Barnet har snakket med lærer

[AprilLudgate]

Hva med å bare høre hva læreren har å si?

Og hva som var foranledning til denne samtalen? 

En «enkel» måte å gjøre dette på er jo mer konsekvente regler. 
 

Null IPad 1 time før leggetid. 
 

Husker jeg møtte på en 3barnsmor som hadde en ganske enkel regel for sine:

Ved leggetid ble de lest for i 15-20 min. Noe de likte godt. 
 

Den ungen som surret unødig med legging fikk tilsvarende minutter mindre lesing.

Vi innførte samme regel her hjemme med 1 barn, og det er repetering omtrent hver kveld.

«Tannpuss starter kl X, og nattahistorien starter kl Y. Mye surr = mindre tid igjen av nattahistorien». 
 

Om noen unger ligger og hyler «vil ikke legge meg er ikke trøtt» ofte, så er trolig leggetiden for tidlig.

Om dette ikke er 1.klasse på alle så høres 19.45 litt tidlig ut for endel. Men en avtale kan jo nettopp være at man fortsetter tidspunktet i seng, men man kan lese sammen i 20 min. 
 

WhisperingWind skrev (2 timer siden):

Tja, min trenger ipad for å roe seg. Han legger seg uten drama. Han har et par faste apper med godnattmusikk og historier. Sovner på 5 min. 

Det finnes ingen fasit på hva som funker på alle barn. 

Man må se an hva som funker på sitt barn. De er mennesker som oss og har forskjellige måter å fungere på. 

Om man hører på musikk uten å glo på skjermen kan det roe ja, men man vet jo at skjermlys forstyrrer søvn.

Så mtp god søvnhygiene så vil IPad i senga (som man ser på) forstyrre rytmen. 
 

Men i deres tilfelle sovner jo barnet fint. Sikkert fordi det kun er rolig musikk, eller, barnet har usedvanlig godt sovehjerte. 

Men - dette er forsket på i viden og breden. 

[AnonymBruker]

 

Ulrikke skrev (23 minutter siden):

Jeg syntes også det var mer "ubehagelig" å få kjeft av pappa da jeg var liten, kanskje fordi det skjedde sjeldnere, men også fordi jeg visste at hvis han først ble sånn, så hadde jeg virkelig tøyd strikken....

Begge deler kan nok ha noe å si, ja. Dette minte meg på en episode i sommer, med min søster og hennes datter. Jenta skulle til å krysse "veien" over en parkeringsplass for å komme oss(meg, samboer og vårt barn) i møte, da det kom en bil. Søsteren min ropte og brukte strengere stemme enn vanlig, for å høres over bilene og hindre jenta i å havne foran bilen. Etter dette virket jenta litt mer lei seg enn alder og situasjonen skulle tilsi, selv om vi alle trøstet og beroliget henne på at ingen var sinte på henne. Søsteren min forklarte at det kom nok av at den strenge stemmen brukes sjeldent, så jenta visste at når mor brukte strenge-stemmen var noe veldig galt. Jeg husker en lignende hendelse som barn, da min ene onkel skulle passe oss. Han er alltid rolig og snakker alltid lavt og behersket. Den ene gangen hevet han derimot stemmen litt og hørtes litt strengere ut. Da skvatt jeg så jeg begynte å gråte, selv om det ikke var i nærheten av å være like ille som når pappa brøler og kjefter. Men jeg hadde aldri hørt onkel sånn før, så derfor gjorde det ekstra inntrykk. Det er litt sånn med meg og svigerfamilien også. Jeg banner sjeldent. Svigerfar har et banneord i annenhver setning, satt på spissen. Ingen tar det seriøst når han banner, men de få gangene jeg gjør det, skjønner de at nå er jeg virkelig opprørt.

Anonymkode: dd0e3...c09

[AnonymBruker]

Jeg er lærer selv og hvis situasjonen virkelig er slik du beskriver i hovedinnlegget, at det er litt diskusjoner rundt leggetid og far ved 2-3 anledninger har blitt litt sint pga dette, så hadde jeg ikke innkalt til møte. Skolen skal bare reagerer hvis noe påvirker barnets læring eller psykiske helse.

