Dere uten barn

[AnonymBruker]

Vel sånn rent biologisk ER vel barn meningen med livet.. men vi som mennesker trenger ikke forholde oss til det. For de fleste arter er reproduksjon poenget. 

Anonymkode: b3a91...121

[Isola2]

Tenker på hvor deilig der er å ikke ha barn. Sover lenge, har tid og ork til å gjøre hva jeg vil. Hadde seriøst ikke orka å ha barn!

[CrazyCatLady2500]

Jeg forstår ikke spørsmålet. Elsker livet mitt uten barn. 

[AnonymBruker]

Om man trenger barn for å gi livet mening tror jeg man må jobbe litt med seg selv først. Jeg ser jo de venninnene som går helt opp i barna, og tenker med gru på hva som vil gi livet deres innhold den dagen barna flytter ut og skaper sine egne liv, kanskje langt unna. Når forholdet med mannen heller ikke har blitt prioritert på mange år. 

Jeg lever et veldig godt liv uten barn. Meningen? Å ha det bra, føle seg lykkelig, le, ha relasjoner, føle man presterer, se nye steder, de små øyeblikkene som et godt måltid, eller en film du forsvinner helt inn i. Livet handler jo tross alt om dagene som går, for det eneste som er sikkert er jo at vi dør en dag, så å begynne å se langt frem etter en mening er meningsløst, ironisk nok. 

Det er jo det overordnede. Men mer konkret gir jo det å ikke ha barn rom for å leve et ganske egoistisk liv, der man kan prioritere seg selv alle disse årene. Uansett hva det må være man liker å bruke tiden sin på. Jeg er sikker på at barn ville vært ekstremt givende, på sin måte, men samtidig krever det at du må bruke hele deg i perioder. Nattevåk, sykdom, forpliktelser, alltid gjøre det som er best for dem, underholde, lage mat, vaske. Få muligheter til å reise, oppleve nye ting, nye restauranter, man er bundet til hjemmet. Så kommer et hav med bekymringer, du har det vondt når de har det vondt. Så savnet, når de etterhvert løsriver seg mer og mer. 

Anonymkode: dc822...280

[AnonymBruker]

De fleste kvinner uten barn vil angre. Kanskje ikke når dere er i 30-årene, hvert fall ikke noe å tenke over i 20-årene, men når du har bikket den alderen hvor ting går nedover begynner du å merke det. Jobb tar deg bare så langt i livet, det blir kjedelig i lengden. Du orker ikke fester, venner og fullt kjør når du blir eldre. Det å ikke ha noen hjemme, eller noen som du investerer kjærligheten i, er uendelig trist. Ingen som er der når du trenger kos, ingen som er der i høytider, gir deg oppmerksomhet på bursdagen din, ingen som du kan ringe til, eller kan fokusere energien din på utenom ditt eget selv. Mennesker er sosiale vesener. Vi råtner uten stimuli. Håper mange barnløse her inne ombestemmer seg før det er for sent.

Og, aksjon! På tide med slakt fra bitre kvinnfolk......

Anonymkode: 39901...567

[AnonymBruker]

7 minutter siden, AnonymBruker said:

De fleste kvinner uten barn vil angre. Kanskje ikke når dere er i 30-årene, hvert fall ikke noe å tenke over i 20-årene, men når du har bikket den alderen hvor ting går nedover begynner du å merke det. Jobb tar deg bare så langt i livet, det blir kjedelig i lengden. Du orker ikke fester, venner og fullt kjør når du blir eldre. Det å ikke ha noen hjemme, eller noen som du investerer kjærligheten i, er uendelig trist. Ingen som er der når du trenger kos, ingen som er der i høytider, gir deg oppmerksomhet på bursdagen din, ingen som du kan ringe til, eller kan fokusere energien din på utenom ditt eget selv. Mennesker er sosiale vesener. Vi råtner uten stimuli. Håper mange barnløse her inne ombestemmer seg før det er for sent.

Og, aksjon! På tide med slakt fra bitre kvinnfolk......

Anonymkode: 39901...567

Man er ikke bitter bare fordi man er uenig med deg. Og man er ikke automatisk ensom bare fordi man ikke har barn. Alt det du beskriver med barn gjør jeg med min mann. Jeg har noen hjemme, jeg investerer kjærlighetr i ham, han er der når jeg trenger kos og nærhet, han er der i høytider, han gir meg oppmerksomhet på bursdagen min osv. 

Ellers så har jeg venner og hobbyer som gir meg stimuli utenfra.

Tvert om - ingenting er vel verre enn å ha barn som ikke besøker deg. Da blir man dobbelt ensom. Mange eldre som sliter med det.

