BUP skylder på meg!

[AnonymBruker]

Håper noe skjer får stakkar som er vokst opp med sånne holdninger... siden hun er tenåring håper jeg barnevernet gjør med henne som de gjorde med meg å gir henne en leilighet hvor hun kan bo aleine 😊 

Anonymkode: 55580...176

[AnonymBruker]

Psykologen har helt rett. Du kan jo gjerne selv be om henvisning til en psykolog slik at du kan få litt bedre selvinnsikt? Hvis du virkelig vil hjelpe datteren din.

Anonymkode: f72fc...fa3

[AnonymBruker]

17 minutter siden, AnonymBruker said:

Jeg mener at ingen blir bedre av å grave seg ned i fortiden. Hun er ikke barn, hun er ungdom og har slitt lenge. Hvordan hjelper det henne å velte seg i hvor synd det er på henne og alt som har vært så vanskelig for henne? 
 

Jeg kunne sikkert gjort mye annerledes jeg, men så skjer livet, og ting er ikke alltid så lett. Ingen gjør alt perfekt. 
 

ts

Anonymkode: 51eb7...93f

Slik du skriver er det vanskelig å ikke gi psykologen fullstendig rett. Du virker helt bortreist. 

Anonymkode: 095cb...f2f

[AnonymBruker]

Kan det være at psykologen har rett? Har du prøvd å vært åpen for det? Har ikke med å fordele skyld men å forstå hvorfor ting er blitt slik for din datter. Er ikke det jobben til psykologen? Tror du bør gå mer inn i deg selv og prøve å vise forståelse. Ingen som trenger å «dulle» men prøve å forstå-hvis ikke kan du ikke hjelpe henne. Og jeg er mamma til 3, de er himla ulike og selv om oppdragelsen er lik på mange måter er måten jeg kan snakke til de på veldig ulik.

Anonymkode: 664c9...25f

[AnonymBruker]

Sånn som du ordlegger deg så tyder det på at psykologen har rett. 
Alle som har litt orienteringssans vet at alle barn er ikke like, og dermed så må en justere litt etter enkeltes behov. 
Og hva vet du om hva det andre barnet vil fortelle deg om noen år? 
Jeg greier ikke helt å ta denne tråden på alvor, men om dette stemmer så har du en ting å gjøre : 

Ta deg sammen og legg deg flat og still opp for datteren din. 
Du trenger å justere omsorgsevnen din

Anonymkode: 9b589...f46

[AnonymBruker]

Min tenåringsdatter har akkurat begynt på BUP fordi hun har selvmordstanker og sliter med å finne meningen med livet.

Hadde BUP sagt at noe av dette hadde årsak hos meg/oss, så hadde vi jo gått i oss selv.

Jeg er ganske sikker på at vår datter ikke kan "ta seg sammen" noe mer enn om hun hadde brukket en fot... Og det har jeg formidlet til henne også. At man kan bli syk både i kropp og i "sjel", og at det er helt riktig å søke hjelp for begge deler. Det betyr ikke at jeg diller med henne unødig, men at jeg viser forståelse for at hun synes ting er vanskelig.

Å tenke at det bare kommer an på hvordan man tar det er helt bak mål.... 

Anonymkode: 0f755...38b

[AnonymBruker]

Du har traumer selv TS, stemmer ikke det? Siden du snakker om at en skal bite seg i det og tåle. Hva er det du har måtte tålt? 

Traumatiserte mødre gir ofte traumstiserte barn.

Du har flytta mye og hatt mange forhold. Det kan ødelegge et barn. 

Du er skadet, og nå har du skadet ditt barn. 

Anonymkode: 75ef9...f0c

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (37 minutter siden):

Jeg mener at ingen blir bedre av å grave seg ned i fortiden. Hun er ikke barn, hun er ungdom og har slitt lenge. Hvordan hjelper det henne å velte seg i hvor synd det er på henne og alt som har vært så vanskelig for henne? 
 

Jeg kunne sikkert gjort mye annerledes jeg, men så skjer livet, og ting er ikke alltid så lett. Ingen gjør alt perfekt. 
 

ts

Anonymkode: 51eb7...93f

Hmm… Har du prøvd å snakke med datteren din om at alle opplever kjipe ting, at også du opplevde kjipe ting i din barndom og ungdomstid? Kanskje prøve å dele noen av dine teknikker for hvordan komme seg ut av en vanskelig periode? Og se om dere klarer å finne et fellesskap i det at dere begge har opplevd noen kjipe ting? 

Kanskje kan dere også sammen reflektere rundt hvorfor ting ble som de ble i hennes barndom? Hva ledet frem til at du tok de beslutningene som påvirket henne? Kunne du egentlig gjort ting annerledes, eller hadde du ikke egentlig noe særlig valg pga. omstendigheter, hensyn til søsken, økonomi e.l.? 
Hvis du prøver å forklare hvordan du opplevde en situasjon, så kan hun forklare hvordan hun opplevde situasjonen, og så kan dere kanskje bli enige om at dere opplevde situasjonen forskjellig men at det var vanskelig for dere begge to?

Tror kanskje du bør prøve å få frem at selv om du, direkte eller indirekte, er medvirkende årsak til noen av hennes problemer, så elsker du henne uansett. Og selv om hun opplever at du har tatt noen valg som har skapt vansker for henne, så har du aldri gjort det med ond vilje. Du har forsøkt ditt beste, du er ikke perfekt, men du elsker henne uansett.

Anonymkode: 53fae...566

[Havspeil]

Jeg bare kaster inn en " vær varsom" - plakat på bålet her ! 

Vær så god ❤📢

[AnonymBruker]

Beklager Ts, men de holdninger som du viser i det du skriver her tyder på at psykologen har helt rett. 

Forsøk å stopp opp og ikke gjør deg selv til et offer for angivelige "frekke uttalelser" fra psykologen rettet mot deg. Selvfølgelig handlet det ikke bare om å ta seg sammen eller at det "handler om hvordan man tar det", som du skriver. Sammenligningen med at en søsken ikke sliter er også litt sneversynt. Vi har alle ulike grenser og måter for hvordan man takler de belastninger som vi har rundt oss. Ingen opplever en situasjon helt kliss likt. 

Det vil være nødvendig både for deg og din datter at du ser forbi din krenkelse over å bli pålagt ansvar for å se på din og dine barns historie. Det er den voksnes ansvar å de barna og ikke motsatt, spesielt når de sliter. Se på hvordan du kan støtte og være tilstede for dine barn, selv om de begynner å bli ungdommer og voksne. 

Anonymkode: 3b3b1...4c5

[AprilLudgate]

AnonymBruker skrev (51 minutter siden):

Jeg mener at ingen blir bedre av å grave seg ned i fortiden. Hun er ikke barn, hun er ungdom og har slitt lenge. Hvordan hjelper det henne å velte seg i hvor synd det er på henne og alt som har vært så vanskelig for henne? 
 

Jeg kunne sikkert gjort mye annerledes jeg, men så skjer livet, og ting er ikke alltid så lett. Ingen gjør alt perfekt. 
 

ts

Anonymkode: 51eb7...93f

Men har dere flytter mye da? 
 

Og har du hatt gode forhold til far/andre kjærester?

[ALB]

22 minutter siden, AnonymBruker said:

Du har traumer selv TS, stemmer ikke det? Siden du snakker om at en skal bite seg i det og tåle. Hva er det du har måtte tålt? 

Traumatiserte mødre gir ofte traumstiserte barn.

Du har flytta mye og hatt mange forhold. Det kan ødelegge et barn. 

Du er skadet, og nå har du skadet ditt barn. 

Anonymkode: 75ef9...f0c

Når jeg leste denne tråden tenkte jeg først at TS trollet. Så husket jeg min egen mor, som jeg forgudet, og som innerst inne var et fantastisk menneske - men som var totalt og fullstendig ødelagt av sin egen mor igjen, og ikke evnet å håndtere negative følelser. Hvis jeg hadde fått ei krone for hver gang jeg hørte uttrykket "sånn er livet, det er bare å bite det i seg" hadde jeg aldri måttet jobbe en dag. Hver gang jeg forsøkte å forklare for henne at jeg var lei meg for noe - samme hva det var, om det var en hverdagslig konflikt på skolen eller at hun og faren min krangla - var responsen hennes å himle med øya, sukke og si at det hjelper ingen å grave seg ned, det er bare å bite tenna sammen, gå videre, "ta ansvar for seg selv, det er ingen andre som gjør det".

Resultatet ble to stykk skada unger. Min søster? Tre selvmordsforsøk, rømte hjemmefra som sekstenåring. Jeg har halta gjennom livet - uten at noen merka det (god utdanning og jobb, mann og barn). Men gud som det smalt i sjela når ungen min kom. Fy f**n så forbanna jeg ble på henne og faren min for hvor umodne de var, den manglende selvinnsikten, og det fullstendige fraværet av emosjonell støtte. Gikk to år i terapi etter at jeg fødte, for gud bedre - om jeg gjentar feilen til foreldra mine kommer jeg aldri til å kunne tilgi meg selv.

Hvis du ikke kødder, TS - vær forsiktig. Og prøv å ta innover deg at du er den voksne i relasjonen. Du kan forsøke å unndra deg ansvar, men du er faktisk forplikta til å svelge egen stolthet og være der for datteren din. Det at barn blir syke er absolutt ikke alltid voksnes "feil" - men vi voksne har så definitivt ansvar for å støtte når sykdom rammer. Og med all respekt å melde - det høres ikke ut som du er emosjonelt støttende, på bakgrunn av det du skriver her.

Endret 29. juni 2022 av ALB

[lillevill]

AnonymBruker skrev (1 time siden):

At vi flyttet mye, forholdene jeg har hatt til hennes far og andre, var visst ikke bra. At hun har blitt selvstendig for tidlig bla bla bla. 
 

ts

Anonymkode: 51eb7...93f

Bla bla hva mer da? 

