Barnet har snakket med lærer

[AnonymBruker]

Vi er en kjernefamilie med det jeg (og barnefar,) opplever som stabil, kjærlighetsfullt, trygg og god hverdag. Begge foreldre er i jobb, vi har god råd og vi er engasjerte i barnas fritidsaktiviteter. vi arrangerer mye for barna (selskap, temafester, akedsger, skidager osv osv, vennebesøk osv osv). Vi har lite konflikter i familien utover det vi anser som helt normalt. Vi voksne kan diskutere, ja, men vi ender alltid en diskusjon med en klem. Vi har unger som krangler, som søsken flest. De er også perlevenner, det veksler fort mellom. 

I familien har vi noen standard konflikter. Det dreier seg rundt legging, skjermtid og å komme seg opp på morgen. Barna tøyer strikken så laaaangt som mulig. Mor er lettest å tøye, far litt mindre fleksibel. 

Far er en rolig mann, hever sjelden stemmen. En sjelden gang kan han få helt nok. Da har som regel barna for n'te gang skreket og hylt at de ikke vil legge seg. Ligger på gulvet og sparker og nekter. Han kan da heve stemmen og "fare opp". Dette virker selvsagt skremmende på barna, nettopp fordi han alltid er så rolig, helt til det berømte begeret renner over. 

Nå har det ene barnet sagt på skolen til lærer at hen er redd når far er sint. Vi er nå innkalt til møte med skolen. Dette fremkaller intens frykt hos meg, samtidig som jeg er 100% trygg på at vi er gode foreldre som gir barna våre alt vi har å gi av kjærlighet, oppmerksomhet og omsorg. Hjemmet vårt er åpent og transparent, og det er ikke vanskelig å finne "vitner" på våre egenskaper som foreldre, da vi ofte har gjester boende hos oss, og vi har leieboere i underetasjen i et hus med "papirvegger".

Likevel får jeg tvangstanker om barnevern og hele sulamitten. Jeg er som sagt hundre prosent trygg på at bv ikke ville funnet noe kritikkverdig hos oss, men bare tanken på å eventuelt få dem på besøk får meg til å kaldsvette. 

 

Lærer sa også at barnet var redd for skilsmisse, noe barnet avkrefter i samtaler med oss. Barnet har ikke samme historie om samtalen med lærer, som det lærer ga til oss på telefon. Det gjør det ekstra vanskelig. Jeg vil være imøtekommende og ta til meg kritikk om vårt foreldreskap, anerkjenne barnets følelser og sette inn tiltak/skjerpe oss. Samtidig er barnet glad i å bli sett, få litt ekstra oppmerksomhet og er lett å lede i samtaler. Det kan gå fra "jeg er superglad til jeg tenker på om hamsteren min skal dø snart" i en og samme setning, alt etter hvordan man stille spørsmålene. 

Måtte bare få dette ut. Ligger søvnløs og føler meg helt knust. 

Anonymkode: 740ad...e23

[Raven.Writingdesk]

AnonymBruker skrev (12 minutter siden):

Vi er en kjernefamilie med det jeg (og barnefar,) opplever som stabil, kjærlighetsfullt, trygg og god hverdag. Begge foreldre er i jobb, vi har god råd og vi er engasjerte i barnas fritidsaktiviteter. vi arrangerer mye for barna (selskap, temafester, akedsger, skidager osv osv, vennebesøk osv osv). Vi har lite konflikter i familien utover det vi anser som helt normalt. Vi voksne kan diskutere, ja, men vi ender alltid en diskusjon med en klem. Vi har unger som krangler, som søsken flest. De er også perlevenner, det veksler fort mellom. 

I familien har vi noen standard konflikter. Det dreier seg rundt legging, skjermtid og å komme seg opp på morgen. Barna tøyer strikken så laaaangt som mulig. Mor er lettest å tøye, far litt mindre fleksibel. 

