Mobbing: Hvordan har det påvirket deg i voksen alder?

[AnonymBruker]

Har noen prøvd å snakke SAMMEN? Når alle føler seg redde og dårligst av alle og minst verdt - kan det hjelpe å snakke sammen, se at man ikke er alene?

Anonymkode: 74e4c...017

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (På 8.1.2025 den 2.47):

Dessverre tror jeg de fleste mobbere ikke har empati eller samvittighet.

Min sønn ble en periode plaget av en bestemt gutt (dette var på barneskolen), og dette pågikk en god stund. Det toppet seg da sønnen vår hadde vondt i magen omtrent hver dag før han skulle på skolen.

Min mann traff på denne gutten en kveld (mannen min er over 1,90 og har et ganske "tøft utseende") og han tok gutten for seg og sa at om han plaget sønnen hans mer, kom han til å grisebanke ham. Dette hadde stor virkning. Min mann ble senere konfrontert av moren til denne gutten, som fortørnet hadde sagt at den stakkars gullungen ikke hadde sovet om nettene...

Det ble slutt på mobbingen etter dette. 

Anonymkode: da57c...57a

Supert! Elsker foreldre som tar grep! Dessverre var ikke mine foreldre slik, men en venninne hadde en far som tok mobberne for seg og sa han skulle drepe dem om de ikke sluttet. Og det ble slutt ja.

Anonymkode: 8192e...02f

[AnonymBruker]

klarer ikke å ha venner lengre, har store problemer med relasjoner til andre mennesker.

Anonymkode: eae06...e32

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (På 8.1.2025 den 2.57):

Tok et aktivt valg om å ikke legge meg ned og heller finne trygg løsning. Meldte meg i Forsvaret og lærte mye av det. De to på vgs som sa jeg aldri kom til å klare Forsvaret eller bli noe er uføre er ganske venneløse i dag. Jeg har to utdannelser+ 3 år i Forsvaret og ikke minst TRYGG i at jeg har liten vennekrets,partner og barn.

Jeg har depresjon, adhd,ptsd slengt etter meg. Men det går bra om man har det bra. Man har et valg i om man vil legge seg ned eller fortsette.

 

 

Anonymkode: b3a07...c0a

Jeg får vondt i hele meg med tanken på at du videreformidler denne holdningen til barna dine.

Anonymkode: aa02f...cde

[AnonymBruker]

Det har ikke hvert lett lever et godt liv i dag. 

Anonymkode: fe6c1...d14

[AnonymBruker]

Gjest StellaNova skrev (På 27.7.2022 den 20.06):

Påvirker meg egentlig ikke nå lengre, litt uggen følelse når jeg må gå forbi ungdomsgjenger (eller ikke "gjenger" men i mangel av bedre ord) for da blir jeg litt usikker igjen 😄 Jeg er veldig skeptisk og litt "skjør" på grunn av det. Må bare prøve å se det som kvaliteter og ikke svakheter. Jeg har en god radar når det kommer til fine folk og da trenger jeg heller ikke være så tøff.

Barneskolen var kjempefin, men ungdomsskolen var jævlig. Jeg begynte å jobbe etter ungdomsskolen, taklet ikke mer skole. Tok VG i voksen alder på grunn av at jeg trengte tid. Jeg har ikke den verste historien, men jeg skjønner hvordan dere har det på mange måter. 

Har det samme med å gå forbi "gjenger".
Er redd for å bli mobbet, eller sparket/slått, slik som da jeg var barn/ung.
Går gjerne over til motsatt fortau etc., ser i andre retninger, og håper at de bare ser meg som "en gammel dame" eller ikke ser mg i det hele tatt (fordi jeg ikke betyr noe for dem).

Anonymkode: 3f373...ce6

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (På 8.1.2025 den 20.50):

Fortalte om min historie til en psykolog jeg gikk til, det h*n sa/spurte om var; «Liker du dyr?» jeg sa «ja», og h*n sa «Skal man behandle dyr annerledes bare fordi de er lavere enn oss?».. greit nok at h*n sa det, men hvordan kan man bearbeide traumer fra barndommen med slike kommentarer og spørsmål? Jeg fortalte h*n at jeg følte meg annerledes, og at jeg alltid har følt det sånn. Gikk rundt for meg selv, visste at det var noe feil med meg. Alle andre lekte med hverandre, mens jeg stod og lurte på hva det var jeg faktisk gjorde der. 