Hvis barnet sier at han er redd en av foreldrene sine, så har skolen plikt til å undersøke dette. Regner også med at du har lyst til å legge frem din side av saken også ovenfor skolen, slik du gjør her. Da er dette møte en fin anledning der du får gjøre det. 
 

Du har ingenting å være redd for hvis hjemmesituasjonen deres virkelig er slik du beskriver i hovedinnlegget. 
 

Anonymkode: 2980c...7ae

[Raven.Writingdesk]

AnonymBruker skrev (5 timer siden):

Ja. Det kan jeg forstå. Jeg var heller ikke egentlig ute etter "svar" på noe her, ønsket bare å lufte litt mine tanker i en søvnløs natt. Kanskje hadde noen opplevd noe lignende. 

Det er 100% umulig for fremmede på internett å ha innsikt i en slik situasjon. Så dette er en beskrivelse av mine følelser i situasjonen. Barnets følelser er anerkjent i samtaler med barnet og vi vil vokte oss vel for å bagatellisere både i møte med lærer og barnet. 

Anonymkode: 740ad...e23

Jeg kan si at jeg har også barn som har sagt at det ble redd når jeg ble sint. Jeg måtte gå i meg selv. På dette tidspunktet var jeg selv under en del stress, og begeret «rant over» de gangene barnet opplevde meg som «sint».

Jeg tenker at man må gå i seg selv: hvorfor disiplinerer du på måten du gjør, er det fordi det er hensiktsmessig for barnet eller er det fordi du selv har et følelsesutbrudd ? Når barn sier de blir redd er det som regel en foreldre som har hatt et følelsesutbrudd (sinne)
Punkt en er da å anerkjenne at dette har skjedd (ikke fornekte det) - deretter må du forsøke å reetablere tillit med barnet.

det vil si at har du først «tråkket i salaten» bør du unnskylde deg og annerkjenne barnets følelser. Jeg trodde ikke selv jeg var så «skummel» når jeg sa ifra, men erkjenner at måten jeg ga tilbakemelding på bunnet i sinne og frustrasjon, ikke at det var den beste og mest pedagogiske måten å gjøre det på.

Nå tror jeg ikke barn tar skade av å se at foreldre har følelser og ikke er jeg tilhenger av at man skal «forklare alt ihjel» eller «forstå seg ihjel». Men det er ikke bra for barn med foreldre som har «sinneutbrudd» de ikke klarer å forutse. Dette gjør at barn går av og på i en konstant «kjemp-modus». De vet aldri når «bomba slår ned» neste gang. Det er uforutsigbart og problematisk.

Det er mange år siden mitt barn ga meg denne tilbakemeldingen og jeg berømmer barnet for å tørre å være direkte og ærlig med meg. Vi lærer også av barna våre. 
 

Det beste dere kan gjøre er først å anerkjenne hva barnet sier og se på dynamikken mellom dere. Hos oss var det likt med det du beskriver bare motsatt av hvem som hadde hvilken rolle : dvs jeg er nok strengere en barnefar. Så en avtale ble at han måtte også «steppe opp» mer i grensesetting. Hvis du klarer å grensesette slipper kanskje mannen din å ta rollen som den «stygge ulven», og det fungerer forebyggende i forhold til at det reduserer stresset han eksponeres for når han blir den som «hele tiden» må oppdra barna. For det er hva grensesetting handler om: å oppdra. Det er den tøffeste delen av foreldrerollen. (Det er langt enklere å la humla suse og gi blaffen i både sengetid, skjermtid osv)

- Når dere snakker med skolen tror jeg det hjelper mye å innrømme at pappa har satt grenser men innser at det har nok blitt gjort i frustrasjon/stress som oppfattes av barnet som sinne, og dermed skremmende. Og at han ser at han har glippet og tar til seg barnets tilbakemelding. Du kan også si noe om at du må være mer på banen, for å ikke la den tøffe delen av oppdragelsen falle på far. 
 

