Utbrent: Varighet og dårlig samvittighet.

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (1 time siden):

Jeg kjenner den samvittigheten og forventningspresset, og hadde selv flere perioder med jobb som var for mye for tidlig. Ikke fordi det var umulig å gjennomføre der og da (det alle så var jo at jeg fungerte «normalt» de timene), men at jeg ikke ble bedre og til slutt verre igjen.

Vil ikke gå inn i detaljer, men denne måten å presse seg på fikk konsekvenser jeg aldri hadde sett for meg. Angrer med hele meg. Den jobben (som jeg elsker!) er historie for å si det slik. Er ikke i tvil om at utfallet hadde blitt annerledes og kortere om jeg bare hadde klart å lagt vekk den 🤬 samvittigheten tidigere.

Anonymkode: acac3...10d

Takk for innspill! Kjenner meg mye igjen i det du forteller. 

Trist å høre at du ikke har gode erfaringer 😕 

Anonymkode: 28c09...6fe

[AnonymBruker]

lillevill skrev (33 minutter siden):

Det er litt rart at de presser deg sånn nesten. Er det lederen din som holder på sånn?

Jepp, men tror ikke de gjør det bevisst. Er mye som skjer på jobb som girer folk opp og en som er sluttet, som gjør at andre må ta oppgavene hennes en periode. Tror egentlig de prøver å vekke engasjementet for jobben i meg, men det virker motsatt. Er helt umotivert til noe «ekstra innsats» nå. 

Anonymkode: 28c09...6fe

[AnonymBruker]

10 hours ago, AnonymBruker said:

Ja du har nok rett i det. Sliter skikkelig med at jeg føler andre ikke helt vet hvordan det er å være utbrent og hvor seigt det sitter i kroppen.. At «nå er du vel frisk snart» bare fordi jeg klarer å jobbe noe. Er så belastende å høre jobben planlegge som om jeg er straks 100% tilbake og «nå skal jeg få bryne meg på mange nye prosjekter», og jeg bare dør av hele tanken på mer jobb.

Anonymkode: 28c09...6fe

Det høres ut som om du bør ha et møte med sjefen på jobb og forklare situasjonen. Forklare at dette sitter dypt og lenge i og at det vil nok ta lang tid før du er tilbake 100%. Si at du synes det er kjipt og at du har dårlig samvittighet for det, men at verken du eller jobben vil tjene på at du går for fort frem og dermed ender opp med "to skritt frem og tre tilbake".

Si gjerne også fra om at utsagn om "nye prosjekter" og "travelt fremover" er med på å føle deg presset og øker din dårlige samvittighet, og det er ikke konstruktivt for din bedring.

Anonymkode: d125a...75c

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (30 minutter siden):

 

Det er ikke uvanlig ha den dårlige samvittigheten, og at arbeidsgivere prøver pushe en del. 

Og det var den dårlige samvittigheten som gjorde at jeg raskt måtte tilbake i 100% sykemelding igjen. Og ble værende sykemeldt i 4 år... Så om du ikke klarer legge fra deg den dårlige samvittigheten, så risikerer du gå på en ny smell... Det å sette grenser for seg selv, og legge bort dårlig samvittighet er noen viktige punkter for å komme seg helt ut av utbrentheten. 

Anonymkode: 8567a...775

Takk for innspill og gode tanker! Er så frustrerende å sitte med den dårlige samvittigheten, det er jo en belastning i seg selv.. klarer akkurat 50% nå og bruker resten av tiden til behandling eller rolige dager. Rett jeg skal knekke igjen om jeg går for fort frem..

Anonymkode: 28c09...6fe

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (4 minutter siden):

Det høres ut som om du bør ha et møte med sjefen på jobb og forklare situasjonen. Forklare at dette sitter dypt og lenge i og at det vil nok ta lang tid før du er tilbake 100%. Si at du synes det er kjipt og at du har dårlig samvittighet for det, men at verken du eller jobben vil tjene på at du går for fort frem og dermed ender opp med "to skritt frem og tre tilbake".

Si gjerne også fra om at utsagn om "nye prosjekter" og "travelt fremover" er med på å føle deg presset og øker din dårlige samvittighet, og det er ikke konstruktivt for din bedring.

Anonymkode: d125a...75c

God ide! Det oppleves akkurat sånn som du skriver det. Skal til legen senere i dag for videre oppfølging av sykemelding, så naturlig å ta en prat med sjefen etter det. Gruer meg da, ender alltid opp med å gråte når jeg snakker med noen om utbrentheten.