Far er en rolig mann, hever sjelden stemmen. En sjelden gang kan han få helt nok. Da har som regel barna for n'te gang skreket og hylt at de ikke vil legge seg. Ligger på gulvet og sparker og nekter. Han kan da heve stemmen og "fare opp". Dette virker selvsagt skremmende på barna, nettopp fordi han alltid er så rolig, helt til det berømte begeret renner over. 

Nå har det ene barnet sagt på skolen til lærer at hen er redd når far er sint. Vi er nå innkalt til møte med skolen. Dette fremkaller intens frykt hos meg, samtidig som jeg er 100% trygg på at vi er gode foreldre som gir barna våre alt vi har å gi av kjærlighet, oppmerksomhet og omsorg. Hjemmet vårt er åpent og transparent, og det er ikke vanskelig å finne "vitner" på våre egenskaper som foreldre, da vi ofte har gjester boende hos oss, og vi har leieboere i underetasjen i et hus med "papirvegger".

Likevel får jeg tvangstanker om barnevern og hele sulamitten. Jeg er som sagt hundre prosent trygg på at bv ikke ville funnet noe kritikkverdig hos oss, men bare tanken på å eventuelt få dem på besøk får meg til å kaldsvette. 

 

Lærer sa også at barnet var redd for skilsmisse, noe barnet avkrefter i samtaler med oss. Barnet har ikke samme historie om samtalen med lærer, som det lærer ga til oss på telefon. Det gjør det ekstra vanskelig. Jeg vil være imøtekommende og ta til meg kritikk om vårt foreldreskap, anerkjenne barnets følelser og sette inn tiltak/skjerpe oss. Samtidig er barnet glad i å bli sett, få litt ekstra oppmerksomhet og er lett å lede i samtaler. Det kan gå fra "jeg er superglad til jeg tenker på om hamsteren min skal dø snart" i en og samme setning, alt etter hvordan man stille spørsmålene. 

Måtte bare få dette ut. Ligger søvnløs og føler meg helt knust. 

Anonymkode: 740ad...e23

Du kan velge å snu på dette og tenke at det er bra voksne bryr seg om barnet ditt. Om barnet blir genuint redd når far er sint tenker jeg dere må snakke om dette og far må jobbe med «sinnemestring» hvor ofte er det snakk om at far «sprekker» slik? Du beskriver også konflikt gjentagende ved legging, stå opp og skjermtid. Det høres etter min mening litt hyppig ut, og at barna kanskje opplever manglende rutiner? Derfor blir dette jevnlig kaotisk frem til far «sprekker». Når du sier at mor er ettergivenhet, betyr det at barna «vinner» om de maser seg til skjermtid, sitte opp senere osv, eller hva? 
 

Hvor mange barn har dere forresten? 

[AnonymBruker]

Hvis et barn i skolealder legger seg ned og sparker og hyler og skriker fordi det ikke vil legge seg er det vel på tide med klarere grenser og at dere slutter helt å la barnet "tøye strikken" i det hele tatt, tenker jeg.

Anonymkode: 577e3...f4b

[AnonymBruker]

Barn i huset er alle i skolealder, så det er ikke greit å hyle når det er leggetid. Rutinene er de samme hver kveld. Leggetid klokken 20.00. ca 19.45 får barna varsel om leggetid. Varselet blir gjentatt noen minutter etter. Barna spiller som regel på pad/telefon. Deretter er det forhandlinger som går på "bare en runde til". Mor gir etter et par ganger og etter mye om og men så er tenner pusset, pysj på og senga nådd ca klokka 20.30. en av foreldrene er med barna i 2. .etg til de har sovnet. 

Far blir ordentlig sint noen ganger i året. Som regel er det irritasjon og masing heller enn sinne. 

Vi har snakket med barnet og i felleskap kommet frem til at far skal ta seg en luftetur når det går en kule varmt i topplokket. Mor kan steppe inn i stedet. 