Til slutt så sier du noe om at barnet kan overdrive osv. slik var mitt barn også, men det betydde ikke at hva barnet sa vedrørende dette var feil. At barnet overdriver er derfor i denne sammenhengen egentlig ikke relevant. Det skal uansett bli tatt på alvor.

vær glad for at barnet ditt sa ifra. Det gir dere en mulighet til å korrigere dette nå, som er langt bedre enn at du får høre 10 år frem i tid at de opplevde at barndommen deres var vanskelig fordi de levde mye i frykt og redsel. 
 

Lykke til!  

[AnonymBruker]

AprilLudgate skrev (35 minutter siden):

Hva med å bare høre hva læreren har å si?

Og hva som var foranledning til denne samtalen? 

En «enkel» måte å gjøre dette på er jo mer konsekvente regler. 
 

Null IPad 1 time før leggetid. 
 

Husker jeg møtte på en 3barnsmor som hadde en ganske enkel regel for sine:

Ved leggetid ble de lest for i 15-20 min. Noe de likte godt. 
 

Den ungen som surret unødig med legging fikk tilsvarende minutter mindre lesing.

Vi innførte samme regel her hjemme med 1 barn, og det er repetering omtrent hver kveld.

«Tannpuss starter kl X, og nattahistorien starter kl Y. Mye surr = mindre tid igjen av nattahistorien». 
 

Om noen unger ligger og hyler «vil ikke legge meg er ikke trøtt» ofte, så er trolig leggetiden for tidlig.

Om dette ikke er 1.klasse på alle så høres 19.45 litt tidlig ut for endel. Men en avtale kan jo nettopp være at man fortsetter tidspunktet i seng, men man kan lese sammen i 20 min. 
 

Om man hører på musikk uten å glo på skjermen kan det roe ja, men man vet jo at skjermlys forstyrrer søvn.

Så mtp god søvnhygiene så vil IPad i senga (som man ser på) forstyrre rytmen. 
 

Men i deres tilfelle sovner jo barnet fint. Sikkert fordi det kun er rolig musikk, eller, barnet har usedvanlig godt sovehjerte. 

Men - dette er forsket på i viden og breden. 

Dette med legging og nattahistorie kan fungere fint på et yngre barn. Men en pre-teen som TS beskriver, vil nok protestere vilt de fleste kvelder mot å bli behandlet som småbarn på den måten. 
De kan lese selv, og har ikke det samme behovet for å bli lest for. 

Vi snakker sannsynligvis om et barn på 10-12 år, altså 5.-7.- klassing. 

Altså er det nok TS som må slutte å behandle pre-teen som småbarn, og heller anerkjenne at dette snart er en tenåring. 

Anonymkode: 37ea6...22d

[AnonymBruker]

1 hour ago, Hulderen said:

Jeg får ikke uthevet det, men jeg reagerer veldig på at du skriver at TS skal prate med barnet om lojalitet. 

Det er fryktelig farlig! Man skal ikke lære opp barn til å ikke si fra om farlige ting av lojalitet! Barn er som regel for lojale. De beskytter foreldre som mishandler dem. Og når barna blir voksne, så sier de ikke i fra når partneren er voldelig, av lojalitet.

Jeg hadde ikke likt at ungen min gikk på skolen til en lærer å fortalte om min og mannens samliv. Jeg har rett på privatliv på samme måte som mine barn har rett på privatliv. Jeg hadde opplevd det som svært illojalt.

Hva skulle det løse? Barna kunne tatt det opp ned oss, eller tatt det opp med søsken (ikke ideelt for den eldste). 

Når det er sagt så hat jeg og min mann et godt samliv, og vi krangler svært lite. Vi mishandler ikke hverandre, og vi mishanfler ikke våre barn. 

Snakker selvsagt ikke om lojalitet når det går på misbruk og mishandling. Det hr heller aldri vært en problemstilling i vår kjerne familie. 

Det er ikke en problemstilling om barna stoler på sine foreldre det at foreldre vil dem alt godt, noe dom skjer om man ber om unnskyld når vi har vært urettferdig. Kommunikasjon er viktig. 

