Bør vi flytte?

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (5 minutter siden):

Fullstendig enig i dette - for en 9-åring som har gått 3-4 år på skolen og kjent vennene sine der i noe som føles som en evighet, vil flytting, særlig så langt vekk som til et annet land, være en katastrofe.

Et helt år er en evighet for et barn, og gjør ikke tapet av etablerte vennskap mindre for 9-åringen. I mine øyne er dette noe man burde ha tenkt på før 9-åringen begynte på skolen; noen barn er sosiale, og kan lett finne seg til rette på nye steder, mens andre føler at de får livet rykket opp med røttene ved en flytting, og kommer ikke over tapet; det er ikke få barn som har blitt kroniske mobbeofre på et nytt sted, mens de var omringet av venner på det gamle.

For min del flyttet vi da jeg var 10, men jeg fikk heldigvis fortsatt gå på den gamle skolen selv om skoleveien ble mye lenger; bytte av skole ville vært total krise for min del, og det ville ikke ha forundret meg over dersom jeg ville bli mobbet på den nye skolen.

Anonymkode: 6eea8...fb6

Merker at når jeg leser disse negative innleggene så vil jeg bare ta med ungene langt vekk fra Norge og nordmenns negative mentalitet!

Anonymkode: a4698...5b7

[AnonymBruker]

Først vil jeg si at det høres ut som dere ønsker å flytte og at det høres 100 prosent riktig ut for dere! Det eneste jeg hadde bekymret meg for, var mine foreldre som var igjen i Norge, og som ikke blir yngre. Jeg kommer også fra en liten familie. Vet mine foreldre hadde tatt det utrolig tungt, og jeg vet ikke om jeg selv hadde klart det. Men å være tvil i flyttingen generelt, nei, overhodet ikke!  

Anonymkode: b8351...96b

[AnonymBruker]

Har lurt på det samme, altså å flytte til mannens land som er Portugal. Vi lander på nei så lenge ungene er små, hovedsakelig på grunn av mine foreldre som har et fantastisk forhold til barnebarna. Dessuten vil vi kanskje ha flere barn, og da vil jeg definitift få de i Norge på grunn av foreldrepermisjonen. 
 

Når ungene er store flytter vi nok, i hvert fall deler av året om jobbene våre tillater. Så sånn sett er det bare ca 20 år vi «må» bo her. Om det skulle komme en god jobbmulighet før det kommer det an på situasjonen og om ungene vil. 
 

Men, mitt inntrykk er at i den livsfasen vi er i, hvor mer eller mindre alle har små barn, ikke er den mest sosiale fasen av livet uansett. Vi har i hvert fall absolutt knapt med tid i hverdagen til ekstra.

Anonymkode: 87a8a...9f8

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (11 minutter siden):

Fullstendig enig i dette - for en 9-åring som har gått 3-4 år på skolen og kjent vennene sine der i noe som føles som en evighet, vil flytting, særlig så langt vekk som til et annet land, være en katastrofe.

Et helt år er en evighet for et barn, og gjør ikke tapet av etablerte vennskap mindre for 9-åringen. I mine øyne er dette noe man burde ha tenkt på før 9-åringen begynte på skolen; noen barn er sosiale, og kan lett finne seg til rette på nye steder, mens andre føler at de får livet rykket opp med røttene ved en flytting, og kommer ikke over tapet; det er ikke få barn som har blitt kroniske mobbeofre på et nytt sted, mens de var omringet av venner på det gamle.

For min del flyttet vi da jeg var 10, men jeg fikk heldigvis fortsatt gå på den gamle skolen selv om skoleveien ble mye lenger; bytte av skole ville vært total krise for min del, og det ville ikke ha forundret meg over dersom jeg ville bli mobbet på den nye skolen.

Anonymkode: 6eea8...fb6

Det er slettes ikke sikkert! Hjelpe meg, det er da mange som har flyttet i barndommen, uten at det har ødelagt noen!?! Jeg flyttet selv da jeg var 10 år til et helt annet sted! Ingen problem, ikke for min bror heller. I TS sitt tilfelle, er jo far derfra og de har familie og venner der, Hr vært der mye, så det blir ikke «veldig fremmed»….. Krisemaksimering, altså!

