Dagbok. En ny start

[Helene]

Min mamma er falsk. Hver gang hun kommer til meg er hun kvelende glad for det. Når hun er hos meg ønsker hun å gi meg klem. For meg er dette unaturlig. Hun klemte meg aldri før vi mistet en søster. Hun sa aldri at hun var glad i meg. Jeg kveles.

Har levd hele mitt voksne liv med at mor har vært fraværende.  Mitt voksne liv startet da jeg var 16 år. 

[Helene]

Økonomi. Ikke gå i fellen min. Stol på partneren din. Jeg gjorde ikke det. Jeg var alt for dårlig ang åpenhet. Nå hører deg med til fakta. Mannen logget seg ikke inn i banken på 2 år. Jeg tok meg av alt som hadde med økonomi å gjøre. I et parforhold bør åpenhet være et nøkkelord. Jeg greide ikke det. 

Snakk åpent om økonomi. 

[Helene]

Jeg er i varmere strøk nå. Jeg var i Frankrike på samme tiden ifjor. Å reise ut gir meg ny giv. Hjemme i norge bare pusher dårlig forhold. Venter på svar, venter på behandling. Å reise ut gir meg et pusterom. 

[Helene]

Nå kommer en frustrasjon. Dette hører hjemme i dagboken. Har hatt en nær venninne på besøk. En uke i varmere strøk. Jeg stilte med leilighet, alt hun trengte var en flybillett. Før jeg fortsetter må jeg innrømme, jeg var forberedt på hennes væremåte. Tenkte, en uke klarer jeg. De 2 siste dagene holdt det hardt, men jeg greide å være hyggelig. 

Vi var ute å spiste hver kveld. Noe jeg ikke gjør vanligvis i lengre opphold utenlands. Jeg lager mat selv hjemme. Vi delte stort sett regningen. En dag betalte jeg, neste dag betalte hun. Dette gikk egentlig greit. Så skulle vi ta taxi hjem. Vi betalte annenhver gang. Men, nå de 2 siste dagene ville ikke hun betale. Påsto at hun hadde betalt dagen før. Påsto at hun hadde gitt meg penger til taxi. Jeg lo av henne og sa, nå tuller du. Men fakta er at jeg har nå betalt for 3 taxiturer, tilsammen 18 euro, og hun tror vi har delt. Det er ikke summen jeg reagerer på. Det er småligheten fra min venninne. 
 

Andre dag etter at min venninne kom gikk vi på butikken og handlet. Vi hadde skrevet handleliste på forhånd og planlagt måltider. På butikken leter hun fram masse ting som ikke står på listen. Dette er ting hun pleier å spise, ifølge henne. Dette er blåbær, salte mandler, parmaost og fetaost, balsamico, dressinger, ting som koster en formue her. Dette måtte hun ha. Nå har hun reist hjem, og jeg sitter her med uåpne ting. Ikke brukt. I tillegg, jeg betalte for alt. Der var ikke en tanke engang at hun skulle bidra med penger. Jeg betalte over 60 euro for denne handlingen. Nå sitter jeg med mat jeg ikke spiser til vanlig. Etter denne uken tenker jeg at jeg har ikke råd til å leve det enkle liv, jeg må bruke det min venninne har fyllt kjøleskapet med. 

Nå har min venninne møtt naboene mine og min omgangskrets her i varmere strøk. Her kommer kritikk mot alle. De prater for mye, de er for høylytte, de er brautende. Jeg er enig i at ting ikke er perfekt. Men, disse personene rundt meg er genuint hyggelige mennesker. Når det gjelder prating, ja jeg har et par naboer som snakker masse. Når jeg velger å trekke meg tilbake respekterer de dette. Min venninne har da vært størst i å kritisere enkelte personer som har snakket masse. Hun har da snakket i timesvis om andre personer som prater til enhver tid. Det er nonstop. Skravla går. Hodet mitt blir full. 