Anonymkode: 28c09...6fe

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (11 timer siden):

Hei.

Jeg har siden i vår vært sykemeldt med utbrenthet og det har mildt sagt vært helt grusomt. Jeg har nå klart å karre meg opp til 50% sykemelding og opplever endelig noe bedring, men er fortsatt mye utmattet og det skal lite til før jeg knekker helt sammen. 

Nå sliter jeg med samvittigheten ovenfor jobben, at jeg burde snart bli 100% igjen. Jeg ser jo helt normal og frisk ut de dagene jeg jobber, men ingen ser at jeg må sove mye på fridagene eller vet hvor utslitt jeg er inni meg. Hvor lenge sitter utbrenthet i hos de fleste? Jeg er livredd for å gå for fort tilbake i jobb og bli så dårlig igjen. Har dere noen råd?

Legen min gir meg rom til å bestemme prosenten mye selv, som egentlig gjør det enda vanskeligere å tenke klart.. 

Anonymkode: 28c09...6fe

Mitt beste råd er du må innse at du ikke er frisk akkurat nå.og at din hoved jobb er nettopp det å bli frisk. Det blir du ikke om du ikke er snill med deg selv og tar hensyn til dine utfordringer. Du høres ut som en veldig empatisk person,  som setter alle andre foran deg selv og gir deg selv dårlig samvittighet for å ta de riktige valgene for deg når de går delvis utover andre. Høres vel litt ut som mulig 50٪er litt mer enn du egentlig tåler når du må hvile hele tiden når du er hjemme. 

Det er bedre for deg på sikt om du heller jobber litt mindre og trener litt mer. Og da skal du ikke trene hardt å være flink sånn,  du skal trene lett.  Poenget med trening når du er utbrent er å få kroppen gradvis igang. Så du skal ikke trene deg helt utmattet. Og heller øke på litt iht eller intensitet etterhvert som formen blir bedre. Jeg anbefaler deg å gå på trening alene, fordi det er lett å droppe det ut når treningssenter ikke kan. Dessuten må du fokusere på deg selv under trening. 

Når jeg innså dette  ble jeg veldig raskt mye bedre. 

Tenk over alt som ha bidratt til at du ble utbrent og gjør det motsatte. Når jeg hviler tenker jeg at nå skal jeg kose meg. Fordi det oppleves mye mer positivt.  Og har du positiv hvile, restituere du deg også bedre. Det finnes mestrings opphold på sånt, og dekan be legen din om opphold. De er ofte på mellom 2 og 4 uker. Gull verdt for min del

Anonymkode: e77b8...ef8

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (49 minutter siden):

Det var hardt, men det gikk rundt. Måtte gjøre mye prioriteringer. 
Men angsten og depresjonen tok liksom ikke så veldig mye hensyn til at jeg fikk det trangt økonomisk... 
Helse/sykdom pleier ikke ta så mye hensyn til det. 
Utbrentheten min sa liksom ikke "oj, nå har det gått 52 uker, og utbetaling vil reduseres, da får du bli frisk da!" 

Anonymkode: 8567a...775

Og, faktisk, hvis det skulle være sånn det fungerte for deg så hadde du fort blitt mistenkeliggjort for det. Typ åja, du klarer å skjerpe deg akkurat lenge nok til å beholde rettighetene ja.

Anonymkode: e2f19...947

[AnonymBruker]

36 minutter siden, AnonymBruker said:

God ide! Det oppleves akkurat sånn som du skriver det. Skal til legen senere i dag for videre oppfølging av sykemelding, så naturlig å ta en prat med sjefen etter det. Gruer meg da, ender alltid opp med å gråte når jeg snakker med noen om utbrentheten.