Vi er ikke ferdige med diskusjonen rundt pad/skjerm og leggetid. Det barnet trakk frem til oss, var at barnet opplevde far som svært streng. Da jeg spurte litt nærmere, dreide det seg om tre spesifikke hendelser der telefon ble inndratt som konsekvens for mangel på å overholde regler om nedlasting av apper osv. Vi tillater dem ikke sosiale medier før de er 13 år, dette syns barnet er helt grusomt, og vi er grusomme og skjønner ikke barnet. Vi har et annet syn på saken og ønsker å beskytte barnet mot disse appene når hen fortsatt er under aldersgrensen. 

Vi får, som dere sier, ta det som positivt at noen bryr seg og at barnet er trygg og forteller det som barnet tenker på. Vi skal selvsagt ta til oss dette og bli bedre til å mestre situasjonene vi er i med barna. 

De andre barna i huset har vi også hatt samtaler med, men de stiller seg litt uforstående til spørsmålene og uttrykker ikke noen form for redsel eller negative tanker om familielivet. Virker fornøyde og trygge. 

Anonymkode: 740ad...e23

[AnonymBruker]

Vi har forresten tre barn. 

Ts

Anonymkode: 740ad...e23

[AnonymBruker]

Sånne innlegg er så vanskelige å svare på. Fordi jeg føler de er veldig «rosemalte» og speiler dessuten bare én side. Barnet kan jo faktisk oppleve far som skremmende? Du og dere kan jo ikke føle hva barnet føler. 

Anonymkode: 672dd...163

[AnonymBruker]

Ja. Det kan jeg forstå. Jeg var heller ikke egentlig ute etter "svar" på noe her, ønsket bare å lufte litt mine tanker i en søvnløs natt. Kanskje hadde noen opplevd noe lignende. 

Det er 100% umulig for fremmede på internett å ha innsikt i en slik situasjon. Så dette er en beskrivelse av mine følelser i situasjonen. Barnets følelser er anerkjent i samtaler med barnet og vi vil vokte oss vel for å bagatellisere både i møte med lærer og barnet. 

Anonymkode: 740ad...e23

[AnonymBruker]

Synes du høres gjennomtenkt ut, jeg. Det går nok helt fint.

Anonymkode: 3d906...06c

[AnonymBruker]

Synes det virker som du rosemalerfsmilien din noe helt sykt får å etterpå skrive å føle barna er. Tror ikke på deg. Dessuten burde det være godt noen bryr seg om barna! Tror ikke barnet sier det er redd uten grun. Påminner om hvor lojal man er mot familie spessielt som barn. Håper ungen din blir tatt seriøst og at det blir en skikkelig runde med barnevern får å snu alle stener 

Anonymkode: d4e2b...878

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (Akkurat nå):

Synes det virker som du rosemalerfsmilien din noe helt sykt får å etterpå skrive å føle barna er. Tror ikke på deg. Dessuten burde det være godt noen bryr seg om barna! Tror ikke barnet sier det er redd uten grun. Påminner om hvor lojal man er mot familie spessielt som barn. Håper ungen din blir tatt seriøst og at det blir en skikkelig runde med barnevern får å snu alle stener 

Anonymkode: d4e2b...878

Hvor fæle sko det stå ikke føle 

Anonymkode: d4e2b...878

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (28 minutter siden):

Barn i huset er alle i skolealder, så det er ikke greit å hyle når det er leggetid. Rutinene er de samme hver kveld. Leggetid klokken 20.00. ca 19.45 får barna varsel om leggetid. Varselet blir gjentatt noen minutter etter. Barna spiller som regel på pad/telefon. Deretter er det forhandlinger som går på "bare en runde til". Mor gir etter et par ganger og etter mye om og men så er tenner pusset, pysj på og senga nådd ca klokka 20.30. en av foreldrene er med barna i 2. .etg til de har sovnet. 

Far blir ordentlig sint noen ganger i året. Som regel er det irritasjon og masing heller enn sinne. 

Vi har snakket med barnet og i felleskap kommet frem til at far skal ta seg en luftetur når det går en kule varmt i topplokket. Mor kan steppe inn i stedet. 

