Mobbing: Hvordan har det påvirket deg i voksen alder?

[Christina82]

Ryddet og fjernet innlegg fra utestengt bruker og tilsvar til dette, 

Christina82, mod

[AnonymBruker]

Jeg har det bra, har mann og barn jeg elsker og en utdanning som var spennende og en jobb jeg liker. Jeg har ikke så mange venner, eller stor sosial omgangskrets, men jeg har noen nære. 

Som ungdom og ung voksen hadde jeg alvorlig spiseforstyrrelser og veldig dårlig selvfølelse. Jeg klarte ikke å se meg selv i speil eller på bilder uten å bli kvalm, og det kjentes som alle andre også ble kvalme av meg. Etter flere år i behandling for spiseforstyrrelsene, og år med gode erfaringer og vennskap, har jeg det absolutt ikke slik mer. Jeg er fortsatt så opptatt av hva andre tenker og føler om meg og det jeg gjør at det er plagsomt. Jeg bruker en del tid på å gruble over sosiale settinger, hva jeg sa/ikke sa/burde ha sagt, og hva andre tenker. Og jeg har lett for å tro at andre ikke liker meg, og trekke meg unna. Da fremstår jeg nok som avvisende, som igjen fører til at de andre trekker seg unna meg selv om de kanskje ikke mislikte meg i utgangspunktet. 

Anonymkode: 57bea...c8b

[AnonymBruker]

Tror fortsatt jeg ikke duger.

Konfliktsky 

Liker ikke store mengder folk.

Barnløs. Ønsker ikke utsette evt.  barn for mobbing.

K49 år

 

Anonymkode: 164b5...d09

[Cata]

Barneskolen var grei nok, men jeg var en nervøs unge som var redd for alt. Mobbingen begynte først på ungdomsskolen. Det er garantert ikke den verste mobbingen men utfrysning og verbal trakassering var slitsomt. Jeg prøvde å heve meg over det og trodde i grunnen jeg klarte det men det viste seg jeg tok feil. 

Da jeg begynte på VGS så kom jeg inn i en hyggelig klasse sånn egentlig, men jeg klarte ikke stole på dem. Følelsen av at de så ned på meg satt langt inne. Først i russetiden følte jeg meg litt som en av gjengen men da var det for sent. Vi var ferdige med skolen og ble spredt for alle vinder. 

Utgangspunktet for studietiden var ikke veldig bra, men jeg klarte meg forbausende godt der. Jeg bestemte meg for å gjenskape meg selv som den jeg ville være, ikke den jeg var og jeg tror jeg klarte "fake it 'till you make it" til jeg faktisk hadde opparbeidet meg litt selvtillit og begynte å tro jeg var bra nok. Det må ha fungert noenlunde selv om jeg sikkert var litt rar det første året. Dessverre strakk ikke det seg til forhold og jeg klandrer til en viss grad mobbingen for at jeg er blitt "evig singel". De årene da folk flest finner seg en partner var jeg for usikker på meg selv til å våge å tro at noen kunne falle for meg for alvor, så det gikk heller dårlig. Om mobbingen hadde all skyld er jeg usikker på, men den gjorde det iallfall ikke bedre. 

Bortsett fra det har jeg klart meg bra, men jeg tror jeg var i 30 årene før jeg følte meg sånn noenlunde normal igjen og sluttet å føle at folk jeg traff bare ventet å en sjanse til å "ta meg". Jeg har fått meg en god utdannelse og har vært i full jobb og vel så det siden skolen sluttet. Jeg flyttet langt "hjemmefra" og etablerte meg på egen hånd. På den ene siden beviste jeg overfor meg selv at jeg klarte det, men på den annen side var jeg uheldig. Et lite samfunn med etablerte kretser har gjort at jeg knapt nok har fått venner her jeg bor. Det er først de siste årene jeg har fått noen få venninner i rimelig nærhet. Per i dag føler jeg ikke at mobbingen påvirker meg lenger, men innimellom undres jeg på om livet ville vært annerledes om ikke ettervirkningen hadde sabotert ungdomsårene mine? 

[AnonymBruker]

Sliter veldig med og se på folk,snur meg alltid bort når jeg går forbi noen.Tør ikke date,vært singel store deler av livet.Alt pga mobbing av ansiktet mitt.Har angst.Føler meg rar når jeg er ute,er redd.Også blitt mobbet av fremmede folk på gata.

Anonymkode: 91348...c54

[AnonymBruker]

Tusen takk skal dere mobbere faen meg ha, for at dere har ødelagt mange liv! 