Anonymkode: 28c09...6fe

Kanskje du kan skrive ned det du vil si, på en lapp, så det blir litt lettere?❤️

Anonymkode: 23e4b...f4b

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (7 timer siden):

En ting som er verdt å merke seg er hvordan anbefalinger man kan finne fra psykologer i privat praksis, fullstendig bryte kontakt med arbeidsplass, gjerne reise vekk, bare ta vare på seg selv. Mens i det offentlige er rådet max to uker 100%, ellers gradert og raskt tilbake. Jeg er bekymret for at det gjør folk enda sykere og at folk som kanskje kunne hentet seg inn blir presset så syke at de aldri kommer tilbake. For min del ser jeg tilbake at det var det som skjedde med meg. Men jeg har fortsatt et håp om å komme tilbake, men veien ble bare lengre etter denne «feilbehandlingen»

Anonymkode: 555c8...0a8

Definitivt! Det er veldig mange fastleger og "vanlige psykologer" som ikke kan nok om dette. Og det er jo bare helt naturlig. Man skal kunne noe om ekstremt MYE! Ikke alle kan være spesialister på utmattelse. Og det som er med utmattelse er jo også at det er veldig diskutert. Og slike teorier som Rune Karlson presenterer er jo ikke publisert. Likevel er det det som resonnerer mest med mitt bondevett og sunne fornuft nå når jeg har hatt dette i snart et år. 

Utrolig synd at så mange blir pushet mer, når det man trenger er en reset av hjernens stressystem sånn at man kommer seg igjen! 

Jeg slet med selvmordstanker en periode, ikke fordi jeg er deprimert eller livet mitt er tomt eller meningsløst eller noe sånt, men fordi presset og overbelastningen var komplett. Prøv å skrive en rapport når hjernen din ikke forstår lenger hvordan man lager ostesmørbrød og har glemt hva den gjorde i helga. Da jeg endelig ga slipp, og ga etter, og skapte den unntakstilstanden Rune Karlson beskrev forduftet selvmordstankene i løpet av en uke. Jeg er jo fremdeles utmattet,  men jeg sover om natta og tror jeg blir bittebittelitt bedre dag for dag. 

Men den der "du må jo bare prøve litt" har definitivt gjort veien lengre. Det man trenger er å ikke prøve mer, pushe mer men tvert i mot bare gi slipp. Da bouncer man tilbake i løpet av 6 - 18 mnd, fit for fight. 

Anonymkode: 7807e...63d

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (6 timer siden):

Takk for innspill! Skal sjekke ut tipsene dine 😊

Anonymkode: 28c09...6fe

Jeg fant igjen den første videoleksjonen i serien hans, link: https://forstaa.simplero.com/page/145346?delivery_id=1374328275&utm_medium=email&utm_campaign=718701-leksjon-1-av-8-utmattelse-handler-om-at&utm_source=lists%2F81302-Slik-kan-du-legge-til-rette-for-aa-komme&simplero_object_id=su_ZK6AJveVbEr6ZC1w9WYBmCAo 

Igjen, jeg kan ikke si det høyt nok, dette var den største gamechangeren for meg. Ta deg fullstendig FRI. Og joda, det er det beste sånn samfunnsøkonomisk fordi det er det som gjør at du kommer deg tilbake. Men jeg har i alle fall jobbet en del med å frigjøre meg fra det narrativet om at livet mitt bare handler om å være noe for andre. Livet mitt er mitt, og jeg vil faen ikke ha det sånn. Selvsagt vil jeg være en deltaker og bidragsyter i samfunnet, men jeg begynner å snu det til også at JEG vil jo ha et godt liv for MEG, i stedet for å bare fokusere på hva jeg skal være for familie, venner og jobb. 

Heier på deg ❤️ 

Anonymkode: 7807e...63d

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (7 timer siden):

En ting som er verdt å merke seg er hvordan anbefalinger man kan finne fra psykologer i privat praksis, fullstendig bryte kontakt med arbeidsplass, gjerne reise vekk, bare ta vare på seg selv. Mens i det offentlige er rådet max to uker 100%, ellers gradert og raskt tilbake. Jeg er bekymret for at det gjør folk enda sykere og at folk som kanskje kunne hentet seg inn blir presset så syke at de aldri kommer tilbake. For min del ser jeg tilbake at det var det som skjedde med meg. Men jeg har fortsatt et håp om å komme tilbake, men veien ble bare lengre etter denne «feilbehandlingen»

Anonymkode: 555c8...0a8

Dette er ikke sant! Jeg er i samme situasjon og jeg har fått MYE god hjelp fra det offentlige, og en meget lang sykemelding..

Anonymkode: 33b20...01c

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (1 minutt siden):

Dette er ikke sant! Jeg er i samme situasjon og jeg har fått MYE god hjelp fra det offentlige, og en meget lang sykemelding..

Anonymkode: 33b20...01c

Det kan vel være sant selv om du erfarer noe annet. Veldig bra at din fastlege kan mer om det og gir deg god hjelp, men tilfellet er jo likevel at svært mange i det offentlige ikke kan nok om det. 

