier i dag at de var utrygge fordi de aldri visste når foreldrene ble rasende. Det kunne skje dersom de mistet en tallerken i gulvet eller sølte litt da de skulle helle oppi melk i glasset. Foreldrene var like blide igjen få minutter etterpå, så satt aldri lenge i. Men det var uforutsigbarheten som var verst for barna og den yngste har gått i terapi for å bearbeide mye av det som skjedde hjemme i barndommen. Psykologen hennes har vært tydelig på at hun har opplevd psykisk vold og at mange ikke tenker på hvor mye ord kan såre eller hvor traumatisk det kan være å leve rundt uforutsigbare mennesker. De var overlykkelige da foreldrene gikk fra hverandre. 
 

Min samboer, pappaen, fikk en slags oppvåkning tilsvarende det du TS nå har fått, bortsett fra at det kom fra barna. Han gikk derfor i sinnemestringsterapi (dette var før jeg møtte han) og ingen har nå sett han sint på mange år. Jeg har vært sammen med han i 6 år nå, aldri sett han sint noen gang. De voksne barna har svært godt forhold til pappen i dag, men det ligger nok noe sårt hos dem som aldri helt blir glemt. Alle snakker åpent om hvordan det var i hjemmet da de var små, så jeg har fått med meg mye av det som har skjedd. Men jeg tror virkelig på at det er mulig å forandre seg. 
 

 

Anonymkode: dc4ac...fea

[Hjelpsom]

Just now, AnonymBruker said:

Du er nedlatende i tråden her også TS.

Og bare det at du faktisk skriver at du skal være respektfull mot eksen, og mor til ditt barn.

Er ikke det en selvfølge?

Det er tydelig at sinnet ditt er rettet mot andres oppførsel. 

Det er en ovenfra og ned holdning. 

Anonymkode: 20322...f60

Hmm, Jeg prøver på ingen måte å være nedlatende her. 
Men har merket meg at de aller fleste som har postet som Anonym er fryktelig nedlatende. 
Jeg unnskylder meg ikke hva jeg har gjort. Skjønner at det er mye hat og regnet med det, 

[Hjelpsom]

2 minutter siden, AnonymBruker said:

Jeg har tro på deg TS. Jeg tror oppriktig det er mulig å lære seg teknikker for å ikke bli så sint at man skremmer andre. Jeg vet at det har fungert for min samboer. Vi møttes i godt voksen alder og jeg vet, fra de nå voksne barna hans, at det i perioder var svært turbulent i hjemmet før min samboer og hans ex-kone ble skilt. De hadde svært likt reaksjonsmønster og barna var ofte redde fordi foreldrene ble så ofte sinte. De har aldri vært redde for fysisk vold, aldri. Men de sier i dag at de var utrygge fordi de aldri visste når foreldrene ble rasende. Det kunne skje dersom de mistet en tallerken i gulvet eller sølte litt da de skulle helle oppi melk i glasset. Foreldrene var like blide igjen få minutter etterpå, så satt aldri lenge i. Men det var uforutsigbarheten som var verst for barna og den yngste har gått i terapi for å bearbeide mye av det som skjedde hjemme i barndommen. Psykologen hennes har vært tydelig på at hun har opplevd psykisk vold og at mange ikke tenker på hvor mye ord kan såre eller hvor traumatisk det kan være å leve rundt uforutsigbare mennesker. De var overlykkelige da foreldrene gikk fra hverandre. 
 

Min samboer, pappaen, fikk en slags oppvåkning tilsvarende det du TS nå har fått, bortsett fra at det kom fra barna. Han gikk derfor i sinnemestringsterapi (dette var før jeg møtte han) og ingen har nå sett han sint på mange år. Jeg har vært sammen med han i 6 år nå, aldri sett han sint noen gang. De voksne barna har svært godt forhold til pappen i dag, men det ligger nok noe sårt hos dem som aldri helt blir glemt. Alle snakker åpent om hvordan det var i hjemmet da de var små, så jeg har fått med meg mye av det som har skjedd. Men jeg tror virkelig på at det er mulig å forandre seg. 
 

 

Anonymkode: dc4ac...fea

Takk det er godt å høre at jeg ikke kjemper en tapt kamp. 

[AnonymBruker]

24 minutter siden, Useless said:

Hva er egentlig problemet ditt? Trolling minner det meg om. Ikke klarer du å skrive forståelig og du legger ord i munnen min som jeg ikke har sakt. Og det er ikke samvær. Det er delt bosted og foreldreansvar. Du blander begreper og oser av sinne og frustrasjon, Pust litt med magen ikke bli den samme som jeg ble - du er på god vei i både måten du prater og hvordan du er her inne.