Jeg stoler på at Karmaen ordner opp!!!

Anonymkode: 77a95...ef6

[AnonymBruker]

Jeg husker så tydelig hvordan mobbing ble definert av lærerne på skolen. Mobbing var bare fysisk; slag og spark. Det måtte være daglig. Og utfrysning, kun den typen hvor man er den eneste som ikke blir invitert i bursdag. Definisjonen var med andre ord ganske snever og den mobbingen jeg ble utsatt for, falt ikke inn under denne. Jeg ble dermed "ikke" mobbet.

Men jeg ble emosjonelt utfryst hver dag, "blikket" av fremmede medelever fordi nære medelever drev ryktespredning om meg. Visste aldri hva de ukjente barna var blitt fortalt. Ble åpenlyst baksnakket slik at de visste at jeg fikk det med meg, både i klasserommet og i skolegården. Skjulte kodeord som bare elevene visste hva handlet om og gjorde læreren ute av stand til å se hva som foregikk. Daglig latterliggjøring, høylytt latter, peking, sende lapper til hverandre. Dulte borti med vilje, flere ganger om dagen, valgt sist i gymtimen hver uke på tross av å være god i idrett.

Det var så mange involvert at hadde sosiale medier fantes i 2000, så hadde det vært arenaen for det jeg ble utsatt for.

Da jeg endelig "unnslapp" helvetet, kom knekken. Jeg sleit meg gjennom ungdomsåra med ekstrem sosial angst, depresjoner, søvnvansker. Kunne ikke oppsøke offentlige steder på flere år.

Nå er jeg midt i 30-åra. Har fremdeles sosial angst, men lever et godt liv med full jobb og familie. Jeg har klart meg bra.

Anonymkode: af18b...bb5

[AnonymBruker]

11 hours ago, AnonymBruker said:

Jeg husker så tydelig hvordan mobbing ble definert av lærerne på skolen. Mobbing var bare fysisk; slag og spark. Det måtte være daglig. Og utfrysning, kun den typen hvor man er den eneste som ikke blir invitert i bursdag. Definisjonen var med andre ord ganske snever og den mobbingen jeg ble utsatt for, falt ikke inn under denne. Jeg ble dermed "ikke" mobbet.

 

Anonymkode: af18b...bb5

Sånn var det hos oss også. Husker jeg ikke så noen grunn til å gå til voksne med problemene fordi jeg visste de ikke ville gjøre noe unasett. Jeg ble jo ikke slått og spytta på så da var det liksom ikke mobbing.

Har blitt ekstremt opptatt av å klare meg selv etter en sånn oppvekst. Tør ikke stole på noen, vet at ingen hjelper meg uansett. Alt er opp til meg selv. 

Anonymkode: dd9b3...e3c

[AnonymBruker]

Jeg ble ikke mobbet som barn, men jeg har blitt mobbet i voksen alder. Det førte til at jeg sa opp jobben og flyttet langt unna. Jeg ble ufør. 

Anonymkode: 8d9cb...da9

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (12 timer siden):

Jeg husker så tydelig hvordan mobbing ble definert av lærerne på skolen. Mobbing var bare fysisk; slag og spark. Det måtte være daglig. Og utfrysning, kun den typen hvor man er den eneste som ikke blir invitert i bursdag. Definisjonen var med andre ord ganske snever og den mobbingen jeg ble utsatt for, falt ikke inn under denne. Jeg ble dermed "ikke" mobbet.

Men jeg ble emosjonelt utfryst hver dag, "blikket" av fremmede medelever fordi nære medelever drev ryktespredning om meg. Visste aldri hva de ukjente barna var blitt fortalt. Ble åpenlyst baksnakket slik at de visste at jeg fikk det med meg, både i klasserommet og i skolegården. Skjulte kodeord som bare elevene visste hva handlet om og gjorde læreren ute av stand til å se hva som foregikk. Daglig latterliggjøring, høylytt latter, peking, sende lapper til hverandre. Dulte borti med vilje, flere ganger om dagen, valgt sist i gymtimen hver uke på tross av å være god i idrett.

Det var så mange involvert at hadde sosiale medier fantes i 2000, så hadde det vært arenaen for det jeg ble utsatt for.

Da jeg endelig "unnslapp" helvetet, kom knekken. Jeg sleit meg gjennom ungdomsåra med ekstrem sosial angst, depresjoner, søvnvansker. Kunne ikke oppsøke offentlige steder på flere år.

