Utbrent: Varighet og dårlig samvittighet.

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (23 minutter siden):

Dagene generelt? Forstår ikke helt spørsmålet ditt? Eller mente du sånn nå for tiden?

På onsdag og torsdag følte jeg meg litt bedre. Var oppstemt, og håpefull. Gikk en kort tur på 15 minutter på onsdag, laget middag på torsdag. Tenkte på kvelden "Kanskje jeg begynner å bli litt bedre". Våknet i går med det som føltes som en hangover fra helvete. Føler det samme i dag. Alt svimler. 

Hva med deg?

Anonymkode: 7807e...63d

Dagene generelt ja. Hvor lenge har du vore sykmeldt? Jeg slite med å få gjennomført ting- rydde oppvaskmaskin, klesvask, vaske bad- helt ferdig etterpå. Klarer svært lite. Tur kan jeg bare glemme. 

Anonymkode: 07869...2a7

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (10 minutter siden):

Dagene generelt ja. Hvor lenge har du vore sykmeldt? Jeg slite med å få gjennomført ting- rydde oppvaskmaskin, klesvask, vaske bad- helt ferdig etterpå. Klarer svært lite. Tur kan jeg bare glemme. 

Anonymkode: 07869...2a7

Bor du alene? 

Vært sykmeldt i 3 mnd bare, så veldig tidlig. Du da? 

Ta oppvaskmaskinen i etapper, dropp det du kan droppe. For å si det sånn, jeg går jo ingen plass, så at klesvasken venter på seg går bra. Og nå har jeg ikke vasket håret på 2 uker. Det er ikke digg, men sånn er det nå.  ❤️ Be om hjelp til det du kan, f.eks få hjelp til å handle. 

Ikke stress med husarbeidet, det venter på deg. Prioriter de tingene som er viktigst for at du skal greie å slappe av. 

Anonymkode: 7807e...63d

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (8 minutter siden):

Bor du alene? 

Vært sykmeldt i 3 mnd bare, så veldig tidlig. Du da? 

Ta oppvaskmaskinen i etapper, dropp det du kan droppe. For å si det sånn, jeg går jo ingen plass, så at klesvasken venter på seg går bra. Og nå har jeg ikke vasket håret på 2 uker. Det er ikke digg, men sånn er det nå.  ❤️ Be om hjelp til det du kan, f.eks få hjelp til å handle. 

Ikke stress med husarbeidet, det venter på deg. Prioriter de tingene som er viktigst for at du skal greie å slappe av. 

Anonymkode: 7807e...63d

Nei sambuer og tre barn. Jeg har vært sykmeldt i 8 uker. 

Anonymkode: 07869...2a7

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (Akkurat nå):

Nei sambuer og tre barn. Jeg har vært sykmeldt i 8 uker. 

Anonymkode: 07869...2a7

Snakk godt med samboer, og overlat alt til ham. Anbefaler boken "Utmattelse" av Rune Karlson. Samboer og barn må forstå at det er unntakstilstand nå. For alles skyld, for at du skal bli bedre. 

Anonymkode: 7807e...63d

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (6 timer siden):

Dagene generelt? Forstår ikke helt spørsmålet ditt? Eller mente du sånn nå for tiden?

På onsdag og torsdag følte jeg meg litt bedre. Var oppstemt, og håpefull. Gikk en kort tur på 15 minutter på onsdag, laget middag på torsdag. Tenkte på kvelden "Kanskje jeg begynner å bli litt bedre". Våknet i går med det som føltes som en hangover fra helvete. Føler det samme i dag. Alt svimler. 

Hva med deg?

Anonymkode: 7807e...63d

Du beskriver muligens PEM her, et symptom på ME. Et vennlig råd, les litt om det. Nettopp det å gjøre mer for så å etter 12-72 timer å kræsje helt er hvordan PEM fungerer, og når du får det øker symptomene og du får gjerne fler. Full influensa-følelse/hangover, svimmel, kvalme, mer smerter. F.eks.

