Dagbok. En ny start

[Helene]

Alt vi så var esker. Dette er arven til min datter. Cd plater. Vinyl, dvd. , tegneserier.  Jeg hadde aldri lagt dette som min arv.   Men jeg tenker og. Jeg har ryddet. Men ikke nok. Jeg har ikke mengder av esker. For meg er dette unormalt. 

[Helene]

Jeg ser hva faren til min datter har étterlot henne. Og jeg tenker ´ jeg skal brenne personlige brev.  Men jeg prøvde å skrive gjennom Å r. 

[Helene]

Datter fikk se hva jeg har prøvd å gjort. Ha kontakt med sin franske side av familien.  Nå er datter voksen, og hun ser det. Det varmer hjertet. Hun ser omsider hvordan den franske familien har stilt opp for meg, for oss. Far har aldri vært tilstede. Men familien hans har alltid vært der for oss. Husk, jeg var utlending der. Likevel, familien, slekten adopterte meg. De ser meg bedre enn min egen familie. Er nok fransk i mitt hjerte. 

Men i etterkant, jeg er sint. Han har kjøpt over 2000 cd, men aldri betalt en krone for sin datter. Å få dette mitt i fleisen var tøft. Jeg visste at mannen var syk, skjønte ikke hvor syk. Hàn forlot meg får år siden. Har alltid prøvd å beskytte datter. Har ikke snakket stygt om faren. Men mine følelser har vært vanskelig. Min egen familie har aldri skjønt hvordan dette har gått inn på meg., hvor vanskelig det var. Alt kom rett i trynet nå. Hele fortiden. Ting jeg egentlig har lagt bak meg. Nå må jeg forholde meg til fortiden. Men den den franske familien. Helt fantastisk.  

[Helene]

Siste ukene har vært krevende og vanskelig. Først fikk vi beskjed om at mannen var funnet død. Så måtte vi vente 2,5 uker på obduksjonsrapport. Deretter kunne begravelsen planlegges. Først da reiste vi nedover. 

Du går i beredskap i en sånn periode. Du venter, men vet ingenting. Det eneste vi kunne gjøre var å sende over papirer på at min datter er enearving, at hun var datter til avdøde. Nå har jeg papirer på alt. Underskrift på farskap, fransk fødselsattest og statsborgerskap. Så dette er bare en papirmølle når noen dør. Takk og lov for onkel og tante. De har tatt seg av alt der nede. 

Men jeg fikk en psykisk reaksjon i etterkant. Jeg kollapset. Sov i 5 dager i strekk, med mareritt til enhver tid. Like trøtt hver morgen som da jeg la meg. Og dette inkluderer 2 timer ettermiddagshvil. Det eneste jeg gjorde første uken etter hjemkomst, mate kattene og litt meg selv, deretter sove. Nå har det gått noen flere dager. Har greid å tømme kofferten og rydde unna denne. Vasket alt av klær, og fått de inn i klesskapet. Har brukt noe tid på matlaging. Dette handler om å gjøre ting jeg liker, og slippe å tenke. 

For meg er dette et nytt traume. Da datter vokste opp, vi hadde 200 kr pr uke til mat. Nå er datter voksen men kom i en vanskelig situasjon da hun jobbet i utlandet i flere år. Ved retur til Norge hadde hun ingen rettigheter. Måtte, ønsket å ta vare på henne. Her snakker vi avslag om sosial hjelp. Begrunnelsen, din mor kan betale for deg. Men meg som mor lever på en alminnelig inntekt, kr 160 000. Brukte alt av sparepenger. 

Så kommer jeg inn til disse oppbevaringsboksene til datters far. Jeg fikk sjokk. Her har jeg trodd i alle år at han levde som oss, ting gikk rundt, men ikke rom for utskeielser. Igjen, jeg fikk sjokk. Fikk dette mitt i fleisen. Faren har alltid tatt vare på seg selv. Han har verdier for mange penger, men ikke 1 krone har gått til sitt barn. 

Jeg er bare sint. 

[Helene]

Lærte en ting. Tenk over hva du etterlater. Jeg har noen private brev. Kommer til å brenne dem. Ellers er det bare ting og tang. Selg eller kast. Det er bare ting. 

[Helene]

Nå har det gått et par uker siden denne opplevelsen. Jeg har landet litt. Er fortsatt sint, men personen er død, så det hjelper ikke å være sint. Nå må jeg bare godta dette og handle deretter. Situasjonen ble veldig intens. En ting at mennesket er død, men arven han etterlot er under enhver kritikk. 