Anonymkode: 189f6...656

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (7 minutter siden):

De fleste kvinner uten barn vil angre. Kanskje ikke når dere er i 30-årene, hvert fall ikke noe å tenke over i 20-årene, men når du har bikket den alderen hvor ting går nedover begynner du å merke det. Jobb tar deg bare så langt i livet, det blir kjedelig i lengden. Du orker ikke fester, venner og fullt kjør når du blir eldre. Det å ikke ha noen hjemme, eller noen som du investerer kjærligheten i, er uendelig trist. Ingen som er der når du trenger kos, ingen som er der i høytider, gir deg oppmerksomhet på bursdagen din, ingen som du kan ringe til, eller kan fokusere energien din på utenom ditt eget selv. Mennesker er sosiale vesener. Vi råtner uten stimuli. Håper mange barnløse her inne ombestemmer seg før det er for sent.

Og, aksjon! På tide med slakt fra bitre kvinnfolk......

Anonymkode: 39901...567

Jeg satt og reflekterte rundt dette igår. Utenfor denne tråden. At man blir ensom hvis man ikke har gode relasjoner rundt seg, selv med barn. 1) Det å få barn kan isolere kvinner veldig. 2) Barn skal leve sine liv og de er ikke her for å fylle noe for å gi oss oppmerksomhet. 3) Selv om du får barn, er det ikke en garanti for noen å ringe til. Så du får ikke slakt, men det sosiale og overskuddet til livet hos et menneske, kan ikke belage seg på sitt avkom. 

Anonymkode: 93cf8...14b

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (8 minutter siden):

De fleste kvinner uten barn vil angre. Kanskje ikke når dere er i 30-årene, hvert fall ikke noe å tenke over i 20-årene, men når du har bikket den alderen hvor ting går nedover begynner du å merke det. Jobb tar deg bare så langt i livet, det blir kjedelig i lengden. Du orker ikke fester, venner og fullt kjør når du blir eldre. Det å ikke ha noen hjemme, eller noen som du investerer kjærligheten i, er uendelig trist. Ingen som er der når du trenger kos, ingen som er der i høytider, gir deg oppmerksomhet på bursdagen din, ingen som du kan ringe til, eller kan fokusere energien din på utenom ditt eget selv. Mennesker er sosiale vesener. Vi råtner uten stimuli. Håper mange barnløse her inne ombestemmer seg før det er for sent.

Og, aksjon! På tide med slakt fra bitre kvinnfolk......

Anonymkode: 39901...567

Om du lever et liv som ikke vil gi deg mening og innhold også inn i alderdommen, uavhengig av barn, så er det jo bare trist. For barna har du til låns noen år, høytider vil etterhvert splittes på to familier, mulig de flytter langt unna, og telefon utover en gang i uka er uvanlig. 

Nå er jeg litt eldre enn dette. Fest og farte rundt - det er jeg ferdig med for lenge siden, og regner med jeg har overskudd til vinkveld med gode venninner godt inn i pensjonstilværelsen. Jeg har en fantastisk og omsorgsfull mann, så han er der for i gi og få kjærlighet hver dag, i motsetning til barn som hadde flyttet ut og skapt sine egne liv. Jeg har kommet så langt det går i karrieren, nå høster jeg fruktene av det, har en jobb jeg trives godt med, mye fleksibilitet og god lønn. Når vi etterhvert må gå av med pensjon ser vi frem til å bo deler av året i varmen, et sted vi kan gå lange fotturer, og drikke et-par glass vin til middag hver dag. 

Anonymkode: dc822...280

[AnonymBruker]

Jeg har aldri skjønt dette med at man må ha barn for at livet skal ha mening. 

Livet mitt hadde masse, masse mening før jeg fikk barn (og jeg var 36 da jeg fikk min første, så hadde en god del erfaring med barnløst liv før det). 

Jeg fant mening og glede i å lese bøker, trene, ha hobbyer, være med venner, gå i naturen, os vosv osv osv. 

Anonymkode: 41151...9f2

[AnonymBruker]

Anonymbruker*** skrev (12 timer siden):

Var livet ditt meningsløst før du fikk barn?

Nei men gledet meg til å få barn. Tenkte mye på det. 

Anonymkode: fe309...e83

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (22 minutter siden):

Jeg har aldri skjønt dette med at man må ha barn for at livet skal ha mening. 

Livet mitt hadde masse, masse mening før jeg fikk barn (og jeg var 36 da jeg fikk min første, så hadde en god del erfaring med barnløst liv før det). 

Jeg fant mening og glede i å lese bøker, trene, ha hobbyer, være med venner, gå i naturen, os vosv osv osv. 

Anonymkode: 41151...9f2

Ja, er nettopp det jeg også mener.

Jeg har levd og lever utmerket godt og lykkelig uten barn. Og hadde nok vært utmerket lykkelig også med barn. For jeg belager ikke meningen med livet og lykke på en ting, men en totalitet som utgjør livet mitt. 