Anonymkode: b8351...96b

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (8 minutter siden):

Merker at når jeg leser disse negative innleggene så vil jeg bare ta med ungene langt vekk fra Norge og nordmenns negative mentalitet!

Anonymkode: a4698...5b7

Du vet, folk som gjetter og tror, men ikke har peiling 😕 

Anonymkode: b8351...96b

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (4 minutter siden):

Først vil jeg si at det høres ut som dere ønsker å flytte og at det høres 100 prosent riktig ut for dere! Det eneste jeg hadde bekymret meg for, var mine foreldre som var igjen i Norge, og som ikke blir yngre. Jeg kommer også fra en liten familie. Vet mine foreldre hadde tatt det utrolig tungt, og jeg vet ikke om jeg selv hadde klart det. Men å være tvil i flyttingen generelt, nei, overhodet ikke!  

Anonymkode: b8351...96b

Ja jeg tenker jo på mine foreldre og det holder meg tilbake. Men jeg har søsken, heldigvis. Så utrolig vanskelig dette her. Men det  føles så feil å gå glipp av et mer lykkelig liv, pga det. 🙁

Anonymkode: a4698...5b7

[regine]

Nå er ikke jeg noen motstander av flytting, selv med barn i skolealder. 

Men du må tenke over at det å være på ferie et sted er noe helt annet enn å bo der. Selvsagt har venner/bekjente tid til dere når dere er der på ferie! Det skulle på et vis bare mangle - når dere er der, vil jo folk prioritere å treffe dere, nettopp fordi det ikke er hele tiden. Dette vil bli helt annerledes når dere er der på heltid. Da er det ikke så viktig å prioirtere dere akkurat nå, det kan gjøres neste uke, neste måned eller enda lengre fram i tid. Det blir også annerledes for dere selv på nytt sted når begge er i full jobb, da har dere jo heller ikke allverdens tid til å være sosiale. 

Det er også viktig å tenke over de trygderettslige implikasjoner av å emigrere. Ikke fordi Norge er best i verden hva gjelder rettigheter etc, men fordi det er viktig å vite hva de økonomiske konsekvensene blir. Dere må vite hvordan en utflytting påvirker deres rettigheter i Norge, og det må dere selv sjekke grundig med NAV. Og hva/hvordan fungerer dette i det nye landet, altså hvordan opparbeider man seg rettigheter, hva er inkludert i skattetrekket etc. Flytter man permanent til utlandet så betyr det at man ikke kan returnere til Norge og tro at man har samme rettigheter som om man har bodd her hele tiden. Igjen - ingen grunn til IKKE å flytte, men noe som må sjekkes ut ordentlig. Dere må ikke TRO dere må VITE. 

Personlig ville jeg nok gått for det, det går an å si at vi flytter for 1-2 år, og så tar vi en helhetsvurdering av situasjonen. En flytting MÅ ikke være for alltid, uansett hvor dere flytter. 

Det er også et poeng at selv om dere pr nå ikke har allverdens omgangskrets der dere bor, så betyr ikke det at dere IKKE vil ha dette når ungene blir store/flytter ut. Ting endrer seg og den sosiale situasjonen i dag vil ikke nødvendigvis være den samme om 8-10 år. Det tar tid å bygge sosiale relasjoner, iallfall i voksen alder, så det å flytte fra et sted hvor man har en tilknytning og dermed mulighet til å bygge videre relasjoner, vil iallfall gjøre at dere ikke har særlige relasjoner hvis dere skulle velge å returner. 

Som sagt - jeg mener IKKE å høres negativ ut til flytting, men mener dere må ha et realistisk syn på det. Det er ikke sikkert alt blir bare fløte på et nytt sted heller, men det er altså ingen grunn til ikke å flytte. 

 

[Ulven]

12 minutter siden, AnonymBruker said:

Merker at når jeg leser disse negative innleggene så vil jeg bare ta med ungene langt vekk fra Norge og nordmenns negative mentalitet!

Anonymkode: a4698...5b7

 

3 minutter siden, AnonymBruker said:

Du vet, folk som gjetter og tror, men ikke har peiling 😕 

Anonymkode: b8351...96b

Men noen av oss har faktisk peiling. Vi har flyttet. Og vi opplevde ikke dette som noe positivt. Jeg har ikke en negativ mentalitet bare fordi jeg en annen mening enn dere/deg. 

Som en over påpekte burde dere ha flyttet før barna begynte på skolen. Nå er de godt etablert og det er ikke sikkert en flytting vil gå så knirkefritt som flere her synes å mene. Jeg vet iallefall at den flyttingen jeg måtte gjennom ikke var positiv på noen som helst måte for meg. Den var positiv for mine foreldre, men for at de skulle få den opplevelsen de ønsket, måtte de ofre meg og mine behov. Det sier, og sa, mye om deres prioriteringer som foreldre.

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (17 minutter siden):

Merker at når jeg leser disse negative innleggene så vil jeg bare ta med ungene langt vekk fra Norge og nordmenns negative mentalitet!

Anonymkode: a4698...5b7

Men det er jo bare å flytte. Du spurte om andres mening, og da må du jo regne med at ikke alle er enige med deg. 

Vi sitter alle med forskjellige erfaringer, og svarer jo ofte ut fra det. 

Jeg flyttet aldri i barndommen,  så har ingen slike erfaringer. Jeg tenker likevel at det helt sikkert går fint å flytte. Dere har venner og familie der, dere får jobb, barna deres er sosiale og godt likt, de kan språket. Menneskene i dette landet er mye hyggeligere enn her, og helsevesenet er betydelig bedre.. hva holder deg egentlig igjen?? 

Høres jo ut som et fantastisk flott land å flytte til, så jeg hadde ikke tenkt et sekund på det. Hadde jo vært moro å vist hvilket land, så jeg også kan vurdere det.😊 

 

Anonymkode: e9333...d09

[AnonymBruker]

Hva med å legge det frem som et prosjekt over 2 år feks? Har selv flyttet 200 mil med 3 barn og de tar lett et år å «falle til ro»..her prioriterte vi at jeg var hjemme de første 5 månedene så de alltid var en hjemme da ungen kom fra skolen-for oss og barna var det en suksess og medførte en ro og trygghet mine trengte-selv om de er utadvendte og «enkle» barn. Når det gjelder det å miste sine trygderettigheter i norge-hvor lenge må man da bo ute av landet? For de er kanskje noe å tenke på?

Anonymkode: cc5ba...c85

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (3 minutter siden):

Men det er jo bare å flytte. Du spurte om andres mening, og da må du jo regne med at ikke alle er enige med deg. 

Vi sitter alle med forskjellige erfaringer, og svarer jo ofte ut fra det. 

Jeg flyttet aldri i barndommen,  så har ingen slike erfaringer. Jeg tenker likevel at det helt sikkert går fint å flytte. Dere har venner og familie der, dere får jobb, barna deres er sosiale og godt likt, de kan språket. Menneskene i dette landet er mye hyggeligere enn her, og helsevesenet er betydelig bedre.. hva holder deg egentlig igjen?? 

Høres jo ut som et fantastisk flott land å flytte til, så jeg hadde ikke tenkt et sekund på det. Hadde jo vært moro å vist hvilket land, så jeg også kan vurdere det.😊 

 

Anonymkode: e9333...d09

Det som holder oss igjen er mine foreldre, som vi har et godt forhold til. Og mitt eldste barn, som trives godt på skolen. Det er viktig for meg, som ikke trivdes spesielt godt selv.
Jada folk får si sine meninger. Og så sier jeg mine 😊

Anonymkode: a4698...5b7

[AnonymBruker]

Ulven skrev (12 minutter siden):

 

Men noen av oss har faktisk peiling. Vi har flyttet. Og vi opplevde ikke dette som noe positivt. Jeg har ikke en negativ mentalitet bare fordi jeg en annen mening enn dere/deg. 

Som en over påpekte burde dere ha flyttet før barna begynte på skolen. Nå er de godt etablert og det er ikke sikkert en flytting vil gå så knirkefritt som flere her synes å mene. Jeg vet iallefall at den flyttingen jeg måtte gjennom ikke var positiv på noen som helst måte for meg. Den var positiv for mine foreldre, men for at de skulle få den opplevelsen de ønsket, måtte de ofre meg og mine behov. Det sier, og sa, mye om deres prioriteringer som foreldre.