Anonymkode: 7807e...63d

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (15 minutter siden):

Dette er ikke sant! Jeg er i samme situasjon og jeg har fått MYE god hjelp fra det offentlige, og en meget lang sykemelding..

Anonymkode: 33b20...01c

https://www.helsedirektoratet.no/veiledere/sykmelderveileder/diagnosespesifikke-anbefalinger-for-sykmelding/psykisk-p/utbrenthet-p29-psykiske-symptomerplager

 

Anonymkode: 555c8...0a8

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (7 timer siden):

Tusen takk for støttende tanker ❤️ Det hjelper virkelig på å høre andre sine erfaringer. Skjønner jeg må ta dette i et roligere tempo enn jeg helst skulle ønske.. Hadde aldri trodd dette skulle ta så lang tid! Tenkte jeg skulle komme meg på noen uker.

Anonymkode: 28c09...6fe

Det tror vi alle.  Tenkte at hvis jeg var flink på trening så var det over på en mnd. Men ble bare sykere. Heldigvis harjeg lært hjemme at hvis en ting ikke fungerer så prøv noe annet, så prøvde motsatt. Selv med masse press på at andre mente det var feil, å ta hensyn til formen,  men være så aktiv jeg klarte men da uten å sitte å være totalt utslitt og trøtt etterpå. 16timer sov jeg i strekk, når jeg fikk landet litt. Og bare på rn mnd var jeg mye bedre, men hadde fortsatt en lang vei å gå. Har vel aldri kommet meg 100% tilbake, da jeg lettere blir sliten np mange år etterpå. Så tar fortsatt hensyn til meg selv først og blitt flinkere til å si nei. Det rare er jo at de som maste ogwg alltid sa ja til, droppet meg ut,  når jeg måtte begynne å si nei, ikke stilte de opp heller når jeg ba om litt tilbake. Feks bærehjelp til flytting. 10stk sa de skulle komme å bære  kun en kom innom, men det var fir å si fra at ikke kunne bli med. Og dette var på dagen jeg måtte kjøre flytning 

Anonymkode: e77b8...ef8

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (7 timer siden):

Mitt beste råd er du må innse at du ikke er frisk akkurat nå.og at din hoved jobb er nettopp det å bli frisk. Det blir du ikke om du ikke er snill med deg selv og tar hensyn til dine utfordringer. Du høres ut som en veldig empatisk person,  som setter alle andre foran deg selv og gir deg selv dårlig samvittighet for å ta de riktige valgene for deg når de går delvis utover andre. Høres vel litt ut som mulig 50٪er litt mer enn du egentlig tåler når du må hvile hele tiden når du er hjemme. 

Det er bedre for deg på sikt om du heller jobber litt mindre og trener litt mer. Og da skal du ikke trene hardt å være flink sånn,  du skal trene lett.  Poenget med trening når du er utbrent er å få kroppen gradvis igang. Så du skal ikke trene deg helt utmattet. Og heller øke på litt iht eller intensitet etterhvert som formen blir bedre. Jeg anbefaler deg å gå på trening alene, fordi det er lett å droppe det ut når treningssenter ikke kan. Dessuten må du fokusere på deg selv under trening. 

Når jeg innså dette  ble jeg veldig raskt mye bedre. 

Tenk over alt som ha bidratt til at du ble utbrent og gjør det motsatte. Når jeg hviler tenker jeg at nå skal jeg kose meg. Fordi det oppleves mye mer positivt.  Og har du positiv hvile, restituere du deg også bedre. Det finnes mestrings opphold på sånt, og dekan be legen din om opphold. De er ofte på mellom 2 og 4 uker. Gull verdt for min del

Anonymkode: e77b8...ef8

Tusen takk for gode råd ❤️ Du har helt rett i at jeg må innse at jeg ikke er frisk.. det er nærmest en hel prosess i seg selv! 

Hvilken trening ville du anbefalt? Går litt korte turer for å komme meg ut i naturen, men trener ikke noe utenom det. 

Anonymkode: 28c09...6fe

[AnonymBruker]

Kan nevne at jeg har fått tilbud om et skikkelig bra kurs i belastning, gjennom Frisklivssentralen. Det hjelper mye på, så har troen på at ting går i riktig retning. Men er frustrerende å innse at jeg kanskje ikke klarer mer enn 50-60% arbeid fremover i lang tid. Savner gamle og energiske meg, som hadde overskudd til alt og alle!