Vi er ikke ferdige med diskusjonen rundt pad/skjerm og leggetid. Det barnet trakk frem til oss, var at barnet opplevde far som svært streng. Da jeg spurte litt nærmere, dreide det seg om tre spesifikke hendelser der telefon ble inndratt som konsekvens for mangel på å overholde regler om nedlasting av apper osv. Vi tillater dem ikke sosiale medier før de er 13 år, dette syns barnet er helt grusomt, og vi er grusomme og skjønner ikke barnet. Vi har et annet syn på saken og ønsker å beskytte barnet mot disse appene når hen fortsatt er under aldersgrensen. 

Vi får, som dere sier, ta det som positivt at noen bryr seg og at barnet er trygg og forteller det som barnet tenker på. Vi skal selvsagt ta til oss dette og bli bedre til å mestre situasjonene vi er i med barna. 

De andre barna i huset har vi også hatt samtaler med, men de stiller seg litt uforstående til spørsmålene og uttrykker ikke noen form for redsel eller negative tanker om familielivet. Virker fornøyde og trygge. 

Anonymkode: 740ad...e23

Slutt å dille så mye. Ta pad/telefon i hvert fall en halv time før sengetid. Slutt med forhandlinger rundt dette. Et varsel om at det er 5 min til de skal slutte og da er det ikke noe rom for "litt til", samme med leggetid. La ungene gjøre seg klare for senga, hjelp til med tannpuss, gi en nattaklem og gå så fra dem. Dette er skolebarn, ikke babyer.

Innfør dette og vær også generelt konsekvente og samstemte i oppdragelsen så vil dere merke at konfliktnivået vil gå dramatisk ned.

Anonymkode: 577e3...f4b

[AnonymBruker]

Jeg synes det er helt feil å inndra telefon/nettbrett, som en straff/konsekvens - uten å forklare hvorfor dere gjør det. Heller ta en lang prat om farene ved det han gjør, hvor redde dere er, og la gutten beskrive hvorfor han hadde gjort det han gjorde. Forklar hvorfor han ikke får sosiale medier før han er 13 år, istedenfor å si at «nei, det får du ikke». Bruk sjansen til å forklare om nettvett, og få han til å forstå hva det innebærer å være på internett.

Det er tydelig at gutten føler at dere ikke møter han på hans følelser. Selv om de andre føler seg møtt. Barn kan ha ulike oppfatninger av sin oppvekst.

Anonymkode: 94a99...d3e

[AnonymBruker]

Barn har veldig godt av null skjerm diste timen før de legger seg. La hjernen få tid til å skifte modus. Da vil se kanskje bli mindre krakilske på overgangen imellom skjerm og legging. Dere kan også friste med at dere kan lese noe hyggelig for dem om de er i seng til klokken x. Da jobber dere med ungene, ikke mot dem.

Anonymkode: 61bd8...fb1

[AnonymBruker]

Du sier du skal møte barnets følelser, samtidig som du hentyder til at du ikke tror dette er barnets følelser ved å nevne at barnet er oppmerksomhetssykt?

 

Som flere skriver, jeg tror også du rosemaler noe voldsomt her

Anonymkode: 27c41...d77

[Gjest Hottentått]

AnonymBruker skrev (2 timer siden):

Barn i huset er alle i skolealder, så det er ikke greit å hyle når det er leggetid. Rutinene er de samme hver kveld. Leggetid klokken 20.00. ca 19.45 får barna varsel om leggetid. Varselet blir gjentatt noen minutter etter. Barna spiller som regel på pad/telefon. Deretter er det forhandlinger som går på "bare en runde til". Mor gir etter et par ganger og etter mye om og men så er tenner pusset, pysj på og senga nådd ca klokka 20.30. en av foreldrene er med barna i 2. .etg til de har sovnet. 

Far blir ordentlig sint noen ganger i året. Som regel er det irritasjon og masing heller enn sinne. 