Vi hr voksne barn, og snart voksen. Det har gått fint, de er veltilpasset, i utdanning, jobb, og relasjonene er gode. Dette har skjedd uten at det betyr vi alltid har gjort alt ideelt og riktig.

Det er totalen det kommer an på.

Anonymkode: ab69d...462

[Tatja]

WhisperingWind skrev (3 timer siden):

Tja, min trenger ipad for å roe seg. Han legger seg uten drama. Han har et par faste apper med godnattmusikk og historier. Sovner på 5 min. 

Det finnes ingen fasit på hva som funker på alle barn. 

Man må se an hva som funker på sitt barn. De er mennesker som oss og har forskjellige måter å fungere på. 

Nettopp!

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (34 minutter siden):

Jeg hadde ikke likt at ungen min gikk på skolen til en lærer å fortalte om min og mannens samliv. Jeg har rett på privatliv på samme måte som mine barn har rett på privatliv. Jeg hadde opplevd det som svært illojalt.

Hva skulle det løse? Barna kunne tatt det opp ned oss, eller tatt det opp med søsken (ikke ideelt for den eldste). 

Når det er sagt så hat jeg og min mann et godt samliv, og vi krangler svært lite. Vi mishandler ikke hverandre, og vi mishanfler ikke våre barn. 

Snakker selvsagt ikke om lojalitet når det går på misbruk og mishandling. Det hr heller aldri vært en problemstilling i vår kjerne familie. 

Det er ikke en problemstilling om barna stoler på sine foreldre det at foreldre vil dem alt godt, noe dom skjer om man ber om unnskyld når vi har vært urettferdig. Kommunikasjon er viktig. 

Vi hr voksne barn, og snart voksen. Det har gått fint, de er veltilpasset, i utdanning, jobb, og relasjonene er gode. Dette har skjedd uten at det betyr vi alltid har gjort alt ideelt og riktig.

Det er totalen det kommer an på.

Anonymkode: ab69d...462

Her har ikke ungen fortalt om foreldrenes samliv. 
Ungen har fortalt om SIN situasjon hjemme. (JEG blir redd når FAR blir sint.) 

Og at barnet forteller noe til lærer og ikke til foreldre, kan være et tegn på at barnet ikke føler seg hørt av foreldrene, eller er redd for foreldrenes reaksjon hvis det tar opp dette hjemme. 

Jeg tror TS skal være veldig glad for at barnet hadde en trygg voksen å ta opp situasjonen sin med. 
Og så får man finne ut av hva som egentlig er problemstillingene etterpå. 
 

Anonymkode: 37ea6...22d

[AnonymBruker]

19 minutter siden, AnonymBruker said:

Her har ikke ungen fortalt om foreldrenes samliv. 
Ungen har fortalt om SIN situasjon hjemme. (JEG blir redd når FAR blir sint.) 

Redd for skilsmisse. 

Anonymkode: ab69d...462

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (7 timer siden):

Sånne innlegg er så vanskelige å svare på. Fordi jeg føler de er veldig «rosemalte» og speiler dessuten bare én side. Barnet kan jo faktisk oppleve far som skremmende? Du og dere kan jo ikke føle hva barnet føler. 

Anonymkode: 672dd...163

Jeg må kommentere dette. Det er så utrolig viktig ! Selvom man blir "kontrollert sint" eller bare litt streng i stemmen og tror at ungen tåler det, er ikke det alltid tilfelle. Særlig dersom det er en som sjeldent hever stemmen osv så kan det, når det først skjer, være uvant og derfor litt skremmende.

Da jeg var liten, og forsåvidt nå, var det ekstremt sjeldent jeg så at pappa ble sint. Når det først skjedde, at han bare hevet stemmen eller løftet meg inn på rommet, ble jeg kjemperedd. Ikke for at han skulle gjøre meg noe, men det var så ukjent for meg.