 

5 minutter siden, Useless said:

Hmm, Jeg prøver på ingen måte å være nedlatende her. 
Men har merket meg at de aller fleste som har postet som Anonym er fryktelig nedlatende. 
Jeg unnskylder meg ikke hva jeg har gjort. Skjønner at det er mye hat og regnet med det, 

Ikke nedlatende i det heeeletatt. 

Alle som poster på dette forumet er anonyme. At noen viser brukernavn gjør dem ikke mindre anonyme enn de som poster under anonymbruker. 

Anonymkode: bd4e2...bbf

[Hjelpsom]

2 minutter siden, AnonymBruker said:

 

Ikke nedlatende i det heeeletatt. 

Alle som poster på dette forumet er anonyme. At noen viser brukernavn gjør dem ikke mindre anonyme enn de som poster under anonymbruker. 

Anonymkode: bd4e2...bbf

Hvis du prøver å gjøre meg sinna så fungerer det ikke. Jeg har en nagende mistanke at det er det du prøver å oppnå. 

Jeg har innsett hva jeg har gjort galt, Heller ikke unnskylder jeg mine handlinger. Men det er momenter som jeg ikke har nevnt her og som jeg ikke vil nevne som har gjort både kommunikasjon og samhandling mindre god. Jeg har skrevet hvor jeg har feilet og det står jeg inne for, 

[AnonymBruker]

5 minutter siden, Useless said:

Hvis du prøver å gjøre meg sinna så fungerer det ikke. Jeg har en nagende mistanke at det er det du prøver å oppnå. 

Jeg har innsett hva jeg har gjort galt, Heller ikke unnskylder jeg mine handlinger. Men det er momenter som jeg ikke har nevnt her og som jeg ikke vil nevne som har gjort både kommunikasjon og samhandling mindre god. Jeg har skrevet hvor jeg har feilet og det står jeg inne for, 

Nei, jeg forsøker ikke å gjøre deg sint. Det tror jeg du blir uansett. 

Anonymkode: bd4e2...bbf

[Hjelpsom]

Just now, AnonymBruker said:

Nei, jeg forsøker ikke å gjøre deg sint. Det tror jeg du blir uansett. 

Anonymkode: bd4e2...bbf

Haha, nei

 

[AnonymBruker]

@Useless Hvordan går det med deg?

hvor gamle er barna - går det bra med dem?

Anonymkode: 811af...61b

[Hjelpsom]

9 minutter siden, AnonymBruker said:

@Useless Hvordan går det med deg?

hvor gamle er barna - går det bra med dem?

Anonymkode: 811af...61b

Det er ett barn, en gutt på 11. Ville bare skjule litt hvem jeg var. Var usikker på hvem som leser KG.

Det går opp og ned og da vi var på mekling var jeg knust etterpå, samme da vi sente separasjonsøknaden og for ikke å snakke om da separasjonen ble invilget. Det var som å bli sparket i både magen og hodet. Hun overnattet en natt i helgen som var på rommet sammen med guttongen, var mye som måtte fordeles og ordnes opp i, Vi prata mye da, eller mest jeg som prata mens hun spurte litt. Noen dager tidligere var jeg så dum at jeg skrev et brev til henne og spurte om vi ikke kunne prøve en gang til, men fortsette separasjonen og bo fra hverandre men samtidig på en måte "date" og se om vi i det hele tatt hadde noe igjen å bygge på. Fikk blankt avslag.

Var tungt i dag også, da kjørte jeg et par flyttelass for henne og det var med tungt hjerte. Men jeg kan ikke si nei til henne. Trodde kjærligheten og savnet skulle gi seg litt etterhvert men det gjør det dessverre ikke. Er ille for jeg tenker hver dag på hva jeg utsatte henne for å så lang tid og er så fortvila over at jeg ikke hadde insett det før. Er ikke en god følelse, men hun har vel hatt det verre, så vet ikke om jeg har lov til å synes synd på meg selv.

Men det positive er at jeg ikke har vært sint en eneste gang på 18 dager nå. Men har vært nært noen ganger. Så jeg har kontroll ennå og håper jeg klarer det frem til sinnemestringskurset starter. Det starter desverre ikke før 12. april så jeg har en stor jobb foran meg. Er redd for at jeg kan sprekke når hverdagen starter for fullt. Det kan jeg ikke for min sønns skyld. 

Jeg har også begynt å se på livet med andre øyne. Ikke være så opptatt av det negative rundt meg, men fokusere på de positive tingene (klarer ikke det når det kommer til separasjonen da).