Vil bare gjøre seg oppmerksom på det, for her gikk det 2 år før noen begynte å tenke i de baner for meg - og her ligger jeg med alvorlig ME fordi jeg ikke stoppet i tide, fordi ingen kjente igjen at jeg beskjed PEM punkt for punkt uten å vite det selv.

Sier ikke du har det, men du bør ha en prat med en lege om du kjenner deg igjen. Å presse seg er det siste du skal gjøre hvis du kan ha ME.

Anonymkode: e3787...380

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (8 minutter siden):

Du beskriver muligens PEM her, et symptom på ME. Et vennlig råd, les litt om det. Nettopp det å gjøre mer for så å etter 12-72 timer å kræsje helt er hvordan PEM fungerer, og når du får det øker symptomene og du får gjerne fler. Full influensa-følelse/hangover, svimmel, kvalme, mer smerter. F.eks.

Vil bare gjøre seg oppmerksom på det, for her gikk det 2 år før noen begynte å tenke i de baner for meg - og her ligger jeg med alvorlig ME fordi jeg ikke stoppet i tide, fordi ingen kjente igjen at jeg beskjed PEM punkt for punkt uten å vite det selv.

Sier ikke du har det, men du bør ha en prat med en lege om du kjenner deg igjen. Å presse seg er det siste du skal gjøre hvis du kan ha ME.

Anonymkode: e3787...380

Men symptomene hun beskriver er slik utbrenthet også er. Snakker av erfaring, har vært det i 2,5 år. 

Anonymkode: 6aac5...372

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (12 timer siden):

Men symptomene hun beskriver er slik utbrenthet også er. Snakker av erfaring, har vært det i 2,5 år. 

Anonymkode: 6aac5...372

Hvordan har du det som er utbrent? Hvor lenge var du sykmeldt ?

Anonymkode: 07869...2a7

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (30 minutter siden):

Hvordan har du det som er utbrent? Hvor lenge var du sykmeldt ?

Anonymkode: 07869...2a7

Jeg er fortsatt sykemeldt (eller aap) i 60 prosent av stillingen. Jobber 40 prosent. Utmattelse, dobbeltslag på hjerte. Svimmelhet, tinnitus, smerter i kroppen, dårlig hukommelse osv. i starten vAr det så ille at jeg orker ikke tenke på det engang. Trodde jeg var alvorlig syk.

Anonymkode: 6aac5...372

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (9 minutter siden):

Jeg er fortsatt sykemeldt (eller aap) i 60 prosent av stillingen. Jobber 40 prosent. Utmattelse, dobbeltslag på hjerte. Svimmelhet, tinnitus, smerter i kroppen, dårlig hukommelse osv. i starten vAr det så ille at jeg orker ikke tenke på det engang. Trodde jeg var alvorlig syk.

Anonymkode: 6aac5...372

Ja dette er heilt forferdelig. Har du angst? Har du blitt utredet? Da tenker jeg utenom standard blodprøver. 

Anonymkode: 07869...2a7

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (16 timer siden):

Men symptomene hun beskriver er slik utbrenthet også er. Snakker av erfaring, har vært det i 2,5 år. 

Anonymkode: 6aac5...372

Jeg snakker også av erfaring, har ME selv og har sett utbrenthet på nært hold. Utbrente blir veldig slitne såklart, men de får ikke PEM. Det er en forskjell.

Jeg forstår du er veldig utslitt, og vet hvordan det er, men har du PEM (og har vært utbrent så lenge du beskriver) bør du sjekkes for ME etterhvert. Da blir du utredet for alt annet det kan være også. Tenk om det finnes en løsning?