Dette er jo interessant, for din del om du ønsker å hjelpe datteren din. Du er jo en bra person, selv om du kan ha gjort noen feil. Så snakk med henne uten å gå rett i forsvar, bli nyskjerrig. Se din datter i øynene og lytt til henne. Spør hvordan tenker du at dette påvirket deg? Å ja, interessant. Når vi flyttet så ble det mye uro for deg. Og mye arbeid med å tilpasse seg. Jeg beklager at jeg ikke så deg ordentlig i det. Fra nå av kan vi snakke mer om det. Og så lover jeg at jeg lytter og respekterer din mening jenta mi. Er så gla i deg jenta mi. 

Og. Når du er lei deg, hva kan jeg gjøre for deg da?

[AnonymBruker]

Jeg er psykisk ødelagt på flere måter som et resultat av min mors oppdragelse og oppførsel mot meg i årevis. Min mor har null selvinnsikt og ser ikke i det hele tatt at hun var en stor del av det som gjorde meg psykisk syk i tenårene ( som også har blitt med meg videre i voksen alder ). Kanskje du burde gå inn i deg selv du også? 

Anonymkode: f32a9...08c

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (1 time siden):

Jeg mener at ingen blir bedre av å grave seg ned i fortiden. Hun er ikke barn, hun er ungdom og har slitt lenge. Hvordan hjelper det henne å velte seg i hvor synd det er på henne og alt som har vært så vanskelig for henne? 
 

Jeg kunne sikkert gjort mye annerledes jeg, men så skjer livet, og ting er ikke alltid så lett. Ingen gjør alt perfekt. 
 

ts

Anonymkode: 51eb7...93f

Ikke helt lik situasjon som din, men jeg sendte sønnen min til privat psykolog fordi jeg så timene på BUP ikke hjalp noen ting.

Han slet med lammende angst som ikke ble bedre, bare verre. Hos privat psykolog jobbet de målrettet og konkret med hva han skulle gjøre. Ikke bare satt og pratet om alt annet. Ti timer hos privat psykolog og gutten fikk det mye bedre! Da hadde han kastet bort 1,5 år på BUP.

Anonymkode: 3ae86...331

[AnonymBruker]

1 hour ago, AnonymBruker said:

At vi flyttet mye, forholdene jeg har hatt til hennes far og andre, var visst ikke bra. At hun har blitt selvstendig for tidlig bla bla bla. 
 

ts

Anonymkode: 51eb7...93f

Disse tingene kan godt ha bidratt til usikkerhet og vansker for datteren din. Å flytte mye, pluss dine forskjellige forhold har nok skapt usikkerhet og relasjonsbrudd for datteren din. Hvorfor ikke «eie» dette og bidra til forståelse for hennes følelser i stedetfor å legge sten til byrden hennes ved å si at «det gikk bra med den andre, så rart at du ikke har taklet dette.» 

Anonymkode: 073db...a59

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (49 minutter siden):

Kan det være at psykologen har rett? Har du prøvd å vært åpen for det? Har ikke med å fordele skyld men å forstå hvorfor ting er blitt slik for din datter. Er ikke det jobben til psykologen? Tror du bør gå mer inn i deg selv og prøve å vise forståelse. Ingen som trenger å «dulle» men prøve å forstå-hvis ikke kan du ikke hjelpe henne. Og jeg er mamma til 3, de er himla ulike og selv om oppdragelsen er lik på mange måter er måten jeg kan snakke til de på veldig ulik.

Anonymkode: 664c9...25f

Åpen for at alt som er falt i livet hennes er min feil!? Blir hun friskere av det? 
 

ts

Anonymkode: 51eb7...93f

[lillevill]

En del av det å være forelder er jo å ta skikkelig ansvar for å lære ungen gode måter å si ifra om sine følelser. Man må vise interesse når de har en mening om noe. Spørre hvorfor har du det sånn når..og åja, interessant. Fortell mer. Du må ha overskudd til vise dem hvordan man skal fortelle om kjipe ting, og lytte, trøste, spørre hva man kan gjøre når hen har det leit. 

Det du gjør nå, er å vise henne at du ikke tar ansvar, ikke er intressert, ikke vil lytte om noe oppleves som kritikk, av deg, som mor.  ingen er perfekt, men alle er BRA NOK, du er bra nok, til tross for dine feil. Man MÅ være sterk, og vite det som voksen, for å hjelpe ungene sine slik at de kan fortelle. For det er tøft når barnet man elsker så høyt, forteller vonde ting om deg, barndommen. Men man må bare stå i det. Vær sterk.

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (Akkurat nå):

Åpen for at alt som er falt i livet hennes er min feil!? Blir hun friskere av det? 
 

ts

Anonymkode: 51eb7...93f

Er det en ting som er sikkert så er det at hun i hvert fall ikke blir friskere av dine holdninger.

Anonymkode: 88a6b...9cf

[AnonymBruker]

Jeg og søsknene mine er oppvokst med en mor som var delvis ødelagt av oppveksten med sine foreldre. Jeg slet gjennom hele ungdomstiden, ene søskenet mitt fikk en real smell som 26 åring når h*n innså hvordan barndommen egentlig var. 

Anonymkode: d073c...0ca