Jeg følte ikke tristhet da jeg fikk beskjed om hans bortgang. Har vært ferdig med han i 25 år. Han fulgte aldri opp sin datter og betalte aldri en krone for henne heller. Jeg valgte etter hvert å kutte ut han, men har hele tiden hatt god kontakt med hans familie. Det er min andre familie. Der far ikke stilte opp, der var onkel, tante, søskenbarn. De har alltid vært der for oss. 

Nå venter opprydding. Onkel sa, vi tar disse ting hjem. Min datter sa, nei. Hun tar ansvar. Du kan ikke selge ting fra landsbygda, du må være på i en større by. Her snakker vi om verdier. Min datter er fornuftig. Om hele samlingen blir flyttet til bygda, det tar en evighet å få solgt dette. I en større by, kan få solgt dette til en samler eller en butikk. 

Her snakker vi om 3000 cd plater. Tegneserier med hardperm. Serier. DVD, har ikke oversikt. 

Dette er arven etter far. 

[Helene]

Ønsker å snakke om andre ting. Men denne situasjonen har tatt mye av min oppmerksomhet. Der er etterarbeid. Hva skal gjøres med urnen?  Hvordan får man tømt lagrene? Dette får man til å tenke. Hva har jeg?  Det er ting. Nå har jeg allerede spurt min datter om hun ønsker sølvtøyet mitt. Hun sa nei, så tenker at jeg selger dette. Hun kommer til å arve et komplett middagsservice. Resten er ting og tang. Selg eller gi bort. Møbler, selg eller gi bort. Det eneste jeg har affeksjonsverdi for er spisestuen etter mine besteforeldre. Her snakker vi om skap, skjenk og spisebord. Fra tidlig 50 tall. Men om datter ikke vil bruke dette, selg eller gi bort. Dette er bare ting. Affeksjonsverdi betyr ingen ting når man er borte. 

Da jeg var i begravelsen følte jeg ingen sorg. Sikkert fordi jeg har tatt farvel med mannen for mange år siden. Men dødsfallet reiser flere spørsmål enn svar. Nå har jeg mistet 1 nær og 1 ikke nær i løpet av de siste 10 år. Jeg tenker ikke på egen dødelighet, men tenker på arven etter meg. Eier noen ting av verdi, men ting betyr ikke noe i en sorgprosess. 

Det irriterer meg at hodet er fullt av disse tingene. Det må ut, ellers blir det sittende. Heldigvis er det vår i luften. Flere lyse dager. 

[Helene]

Endelig noe annet å snakke om. Pus nr 3. Hun er yngst, men sjef over guttene. Skikkelig utfordrende. Skarp som fy. Jeg gav henne et leketøy. La godsaker i denne leken. Det tok henne 2 minutter for å fra fram alt. Hun er skarp.  

Jeg ble advart på forhånd. Jenta banket sine brødre.  Som kattunger.   Jeg elsker denne katten. Hun utfordrer meg hver dag. Om du kommer til mitt hjem, skapdører er oppe. Skuffer er åpne. Det er pus som kjeder seg, og går løs på skuffer og skap. Jeg er ikke redd for skuffer og skap. Pus holder meg i livet. 

[Helene]

Ser på Osl 24-7  . Dette er nok en reprise.  Kan huske for flere år siden. Det var kaos på flyplassen. Pga vær. Så en ansatt som prøvde veldig å hjelpe folk. Det var ikke synd på meg. Jeg dro hjem til min venninne og sov over en ekstra natt. Men dagen derpå så jeg denne mannen igjen. Lurer på om han sovet denne natten. Jeg snakket med han. Jeg sa, jeg så deg i går kveld, jeg så at du jobbet.  Så var han der om morgenen og. Jeg ble omboket. Vær kan man ikke gjøre noe med. Men jeg husker denne mannen. Han gjorde alt for å hjelpe. 

[Helene]

Hvordan la en katt gå.  Bare tanken på dette gjør meg vondt. Men, jeg må la gamlepus gå. Han har blitt dement. Han slår sine medkatter. Biter og slår. Dette er ikke min katt fra gjennom år. Må la han gå. Dement. 
 

