BUP skylder på meg!

[AnnePåLande]

Carrot skrev (6 timer siden):

 

Utfordringen med å bli ansvarliggjort er at man ofte føler det som et angrep, slik TS gjør. Hun ser jo ikke selv hvilken utfordringer hun evt har eller ikke har kun basert på hennnes svar i denne tråden... 

En person som ikke et øyeblikk en gang tenker "kan dette stemme? Kan jeg være en del av problemet?" vil aldri komme noe videre, desverre.. 

Ja, hun ser ikke hvilket ansvar hun har med tenke på datterens psykiske helse.

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (21 timer siden):

Signerer dette. Vi ble henvist hjelp pga at barnet hadde kraftige reaksjoner etter massiv mobbing. Skolen og helsesøster ville fraskrive seg ansvaret for at skolen ikke hadde stoppet mobbingen og ville ha det til at barnet var autist og at det derfor var helt naturlig at barnet falt utenfor sosialt og at de ikke var å laste for problemene barnet fikk som følge av mobbingen. Da vi kom til BUP ble vi informert om at barnet hadde en autismediagnose før de hadde innhentet noe som helst informasjon fra oss. Vi snakker om et friskt barn som de ville sette en alvorlig diagnose på. Vi har fått hjelp privat for PTSD og videre samtaleterapi. Vi har også fått utelukket at det feiler barnet vårt noe. Enkelte BUP-avdelinger er dessverre totalt inkompetente. Her vurderer vi hvordan vi skal gå videre med dette da vårt møte med BUP var helt hårreisende og vvi må få sagt fra så slike ting ikke gjentar seg. Jeg anbefaler ingen å gå til BUP i dag. Absolutt ingen. Kommer aldri til å sette min fot innom BUP igjen noen gang uansett hva barnet måtte slite med.

Anonymkode: cf835...fc8

Oi. Dette minner om barndommen min. Har hatt mye negative erfaringer med å vokse opp med diagnosen. Skummelt hvor unyanserte noen av de som setter diagnosene er. Takk for at dere kjempet for barnet deres❤️

Anonymkode: da978...275

[AnonymBruker]

Selvinnsikt ts, det er en fin ting. Eller taklet du ikke de svarene du har fått? Du forventer at barnet ditt skal ta alt så bra selv om hun har det vondt, men det gjelder visst bare henne? Siden du har forduftet fra tråden. 

Anonymkode: eea98...f9a

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (23 timer siden):

Dattera mi sliter psykisk og har gjort det i mange år. Hun får hjelp av psykolog, men jeg syntes ikke det blir bedre, og syntes helt ærlig psykologen hennes virker veldig useriøs. Hun snakker henne etter munnen og bare diller med henne. Hun blir jo ikke bedre av det. 
 

Hun Psykologen virket utrolig forståelsesfull, helt til hun kom til meg. Nå er det ikke grenser for hva galt jeg har gjort og all psykisk sykdom min etter har er visst min feil og en «traumerespons». Jeg prøvde å si at vi er vel alle selv ansvarlige for vår psykiske helse, og det er ikke hvordan man har det, men hvordan man tar det, men hun var helt låst på at alt var min feil. Jeg prøvde å si at jeg har et annet barn som har greid seg helt fint, så den oppdragelsen jeg har gitt kan ikke være helt bort i natta,  men hun bare matet på om at alt var min feil. Blir helt matt, snakk om ansvarsfraskrivelse. 

Anonymkode: 51eb7...93f

Vel nå passer jo hatten…

Anonymkode: 88a6b...9cf

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (1 time siden):

Selvinnsikt ts, det er en fin ting. Eller taklet du ikke de svarene du har fått? Du forventer at barnet ditt skal ta alt så bra selv om hun har det vondt, men det gjelder visst bare henne? Siden du har forduftet fra tråden. 

Anonymkode: eea98...f9a

Ser dere ikke alle som forteller nesten samme historien om hvordan BUP har rota til livet til ungdommene deres her? Jeg bare lurer...

Anonymkode: d3b3e...b9d

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (23 timer siden):

At vi flyttet mye, forholdene jeg har hatt til hennes far og andre, var visst ikke bra. At hun har blitt selvstendig for tidlig bla bla bla. 
 

ts

Anonymkode: 51eb7...93f

Hva tenker du om jeg sier at akkurat hennes personlighet tålte ikke dette. 

Anonymkode: d204e...560

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (15 minutter siden):

Ser dere ikke alle som forteller nesten samme historien om hvordan BUP har rota til livet til ungdommene deres her? Jeg bare lurer...

Anonymkode: d3b3e...b9d

Nummer en:har du egentlig lest hovedinnlegget og  holdningene til Ts ?

Nummer to :jeg vært tilknyttet bup  hele barndommen min og har møtt mange barn og unge via systemet oppe til og jeg er ikke enig i at bup ødelegger livene

Anonymkode: 88a6b...9cf

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (23 timer siden):

Dattera mi sliter psykisk og har gjort det i mange år. Hun får hjelp av psykolog, men jeg syntes ikke det blir bedre, og syntes helt ærlig psykologen hennes virker veldig useriøs. Hun snakker henne etter munnen og bare diller med henne. Hun blir jo ikke bedre av det. 
 

Hun Psykologen virket utrolig forståelsesfull, helt til hun kom til meg. Nå er det ikke grenser for hva galt jeg har gjort og all psykisk sykdom min etter har er visst min feil og en «traumerespons». Jeg prøvde å si at vi er vel alle selv ansvarlige for vår psykiske helse, og det er ikke hvordan man har det, men hvordan man tar det, men hun var helt låst på at alt var min feil. Jeg prøvde å si at jeg har et annet barn som har greid seg helt fint, så den oppdragelsen jeg har gitt kan ikke være helt bort i natta,  men hun bare matet på om at alt var min feil. Blir helt matt, snakk om ansvarsfraskrivelse. 

Anonymkode: 51eb7...93f

Syntes psykologen gjør rett. Det virker til at du ikke tar noe ansvar og at du syntes din datter kan skylde seg selv, og bare ta seg sammen fordi alle andre gjør det. = at det er noe galt med henne.

Anonymkode: 9ba5c...cc9

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (1 time siden):

Ser dere ikke alle som forteller nesten samme historien om hvordan BUP har rota til livet til ungdommene deres her? Jeg bare lurer...

Anonymkode: d3b3e...b9d

Så da kan ikke ts stå ansvarlig for at ungen sliter? Lol, neivel 

Anonymkode: eea98...f9a

[AnonymBruker]

KrXs skrev (23 timer siden):

TS jeg råder deg til å ikke søke hjelp her på kg når det kommer til BUP eller BV. det er et minefelt med drittkasting. 

var du ikke psykisk syk så blir du det av dette.

Tuller du? Hun har jo null selvinnsikt 

Anonymkode: b39fc...8c3

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (På 29.6.2022 den 19.36):

Åpen for at alt som er falt i livet hennes er min feil!? Blir hun friskere av det? 
 

ts

Anonymkode: 51eb7...93f

Ja, det kan hun faktisk bli friskere av å høre om det er det hun trenger å høre.

Anonymkode: 9d8f8...c23

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (På 29.6.2022 den 18.27):

Det varsko det vi skulle gjøre nå, men hun psykologen skylder jo bare på meg. Hva hjelper det? 
 

ts

Anonymkode: 51eb7...93f

Hun tenker kanskje at din levemåte ikke har vært helt bra, og vil gjøre deg obs på dette. På den måten kan du endre deg og tenke på hva som er best for din datter, slik at hun har set best mulig. Å flytte mye og bryte opp venner, nye stefedre som hun rekker å bli glad i før det blir slutt.. osv. dette er ikke bra for barn. Problemene hennes er ka skje sammensatt.. men det virker som du har tenkt på deg selv når du har valgt å flytte mye og ha ulike menn.. dette preger barna mer enn du aner. 
det er nok dette hun prøver å si noe om. Din datter har fortalt psykologen hva hun synes er vanskelig og det bør du ta på alvor. 
Det kan være vondt å få en slik tilbakemelding, men bup tenker på din datter. Og det bør du også gjøre 

Anonymkode: 485d3...cf5

[lillevill]

Det som er det normale innen en nær relasjon, når noen er såret , er at man sier, hei, jeg er lei meg, jeg har slitt så mye med at vi flyttet flere ganger. 

Og det normale er a lytte empatisk og si unnskyld. Ikke forvente alt at blir fiksa, men at det hjelper å SE den andre i følelsene de har fordi man elsker jo dem.

Da kan man si å, du ble jo veldig påvirket av det, det forstår jeg nå. Det er vondt å innse det, men det er så bra at du sier ifra. Jeg beklager at vi flyttet så mye. Jeg ser jo at det har påvirket deg negativt. Fint at du sier det, sånn at jeg kan si unnskyld for at vi ikke landet mer på et sted. Skulle ønske vi hadde forstått det, da. Vi gjorde jo så godt vi kunne når du var lite , selv om jeg ser nå at vi ikke så deg godt nok i det. Bra du sier det nå. Kan du fortelle mer om hva du føler? Vil gjerne forstå deg vet du. 