Anonymkode: 28c09...6fe

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (4 minutter siden):

Kan nevne at jeg har fått tilbud om et skikkelig bra kurs i belastning, gjennom Frisklivssentralen. Det hjelper mye på, så har troen på at ting går i riktig retning. Men er frustrerende å innse at jeg kanskje ikke klarer mer enn 50-60% arbeid fremover i lang tid. Savner gamle og energiske meg, som hadde overskudd til alt og alle!

Anonymkode: 28c09...6fe

Den følelsen kjenner jeg til. Jeg møtte veggen fullstendig for fem år siden, og har ikke vært i ordinært arbeid siden. Først nå begynner jeg å finne igjen den personen jeg var før jeg ble styggdårlig. 

Skynd deg langsomt nå, så kommer du mye raskere tilbake til der du var, enn hvis du kjører deg selv for hardt på å bli fort frisk.

Anonymkode: a08a7...c15

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (11 timer siden):

God ide! Det oppleves akkurat sånn som du skriver det. Skal til legen senere i dag for videre oppfølging av sykemelding, så naturlig å ta en prat med sjefen etter det. Gruer meg da, ender alltid opp med å gråte når jeg snakker med noen om utbrentheten.

Anonymkode: 28c09...6fe

Jeg endte opp med å hylgrine foran sjefen min😂 En skikkelig manne-mann-sjef i 60-åra, og jeg er en spinkel, blond jente i starten av 30-åra. Jeg skulle fortelle første gang at jeg var blitt sykemeldt 50% fordi jeg ikke hadde det noe bra, og det mye pga. jobben. Og da knakk jeg bare helt sammen. Klarte ikke snakke, begynte å hyperventilere og jeg vet ikke hva. Etter en stund klarte jeg å roe meg, og vi endte faktisk opp med å ha en fin prat om det. Det møtet gjorde forholdet vårt litt bedre, for da visste han mer om hvordan jeg hadde det. Det jeg vil frem til: det trenger ikke farlig å gråte foran sjefen, kollegaer, eller andre hvis det skulle skje. Det er lov å være sårbar, og følelser er ikke så enkelt å kontrollere i en sånn situasjon❤️

Anonymkode: 31d5c...c75

[AnonymBruker]

Jeg vil aldri bli helt kvitt utmattelse fordi jeg har en sykdom som fører til den. Synes det er vanskelig å finne balanse mellom aktivitet og hvile, og hviler ikke når jeg får dårlig samvittighet for alt jeg ikke får gjort. Men under og etter anfall sover jeg mye  og er nærmest sengeliggende. I går måtte jeg legge meg kl. 19, derfor poster jeg her på natta, men merker jeg er trett. Har en sjelden sykdom, og familien forstår ikke helt og ikke kan jeg kreve det heller. Bor alene, bor to steder, men ser ut som jeg kanskje må selge det andre stedet som krever vedlikehold. Og vedlikehold stresser meg ekstra fordi jeg må leie folk og er ikke rik. Har fått tilbud om støttekontakt, hjemmehjelp, gradvis opptrening, men takket nei. Opptrening var greit, men på dårlige dager klarte jeg ikke. Har  også angst og depresjoner og tyr ofte til alkohol som gjør det hele verre. At familien ikke forstår klandrer jeg ikke dem for, fordi jeg selv hadde lite kunnskap om sykdommen. Trodde jeg var lat, at depresjonen var den som snakket og at jeg gikk i ring, men føles som jeg går i ring på mange måter. I tillegg var jeg et ja-menneske før, og ble utbrent av at alle regnet med meg ad. juridiske saker. Jeg begynte å si at jeg må tenke over det før jeg kan svare ja eller nei. Det var ikke lett.  Oppdaget også at par personer ble sinna fordi jeg sa nei. De har jeg kutta ut. 

Anonymkode: a342b...759

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (11 timer siden):

Det kan vel være sant selv om du erfarer noe annet. Veldig bra at din fastlege kan mer om det og gir deg god hjelp, men tilfellet er jo likevel at svært mange i det offentlige ikke kan nok om det. 

Anonymkode: 7807e...63d

Påstanden om at man går god hjelp kun hos de private kan jo ikke være sann dersom jeg har opplevd å få god hjelp i det offentlige? Jeg skrev ingen steder at det ikke gjelder for alle andre gjorde jeg?

Anonymkode: 33b20...01c