Tråden for oss som spiller tangenter

[AnonymBruker]

En rekke klassiske pianister kommer med nyttige tips og råd på åpne steder som YouTube, og jeg har bare positive ting å si om dem, så dersom man skulle få inntrykk av at jeg er mot klassisk opplæring generelt, er dette naturligvis feil.

Men ettersom jeg er tilhenger av at musikkspilling skal være en aktivitet åpen for alle; liten og stor, fattig og rik - er jeg som følge av dette sterk motstander av å gjøre musikk til et lukket rom som kun er åpent for dem med tilstrekkelig stor lommebok, noe jeg for tre år siden kommenterte her:

- - - - -

Problemet med pianoundervisning i lukkede rom er at mens piano i gamle dager var noe Josefine som bodde i det store, fine huset i Oscars gate, kunne sysle med, var dette en helt annen verden for vesle Hilde, som bodde i et lite rom på Sagene sammen med bestemor og resten av familien. Kort sagt - det var et klart klasseskille med tanke på hvem som kunne, og hvem som ikke kunne lære å spille tangenter hvis ikke en av foreldrene spilte selv, noe som også gjenspeilet seg i musikkundervisningen. Vesle, fattige Hilde kunne bare drømme om det priviligerte Josefine fikk tilgang til.

Da Bjørn Strender dukket opp med besifringsakkordene og pianoskolen sin i 1950-årene, ble han også møtt med betydelig motbør av den etablerte eliten som underviste i klassisk pianospill, som betraktet ham som en trussel mot musikken slik den "skulle" spilles. Og det var helt uhørt å starte et "Spill selv"-kurs i Allers i 1969, der bladet hadde et forsidebilde av en langhåret hippie ved pianoet og en eldre dame med gitaren i hånden; den enorme populariteten kurset fikk, viste likevel at folk elsket idéen om pianoet som et folkelig instrument alle kunne lære å spille, noe gitaren og visesangen for lengst hadde klart å bli i takt med den musikalske utviklingen i de fargerike 1960-årene.

Men fortsatt kostet et notehefte med Beatles flesk om noen ville spille "Let It Be" på stueorgelet hjemme i 1970-årene eller på synthesizeren i 1980-årene. Så kom 1990-årene med Nirvana og selvlærte Kurt Cobain ikke i en dyr dress fra en italiensk motegigant, men i en vanlig skjorte, og nettet ble tilgjengelig i de tusen hjem sammen med Napster og andre kanskje ikke alltid like lovlige tjenester som gjorde musikk lett tilgjengelig også for 14-åringen med 50 øre og et ubrukt kondom i lommeboken.

Det samme gjaldt musikkundervisningen, som fra å tidligere være en lukket verden, ble åpen for alle i takt med at antall pianoundervisningsvideoer på YouTube bare økte og økte, notehefter og musikkbøker kunne lastes ned, og helt alminnelige dødelige fikk anledning til å lære seg å spille på egen hånd; hadde vesle Hilde levd i dag, hadde hun kunnet få muligheten hun aldri fikk den gang - hun var simpelthen for fattig.

Som jeg har skrevet tidligere, ga det nå nedlagte Orbis Publishing ut gjør-det-selv-pianokurset Play It Today med en bunke papirhefter og kassetter i 1980-årene, og enda skolen sett med nåtidens øyne kan virke rimelig retro sammenlignet med undervisningen på YouTube, ble den likevel svært populær og mange hadde stor nytte av den; det ble deres åpne, lett tilgjengelige inngangsport til musikkens verden; man blir ikke et musikalskt vidunder etter å ha fullført leksjon 40, men man lærer å spille såpass at man blir god venn med tangentene, og selv kan bestemme veien videre.

For til syvende og sist handler fingerbevegelser om fysikk, og påstanden at man er avhengig av en lærer for å begynne å spille, blir omtrent som å si at man trenger en personlig trener for å begynne å jogge, eller et fotballakademi for å kunne spille fotball en halv time i ballbingen. Ja, man kan få belastningsskader hvis man ikke viser måtehold, men det samme kan mosjonisten som satser på å løpe maraton etter en ukes trening - man trenger ikke å jogge etter en bestemt "oppskrift", men man må samtidig ta treningen med ro, og øke den gradvis. Det samme gjelder styrketrening med fingrene; enkel logikk tilsier dette.

Litt ydmykhet skader heller ikke; man må kunne innse når man faktisk gjør noe feil, men det er aldri for sent å rette opp begynnerfeil, skjønt vi tydeligvis er litt uenige på akkurat dette punktet.

Så i stedet for å se bort fra muligheten til å bli selvlært, synes jeg man bør sette pris på at musikken er blitt såpass åpen at det ikke lenger er lommebokens tykkelse som avgjør hvem som kan få glede av musikk, og selv om en musikklærer kan gi en mer dedikert og spesialrettet undervisning enn en YouTube-video på samme vis som en forfatterskole kan lære bort skriveteknikk, kan man spørre seg om man heller ikke burde forsøke å finne veien selv, enten det gjelder litteratur eller musikk; rekken av kjente musikere som har lært å spille på egen hånd, er lang - og det som til syvende og sist har størst betydning, er engasjementet for det man holder på med.

Var Louis Armstrong selvlært? Ja. Var David Bowie selvlært? Ja, han lærte å spille en lang rekke instrumenter helt på egen hånd. Var Frank Zappa selvlært? Ja, med tanke på kreativiteten hans er dette nesten logisk. Var Jimi Hendrix selvlært? Var Dizzy Gillespie selvlært? