Hvordan takler du misunnelse når det kommer til tilsynelatende "perfekte" folk?

[AnonymBruker]

Det er bare en fasade, og du kan tenke at det er veldig slitsom å opprettholde den. For det er det. 

Anonymkode: 8ff1c...866

[AnonymBruker]

Jeg synes det er mange her som tenker at det må ligge noe dritt bak de som fremstår ‘vellykket’. Noen har bare mer enn andre og de trenger ikke ha en trøblete oppvekst eller alkoholproblemer for det. 

Anonymkode: 419a1...49b

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (2 minutter siden):

Jeg synes det er mange her som tenker at det må ligge noe dritt bak de som fremstår ‘vellykket’. Noen har bare mer enn andre og de trenger ikke ha en trøblete oppvekst eller alkoholproblemer for det. 

Anonymkode: 419a1...49b

Enig. Kjenne ei som er «kjempeperfekt». Hun bare er det. Prøver ikke hardt heller. 

Anonymkode: f58ec...a5c

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (På 4.1.2023 den 20.22):

Veldig pene mennesker som studerer Jus, Medisin, osv., trener 5 ganger i uken og ser ut som supermodeller. Kommer fra sikre og økonomisk godt anlagte familier (gjerne mor eller far som er toppleder med millioninntekter), drar på ferie til utlandet x antall ganger, har råd til fine og nye klær hele tiden. Har store vennegjenger med likesinnede folk, partnere på sitt eget "nivå". osv.  

Jeg skjønner jo at deres suksess ikke er mitt nederlag, men det er jo lett å føle seg som dritt. 

Anonymkode: e3d5e...803

Nå er jeg 40 og bor ikke i byer der folk studerer juss. 
Jeg har fagbrev og fast jobb og er fornøyd med det. 
folk er forskjellig, jeg hadde ikke orker et yrke med så mye stress og ansvar for liv og helse. 
Jeg har også foreldre som er bemidlet, men jeg har klart meg selv hele livet. Kjøpt bolig sammen med mannen, og den stoltheten av at jeg klarer meg selv. 
Ser ikke opp til folk som har penger pga utbytte i firmaet til pappa.. det er jo ikke deres prestasjon.

vær stolt av den du er!! 

Anonymkode: e512d...bbe

[AnonymBruker]

Vi skaper vårt eget perfekt. Det er mitt ansvar. 

Jeg er pen, studerte juss, har barn med mann som du beskriver. Kjøpte min første leilighet som 21-åring.

Jeg hadde nettopp mistet min samboer i kreft da jeg startet jusstudiet.

Min mor fikk uhelbredelig kreft året etter.

Min farfar som hadde oppdratt meg ble påkjørt og døde samme år.

Jeg hadde 4 jobber over år for å spare og kunne kjøpe leilighet. 

Jeg leide ut et rom for å bedre økonomien. Det var ikke en dans på roser.

Jeg pusset opp selv så jeg fikk mest mulig igjen ved salg. Levde da 8 mnd uten kjøkken.

Jeg opplevde identitetstyveri i denne perioden som preget meg i 15 år og som jeg betaler på enda.

Jeg gikk fra mannen min fordi jeg var uenig i prioriteringer når det kom til work/life balance når barna var små. Mitt valg. Og jeg må stå i det.

Ting er ikke nødvendigvis slik som de ser ut. Livet skjer oss alle. Tap, sorg, utfordringer og tøffe prioriteringer. 

 

Anonymkode: f9b68...dcc

[AnonymBruker]

Etter rentene gikk opp med 6000 i måneden lever jeg på havregryn og tomatsuppe, jobber tredelt turnus som tar alt sosialliv og gjør meg deprimert, er kronisk singel. Det kan svi å se mennesker som har økonomisk frihet da det fører til et liv i frihet. Men tvinger meg selv til å tenke på at det kunne vært verre, kunne bodd i Ukraina for eksempel, og ser jo daglig pasienter med kreft, amputerte ben osv. 

Anonymkode: 85532...9b5

[Daria]

Der livet som skildres i HI har jeg aldri ønsket meg, så der finnes jeg ikke misunnelig. Jeg er sjelden misunnelig på andres liv som helhet, men det vil jo alltid være aspekter ved eget liv man gjerne ville hatt  annerledes, og da er det lett å kaste lange blikk på andre som har akkurat det. Utfordringen er å bli inspirert heller enn misunnelig, i den grad det er noe man kan gjøre noe med (om man ikke kan få det de har, så kan man likevel endre det man er misfornøyd med hos seg selv), og prøve å fokusere på de delene av livet man har det som  man ønsker og som den andre kanskje ikke har. 

Skulle jeg gjerne hatt  min venninnes store og velstelte hage? Absolutt. Ville jeg på noe tidspunkt trives med så mye hagearbeid som hun nedlegger, heller enn å bruke tiden min på å sitte på kafé og lese? Aldri i livet - men jeg kan la hennes hage inspirere meg til å bruke litt mer tid og innsats på å få balkongen min litt mer grønn og frodig og glede meg over den.