Anonymkode: d1e53...913

For en idiot....
Skulle spurt hen om hen spiste fisk for eksempel, altså var delaktiv i å drepe dyr "som er lavere enn oss". Eller er det greit å behandle NOEN dyr annerledes?
Da hadde hen nok blitt taus.

Anonymkode: 3f373...ce6

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (På 27.7.2022 den 19.37):

Jeg ble ufør. For mange traumer fra barndommen. Er helt ødelagt i voksen alder, dessverre.

Vondt å se de som mobbet klarte seg, mens jeg ikke.

Ha er din historie og hvor er du idag?

Anonymkode: 3f7b9...be3

Uff, det høres ikke bra ut. Ble du alvorlig mobbet gjennom mange år?

Jeg ble mye mobbet, men siden jeg er jente var det psykisk. Har lest at gutter oftere blir banket opp og opplever mer fysisk mobbing. Var av årsaker jeg ikke vet, en av de upopulære allerede på barneskolen. Fikk stygge kommentarer, gikk alene i friminuttene. Brukte MYE tid og energi på å skjule at jeg ble utestengt og ikke hadde venner, spesielt siden den ene broren kun er ett år yngre enn meg så jeg måtte skjule at jeg var alene i friminuttene etc. Unngå å være nær nok de slemmeste mobberne, slik at broren min ikke oppdaget at jeg fikk stygge kommentarer etc. 

Konsekvenser i voksen alder har vært veldig dårlig selvbilde og selvtillit. Er i et forhold nå, med en mann jeg elsker, men vi har iblant krangler som jeg vet bunner i min latterlig lave selvtillit. Har negative erfaringer med at jeg iblant prøvde å bli med noen jenter i friminuttene i kantine, skolegården etc. Men overhørte noen på jentedoen en gang, som jeg trodde likte meg, si at "ja, det er plagsomt" på spørsmål om "klenger NN seg på dere fremdeles"?

Husker det satte seg dypt inni meg, og jeg har derfor aldri i voksen aldri gjort aktive forsøk på å knytte vennskap og kontakt meg folk. Er livredd for å bli stemplet som noen som "klenger meg på" andre. Så jeg er blitt utad en som er "selvstendig" og klarer meg selv. Husker med gru hvordan jeg planla å skjule at jeg alltid var alene på skolen, og at det var enda verre den perioden hvor jeg prøvde å knytte meg til noen (at jeg da "klengte meg på" visstnok - selv om jeg spurte om jeg kunne henge med dem i friminuttet).

Men er ikke blitt ufør. Tok høyere utdanning og er i full jobb. 

Anonymkode: f75ee...854

[AnonymBruker]

Ble mobbet fra 1 klasse og mer eller mindre hele grunnskole. Hadde 5 og 6 klasse da ting var litt roligere. Hadde da lærer som hadde nesten militær kuskus i klassen.  Måtte stå ved pulten. Stå på rad når det ringte inn. Han ønsket å bli med inn på ungdomskolen men foreldre til de som var mobbere ønsket ikke,de mente han var for streng. Husker de fylte sekken med både vann og snø, ødela klærne mine. Kunne holde hodet ned i snøen eller vannpytt.  Spyttet på, slag,spark og utestengelse, ble ikke bedt med på noe osv. Husker en gang i begynnelsen av 5 klasse eneste gang jeg tok tilbake Hadde da vært hjemme etter hjernerystelse og sydd 6 sting. Da en kom å skulle på igjen å ta meg. Hadde da gått litt på bryting for å få litt selvtillit.  Fikk tak i armen og knakk armen til ho som hadde plagget meg en del. Læreren sa, han hadde bare ventet på det kunne smelle en dag. På ungdomsskolen prøvde jeg å gjemme meg mest mulig for å ungå ting. Så når jeg skulle på videregående valgte jeg bevist skole ingen fra min skole ville velge bare for å komme bort.