Nå er jeg midt i 30-åra. Har fremdeles sosial angst, men lever et godt liv med full jobb og familie. Jeg har klart meg bra.

Anonymkode: af18b...bb5

Dette har jeg faktisk ikke tenkt på, men mulig det er derfor jeg har undervurdert at jeg ble mobbet over tid fordi det stort sett ikke var fysisk og ingen andre tok det særlig alvorlig da jeg sa fra.

Kjenner meg også igjen i det ab e3c skriver. Jeg er også sånn. Alltid klare alt selv og stoler ikke på noen.

Anonymkode: 8d2f7...ff1

[h/k]

Jeg ble mobbet fra førsteklasse til jeg var ferdig på vgs. Jeg byttet skole flere ganger og innser jo at jeg har en personlighet som er noe avvikende. Jeg har slitt mye med selvskading i alle mulige former, angst og depresjon. Hjemme ble jeg ignorert og fikk svært lite kjærlighet og nærhet. 

Nå er jeg i slutten av 30-årene og har det meste på stell. Jeg har en mastergrad, god lønn, eier leilighet og har gode utsikter for videre karriere. Utad virker jeg veldig ressurssterk og smart.

Problemet er at jeg ikke fungerer på personlig plan. Jeg har vært deprimert siden tidlig tenår og har svært lite glede av livet. Jeg takler ikke at folk tar på meg eller å forholde meg til følelser og er dermed singel selv om jeg vet jeg både ser bra ut og er hyggelig. Jeg klarer ikke holde på venner mer enn et par år, noe jeg tror har med å gjøre at jeg ikke fikk noen venner før i tidlig 20-årene og mangler mye sosiale antenner. Jeg har også veldig få venner og er mye alene.

Hjemmet mitt er kaos, hodet mitt er verre. Jeg får ingenting ut av psykolog/antidepressiva og har innsett at noen bare har et trist liv. Jeg kommer aldri til å få barn da jeg hadde ikke taklet risikoen for at de skulle hatt det som meg i oppveksten. Jeg synes livet gir meg ingen glede. 

 

Endret 31. juli 2022 av h/k

[AnonymBruker]

h/k skrev (2 timer siden):

Jeg ble mobbet fra førsteklasse til jeg var ferdig på vgs. Jeg byttet skole flere ganger og innser jo at jeg har en personlighet som er noe avvikende. Jeg har slitt mye med selvskading i alle mulige former, angst og depresjon. Hjemme ble jeg ignorert og fikk svært lite kjærlighet og nærhet. 

Nå er jeg i slutten av 30-årene og har det meste på stell. Jeg har en mastergrad, god lønn, eier leilighet og har gode utsikter for videre karriere. Utad virker jeg veldig ressurssterk og smart.

Problemet er at jeg ikke fungerer på personlig plan. Jeg har vært deprimert siden tidlig tenår og har svært lite glede av livet. Jeg takler ikke at folk tar på meg eller å forholde meg til følelser og er dermed singel selv om jeg vet jeg både ser bra ut og er hyggelig. Jeg klarer ikke holde på venner mer enn et par år, noe jeg tror har med å gjøre at jeg ikke fikk noen venner før i tidlig 20-årene og mangler mye sosiale antenner. Jeg har også veldig få venner og er mye alene.

Hjemmet mitt er kaos, hodet mitt er verre. Jeg får ingenting ut av psykolog/antidepressiva og har innsett at noen bare har et trist liv. Jeg kommer aldri til å få barn da jeg hadde ikke taklet risikoen for at de skulle hatt det som meg i oppveksten. Jeg synes livet gir meg ingen glede. 

 

Så trist å lese💚Jeg er dessverre ufør, så har ikke en gang lykkes med jobb og økonomi. Hvis det er noen trøst, så er det mange som liker de som er utenom «a-4» standarden. Som tidligere mobbeoffer og skikkelig weirdo, opplever jeg at det er mange som gjerne vil bli kjent med meg. Nå slipper jeg ikke folk lett innpå meg, men har noen få vennskap. Dont give up. Klem til deg🥰

Anonymkode: 714dc...fed

[AnonymBruker]

Athena Catalina skrev (På 27.7.2022 den 19.44):

Har vanskelig for å stole på andre, har laget en mur rundt meg. Men jeg er ikke ufør, klarer meg i arbeidslivet. 

Samme her. 

Anonymkode: 52326...559

[Calypso]

Uten å komme med altfor mange detaljer:

Var en tid hvor jeg trodde jeg hadde klart å legge det bak meg, prøvde å jobbe litt, få meg venner, osv.. så sa det "pang" og alt av gamle og nye psykiske lidelser kom på én gang. Fastlegen, psykologen, nevrolog, det lokale NAV-kontoret/saksbehandler + NAV-legen var alle enige i at jeg ikke var i stand til å jobbe så det endte med at jeg ble ufør sånn at jeg kunne prøve å ta vare på meg selv så godt som mulig.

Mobbingen bidro til at jeg ble utsatt for seksuelle overgrep (både som barn og voksen) og "forhold" hvor menn ikke var snille mot meg fordi det var en periode hvor jeg var så desperat etter å føle meg ønsket/pen/verdt å elske. Nå har jeg levd i frivillig sølibat i over ti år fordi jeg tenker at det er tryggest. Heldigvis har jeg aldri hatt lyst på barn så jeg har sluppet dét stresset i det minste!
Har en mann i livet mitt nå som prøver å få meg til å føle meg trygg men det er vanskelig å ikke føle seg som en byrde.

Har et ok liv nå egentlig (jeg er ikke stolt av å være ufør men det fjernet mye stress og frykt) men lurer ofte på hvordan livet mitt kunne ha blitt, jeg er ikke lat og selv om jeg ikke er noen Einstein så er jeg heller ikke dum (tror jeg).
Jeg har veldig få venner og de få jeg har ser jeg ikke så ofte men jeg vet at dem er der og det er fint. Har lagt merke til at jeg bokstavelig talt sliter med å snakke med folk nå fordi jeg tilbringer så mye tid alene.

Mobbingen er ikke den eneste grunnen til at ting ble som det ble men den er roten til alt jeg strever med i dag så jeg syntes folk godt kan tenke seg om før dem bagatelliserer mobbing og gjør narr av at mange fortsatt sliter i ettertid, mangel på empati er ikke et bra karaktertrekk.

[AnonymBruker]

Jeg gikk fra å være mobbeoffer til å bli en av de mest populære jentene på by'n. Alle tenker at jeg er heldig som var så populær og kunne få den mannen jeg ville. Men sånn er ikke virkeligheten. Jeg er nå i 40åra og klarer fremdeles ikke ta imot komplimenter. De stygge ordene henger i, det varte i så altfor mange år. Jeg har aldri klart å se på meg selv som pen, uansett hvor mange ganger jeg har fått høre det. 

Anonymkode: 8b684...0ea

[Maestro]

Hmm, vanskelig og svare på. Er ikke direkte usikker på folk, men knytter meg ikke helt. Men det er pga jeg har mistet mange venner ila livet mitt. Så de venninnene jeg har nå, har jeg ikke tryggheten på at de er der om eks 5 år. Men koser meg med de og er glad jeg har de, så lenge jeg har de tenker jeg. 

Men sliter med og bli gira, og skravla går og går med nye, da jeg bare ønsker og bli likt for den jeg er, da jeg ble mobbet fra topp til tå i barndommen og utover videregående. Alt fra ting jeg ble glad eller lei meg for, da ble jeg mobbet for det. At jeg var barn lengre enn andre. Hårfargen. Høyden. Hvem jeg var. Fysisk og psykisk mobbing. Samt drapstrusler og at de ønsket meg død. Liksom, at jeg skulle ta livet mitt. 

Det laga stress hos meg. Indre stress. Og på skolen, så fikk jeg diagnose sosial angst og generalisert angst. Har ikke sosial angst nå, det kom jeg utav når jeg var på siste året på videregående ☺️ utviklet panikkangst senere, men det var det nok andre grunner til. 

Men! Kom på. Var veldig var for kritikk, tok alt i verste mening. Og at alt var min feil. Følte meg aldri god nok, bare og være meg. Og er enda redd at folk skal baksnakke meg. Før gikk jeg rett i forsvarsposisjon. For minste ting. Dette er heldigvis bedre etter og komt meg i arbeid. Og tåle konfrontering, både til meg, og jeg til andre. 

Bla bla. Da var katten kommet inn og jeg kan legge meg ☺️😂

[AnonymBruker]

Gjorde meg til en veldig kald person mot andre mennesker i voksen alder feks uskyldig til det motsatte er bevist som blir brukt i jussen snudde jeg til alle er en drittsekk til det motsatte er bevist.

Har blitt bedre men holder mennesker på en viss avstand og er temmelig skeptisk til folks intensjoner selv folk jeg har vært rundt i mange år.

Skolen jeg gikk på er ett mobbesentrum den dag idag og det har vært flere selvmord i kommunen de siste 8 årene fra 15 år og oppover.