Vi har snakket med barnet og i felleskap kommet frem til at far skal ta seg en luftetur når det går en kule varmt i topplokket. Mor kan steppe inn i stedet. 

Vi er ikke ferdige med diskusjonen rundt pad/skjerm og leggetid. Det barnet trakk frem til oss, var at barnet opplevde far som svært streng. Da jeg spurte litt nærmere, dreide det seg om tre spesifikke hendelser der telefon ble inndratt som konsekvens for mangel på å overholde regler om nedlasting av apper osv. Vi tillater dem ikke sosiale medier før de er 13 år, dette syns barnet er helt grusomt, og vi er grusomme og skjønner ikke barnet. Vi har et annet syn på saken og ønsker å beskytte barnet mot disse appene når hen fortsatt er under aldersgrensen. 

Vi får, som dere sier, ta det som positivt at noen bryr seg og at barnet er trygg og forteller det som barnet tenker på. Vi skal selvsagt ta til oss dette og bli bedre til å mestre situasjonene vi er i med barna. 

De andre barna i huset har vi også hatt samtaler med, men de stiller seg litt uforstående til spørsmålene og uttrykker ikke noen form for redsel eller negative tanker om familielivet. Virker fornøyde og trygge. 

Anonymkode: 740ad...e23

Her i huset er regelen at dersom barnet ikke legger fra seg ipad når vi sier, så blir det ikke ipad i det hele tatt. Har sagt at sånne diskusjoner og runder er vi totalt ferdig med, så dersom barnet ikke forholder seg til reglene må vi bare ta det bort til reglene følges. 

Jeg tror absolutt helt sikkert at dere ikke er noen barnevernskandidater, men barn har ikke godt av så mange sjanser og advarsler. Kanskje dere har noe lavterskeltilbud på helsestasjonen med familieveiledning? Ofte kan det ha veldig god effekt med foreldrene sammen med barna. 

[AnonymBruker]

Vi skal alltid høre på barn, vi skal lytte, samle informasjon, oppsummere og eventuelt sette inn nødvendige tiltak eller kontakte andre instanser. Nå tar jeg et tall litt ut av lufta her, men tipper 95% av barn som kontakter andre voksne om hjemmesituasjonen snakker sant. Det finnes også noen barn som har hentet ting fra andre barn, filmer, bøker eller lignende, og taler usant. Men det ville være rart å ha fokus på de 5% som gjør det, det naturlige er å ha fokus på de 95% som faktisk føler det de sier. Husk at de fleste barn er lojale mot sine foreldre, og at det koster de mye å fortelle om noe hjemme til andre voksne. 

Som andre her reagerer jeg mest på at dere virker lite pedagogiske når dere til slutt blir sint over barn som ikke hører etter. Men et barn trenger å få forklart ting og ha tydelige regler. Barn skjønner ikke på samme måte dette med søvn, det er foreldres oppgave å forklare.

Hilsen lærer i småtrinnet i 15 år

Anonymkode: 61349...e4f

[Tatja]

AnonymBruker skrev (3 timer siden):

Vi er en kjernefamilie med det jeg (og barnefar,) opplever som stabil, kjærlighetsfullt, trygg og god hverdag. Begge foreldre er i jobb, vi har god råd og vi er engasjerte i barnas fritidsaktiviteter. vi arrangerer mye for barna (selskap, temafester, akedsger, skidager osv osv, vennebesøk osv osv). Vi har lite konflikter i familien utover det vi anser som helt normalt. Vi voksne kan diskutere, ja, men vi ender alltid en diskusjon med en klem. Vi har unger som krangler, som søsken flest. De er også perlevenner, det veksler fort mellom. 

I familien har vi noen standard konflikter. Det dreier seg rundt legging, skjermtid og å komme seg opp på morgen. Barna tøyer strikken så laaaangt som mulig. Mor er lettest å tøye, far litt mindre fleksibel. 