Merker jeg ikke stoler på folk, holder folk litt unna,sliper de ikke inn. Trodde da jeg ble invitert på 10 års jubileum etter vi sluttet at dette skulle gå greit å gå. Men følte meg tilbake i skolegården da de informerte alle måtte se under asjetter for de skulle ha oppgaver hos meg stod det: din jobb for kvelden ta alt tomgods, all søppel og se til at doer er reine. Ente med å spise opp og gikk. Ikke snakket med noen. Slipper å møtte de siden jeg flyttet langt unna. Møtt et par ganger da jeg har vært hos mine foreldre og får da vondt i magen hvis jeg møtter noen av dem. Samtidig vondt å se 2 av de som var værst som mobbere er lærere så glad mine barn ikke vokste opp der jeg vokste opp å kunne fått de som lærere

Selv føler jeg at jeg faktisk oppnådd en del selv om de trodde jeg aldri ville bli noe har flere fagbrev: tømrer, renholder og barn og ungdomsarbeidet. Pluss gårdsbruk med melkeku og gris. Ja desverre ufør nå men det kommer av en bilulykke 

Anonymkode: acd04...792

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (På 27.7.2022 den 19.37):

Jeg ble ufør. For mange traumer fra barndommen. Er helt ødelagt i voksen alder, dessverre.

Vondt å se de som mobbet klarte seg, mens jeg ikke.

Ha er din historie og hvor er du idag?

Anonymkode: 3f7b9...be3

Jeg ble mobbet gjennom hele barndommen og ungdomstiden. Flyttet til Norge da jeg var 19, og ble mottatt dårlig av svigerfamilien og vennene til eksmannen. Da jeg ikke lærte meg sosiale koder som liten grunnet total utestengning, fortsatte mobbingen og utestengningen også inn i voksen alder. Jeg er i dag 43 år, har ingen venner og blir mislikt sosialt. Jobber fullt, er samboer og har barn, som heldigvis blir godt mottatt av jevnaldrende.

Anonymkode: 47937...6f9

[Tuppeluri]

Lang eller kort historie, får se hvordan dette går

Startet egentlig allerede i barnehagen. Jeg trodde jeg hadde en venninne, men jeg ble ofte fryst ut og ignorert. Ingen ville leke med meg, og jeg var en generelt sår unge, så skulle ikke mye til før jeg ble lei meg. 
Vi flyttet når jeg var 5, så siste året i barnehagen var i en annen bhg. Samme runda der. Fryst ut og ignorert. Nå var jeg på bøgda, så der var det bare godkjent med "riktig" etternavn. Begynte på skolen i samme bøgd. Jeg ble mobbet fra dag 1. Jeg kom hjem første skoledag og sa mamma måtte kjøpe boksebag til meg for jeg skulle banke den ene gutten. 
Jeg inviterte til 6års dag hjemme. Overraskende nok så var det 4 stk ut av 20 som kom. Når jeg kom tilbake på skolen dagen etter så sa jentene til meg at "Du må ikke tro vi er venner bare fordi vi kom i bursdagen din, mamma sa vi måtte". 

I 2 klasse ble jeg daglig denga ned av en kis i 6.klasse. Når det var snø og vann is dammer så ble jeg delvis drukna. Jeg fikk slengt stygge kommentarer etter meg, og ble bedt om å reise tilbake til der jeg kom i fra "Vestlandet". 

I 3.klasse startet det en ny jente i klassen. Hu holdt jeg sammen med til vi ble 20. Vi ble mobbet daglig, men vi holdt sammen. 

I 5.klasse bytta jeg skole, til samme skole som første barnehagen tilhørte. Jeg ble tatt OK i mot første dagen, men dagen etter ble jeg ignorert av flere. Det tok tid før jeg kom inn i noe "gjeng", og følte vel egentlig ikke jeg hørte til før seinere. 
Begynte å henge med noen, og spesielt ei som jeg ble veldig glad i. Men hu ble påkjørt og drept når jeg var 11. 
Etter døden hennes så fikk jeg skylda for at hun døde. Hun hadde sagt til meg og et par andre samme dagen at hu hadde lyst å ta livet sitt. Dette sa jeg fortrolig til en lærer dagen etter. Det ble snakket om på pauserommet hos lærerne, og plutselig visste hele verden at jeg hadde fortalt dette.
Endte med at jeg fikk beskyldninger daglig av storesøstra hennes om at det var min skyld at hun døde. Lillesøstra satte seg bevisst bak meg på bussen for å dra meg i håret og stikke fingre inn i øya mine og være direkte stygg. Dette holdt på i over et år. Miljøarbeidern fikk slutt på det etterhvert. 