Ja jeg skjønner det var dårlig for deg.

Men hvorfor ville dine foreldre flytte? Det er et vanskelig dilemma, for det er viktig at foreldre også har det bra. Hvis man ikke har noe nettverk så tærer det veldig på trivsel, selvfølelse og mye annet. Det vil og barn merke.

Anonymkode: a4698...5b7

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (Akkurat nå):

Det som holder oss igjen er mine foreldre, som vi har et godt forhold til. Og mitt eldste barn, som trives godt på skolen. Det er viktig for meg, som ikke trivdes spesielt godt selv.
Jada folk får si sine meninger. Og så sier jeg mine 😊

Anonymkode: a4698...5b7

Snakket med dine foreldre om det? Kanskje de er i så god form at de enda har mange år de kan feriere over tid hos dere? 
Barn er tilpassningsdyktig- jeg som skriver har flyttet 200 mil med Tre barn-dog-i Norge. Vi reiv tre barn opp fra en og samme skole,bodd i samme hus i 16 år, alle trivdes-men vi voksne trengte litt mere utfordringer og «action»-rett og slett. Barna stortrives, de samme gjør vi voksne og har ikke angrer en dag. Savne gjør vi-men da tar vi oss en liten helgetur..eller får besøk. 

 

 

 

 

 

Anonymkode: cc5ba...c85

[AnonymBruker]

Jeg skjønner ikke hva du lurer på egentlig, flytting høres ut som en total no-brainer. Spørsmålet blir heller hvorfor dere ikke har flytta før.

Anonymkode: 8eae3...1b5

[AnonymBruker]

6 minutter siden, Ulven said:

 

Men noen av oss har faktisk peiling. Vi har flyttet. Og vi opplevde ikke dette som noe positivt. Jeg har ikke en negativ mentalitet bare fordi jeg en annen mening enn dere/deg. 

Som en over påpekte burde dere ha flyttet før barna begynte på skolen. Nå er de godt etablert og det er ikke sikkert en flytting vil gå så knirkefritt som flere her synes å mene. Jeg vet iallefall at den flyttingen jeg måtte gjennom ikke var positiv på noen som helst måte for meg. Den var positiv for mine foreldre, men for at de skulle få den opplevelsen de ønsket, måtte de ofre meg og mine behov. Det sier, og sa, mye om deres prioriteringer som foreldre.

Nettopp.

Spørsmålet er i hvilken grad man ivaretar barnas behov, uten å bortforklare dette med at de "bare er barn" - selv var jeg kronisk mammadalt som liten og sårbar i nye omgivelser; hadde jeg vært den "tøffe" typen som elsker å utforske nye ting, hadde flytting vært noe helt annet. En merkbar talefeil ville også ha utsatt meg for mobbing på en ny skole.

Hvilken mennesketype er 9-åringen det er snakk om; hvordan vil en flytting påvirke barnet ...?

2 minutter siden, AnonymBruker said:

Det som holder oss igjen er mine foreldre, som vi har et godt forhold til. Og mitt eldste barn, som trives godt på skolen. Det er viktig for meg, som ikke trivdes spesielt godt selv.
Jada folk får si sine meninger. Og så sier jeg mine 😊

Anonymkode: a4698...5b7

Du har naturligvis rett til å komme med din mening. Men 9-åringen din er også et selvstendig menneske, som ikke har noe valg dersom du bestemmer deg for noe. Forutsatt at du bodde på et sted der du trivdes og hadde mange gode venner - hvordan ville du ha reagert dersom du en dag fikk et brev fra kommunen om at du ville bli tvangsflyttet til en annen landsdel ...?

Det er der problemet ligger - for de som skriver her i tråden, og hadde vanskeligheter etter flytting da de var barn, var dette noe de ble tvunget til; et barn har ingenting å si når foreldrene bestemmer seg for å flytte.

Anonymkode: 6eea8...fb6

[AnonymBruker]

Det er jo bare å flytte det. Går det bra, som det sikkert gjør, så er ingenting bedre enn det. Blir det totalt feil, så har dere ihvertfall prøvd. 
 