Anonymkode: e3787...380

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (19 timer siden):

Du beskriver muligens PEM her, et symptom på ME. Et vennlig råd, les litt om det. Nettopp det å gjøre mer for så å etter 12-72 timer å kræsje helt er hvordan PEM fungerer, og når du får det øker symptomene og du får gjerne fler. Full influensa-følelse/hangover, svimmel, kvalme, mer smerter. F.eks.

Vil bare gjøre seg oppmerksom på det, for her gikk det 2 år før noen begynte å tenke i de baner for meg - og her ligger jeg med alvorlig ME fordi jeg ikke stoppet i tide, fordi ingen kjente igjen at jeg beskjed PEM punkt for punkt uten å vite det selv.

Sier ikke du har det, men du bør ha en prat med en lege om du kjenner deg igjen. Å presse seg er det siste du skal gjøre hvis du kan ha ME.

Anonymkode: e3787...380

Takk for omtanken! Har lest en del om det, sånn jeg forstod det så kommer ME veldig brått, og ikke som følge av stressbelastninger? Så for meg gir utmattelse (som følge av overbelastning av stressystemet over lang tid) veldig mening som diagnose. Og at å bli ekstra utslitt etter å ha gjort noe er vanlig også med utmattelse, selv om det ikke er ME. I alle tilfeller har jeg stoppet helt opp, og pusher ingenting, så håper at uavhengig av hva det er, så gjør jeg det som er bra for meg. Jeg er velsignet med en veldig god lege, som følger opp. God bedring ❤️ 

Anonymkode: 7807e...63d

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (3 timer siden):

Jeg snakker også av erfaring, har ME selv og har sett utbrenthet på nært hold. Utbrente blir veldig slitne såklart, men de får ikke PEM. Det er en forskjell.

Jeg forstår du er veldig utslitt, og vet hvordan det er, men har du PEM (og har vært utbrent så lenge du beskriver) bør du sjekkes for ME etterhvert. Da blir du utredet for alt annet det kan være også. Tenk om det finnes en løsning?

Anonymkode: e3787...380

Jeg har også sett utbrenthet på nært hold og det er veldig ulike forløp på oss. Fastlegen min er veldig tydelig på at det ikke er me jeg har (jeg har spurt flere ganger), men at utmattelse og de symptomene jeg har er vanlig når nervesystemet blir overbelastet slik ts beskriver over. 
 

jeg fikk panikkangst første månedene og gikk inn i en depresjon. Gikk derfor til psykolog i ni måneder. Psykologen sa blant annet at når kroppen er så overarbeidet og jeg ikke lytter så må det dra i alle bremser og slik utløses da panikkanfall. Jeg har heldigvis ikke hatt det på to år da. Føler meg også bra mentalt nå, men det er jo såklart kjipt de dagene kroppen såvidt klarer å gå opp en trapp. Veldig svingende dette forløpet. Kan gå lette fjellturer (typ 30 min i bratt terreng) den ene dagen, og såvidt klare å gå opp trappen den neste. Men jeg har heldigvis blitt bedre på disse to årene, og ikke verre.  Føler at jeg klarer litt mer på fritiden. Men hvis jeg prøver å øke stillingsprosenten er det rett tilbake til start. 

Anonymkode: 6aac5...372

[Gjest Shokko]

AnonymBruker skrev (På 9.10.2022 den 22.30):

Hei.

Jeg har siden i vår vært sykemeldt med utbrenthet og det har mildt sagt vært helt grusomt. Jeg har nå klart å karre meg opp til 50% sykemelding og opplever endelig noe bedring, men er fortsatt mye utmattet og det skal lite til før jeg knekker helt sammen. 

Nå sliter jeg med samvittigheten ovenfor jobben, at jeg burde snart bli 100% igjen. Jeg ser jo helt normal og frisk ut de dagene jeg jobber, men ingen ser at jeg må sove mye på fridagene eller vet hvor utslitt jeg er inni meg. Hvor lenge sitter utbrenthet i hos de fleste? Jeg er livredd for å gå for fort tilbake i jobb og bli så dårlig igjen. Har dere noen råd?