 

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (På 29.6.2022 den 19.36):

Åpen for at alt som er falt i livet hennes er min feil!? Blir hun friskere av det? 
 

ts

Anonymkode: 51eb7...93f

Nei, men hun møter forståelse og en unnskyldning og slik kan de være lettere for henne å forstå at det ikke er hennes feil og at mye var årsaker hun ikke kunne råd over og slik kan livet og deres relasjon bygges opp. Men du slår meg ikke som typen som er åpen for det..? 

Anonymkode: 664c9...25f

[KatyP]

Det er helt riktig at man ikke kan endre fortiden. Men fortiden og de valg vi tok og som ble tatt for oss er med på å forme oss til personen vi er i dag. Ergo vil det å ikke anerkjenne de sporene fortiden ha satt bidra til å forlenge og i verste fall forverre din datters symptomer. Du har rett ts. Ingen er perfekte, alle foreldre gjør feil, men den største feilen er å ikke innse at visse feil fikk større ringvirkninger. Du skal ikke stilles til veggs eller stå til ansvar. Men du burde anerkjenne din datters problemer og innse at du som mor har en del

i årsaken til disse. Det er uunngåelig all den tid barna er foreldrenes ansvar. Ingen barn og unge skal bære ansvaret for å være syk alene. Eller anses som

roten til problemet. Det er mer komplekst enn som så. Jeg har slitt med alvorlig anoreksi fra jeg var barn til jeg ble voksen. Mine foreldre fikk først beskjed om at de bar ansvaret for deretter å høre fra andre at slik var det ikke. Det var selvsagt dumt å

si det på den måten, men det de gjorde ved å avfeie sin rolle i min sykdom

er både jeg og min psykiater overbevist om

at både forlenget og forverret min sykdom. Når et barn blir sykt må familien sammen jobbe for å endre dynamikken seg i mellom. Anerkjenne følelser, se hverandre på

nytt. Ts. Se din datter, prat og Finn ut hvordan dere sammen kan snu deres tanker og utnytte hennes og din styrke for å sammen bli bra. Vær så snill.

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (På 29.6.2022 den 18.10):

Dattera mi sliter psykisk og har gjort det i mange år. Hun får hjelp av psykolog, men jeg syntes ikke det blir bedre, og syntes helt ærlig psykologen hennes virker veldig useriøs. Hun snakker henne etter munnen og bare diller med henne. Hun blir jo ikke bedre av det. 
 

Hun Psykologen virket utrolig forståelsesfull, helt til hun kom til meg. Nå er det ikke grenser for hva galt jeg har gjort og all psykisk sykdom min etter har er visst min feil og en «traumerespons». Jeg prøvde å si at vi er vel alle selv ansvarlige for vår psykiske helse, og det er ikke hvordan man har det, men hvordan man tar det, men hun var helt låst på at alt var min feil. Jeg prøvde å si at jeg har et annet barn som har greid seg helt fint, så den oppdragelsen jeg har gitt kan ikke være helt bort i natta,  men hun bare matet på om at alt var min feil. Blir helt matt, snakk om ansvarsfraskrivelse. 

Anonymkode: 51eb7...93f

Om du er psykisk syk så kan det være din feil, selv om du tenker at det ikke påvirker datteren din. Jeg selv er oppvokst med en psykisk syk mor og er helt sikker på at jeg ville vært en annen person idag om ikke det var for dette. Har slitt med PTSD og depresjon pga min oppveksts 

Min mor tar offerrolle om jeg tar det opp med hun. Hun har prøvd å ta livet sitt flere ganger, men da søsteren min prøvde å ta overdose klarte hun ikke se at hun som rollemodell har vist at «om livet er dritt tar jeg livet mitt» moral. Skulle ØNSKE bup sa at moren min var skyld i mye 

Anonymkode: f419c...31f

[Rhodiola]

Ryddet for brukerdebatt.

Rhodiola, adm.

[AnonymBruker]

Det er først når du selv ser hvordan ditt liv har påvirket henne at du kan gjøre endringer som er nødvendige. Enten det er endring i levesett eller å snakke med henne og forklare. Psykologen skylder ikke på deg som i at du er dum og teit. Hun påpeker at dette er årsaken for at dere skal kunne klare å jobbe dere gjennom det. Sammen og hver for dere. Du skylder både deg selv og dattera di å jobbe med dette.

psykisk sykdom er arvelig sies det. Ikke fordi det ligger i genene, men fordi miljøet blir giftig. Stadig flytting og konflikter med andre, fører til utrygge barn. Noen takler det bedre enn andre, tåler mer eller bærer det inni seg framfor å vise det. Jeg er selv vokst opp med en psykisk syk mor, og jeg ser hvor mye skader det har gitt meg i ettertid. Jeg er sterk og tøff i trynet, men har til tider slitt så mye innvendig at det gikk utover ungene mine. Ba om hjelp, og har jobbet intenst de siste par årene med meg selv. 

Anonymkode: 6bcb7...ace