Jeg kommet ikke til ordet. Selv da vi fikk kaffegjester. Mennesker jeg omgåes med ofte her. Venninnen skravler. I begynnelsen prøver jeg å ta del i en samtale. Etterhvert tenker jeg, drit og dra. Hun slipper ikke til andre. 
 

Vi har vært ute å spist middag hver kveld hele uken. Hun har flørtet med alle kelnere. Jeg tenker at dette er innafor. Hun er godt gift, men flørting er bare en fin sak. Da kommer hun hjem til mannen med ny giv. Det jeg reagerer på er at damen tror alle flørter med henne, når de bare er hyggelige. Hun tror hyggelig er flørting. Og selvfølgelig snakker hun om dette etterpå, i timesvis  

Hun sa til meg at hun ble flau over oppførselen til en venninne etter en felles middag. Jeg blir flau over min venninnes oppførsel. Hun kritiserer andres oppførsel og væremåte. Dette er ikke jeg vant med. 

Når nå frustrasjonen min har fått utløp. Ja, min venninne er smålig. Men, jeg gjentar dette gjerne neste år. Dette er en person som kjenner meg, som står meg nær. Tenker, neste år kan jeg gjøre ting annerledes. Eksempel, vi lager en felles pott til mat mm. Vi lærer så lenge vi lever. Ingen er perfekte. 

[Helene]

Leser om ptsd her inne. Jeg har slitt i åresvis. For min del handlet dette om kompleks ptsd. Dvs, ikke en episode har gitt dette til meg. For min del, det er mange episoder som en gang endte opp med ptsd. Jeg har opplevd ting gjennom livet, og trodde dette var bearbeidet. Gikk videre alltid. En dag tok dette slutt. Fikk skikkelig merkelige reaksjoner. Jeg skjønte det ikke selv. Ptsd var ikke i mine tanker.

Nå når min venninne har vært på besøk. Hun har skremt meg flere ganger. Dvs, kommet innpå meg uten lyd. Hun påstår at hun laget lyd. Jeg er i ptsd modus. Blir vettskremt over alt. Men, hun har sett dette. Jeg sier, jeg kan ikke noe for det. Jeg kan ikke for mine reaksjoner. Det kommer av seg selv.

Jeg har blitt bedre etter å ha flyttet fra x.  Jeg greide ikke engang å klatre opp på en gardintrapp. Det var 2 steg opp, så ble jeg svimmel. Nå greier jeg å gå til toppen av en gardintrapp. Uten behandling prøver jeg å leve livet som normalt. Jeg greier meg selv som alene. 

[Helene]

Leser her inne om hvordan dele utgifter. Forskjell på inntekter. I dag tenker jeg at jeg burde vært tøffere. Flinkere til å si ifra. Jeg har alltid eid bolig, fra ca 25 års alder. Nå er jeg 55. Hadde en kjæreste gjennom 18 år. Ikke samboer hele tiden. Jeg kom i en situasjon hvor mannen ville gifte seg. Jeg sa nei i løpet at 1,5 år. Jeg tror ikke på bryllup. Dette er ikke meg. Etter masing sa jeg til slutt ja. Han ombestemte seg etter at han fikk kjøpe seg inn. Han fikk da kjøpe seg inn i min bolig. Vi delte 50/50 av kostnader. Jeg tjente halvparten av hans inntekt. Jeg betalte likevel halvparten av utgiftene ang bolig. Vi byttet bolig. Det var takket være min egenkapital at vi fikk lån. Mannen eide ikke en krone. Fakta er at jeg betalte for hans interesser og hobby gjennom år. Jeg tjente i alle år halvparten av hans inntekt. I dag hadde jeg gjort dette annerledes. Man lærer så lenge man lever. I dag eier jeg fortsatt bolig, mens x valgte å leie, og kjøpe dyr bil. Hans valg. 

[Helene]

Jeg har så lyst til å fortelle. Jeg har en så god hverdag i dag. Ja jeg har tunge dager, men jeg har det fint. Et godt liv. Livet går som regel opp og ned. Gode dager, og mindre gode dager. Men i forhold til tidligere, jeg har det godt. 

[Helene]

I dag har jeg vært hos tannlegen. Jeg har nå fått min første fylling. I en alder av 55 fikk jeg mitt første hull. Jeg var dritnervøs. Skalv i stolen. Men, dette var nødvendig. Har aldri hatt tannlegeskrekk. Kanskje ikke så rart da jeg aldri har hatt hull før. Jeg har likevel gått til tannlege 1 gang pr år hele livet. Fått sjekket og renset tennene. Unntaket var under pandemien. Tror hullet kom da. 

Jeg har naturlige veldig gule tenner. Har hatt dette siden barndom, så lenge jeg kan huske. Jeg har aldri hatt komplekser pga dette. Har alltid takket for at jeg har så sterke tenner. Da får de bare være gule. 

Nå er tannlegebesøket over for denne gang. 1 år til neste gang. 

[Helene]

Jeg har migrene igjen. Jeg blir svett av dette. Vondt i høyre tinning alltid. Nå dør jeg ikke av dette. Men det  er jævlig vont. 

[Helene]

Jeg tror at jeg har ett hull til. Tannlegen så ikke dette. Jeg har ikke vondt. 

[Helene]

X ringte meg i går. Første gang på 1,5 år. Jeg hadde bursdag. Han har aldri gitt meg oppmerksomhet. Jeg tror at han savner meg. Jeg savner ikke han. 

[Helene]

Jeg leser om mennesker som får babyer. De skriver visstnok ønskelister til foreldre og svigerforeldre. Hva er dette?  Har skjønt at jeg er gammeldags. Men ærlig talt. Får man barn må man ta kostnadene også. Jeg kjøpte alt barnet mitt trengte, uten hjelp fra foreldrene mine. Min mor kjøpte alt hun trengte til sine barn. Uten hjelp fra noen. Jeg blir noe provosert.  Mener de unge at de skal få hjelp fra foreldre?  Sorry, da er du ikke voksen nok til å få barn. 

[Helene]

Jeg er så glad for at jeg ikke deler et lån på 3 mill i dag. Hadde aldri greid renta, kostnadene. Men x skulle eie enebolig, med DOBBEL GARASJE. Hva gjør man ikke for kjærligheten. Husk nå, jeg betalte 50 % av alle bokostnadene selv om vi kjøpte bolig etter hans ønske. Han eide ikke noe før han ble sammen med meg. Bare minimal kredittkortgjeld og billån. Men vi kjøpte en altfor dyr bolig i mine øyne. Garasje skulle han ha, koste hva det koste ville. Jeg betalte fortsatt for at han skulle få drive med sin hobby. Men da han begynte å totalrehabilitere denne garasjen foran hjemmet vi bodde i, da reagerte jeg. Jeg sa ifra 1 gang, 2 gang, 10 gang. Til slutt flyttet jeg. Det beste valget jeg har gjort på åresvis. Kom fram til at denne mannen kommer aldri til å prioritere andre enn seg selv og sine interesser. Jeg var ferdig med å betale for dette. 

Så jeg sitter i dag med et pent «lite» rekkehus, veldig lite lån, og har det bedre enn på mange år. Dette gjelder psykisk, fysisk og økonomisk. 

Dagens rente hadde tatt knekken på meg. Med 3 mill i lån hadde jeg 4 000 kr til overs pr mnd etter at alle bokostnader var betalt. Dette skulle gå til min andel av mat og drivstoff, lege, medisiner, klær, evt reiser, mm. 

Jeg har nå kommet i en alder at jeg orker ikke, eller klarer ikke dette lengre. Jeg kunne gjøre dette for 30 år siden. Dengang var det billigere å eie enn å leie. Jeg var student i perioder, men også alenemamma uten rettigheter. Jeg gjorde alt for å betale huslånet. Renten dengang var nærmere 6 %. Pga helse endte jeg opp med en utdanning jeg ikke klarte å stå i jobb med. Men jeg klarte alltid å betale for bolig først. Stabilitet betydde alt for meg og min datter. Jeg levde under fattiggrensen i 20 år. 