Selvom man gjør ting på en grei måte, er noen barn litt mer sensitive enn andre. Pappaen mener jo sikkert ikke å skremme barnet, men barnet har blitt skremt av dette likevel. Det er kanskje det som er greia her

Tenker om noe skulle skjedd mtp samtale og barnevern eller diverse, så kan jo far snakke med barnet sitt og høre hva han blir skremt av.

Anonymkode: d1940...929

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (8 timer siden):

Vi er en kjernefamilie med det jeg (og barnefar,) opplever som stabil, kjærlighetsfullt, trygg og god hverdag. Begge foreldre er i jobb, vi har god råd og vi er engasjerte i barnas fritidsaktiviteter. vi arrangerer mye for barna (selskap, temafester, akedsger, skidager osv osv, vennebesøk osv osv). Vi har lite konflikter i familien utover det vi anser som helt normalt. Vi voksne kan diskutere, ja, men vi ender alltid en diskusjon med en klem. Vi har unger som krangler, som søsken flest. De er også perlevenner, det veksler fort mellom. 

I familien har vi noen standard konflikter. Det dreier seg rundt legging, skjermtid og å komme seg opp på morgen. Barna tøyer strikken så laaaangt som mulig. Mor er lettest å tøye, far litt mindre fleksibel. 

Far er en rolig mann, hever sjelden stemmen. En sjelden gang kan han få helt nok. Da har som regel barna for n'te gang skreket og hylt at de ikke vil legge seg. Ligger på gulvet og sparker og nekter. Han kan da heve stemmen og "fare opp". Dette virker selvsagt skremmende på barna, nettopp fordi han alltid er så rolig, helt til det berømte begeret renner over. 

Nå har det ene barnet sagt på skolen til lærer at hen er redd når far er sint. Vi er nå innkalt til møte med skolen. Dette fremkaller intens frykt hos meg, samtidig som jeg er 100% trygg på at vi er gode foreldre som gir barna våre alt vi har å gi av kjærlighet, oppmerksomhet og omsorg. Hjemmet vårt er åpent og transparent, og det er ikke vanskelig å finne "vitner" på våre egenskaper som foreldre, da vi ofte har gjester boende hos oss, og vi har leieboere i underetasjen i et hus med "papirvegger".

Likevel får jeg tvangstanker om barnevern og hele sulamitten. Jeg er som sagt hundre prosent trygg på at bv ikke ville funnet noe kritikkverdig hos oss, men bare tanken på å eventuelt få dem på besøk får meg til å kaldsvette. 

 

Lærer sa også at barnet var redd for skilsmisse, noe barnet avkrefter i samtaler med oss. Barnet har ikke samme historie om samtalen med lærer, som det lærer ga til oss på telefon. Det gjør det ekstra vanskelig. Jeg vil være imøtekommende og ta til meg kritikk om vårt foreldreskap, anerkjenne barnets følelser og sette inn tiltak/skjerpe oss. Samtidig er barnet glad i å bli sett, få litt ekstra oppmerksomhet og er lett å lede i samtaler. Det kan gå fra "jeg er superglad til jeg tenker på om hamsteren min skal dø snart" i en og samme setning, alt etter hvordan man stille spørsmålene. 

Måtte bare få dette ut. Ligger søvnløs og føler meg helt knust. 

Anonymkode: 740ad...e23

Huff dette er vondt ja. Skjønner du er engstelig. 

Jeg har også et veldig følsomt barn som reagerer sterkt når en voksen har streng stemme. Han er en liten sjef, akkurat som sin far. Hans far er dessverre veldig sta og tåler ikke at noen skal "fortelle han" hvor ståa er. Sånn er også barnet tror jeg. 

Og det går også ifra, tenk om katten dør, tenk om mamma dør. Barn kan også si mye greier for å få oppmerksomhet da de kanskje opplever at de får mindre press på seg, mindre lekser og får det litt lettere i klasserommet. Skal sies at det er diagnoser involvert her ( add og symptomer på autisme ) 

Anonymkode: b2721...e0f

[AnonymBruker]

Det er ille når et barn går til læreren å sier at hen er redd når far er sint. Uansett hvordan man vrir og vrenger på dette så er det alvorlig. Synes det er rart her et flere kommenterer at barn er lojale og ikke forteller om omsorgssvikt men noen barn gjør faktisk det og da skal de tas på alvor. Kjenner til alt for mange "kjernefamilier" som ts liker å kalle det der barna har vokst opp i et helvete men siden "utsiden" så bare ut så ble det aldri gjort noe. Barna har periodevis ymtet frempå om at ting ikke er ok, folk har kanskje meldt i fra men lite ble gjort og de som lider mest under dette er barna. 

I dette tilfellet så tenker jeg at skolen innkaller til møte for å gi beskjed om at det blir en bekymringsmelding til BV. Så får de utrede saken og sjekke ut problemene for problemer har dere. 3 barn og har ikke kontroll på rutiner eller fars sinneutbrudd. Er hardt å vokse opp med en far som er regelrytter og en mor som bare valser rundt. Når det er sagt så blir det nok ikke gjort noe spesielt mer enn å tilby dere kursing.

Men ikke underspill alvoret her, barnet deres har vært så redd og bekymret at hen har pratet med lærer om det.

Anonymkode: a6105...294

[AprilLudgate]

AnonymBruker skrev (1 time siden):

Dette med legging og nattahistorie kan fungere fint på et yngre barn. Men en pre-teen som TS beskriver, vil nok protestere vilt de fleste kvelder mot å bli behandlet som småbarn på den måten. 
De kan lese selv, og har ikke det samme behovet for å bli lest for. 

Vi snakker sannsynligvis om et barn på 10-12 år, altså 5.-7.- klassing. 

Altså er det nok TS som må slutte å behandle pre-teen som småbarn, og heller anerkjenne at dette snart er en tenåring. 

Anonymkode: 37ea6...22d

Ah ok DET fikk jeg ikke med meg.

Men altså….er det slik at en midt-sen barneskoleunge legges 19.45?

 

 

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (1 time siden):

Jeg hadde ikke likt at ungen min gikk på skolen til en lærer å fortalte om min og mannens samliv. Jeg har rett på privatliv på samme måte som mine barn har rett på privatliv. Jeg hadde opplevd det som svært illojalt.

Hva skulle det løse? Barna kunne tatt det opp ned oss, eller tatt det opp med søsken (ikke ideelt for den eldste). 

Når det er sagt så hat jeg og min mann et godt samliv, og vi krangler svært lite. Vi mishandler ikke hverandre, og vi mishanfler ikke våre barn. 

Snakker selvsagt ikke om lojalitet når det går på misbruk og mishandling. Det hr heller aldri vært en problemstilling i vår kjerne familie. 

Det er ikke en problemstilling om barna stoler på sine foreldre det at foreldre vil dem alt godt, noe dom skjer om man ber om unnskyld når vi har vært urettferdig. Kommunikasjon er viktig. 

Vi hr voksne barn, og snart voksen. Det har gått fint, de er veltilpasset, i utdanning, jobb, og relasjonene er gode. Dette har skjedd uten at det betyr vi alltid har gjort alt ideelt og riktig.

Det er totalen det kommer an på.

Anonymkode: ab69d...462

Det er et barn. Hadde du kalt ditt barn illojalt fordi hen trenge å bli hørt av en voksen som ikke er deg og far? Alle har behov for å fortelle om sine følelser, det er ikke illojalt. Det er jo bra at barnet forteller, og ikke går å holder det inne i seg, at han er redd for skilsmisse og redd for når far er sint. Det er jo bedre å være glad for at hen forteller. "Så bra at du sier det. Jeg forstår at det er skummelt å tenke på sånne ting. Men vi skal aldri skille oss. Vil du fortelle mer om når du ble redd når pappa var sint? Når ble du redd da, vennen min? Åja, det var i dag tidlig? Jeg husker at pappa hadde streng stemme da. Men det var nok fordi han var stresset. Men pappa skal prøve å ikke bli så stressa om morgenen mer. Så da er det viktig at vi lytter ekstra godt til de voksne om morgenen og står opp i tide.." feks.