Jeg ville jo hatt det tøft om mannen forsvant, jobben jeg elsker ble tatt fra meg, eller helsa sviktet. Men om en av disse tingene forsvinner har jeg jo igjen alt annet som gir meg mening. 

Anonymkode: dc822...280

[AnonymBruker]

Nå har jeg ett barn, men livet mitt har ikke noe mer eller mindre mening nå enn før. Å ha barn er ikke hele livet mitt eller hele identiteten min. Vi var veldig usikre på om vi ønsket 0 eller 1 barn. 

Meningen med livet for meg var å bare nyte det. Frihet til å spontant kunne ta middag ute med en venn, ta en spennende reise til reisemål litt lenger unna, nyte god mat, en god bok eller film osv. Jeg elsket livet som barnløs også. 

Anonymkode: ee09c...840

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (2 timer siden):

De fleste kvinner uten barn vil angre. Kanskje ikke når dere er i 30-årene, hvert fall ikke noe å tenke over i 20-årene, men når du har bikket den alderen hvor ting går nedover begynner du å merke det. Jobb tar deg bare så langt i livet, det blir kjedelig i lengden. Du orker ikke fester, venner og fullt kjør når du blir eldre. Det å ikke ha noen hjemme, eller noen som du investerer kjærligheten i, er uendelig trist. Ingen som er der når du trenger kos, ingen som er der i høytider, gir deg oppmerksomhet på bursdagen din, ingen som du kan ringe til, eller kan fokusere energien din på utenom ditt eget selv. Mennesker er sosiale vesener. Vi råtner uten stimuli. Håper mange barnløse her inne ombestemmer seg før det er for sent.

Og, aksjon! På tide med slakt fra bitre kvinnfolk......

Anonymkode: 39901...567

Kan si at vi som er frivillig barnløse er møkk lei å få høre det «du kommer til å angre». Jeg vil si det eneste som gjør oss frivillige barnløse bitre, er å hele tiden måtte forsvare valget vi har tatt.

Det du skriver er ikke garantert om man får barn. Det at man deler blod og gener med noen betyr ikke at man får et godt forhold til dem, det betyr ikke at man får kjærlighet og det betyr ikke at man har noen å ringe til. Absolutt ingenting er garantert, kun pga, man har født et barn.

Man kan ha en hund og få nesten enda mer kjærlighet tilbake enn hva man kan få med et barn. Barnet vil ha egne tanker og bestemme selv om alt, mens en hund vil gi deg all den kjærlighet uansett. 

Anonymkode: 052f0...05d

[AnonymBruker]

Jeg får mye mening av å hjelpe andre. Mest ifh jobb, men kan og tenke meg å jobbe frivillig når jeg blir pensjonist. Jeg tror man blir lykkelig av å merke at man gjør en forskjell i andres liv. 

Jeg tror meningen med livet er å vokse som menneske og å gi videre til andre. Og det kan man fint gjøre både med og uten barn. 

 

Anonymkode: 44a2e...7f0

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (11 timer siden):

Hunder og dyr generelt kan gi mye glede ❤️

Anonymkode: 933d6...c27

Ja, og tidsbruksmessig, ansvarsmessig og "frihetsbegrensningemessig" kan det i alle fall ligne på det å ha barn. Men vil mye heller ha hunder enn unger!  

Anonymkode: 1760f...883

[Nevrosererroser]

AnonymBruker skrev (4 timer siden):

De fleste kvinner uten barn vil angre. Kanskje ikke når dere er i 30-årene, hvert fall ikke noe å tenke over i 20-årene, men når du har bikket den alderen hvor ting går nedover begynner du å merke det. Jobb tar deg bare så langt i livet, det blir kjedelig i lengden. Du orker ikke fester, venner og fullt kjør når du blir eldre. Det å ikke ha noen hjemme, eller noen som du investerer kjærligheten i, er uendelig trist. Ingen som er der når du trenger kos, ingen som er der i høytider, gir deg oppmerksomhet på bursdagen din, ingen som du kan ringe til, eller kan fokusere energien din på utenom ditt eget selv. Mennesker er sosiale vesener. Vi råtner uten stimuli. Håper mange barnløse her inne ombestemmer seg før det er for sent.

Og, aksjon! På tide med slakt fra bitre kvinnfolk......

Anonymkode: 39901...567

Min mor har fire barn og er nå godt oppe i åra. Tre av fire barn bor langt unna, jeg møtte henne i jula, da var det flere år siden sist vi møttes. Normalt sees vi 1-2 ganger i året max og da bare over noen få dager, det er normalen for alle oss som har flytta fra hjemstedet. Det siste barnet hennes bor på samme sted men har sitt liv, jobb, studier, venner, kjærester, en bolig som skal vedlikeholdes og pusses opp mm.