Hopp i det!

Anonymkode: eb960...c47

[fru Alving]

Hvis det er så positivt i dette landet som du sier, så er det vel bare å flytte. 

Jeg ville likevel tenkt over følgende:

Det blir noe annet å bo der fast, ikke sikkert folk er fullt så sosiale og imøtekommende når dere er der hele tiden.

Kan det tenkes at dere ikke er så åpne og villige til å legge inn innsats der dere bor nå? Jeg har selv flyttet etter mistrivsel og må innrømme at jeg nok ikke alltid så "mulighetene" der jeg var, fordi jeg var overbevist om at det var så mye bedre om vi bare flyttet.

Er det noe dere selv kan gjøre for å få mer nettverk? Kanskje det å være åpen om at dere gjerne vil ha et større sosialt liv kan gjøre en forskjell for dere, det er ikke sikkert at folk rundt dere egentlig vet at dere gjerne hadde ønsket det?

Norge er et land uten sidestykke når det gjelder velferd og levestandard. Mulig dette ikke betyr så mye for dere om dere sitter godt i det. Likevel, for mange vil det å flytte til et annet land innebære å senke levestandarden i hvert fall på lang sikt. Hva om noen blir syke, arbeidsledige, uføre eller barna vil ta en lang og kostbar utdanning? I Norge har vi et sponset kulturliv, det betyr at om du går i Operaen så betaler du ikke det som det egentlig koster men sterkt subsidierte billetter.(samme på teater)

Norge er et land med små forskjeller. Det  gjør at barna til en alenemor i sokkelleilighet går på skole sammen med barna til Ricky Rikesen, de blir kjent og vi får et sosialt lim i samfunnet ved at folk stoler på hverandre og identifiserer seg med majoriteten. Slik er det ikke overalt, Storbritannia er for eksempel et land med store og tydelige klasseskiller som går i arv over generasjoner.

Og sist, om du flytter permanent nå så ikke forvent å kunne flytte hjem igjen. Mannen din vil nok ikke ønske det om han kommer til sitt hjemland. Barna dine kommer til å bli innbyggere i dette landet og flytter nok heller aldri tilbake til Norge. Du vil nok også ønske å bo der barna dine bor. Hva om mannen din dør, eller dere blir skilt, er det da der du vil bo og bli eldre?

Høres kanskje ut som om jeg er imot flytting, men det er jeg altså ikke. Jeg synes dere skal gi det en sjanse og bo i landet et års tid, og se om det er vellykket.

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (56 minutter siden):

Snakket med dine foreldre om det? Kanskje de er i så god form at de enda har mange år de kan feriere over tid hos dere? 
Barn er tilpassningsdyktig- jeg som skriver har flyttet 200 mil med Tre barn-dog-i Norge. Vi reiv tre barn opp fra en og samme skole,bodd i samme hus i 16 år, alle trivdes-men vi voksne trengte litt mere utfordringer og «action»-rett og slett. Barna stortrives, de samme gjør vi voksne og har ikke angrer en dag. Savne gjør vi-men da tar vi oss en liten helgetur..eller får besøk. 

 

 

 

 

 

Anonymkode: cc5ba...c85

Det var tøft gjort av dere! Jeg tenker og at mine foreldrene kan feriere over tid hos oss, og vi hos dem. Da sees vi fort ganske ofte likevel. Jeg kjenner litt på det at jeg ønsker et enklere liv, hvor livet er rett utenfor døren med mindre kjøring og reising, enn det vi må bedrive her vi bor. Det er korte avstander og mange tilbud. Alltid noen å snakke med og bedre klima. 
Spennende å høre om dine erfaringer. Jeg hadde nok og vært hjemme til å begynne med så ungene fikk vende seg til det nye. Og så er det jo mulig å reise hjem ganske spontant dersom savnet blir for stort..

 

Anonymkode: a4698...5b7

[AnonymBruker]

fru Alving skrev (27 minutter siden):

Hvis det er så positivt i dette landet som du sier, så er det vel bare å flytte. 