På U-skolen begynte jeg å gi mer faen. Jeg hata skolen. Det eneste faget jeg likte var naturfag, så det prøvde jeg å prestere bra i. I klasseromma så hadde vi 2 grupperom, hvorpå jeg og en liten gjeng samla oss for å "jobbe med oppgaver". Endte med tetris og robot unicorn attack. Jeg hadde det til en forandring litt gøy på skolen. 
Sneik meg ofte ut av klasserommet sammen med en kompis for å sitte bak heisen og chille. 

Meg og den lille gjengen min ble stempla som "spesielle", og vi blei som regel ikke behandla bra noen av oss. 
Jeg og den andre jenta ble stengt inne på badet i flere timer og endte opp med å få anmerkning av læreren fordi vi ikke kom til timen, selv om det var samme lærern som slapp oss ut.

Samme lærern ga meg også dårlig karakter på en oppgave fordi hu mente det var lite kristent. 

På VGS begynte jeg å jobbe på en burgersjappe i nærheten for å få inn litt cash. Dette visste de i klassen om. Så jeg ble et helt år kalt "BurgerKine", hvorpå de mente det passa kroppen min bra, siden jeg var hakket overvektig.  
På denne tiden hadde jeg for alvor begynt med selvskading. Etter noen mnd kjente jeg på liten lyst til å leve, så jeg ville si ifra til en lærer. Jeg viste lærern arra mine i håp om å slippe å fortelle for mye, hvor jeg da får slengt i trynet at dette måtte jeg slutte med, og at jeg var en drittunge. 

Jeg gikk 1 året om igjen, og klarte egentlig år nr 2 relativt bra. Hadde gode lærere, og folka i klassen var ikke så ille. 

Helt til jeg begynte på vg2. Utfryst igjen, følte meg aldri som en del av klassen. Fryst ut av en lærer som mente jeg burde "step up my game". Vurderte helt seriøst å ta livet mitt for ingenting var lyst lenger.... til en lærer gikk bort til meg i gangen og spurte meg "går det bra?". Da knakk hele verden min sammen. Endelig var det noen som så meg. 
Endte med samtaler med HS, og etterhvert DPS. Fikk diagnosen Emosjonell ustabil personlighetsforstyrrelse, tilbakevendene depresjon og angst.

Har utrolig dårlig selvtillit i dag, og bruker lang tid på å stole på andre mennesker. Selv etter flere års vennskap så sliter jeg med å stole på de. Jeg har svært få venner, og vi har ikke alltid like mye kontakt fordi jeg har mann, hus, barn og hele den røkla der. 

Har også en helt jævlig svigerfamilie som har mobbet meg for vekta og ekskludert meg fra flere ting på de over 10 åra jeg har kjent de, så vi har begynt å fase de ut av livene våre. 

Alt i alt. Livet er til tider jævlig, but I manage it.

[Dame1993]

Jeg har slitt med selvfølelsen min åå grunn av mobbinga. Fikk første kjæreste da jeg var 25 år fordi jeg hadde en tanke om at meg var det jo ingen mann som kunne være tiltrukket av og elske. Første kjæresten var ikke bra for meg, men jeg var sammen med han til han slo opp fordi jeg tenkte at jeg ikke fortjente noe bedre. Tror det har sammenheng om at der var mest gutter som mobba meg. Var livredd og supersjenert ovenfor menn er godt stykke inn i 20- årene. Heldigvis fant jeg et par år senere en veldig fin mann som jeg er gift med. Jeg driver med utøvende kunst og er veldig bitter for at mobbinga har ødelagt for meg på dette området. Det er kanskje det området hvor mobbinga har hatt størst konsekvens for meg. Jeg var regna som virkelig ung og lovende på området, men på grunn av den lave selvfølelsen så har jeg ikke kommet i nærheten av dit jeg kunne nådd hadde jeg turt å satse og gjennomføre auditions og lignende uten å bli ødeleggende nervøs. Jeg hater mobberne mine for at de har ødelagt for meg på dette. Ellers har jeg klart meg bra. Har fått utdanning og en jobb jeg elsker. Har få, men til gjengjeld nære venninner. Men har vært mange runder med psykolog for å komme dit jeg er nå.