Min mor hadde i stor grad basert seg på at vi barna skulle vere hennes hjelpere inn i alderdommen og har aldri pleid vennskap eller hobbier så nå sitter hun der da som pensjonist med skrantende helse, få interesser og færre relasjoner. Slekta hennes bor også langt unna.

Ikke har hun ork eller penger til å reise eller starte med hobbier heller så livet hennes nå er bittelite.

Jeg er 38 og barnløs (ufrivillig men akseptert og nå villet). Jeg pleier forholdet mitt, hobbier, helsa, relasjoner som venner og naboer, hunden min og hjemmet mitt for å nevne noe.

Jeg er ufør men har flere sosiale punkt på en dag enn min mor har på en uke. Hun har helt glemt hvordan sosiale tilknytninger oppstår og består over tid.

Det er aldri greit å skape barn for å ha de som krykker i alderdommen.

 

Når det kommer til meningen med livet, for min del er den å leve og se hva som skjer.
Jeg har ikke behov for noe kall eller en bestemt mening uten at jeg synes det er rart at det for andre kan vere veldig viktig.

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (13 timer siden):

Jeg er veldig sikker på at jeg ikke skal ha barn, jeg er bare redd jeg ikke skal finne meningen med livet uten.. Er i midten av 30-årene så det er vel kanskje naturlig å reflektere over dette..  

TS

Anonymkode: 3d7e0...21d

Meningen med livet bestemmer du jo selv. Barn er vel knapt mer enn det enkleste svaret på akkurat det..

Anonymkode: b8f90...10a

[CrazyCatLady2500]

AnonymBruker skrev (4 timer siden):

De fleste kvinner uten barn vil angre. Kanskje ikke når dere er i 30-årene, hvert fall ikke noe å tenke over i 20-årene, men når du har bikket den alderen hvor ting går nedover begynner du å merke det. Jobb tar deg bare så langt i livet, det blir kjedelig i lengden. Du orker ikke fester, venner og fullt kjør når du blir eldre. Det å ikke ha noen hjemme, eller noen som du investerer kjærligheten i, er uendelig trist. Ingen som er der når du trenger kos, ingen som er der i høytider, gir deg oppmerksomhet på bursdagen din, ingen som du kan ringe til, eller kan fokusere energien din på utenom ditt eget selv. Mennesker er sosiale vesener. Vi råtner uten stimuli. Håper mange barnløse her inne ombestemmer seg før det er for sent.

Og, aksjon! På tide med slakt fra bitre kvinnfolk......

Anonymkode: 39901...567

Jeg er 44. Når tenker du at jeg skal begynne å angre? 

[Gjest Vitalogy]

CrazyCatLady2500 skrev (1 minutt siden):

Jeg er 44. Når tenker du at jeg skal begynne å angre? 

Din påstand om at de fleste "vil angre" stemmer ikke med beste tilgjengelige kunnskap.

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (1 time siden):

Kan si at vi som er frivillig barnløse er møkk lei å få høre det «du kommer til å angre». Jeg vil si det eneste som gjør oss frivillige barnløse bitre, er å hele tiden måtte forsvare valget vi har tatt.

Det du skriver er ikke garantert om man får barn. Det at man deler blod og gener med noen betyr ikke at man får et godt forhold til dem, det betyr ikke at man får kjærlighet og det betyr ikke at man har noen å ringe til. Absolutt ingenting er garantert, kun pga, man har født et barn.

Man kan ha en hund og få nesten enda mer kjærlighet tilbake enn hva man kan få med et barn. Barnet vil ha egne tanker og bestemme selv om alt, mens en hund vil gi deg all den kjærlighet uansett. 

Anonymkode: 052f0...05d

Ikke bare det. Ofte skjer livet.

Her bor både jeg og bror mange titals mil unna foreldre, og hverandre. Han har en svigerfamilie der som krever mye, og små barn. (klassiske tilfellet av at svigersiden får 90%)  Her jobber vi turnus, så å finne tid til reise er vanskelig. De er ikke så glad i å reise lengre, og i de årene de gjerne kunne reise så bodde vi for trangt til at det var hensiktsmessig. Det er en telefon hver søndag, så ser vi hverandre 1-3 ganger i året, sjeldent i høytidene da jeg eller mannen alltid har en vakt som ødelegger for å reise. 

Fra jeg var 19-24 var jeg opptatt med studier, og reise. I 20-årene bodde jeg i utlandet en periode. Så var jeg forelsket, og brukte all tid med han, og begynte raskt å dele høytidene mellom egen familie og svigerfamilie. Under Korona gjorde ulike ting at vi ikke så hverandre på 1,5 år. 

Jeg er så glad for at mine foreldre har sitt liv, med mening og innhold. Og lar meg leve mitt liv på min måte uten å belage sin lykke på meg. 

Anonymkode: dc822...280