Legen min gir meg rom til å bestemme prosenten mye selv, som egentlig gjør det enda vanskeligere å tenke klart.. 

Anonymkode: 28c09...6fe

Vært sykmeldt, helt eller delvis, i 1,5 år pga utbrenthet. Jobber nå 20 % og har gjort det en god stund. Foreløpig er det nok og formen svinger fortsatt veldig. 
Eneste gode rådet jeg har er å ikke jobbe så mye som du gjør dersom det ender i at du bruker all fritid ellers på å hvile. Jobben er det minst viktige oppi det hele. Se på livet i et større perspektiv enn akkurat nå! Det er ikke verdt å ødelegge helsen sin pga dårlig samvittighet for jobben. Jeg vet det er vanskelig, er som sagt fortsatt oppi utbrentheten og det er det absolutt tøffeste jeg noen gang har vært borti! 
God bedring til deg ❤️

[AnonymBruker]

Ta godt vare på helsa di. Det er ingen som takker deg den dagen du er utslitt. 
Finn en plan sammen med legen din hva du skal gjøre når du er sykmeldt, for å komme deg til hektene igjen. 
sov mye, spis godt og kom deg litt ut i frisk luft. 
ikke tenk på jobben nå. Men stikk innom på besøk om du orker, så ikke terskelen for å komme tilbake blir for høy 

Anonymkode: 918af...ee0

[Noobi3]

AnonymBruker skrev (På 9.10.2022 den 22.30):

Hei.

Jeg har siden i vår vært sykemeldt med utbrenthet og det har mildt sagt vært helt grusomt. Jeg har nå klart å karre meg opp til 50% sykemelding og opplever endelig noe bedring, men er fortsatt mye utmattet og det skal lite til før jeg knekker helt sammen. 

Nå sliter jeg med samvittigheten ovenfor jobben, at jeg burde snart bli 100% igjen. Jeg ser jo helt normal og frisk ut de dagene jeg jobber, men ingen ser at jeg må sove mye på fridagene eller vet hvor utslitt jeg er inni meg. Hvor lenge sitter utbrenthet i hos de fleste? Jeg er livredd for å gå for fort tilbake i jobb og bli så dårlig igjen. Har dere noen råd?

Legen min gir meg rom til å bestemme prosenten mye selv, som egentlig gjør det enda vanskeligere å tenke klart.. 

Anonymkode: 28c09...6fe

Kjenner meg så igjen i det du beskriver. Jeg er så langt nede:(

dårlig samvittighet ovenfor jobben og føler at jeg burde snart begynne å fungere igjen. Hjelper ikke at jeg har fastlegevikar som presser på at jeg skal ut i jobb, enda psykologen og arbeidsgiver anbefaler å avvente. 

Vært sykmeldt i 2 måneder, først 100%  så har jeg vært på jobb 1 dag i uka de siste 4 ukene. 

Har sykemelding med 2 ukers intervaller og føler jeg må tigge meg til forlenging, blir uvel av hele greia. Føler meg mistrodd av legen:( Jeg har ikke vært sykmeldt før dette, heller ikke vært noe hos fastlege før denne smellen. Prøver å bytte fastlege, men er så lange ventelister..

Føler igrunn at jeg ikke har noe på jobb å gjøre, vanskelig å fokusere og har hjertebank/panikkfølelse, gråter bare noen spør hvordan jeg har det. Ser på arbeidet som hoper seg opp, alt jeg burde gjort og alt ekstraarbeidet kollegaene mine må gjøre. Når jeg kommer hjem er jeg helt ferdig og ligger rett ut med influensafølelse resten av dagen og neste.