Jeg ville likevel tenkt over følgende:

Det blir noe annet å bo der fast, ikke sikkert folk er fullt så sosiale og imøtekommende når dere er der hele tiden.

Kan det tenkes at dere ikke er så åpne og villige til å legge inn innsats der dere bor nå? Jeg har selv flyttet etter mistrivsel og må innrømme at jeg nok ikke alltid så "mulighetene" der jeg var, fordi jeg var overbevist om at det var så mye bedre om vi bare flyttet.

Er det noe dere selv kan gjøre for å få mer nettverk? Kanskje det å være åpen om at dere gjerne vil ha et større sosialt liv kan gjøre en forskjell for dere, det er ikke sikkert at folk rundt dere egentlig vet at dere gjerne hadde ønsket det?

Norge er et land uten sidestykke når det gjelder velferd og levestandard. Mulig dette ikke betyr så mye for dere om dere sitter godt i det. Likevel, for mange vil det å flytte til et annet land innebære å senke levestandarden i hvert fall på lang sikt. Hva om noen blir syke, arbeidsledige, uføre eller barna vil ta en lang og kostbar utdanning? I Norge har vi et sponset kulturliv, det betyr at om du går i Operaen så betaler du ikke det som det egentlig koster men sterkt subsidierte billetter.(samme på teater)

Norge er et land med små forskjeller. Det  gjør at barna til en alenemor i sokkelleilighet går på skole sammen med barna til Ricky Rikesen, de blir kjent og vi får et sosialt lim i samfunnet ved at folk stoler på hverandre og identifiserer seg med majoriteten. Slik er det ikke overalt, Storbritannia er for eksempel et land med store og tydelige klasseskiller som går i arv over generasjoner.

Og sist, om du flytter permanent nå så ikke forvent å kunne flytte hjem igjen. Mannen din vil nok ikke ønske det om han kommer til sitt hjemland. Barna dine kommer til å bli innbyggere i dette landet og flytter nok heller aldri tilbake til Norge. Du vil nok også ønske å bo der barna dine bor. Hva om mannen din dør, eller dere blir skilt, er det da der du vil bo og bli eldre?

Høres kanskje ut som om jeg er imot flytting, men det er jeg altså ikke. Jeg synes dere skal gi det en sjanse og bo i landet et års tid, og se om det er vellykket.

Du har mange gode poeng, og det er ting jeg tenker over. Hadde blitt en prøveperiode på et års tid til å begynne med ..

Anonymkode: a4698...5b7

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (1 time siden):

Nettopp.

Spørsmålet er i hvilken grad man ivaretar barnas behov, uten å bortforklare dette med at de "bare er barn" - selv var jeg kronisk mammadalt som liten og sårbar i nye omgivelser; hadde jeg vært den "tøffe" typen som elsker å utforske nye ting, hadde flytting vært noe helt annet. En merkbar talefeil ville også ha utsatt meg for mobbing på en ny skole.

Hvilken mennesketype er 9-åringen det er snakk om; hvordan vil en flytting påvirke barnet ...?

Du har naturligvis rett til å komme med din mening. Men 9-åringen din er også et selvstendig menneske, som ikke har noe valg dersom du bestemmer deg for noe. Forutsatt at du bodde på et sted der du trivdes og hadde mange gode venner - hvordan ville du ha reagert dersom du en dag fikk et brev fra kommunen om at du ville bli tvangsflyttet til en annen landsdel ...?

Det er der problemet ligger - for de som skriver her i tråden, og hadde vanskeligheter etter flytting da de var barn, var dette noe de ble tvunget til; et barn har ingenting å si når foreldrene bestemmer seg for å flytte.

Anonymkode: 6eea8...fb6

Min 9-åring er ganske robust av seg, tar seg sjelden nær av ting, men var og mammadalt som helt liten. Nå vil han helst gjøre ting alene. Han er ganske selvstendig, det er mange som spør om å få leke med han, mens han selv fint kan være alene og spør ikke nødvendigvis andre. Jeg spurte han nettopp om hva han tenkte om flytting, og da sa han først ja det ville han. Men ble mer usikker når han skjønte han måtte bytte skole, for han kunne ikke språket godt nok. Så, vi får se. 

Anonymkode: a4698...5b7