Der var alltid avslag på søknader om hjelp. Jeg eide, ikke leide. Hadde ekstra legeutgifter og til medisiner. At barnet mitt vokste og trengte ting, ingen interesse hos nav. Skolen dro på klassetur, det er takket min far at datter fikk være med. Har alltid hatten god bank, så fikk gode avtaler på avdragsfrihet. I tillegg kjøpte jeg boliger som steg i verdi. Men min erfaring er at staten Norge hjelper ikke de som prøver å hjelpe seg selv  

Jeg er knallgod på økonomi. Jeg kjenner ingen andre som kunne levd på 300 000 pr år i dag. Uføre må det. 

Det eneste som har hjulpet meg er utleie. Dette var min andre bolig, leide ut en rom til en fattig student. Min tredje bolig fikk jeg bygget en liten sokkelleilighet. Kostet meg 50 000, leide den ut i mange år. Så ble det rekkehus, sokkelleilighet var ferdig. Leide ut til kommunen. Enslig mindreårig fra utlandet. Det fulgte med en klausul om forsterkethybel og oppfølging. Fikk ekstra betalt for denne oppfølgingen. Men dette var ikke min motivasjon. For å beholde min bolig trengte jeg hybelinntekten. Resten av tilskudd brukte jeg på ungdommen. Han ble mitt barn. Kommunen ba jeg om å bli verge, og at jeg skulle ta betaling for vergemålet. Helt uaktuelt å ta betaling for dette. 

Jeg kunne fortalt mer, men nå blir jeg helt spø av tørkestativet. Vinden blafrer litt her, så i øyesynet mitt opplever jeg at noen kommer innå meg eller angriper meg. Jeg greier ikke konsentrere meg. Må fjerne dette. 

[Helene]

I perioder blir ptsd forsterket. Det er litt som migrenen min. I stressende perioder går det knallbra, ikke redd for noe, greier å gjennomføre. Ptsd er litt av det samme. Jeg er alltid på alerten, i stress modus. Jeg har levd stressfullt i 30 år. Detter en kompleks situasjon. Men, etter stresfulle perioder ender jeg alltid opp i depreasjon og migrene. 

Migrenen kan jeg leve med. Du dør ikke av den. Du kaster opp innimellom, dette er ikke en dødelig sykdom. 

Men jeg vet at depresjon r en dødelig sykdom. Dette har jeg opplevd på kroppen flere ganger dessverre. Enkelte gange var det rus. Andre ganget var det en tenåring i oppvekst. Og hagle har jeg erfart. Men, i denne siste, med hagle var første gang i mitt liv av foreldrene inkludere oss vennekrets. Da min beste venninne tok livet sitt skulle alt hysjet ned. Hadde mareritt i åresvis. Men han som skaut seg med hagle, ønsker ikke nevne navn, foreldrene var fantastiske. De inkluderte hele vennegjengen, og dette var ikke falskt. Måten foreldrene inkludere oss venner på har gjort alt for meg. 

[Helene]

Unnskyld. Det begynte med ptsd. Poenget mitt, jeg har mistet flere. Min datter skal ikke miste meg. Jeg er for glad i livet. Det føles ikke alltid sånn. Men, min datter holdt meg opp. Huen skal faen ikke miste mammaen sin. Dette er min motivasjon for hvert avslag jeg får. 

[Helene]

Noen ganger er nok nok. 

[Helene]

Jeg blir så imponert av min far. Dette handler ikke om bedriften han har bygd opp. Han brukte alle sparepengene sine på å kjøpe en feriebolig i utlandet. Han snakker ikke språket. Han kan litt engelsk. Likevel, han snakker med naboer. Lokale folk. De bruker Google translate. Men jeg er så imponert over hva han har fortalt. Han har åpnet opp om alt av alkoholisme, har fortalt om å miste en datter i selvmord. Jeg snakker med disse naboene også. Vi har en nærhet. De har fortalt meg ting om min far når jeg ikke er her. Jeg er skikkelig imponert over kontakten de har fått. Dette ventet jeg ikke fra en mann som er nesten 80 år. 