Vet ikke hva jeg skal gjøre😥

[Gjest Shokko]

Noobi3 skrev (11 timer siden):

Kjenner meg så igjen i det du beskriver. Jeg er så langt nede:(

dårlig samvittighet ovenfor jobben og føler at jeg burde snart begynne å fungere igjen. Hjelper ikke at jeg har fastlegevikar som presser på at jeg skal ut i jobb, enda psykologen og arbeidsgiver anbefaler å avvente. 

Vært sykmeldt i 2 måneder, først 100%  så har jeg vært på jobb 1 dag i uka de siste 4 ukene. 

Har sykemelding med 2 ukers intervaller og føler jeg må tigge meg til forlenging, blir uvel av hele greia. Føler meg mistrodd av legen:( Jeg har ikke vært sykmeldt før dette, heller ikke vært noe hos fastlege før denne smellen. Prøver å bytte fastlege, men er så lange ventelister..

Føler igrunn at jeg ikke har noe på jobb å gjøre, vanskelig å fokusere og har hjertebank/panikkfølelse, gråter bare noen spør hvordan jeg har det. Ser på arbeidet som hoper seg opp, alt jeg burde gjort og alt ekstraarbeidet kollegaene mine må gjøre. Når jeg kommer hjem er jeg helt ferdig og ligger rett ut med influensafølelse resten av dagen og neste.

Vet ikke hva jeg skal gjøre😥

En av de tingene som er viktig å ta tak i som utbrent, er å lære seg å sette grenser for seg selv. Her høres det ut som den første grensen du må sette er hos fastlegen. Det er dessverre mange fastleger som ikke kan/vil kunne så mye om utbrenthet, så her gjelder det å være tydelig. Jeg hadde også en fastlegevikar som normaliserte det å være sliten, men jeg var ikke bare sliten. Jeg hadde en infeksjon i kroppen og var utbrent, som endte med å bli sengeliggende i lang tid. Jeg angrer meg for at jeg ikke slo hardere i bordet til legen i starten. Skjønner at det ikke er så enkelt, når man får tilbakemeldinger fra lege tenker man i utgangspunktet at det må lyttes til, men når det kommer til stykket er det ingen andre enn deg selv som kjenner på kroppen hvordan man har det. 

Ja, det er viktig med jobb, men det er ikke viktigst. Det er bedre å ta seg tid til å bli frisk enn å risikere å bli ute av arbeidslivet i lang tid. 
Ønsker deg lykke til og tenk på deg selv nå❤️ 

[AnonymBruker]

Shokko skrev (På 29.10.2022 den 10.26):

En av de tingene som er viktig å ta tak i som utbrent, er å lære seg å sette grenser for seg selv. Her høres det ut som den første grensen du må sette er hos fastlegen. Det er dessverre mange fastleger som ikke kan/vil kunne så mye om utbrenthet, så her gjelder det å være tydelig. Jeg hadde også en fastlegevikar som normaliserte det å være sliten, men jeg var ikke bare sliten. Jeg hadde en infeksjon i kroppen og var utbrent, som endte med å bli sengeliggende i lang tid. Jeg angrer meg for at jeg ikke slo hardere i bordet til legen i starten. Skjønner at det ikke er så enkelt, når man får tilbakemeldinger fra lege tenker man i utgangspunktet at det må lyttes til, men når det kommer til stykket er det ingen andre enn deg selv som kjenner på kroppen hvordan man har det. 

Ja, det er viktig med jobb, men det er ikke viktigst. Det er bedre å ta seg tid til å bli frisk enn å risikere å bli ute av arbeidslivet i lang tid. 
Ønsker deg lykke til og tenk på deg selv nå❤️ 

Så viktig det du sier med grenser. Er ikke den AB du svarte, men trengte å høre dette nå. Jeg driver og setter grenser, og så undergraver jeg dem like etterpå. F.eks gir beskjed til en venninne at jeg er utmattet og ikke kan stille opp fremover. Så går det to uker, og jeg sitter og grubler på når jeg burde ta kontakt for å avtale et møte, enda jeg blir svimmel av å gå ut av senga om morgenen og svimler av å tygge frokosten min. Eller ber om hjelp til handling og matlaging, får dette, men føler meg så ekstremt skyldig for å være en belastning. Klarer ikke gå en bitteliten tur eller dusje meg selv, men mener likevel at JULEGAVER det må alle få! 