Og barne og ungdomsskolene er ikke bedre mange av mobberne er foreldre selv idag og de vokste opp til å bli akkurat de menneskene man forventer som baksnakker sine kolleger på det groveste og barna deres tar jo etter.

Er så glad jeg kom meg vekk fra det møkkastedet jeg vokste opp på for her var det mye spesielt.



 

Anonymkode: 05212...791

[AnonymBruker]

Fy flate, denne tråden var vond å lese. Så mange som har fått ødelagt livene sine av barn som ikke eide grenser eller skam. 

Hjertet mitt knuses av historiene deres. Og jeg får lyst til å ta hver og en inntil meg. 

Jeg erfarte det samme, og jeg også har min historie med alvorlig psykisk sykdom osv. Jeg håper sånn at det skal kunne bli bedre. 

Det som gjør meg sint er at når man ser så mange som blir ufør av mobbing HVORFOR i alle dager forskes det ikke mer på som et traume? Søker jeg på mobbing kommer det gamle artikler og som alle er relatert til skolen. Men nesten ikke noe innen psykisk helse og traumer. Det gjør meg skikkelig sint! 

Jeg kjenner på en del hevntanker og hat mot mobberne. 

Sukk. 

Anonymkode: e8dce...c59

[AnonymBruker]

Det jeg opplevde i over ett år var ingenting i forhold til mange andre. Men tror det har gjort meg mer forsiktig i møte med nye folk, vanskeligere å komme innpå, og mer rappkjeftet med en slags angrep er det beste forsvar-mentalitet hvis jeg tror noen stryker meg mothårs på en eller annen bagatell. Anser jeg har gått glipp av både venner og kanskje kjærester pga dette. Traff noen til slutt da. Men både litt preget og herdet.

Anonymkode: 3577a...e74

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (På 28.7.2022 den 14.10):

For min del så overlapper det med litt andre ting så det er ikke på utelukkende på grunn av mobbingen, men det har nok bidratt til den utryggheten jeg har rundt andre mennesker, dårlig selvtillit og reaksjoner i ulike situasjoner. Jeg tror for eksempel ikke på at noen liker meg, er svært selvkritisk og tror ikke at jeg klarer noen ting. Så jeg har slitt endel i skole- og jobbsammenheng.

Nå var ikke mobbingen helt grusom og forferdelig over tid, men psykisk mobbing over flere år påvirker en jo i en negativ retning. Bare skriver dette fordi jeg har over tid undervurdert hvordan det har påvirket meg. Tror ikke at jeg forstod det før en psykolog reagerte på det da jeg begynte å gå i behandling. Hjemme drev foreldrene mine med noe av det samme så det ble bekreftet at det mobberne sa var sant. At ingen likte meg og satte pris på meg.

Jeg har klart meg greit selv om jeg har slitt, men etterhvert som jeg har blitt mer voksen så har ting innhentet meg mer og mer. Sikkert fordi jeg ikke tok tak i ting skikkelig da jeg var yngre, men det ble ikke fanget opp av verken lærere, helsesøster eller andre. De var mest opptatt av at det var fysiske årsaker til hvorfor jeg var som jeg var og det synes jeg er spesielt å tenke på nå.

Nå er jeg arbeidsledig og må over på AAP. Jeg har slitt i noen år nå og skal i behandling igjen hos psykolog. Er 40 år.

Anonymkode: 8d2f7...ff1

Nå kan jeg virke litt kvass.. men

ting som har skjedd kan du ikke få gjort noe med. Jeg forstår at du er sint og bitter, men ikke bli et «offer» da har du tapt.

en vet sjelden grunnen til at ting blir som det blir, det er ofte sammensatt og det er mange ting som spiller inn. 
Det beste du kan gjøre er å ta i mot behandling og jobbe med tankene dine.

Dette er veldig mange år siden, og livet har gått videre for alle.

det kan føles godt å ha noen å skylde på når livet ikke ble slik som man hadde håpet på, men det hjelper deg ikke videre på veien.

du er voksen, du må ta styring over eget liv og egen lykke. Denne jobben må du gjøre selv skal du få det bedre. 
Uansett hva en har opplevd av kjipe ting må en deale med det, og ta et oppgjør og komme seg videre. 
hva ønsker du? Hva trenger du? 
livet er for kort til å dvele med det som er skjedd for hundre år siden. 
å bli mobbet er kjipt, men det er ikke deg det er noe galt med. 
bare å heve hodet og jobb hardt for å nå de målene du vil 
 

Anonymkode: 33844...c8c