Far er en rolig mann, hever sjelden stemmen. En sjelden gang kan han få helt nok. Da har som regel barna for n'te gang skreket og hylt at de ikke vil legge seg. Ligger på gulvet og sparker og nekter. Han kan da heve stemmen og "fare opp". Dette virker selvsagt skremmende på barna, nettopp fordi han alltid er så rolig, helt til det berømte begeret renner over. 

Nå har det ene barnet sagt på skolen til lærer at hen er redd når far er sint. Vi er nå innkalt til møte med skolen. Dette fremkaller intens frykt hos meg, samtidig som jeg er 100% trygg på at vi er gode foreldre som gir barna våre alt vi har å gi av kjærlighet, oppmerksomhet og omsorg. Hjemmet vårt er åpent og transparent, og det er ikke vanskelig å finne "vitner" på våre egenskaper som foreldre, da vi ofte har gjester boende hos oss, og vi har leieboere i underetasjen i et hus med "papirvegger".

Likevel får jeg tvangstanker om barnevern og hele sulamitten. Jeg er som sagt hundre prosent trygg på at bv ikke ville funnet noe kritikkverdig hos oss, men bare tanken på å eventuelt få dem på besøk får meg til å kaldsvette. 

 

Lærer sa også at barnet var redd for skilsmisse, noe barnet avkrefter i samtaler med oss. Barnet har ikke samme historie om samtalen med lærer, som det lærer ga til oss på telefon. Det gjør det ekstra vanskelig. Jeg vil være imøtekommende og ta til meg kritikk om vårt foreldreskap, anerkjenne barnets følelser og sette inn tiltak/skjerpe oss. Samtidig er barnet glad i å bli sett, få litt ekstra oppmerksomhet og er lett å lede i samtaler. Det kan gå fra "jeg er superglad til jeg tenker på om hamsteren min skal dø snart" i en og samme setning, alt etter hvordan man stille spørsmålene. 

Måtte bare få dette ut. Ligger søvnløs og føler meg helt knust. 

Anonymkode: 740ad...e23

Sånne telefoner er lite hyggelige, men et tegn på at lærer bryr seg. Veldig mange foreldre opplever å få en sånn, eller lignende telefon. Bekymringsmelding til BV er heller ikke uvanlig. 

Far bør nok ta en liten runde med seg selv, om hvordan han fremstår når han er sint. Bortsett fra det, høres det ikke ut som du trenger å ha så store bekymringer. Ta barnet på alvor og ha gode samtaler, det er det viktigste nå. 

Det går nok bra ❤

[Gjest WhisperingWind]

Synes alder på barna her er relevant... 

[Gjest WhisperingWind]

AnonymBruker skrev (1 time siden):

Barn har veldig godt av null skjerm diste timen før de legger seg. La hjernen få tid til å skifte modus. Da vil se kanskje bli mindre krakilske på overgangen imellom skjerm og legging. Dere kan også friste med at dere kan lese noe hyggelig for dem om de er i seng til klokken x. Da jobber dere med ungene, ikke mot dem.

Anonymkode: 61bd8...fb1

Tja, min trenger ipad for å roe seg. Han legger seg uten drama. Han har et par faste apper med godnattmusikk og historier. Sovner på 5 min. 

Det finnes ingen fasit på hva som funker på alle barn. 

Man må se an hva som funker på sitt barn. De er mennesker som oss og har forskjellige måter å fungere på. 

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (36 minutter siden):

Du sier du skal møte barnets følelser, samtidig som du hentyder til at du ikke tror dette er barnets følelser ved å nevne at barnet er oppmerksomhetssykt?

 

Som flere skriver, jeg tror også du rosemaler noe voldsomt her

Anonymkode: 27c41...d77

Dette. I tillegg føles det ut som om du går i forsvarsposisjon ved å forklare at tingene dere gjør, gjør dere for å være gode foreldre. Jeg ville tatt et steg tilbake og prøvd å være litt mer lyttende og åpen. Forstår likevel dette er vanskelig. 

Anonymkode: 1e824...739