Hva er din egen erfaring, hvordan fikk du til å få på plass disse grensene?

Anonymkode: 7807e...63d

[Gjest Shokko]

AnonymBruker skrev (1 minutt siden):

Så viktig det du sier med grenser. Er ikke den AB du svarte, men trengte å høre dette nå. Jeg driver og setter grenser, og så undergraver jeg dem like etterpå. F.eks gir beskjed til en venninne at jeg er utmattet og ikke kan stille opp fremover. Så går det to uker, og jeg sitter og grubler på når jeg burde ta kontakt for å avtale et møte, enda jeg blir svimmel av å gå ut av senga om morgenen og svimler av å tygge frokosten min. Eller ber om hjelp til handling og matlaging, får dette, men føler meg så ekstremt skyldig for å være en belastning. Klarer ikke gå en bitteliten tur eller dusje meg selv, men mener likevel at JULEGAVER det må alle få! 

Hva er din egen erfaring, hvordan fikk du til å få på plass disse grensene?

Anonymkode: 7807e...63d

Så fint at du spør! Jeg kan ikke akkurat si at alt dette er på plass hos meg selv ennå, men jeg jobber med saken. Jeg måtte begynne å sette meg selv og min helse først og drite i hva andre tenker og mener. Den dårlige samvittigheten tok meg ofte, men det hjelper absolutt ingenting. Jeg valgte å være åpen med mine nærmeste og andre som eventuelt lurte om hvordan formen min var. 
Har kjent enormt mye på det å være en belastning jeg også, så det har ikke kommet av seg selv. Jeg har måttet snu om på situasjonen og tenkt på hva jeg selv ville sagt til et menneske som har vært så dårlig som man kan bli som utbrent. Jeg hadde ALDRI rådet folk til å ta seg sammen eller å dra ut for å kjøpe julegaver til hele slekta dersom man ikke er i stand til å ta en dusj. Det er vi selv som pålegger oss oppgaver og dårlig samvittighet, noe som også er et stort bidrag til at vi ble utbrent i utgangspunktet. Man må endre noe for å komme på rett kjøl igjen! Rett og slett begynne å ta vare på oss selv i lik grad som vi tar vare på andre ❤️ Bare spør eller send meg pm om du vil snakke mer. Det hjalp/hjelper i hvertfall meg å snakke med noen som har opplevd det samme. 

[AnonymBruker]

Shokko skrev (14 minutter siden):

Så fint at du spør! Jeg kan ikke akkurat si at alt dette er på plass hos meg selv ennå, men jeg jobber med saken. Jeg måtte begynne å sette meg selv og min helse først og drite i hva andre tenker og mener. Den dårlige samvittigheten tok meg ofte, men det hjelper absolutt ingenting. Jeg valgte å være åpen med mine nærmeste og andre som eventuelt lurte om hvordan formen min var. 
Har kjent enormt mye på det å være en belastning jeg også, så det har ikke kommet av seg selv. Jeg har måttet snu om på situasjonen og tenkt på hva jeg selv ville sagt til et menneske som har vært så dårlig som man kan bli som utbrent. Jeg hadde ALDRI rådet folk til å ta seg sammen eller å dra ut for å kjøpe julegaver til hele slekta dersom man ikke er i stand til å ta en dusj. Det er vi selv som pålegger oss oppgaver og dårlig samvittighet, noe som også er et stort bidrag til at vi ble utbrent i utgangspunktet. Man må endre noe for å komme på rett kjøl igjen! Rett og slett begynne å ta vare på oss selv i lik grad som vi tar vare på andre ❤️ Bare spør eller send meg pm om du vil snakke mer. Det hjalp/hjelper i hvertfall meg å snakke med noen som har opplevd det samme. 