[Helene]

Jeg tror jeg har vært urettferdig over venninne. Jeg har tenkt og tenkt. Jeg glemmer hvor hun kommer ifra. Jeg har kjent henne siden vi var 7 år. Det jeg observerer i dag er at hun slipper ingen innpå seg. Samtidig prøver hun å finne sin plass. 

Jeg er ikke interessert i å høre om mærker på klær eller om smykkene mine er ekte. Dette er alt hun snakker om. Jeg tror seriøst at hun har et problem. 
Jeg vet ikke hvordan jeg kan hjelpe henne. 

[Helene]

Jeg har gjennom år vært ganske sint på min lillesøster. Hun satte meg nesten på gaten, med et barn.  Nå innser jeg at dette er ptsd som har slått inn. Ja, hun gjorde noen feil. Vi var begge unge. Jeg må la det gå. Hun skjønte aldri hva hun gjorde. Hun var ung og dum. Jeg må la det gå. Det er vanskelig fra min side. Jeg har prøvd å snakke med henne om dette. Å ha et barn å bli satt på gaten. Det kommer aldri en unnskyld fra lillesøster. Så jeg må svelge denne. 

[Helene]

Jeg må tilbake til min venninne. Jeg har prøvd å unnskylde henne. Men fakta er at hun er smålig. Nå tenker jeg ikke nødvendig på ting som skjedde på ferien, men tankegangen hennes. Jeg lever på 300 tusen brutto pr år. Hun lever på 600 tusen pr år, og mannen har 700 tusen pr år. På en måte tenker jeg at de har penger fordi de har gode jobber med god inntekt. På andre måten vet jeg at de har fått forskudd på arv, flere millioner, så de bor i Asker og har ikke lån på bolig. Men det er tankegangen jeg reagerer på. Jeg tror jeg har opplevd og hatt et rikere liv enn henne, selv med begrenset inntekt. Når du ikke vil betale en taxiregning på 6 euro er det noe galt. 

Hun snakker ofte om en periode i livet som var tøft. De levde minimalt. Ja, jeg vet det. De levde minimalt i 5 år. Etterpå kom de seg videre. Jeg sier de da de har vært sammen i en mannsalder. De levde minimalt i 5 år, jeg har levd minimalt i 20 år. Hun prøver å sammenligne. 

Nå har hun bodd i Asker 30 år. Hun tror ikke hun er påvirket. Hun er nordlending i bunn. Men uansett hva hun snakker om kommer det fram merkevarer. Jeg aner ikke hva hun snakker om. Vintersko eller jakke. Vesker mm. Jeg kjøper det som er praktisk og det jeg trenger. Ikke nødvendigvis det billigste, men jeg kjenner ikke til merker. 

Under ferien på 1 uke kom det spørsmål flere gang. Vi pyntet oss før ut å spise. Hver dag når jeg skiftet ørepynt, spørsmål; er det ekte?  

Hun spurte og, når foreldrene dine går bort skal du sikkert overta dette. Jeg hadde ikke tenkt på dette da begge mine foreldre har god helse på sine eldre dager. Hun fikk meg til å tenke. Og jeg kom fram til, ene går bort foran den andre. Jeg vil ikke overta noe. 

Men jeg synes det er stygt at hun spør og tar sånn arv på forskudd. 

Mine foreldre eier masse. Jeg eier min bolig og er fornøyd med det. Som ufør, men har kjempet for jobb gjennom år. Jeg eier bolig som jeg har betalt for selv. Mine foreldre har ikke hjulpet meg med en strømregning engang gjennom 30 år. 

Min venninne er såret og vonbroten , jeg var ærlig og kalte henne smålig. Hun sier at hun ikke har nære venninner som meg. Jeg skjønner det. Hun prøver for mye å passe til. Andre ser henne ikke. Men etter min siste sambo gidder jeg ikke å være snill. Jeg vil være ærlig.