Anonymkode: b2721...e0f

[AnonymBruker]

Mitt barn var redd meg. Vi hadde en krevende situasjon i hjemmet over flere år med et utagerende barn. Rundt dette barnet hevet jeg stemmen mange ganger for å bli hørt og lydnivået kunne bli ganske høyt til tider. Dette gjorde at lillebror ble redd for meg. Han trodde jeg var sint når jeg ropte til storebror. Eller når jeg ga korte, bestemte beskjeder. Jeg var ikke klar over hvordan dette påvirket lillebror, før barnevernet kom inn i familien. Min sønn hadde også sagt på skolen at han var "redd" når mamma var sint. I starten syns jeg det var svært vanskelig å forstå, da jeg aldri er sint. Men jeg er tydelelig og bestemt. Etter en del samtaler med lillebror, hvor jeg tok på meg hele ansvaret, begynte jeg å forstå hva han mente og hvordan jeg måtte endre meg. Han er en annen type en de andre to. Mer sårbar. Det er min jobb som voksen å skape et trygt miljø for alle barna og med lillebror, feilet jeg. Heldigvis fikk vi hjelp og veiledning. I dag er lillebror stor og vi har et godt forhold. Men det tok tid for lillebror å få tillitt til meg igjen. 

 

Anonymkode: 4baf0...978

[Gjest takinova]

AnonymBruker skrev (1 time siden):

Jeg hadde ikke likt at ungen min gikk på skolen til en lærer å fortalte om min og mannens samliv. Jeg har rett på privatliv på samme måte som mine barn har rett på privatliv. Jeg hadde opplevd det som svært illojalt.

 

Illojalt? Du vet at barn er veldig åpne og snakker om alt mulig. Foreldre skulle bare visst alt ungene forteller lærerne 😉

[AnonymBruker]

Jeg opplevde det samme med min far når jeg var liten,verdens roligste person til vanlig, men når strikken var tøyd DA sprakk han. Jeg skjønte at nå har jeg gått over grensen og ble jo redd der og da, men altså jeg var jo aldri redd min egen far i den forstand.

Anonymkode: 348d7...d97

[AnonymBruker]

Synes du bagatellisere dine barns følelser, 

At barnet liker oppmerksomhet og skifter seg lett osv. Du tar lett på at det er konflikter innemellom og alt er egentlig helt fantastisk. Kanskje barna ikke føler seg hørt og følelsene blir ikke bemøtt.

Du tenker at det er små konflikter som vanskelig å legge seg osv. Far klikker avogtil. 

Dette er nok til at et barn søker en annen voksen og sier at han er redd faren sin. Det er veldig alvorlig og barnevernet vil nok bli innblandet. Men dere kan jo ta kurs osv 

Anonymkode: 311d0...f3d

[Gjest Anonym433]

Så fint at barnet har en trygg voksen i livet sitt som hen kan snakke med. Det er ikke alltid lett å vite hva som er «riktig» og hvem som har «rett» men alle har rett til sine følelser og opplevelser av situasjonen. Forsøk å være nysgjerrig på hvordan barnet har det, hvordan familielivet oppleves etc - uten å dømme eller legge dine egne synspunkter i saken. Hvis far oppleves skremmende for barnet så er far skremmende for barnet. Det betyr ikke at far nødvendigvis objektivt sett er skremmende men det er ikke poenget. Det er hva barnet føler som er poenget.

Og dette med skjermtid….hvorfor skal disse devices være der hele tiden….? Måltider, samtaler, timen før legging er tider da INGEN burde se på en skjerm synes nå jeg. Vi må lære oss å se hverandre - ikke bare skjermen. Her har nok mange foreldre også mye å gå på

[AnonymBruker]

Slik beskriver mamma min barndom også, mens jeg som voksen sitter igjen med traumer og en barndom med omsorgssvikt. Jeg sier ikke at det er tilfellet ditt, men man ser ting på veldig forskjellige måter som voksen og som barn. Det tyder på at dere ikke har tydelige nok grenser, noe som gjør barnet utrygt på flere områder 

Anonymkode: 7dae2...a1b