Takk for at du svarer, og takk for tilbudet om PM ❤️ Synes også det er godt å skrive med noen som skjønner hva det går i. Føles ganske ensomt det her, en ting er jo at jeg for det første ikke orker å snakke med venner/familie overhodet om hvordan ting går. Men samtidig vet jeg ikke hva det hadde gitt meg. Da føles det bedre å snakke med noen som har egne erfaringer, og står i den samme prosessen. Kanskje ikke med alle samme komponenter, men mye av det samme. 

Nei, det gir liksom ikke mening at jeg tenker at jeg trenger en legetime, men så føler jeg ikke makter det før om i alle fall en måned, og SAMTIDIG stresser pga julegaver. Sånn virkelig ikke. Og jeg ville aldri sagt til noen "Ja, tusen takk for at du prioriterte julegave til meg, og utsatte legetimen din til februar!" ... Likevel er det i praksis dette jeg gjør, fordi jeg tenker at hvis ei venninne ikke får gave, eller en dårlig gave, så ... ja, hva er jeg redd for egentlig? Vet ikke en gang, men det er bare at da blir jeg en skuffelse, det er ikke greit, liksom. Det er så høye krav. Og det er så dust, for det gjør meg såååå dårlig, og  det å ikke ta dette på alvor vil jo gjøre at situasjonen varer mye lenger. Faktum er at jeg klarer ikke julegaver i år, og mange andre ting, men jeg fortsetter å stresse med det i hodet. Tillater meg ikke å være utmattet. Som at jeg ikke aksepterer virkeligheten.

Føler jeg mister meg selv hvis jeg ikke er den jeg har pleid å være. Men i grunn kunne jeg tenke meg å miste meg selv. Jeg lever på en måte som ikke er bærekraftig, det funker ikke å være sånn jeg har vært i 30 år. Jeg må finne noe nytt. 

Jeg tror mye av mitt problem er at jeg tar ansvar for andres følelser. Men faktum er at om min venninne ikke får noe til 30-årsdagen og blir skuffet over det, så er jo det noe hun må få lov til. Men at hun får vonde følelser pga meg betyr jo ikke at jeg MÅ noe som helst. Jeg kan velge å prioritere hennes følelser, eller jeg kan velge å prioritere min helse... Samme med at foreldrene mine kan bli skuffa og lei seg av at jeg ikke møter dem til jul, men ligger alene hjemme hos meg selv, men de følelsene må jeg faktisk gi slipp på, og la andre (følelsenes eiere) ta ansvar for. Og så må jeg begynne, for alvor, og ikke bare i 2 uker av slengen, å stole på at helsa skal være førstepri til jeg ikke føler meg som en overkjørt katt på en planke i sjøen i en storm, hele dagen. 

Det er jo kanskje litt også å stole på at de man er når vet hvem man er selv om man er syk en periode. At mine nærmeste sitt syn på meg endrer seg ikke fordi jeg pga utmattelse ikke makter å stille opp? 

Anonymkode: 7807e...63d

[Gjest Shokko]

AnonymBruker skrev (12 minutter siden):

Takk for at du svarer, og takk for tilbudet om PM ❤️ Synes også det er godt å skrive med noen som skjønner hva det går i. Føles ganske ensomt det her, en ting er jo at jeg for det første ikke orker å snakke med venner/familie overhodet om hvordan ting går. Men samtidig vet jeg ikke hva det hadde gitt meg. Da føles det bedre å snakke med noen som har egne erfaringer, og står i den samme prosessen. Kanskje ikke med alle samme komponenter, men mye av det samme. 