[Helene]

Dette er min dagbok, så mye handler om meg og mine tanker. Tanker som jeg aldri kunne delt med min familie. De tror jeg er gal uansett. For å ha følelser. 

I hverdagen er jeg sosial.  Kommer godt overens med mennesker. Jeg er god på folk. En av mine styrker. Har jobbet i Fretex i 10 år nå. Da møter du forskjellige mennesker. Noen er på arbeidsavklaringspenger, noen er på prøve etter kriminelle ting. Jeg prøver å se personen. Ok, der var ikke en person jeg kunne hjelpe. Det var da 1 person på 7 år. Men må få styrke de som har gjennomført dette programmet. Dette mennesket tok sin straff på alvor. Han fikk samfunnsstraff. 
 

 

[Helene]

Ser på Politi. Sikkert reprise.  De fant nettopp et menneske som har ligget død noen dager. Dette er nær min situasjon. Min far til mitt barn lå hjemme i 2 uker.  Hjerteinfarkt. Det gikk fort, men mannen lå alene i  2 uker.  Heldigvis skjønte nærmeste familie at noe var galt.  De ringte og ringte.  Til slutt dro de innom. De bor ikke der mannen bor. Brannvesenet måtte bryte seg inn. Nå var denne mannen politi. Godt likt, god i jobben sin. Men dette var ikke hans personlige liv. God utad, godt likt. I begravelsen møtte sikkert 50 mennesker opp. Han var en godt likt mann. 

Jeg tror dette var godt for min datter å se. 

[Helene]

Må bare si, har aldri blitt seksuelt misbruk.  Min far var alltid ryddig. Mor derimot drev med psykisk terror. Manipulert overalt. Vi fant dette ut etter hvert. Når jeg sier vi, er det mine søsken og meg.  Hun sier en ting til min søster, noen andre ting til meg. Nå har vi søstre lært å snakke sammen.  Så det mor sier, tar vi med en klype salt. Hun lyver ut i fra enhver verden. Sånn er det bare. 

[Helene]

I dag er jeg lei meg. Må la gamlepus gå. Har time for de 2 andre i uken, vaksine. Men må gamle pus gå. Han er dement. I tillegg, han elsket å bli børstet. Nå er hele kroppen hans fylt med vorter. Fikk fjernet dette for 2 år siden, men dyrelegen sa, dette kan komme tilbake.  Ja, det kom tilbake.  Pus vil ikke børstes i dag. Tror det gjør vondt. Han elsker at jeg pusler med pelsen hans. Dette er pus som ligger i armkroken til enhver tid. Han har det ikke godt selv. 

[Helene]

Å kvitte seg med ting. Er klar for å kvitte meg med ting. Ting er bare ting. Ønsker ikke at datter skal sitte igjen med opprydding. Jeg lever godt fortsatt. Men eier ting jeg ikke bruker. Eksempel, 4 esker med bilder.  De står i boden. Bildene er i hodet mitt. Datter trenger ikke å sortere sånne ting. Det er nostalgi. Fortid. 

Nå har jeg veldig god oversikt over mine eiendeler etter siste flytting. Jeg visste ikke hvor jeg skulle flytte eller hva jeg trengte. Tok med alt jeg eide. Pakket alt i boden, hvor åpnet 1 eske i gangen. Åpnet en eske hver uke. Så, hva trenger jeg. Har sikkert gitt bort halvparten av det jeg eide. Ting jeg ikke trengte. Var på. Savner fortsatt ikke det jeg gav bort. Unødvendige ting. Hadde samme rydding i klesskapet og ang sko. Har en bolig med masse skap.

 Jeg har valgt det minste rommet i huset, med det minste skapet. Dette er et bevisst valg. Trenger ikke fylle boligen med ting jeg ikke trenger. Et skap og en kommode er nok for meg. Kanskje har det noe med mine foreldre å gjøre. De eier enebolig og har klær og eiendeler overalt. Jeg er ikke sånn. 

Jeg rydder i skapet hvert år. Hva har jeg brukt de siste 2 år, hva kan jeg gi bort. I kommoden er det kun undertøy. Så der er skapet jeg kan tømme. Gi bort. 

[Helene]

Tanker. Min datter har valgt å gi sin onkel og tante frihet til å gjøre ting. De har nå tømt lagrene etter faren/bror. Hva kan min datter gjøre fra Norge?  Det jeg er redd for er at familien fyller opp eget hjem med X sine eiendeler. De gjør alt for familien.