Nei, det gir liksom ikke mening at jeg tenker at jeg trenger en legetime, men så føler jeg ikke makter det før om i alle fall en måned, og SAMTIDIG stresser pga julegaver. Sånn virkelig ikke. Og jeg ville aldri sagt til noen "Ja, tusen takk for at du prioriterte julegave til meg, og utsatte legetimen din til februar!" ... Likevel er det i praksis dette jeg gjør, fordi jeg tenker at hvis ei venninne ikke får gave, eller en dårlig gave, så ... ja, hva er jeg redd for egentlig? Vet ikke en gang, men det er bare at da blir jeg en skuffelse, det er ikke greit, liksom. Det er så høye krav. Og det er så dust, for det gjør meg såååå dårlig, og  det å ikke ta dette på alvor vil jo gjøre at situasjonen varer mye lenger. Faktum er at jeg klarer ikke julegaver i år, og mange andre ting, men jeg fortsetter å stresse med det i hodet. Tillater meg ikke å være utmattet. Som at jeg ikke aksepterer virkeligheten.

Føler jeg mister meg selv hvis jeg ikke er den jeg har pleid å være. Men i grunn kunne jeg tenke meg å miste meg selv. Jeg lever på en måte som ikke er bærekraftig, det funker ikke å være sånn jeg har vært i 30 år. Jeg må finne noe nytt. 

Jeg tror mye av mitt problem er at jeg tar ansvar for andres følelser. Men faktum er at om min venninne ikke får noe til 30-årsdagen og blir skuffet over det, så er jo det noe hun må få lov til. Men at hun får vonde følelser pga meg betyr jo ikke at jeg MÅ noe som helst. Jeg kan velge å prioritere hennes følelser, eller jeg kan velge å prioritere min helse... Samme med at foreldrene mine kan bli skuffa og lei seg av at jeg ikke møter dem til jul, men ligger alene hjemme hos meg selv, men de følelsene må jeg faktisk gi slipp på, og la andre (følelsenes eiere) ta ansvar for. Og så må jeg begynne, for alvor, og ikke bare i 2 uker av slengen, å stole på at helsa skal være førstepri til jeg ikke føler meg som en overkjørt katt på en planke i sjøen i en storm, hele dagen. 

Det er jo kanskje litt også å stole på at de man er når vet hvem man er selv om man er syk en periode. At mine nærmeste sitt syn på meg endrer seg ikke fordi jeg pga utmattelse ikke makter å stille opp? 

Anonymkode: 7807e...63d

Høres ut som du har høye krav til deg selv ja, men jeg hører jo også at du skjønner at det ikke er bærekraftig. For meg fikk jeg en aha-opplevelse da jeg begynte i behandling og sa alle de tingene jeg tenkte på høyt. Først da skjønte jeg på en måte hvor ille det hørtes ut og hvor mye jeg faktisk hadde pusha meg. Jeg trodde sånn helt ærlig at jeg ikke hadde så mye å stri med, men sannheten var jo at min «normal» var relativt langt over den gjennomsnittlige «normalen». Når man står midt i stormen er det vanskelig å legge merke til alt som skjer og vi tar gjerne på oss mer og mer fordi kroppen er styrt av adrenalin. Når roen får senket seg noe klarer man å se helheten på en annen måte. Nå vet ikke jeg hvor tidlig i prosessen du er, men de første månedene var fullstendig kaos i hode og kropp for min del. Sov minimalt i mange måneder, svimmel, kvalm, høyt blodtrykk, smerter i kroppen, en grusom utmattelse og angst på toppen. Ingen klarer å tenke fornuftig når kroppen roper. 
Man kan gi sin oppmerksomhet på så mange måter enn å kjøpe gaver, kanskje heller bare foreslå å dra ut å spise eller finne på noe gøy når du blir frisk igjen? For jo, man er faktisk ganske så syk når man er utbrent. Dine foreldre ønsker vel heller for alt i verden at ungen sin skal bli frisk fremfor å pushe seg for å tilfredsstille dem. Det hadde i hvertfall jeg ønsket. ❤️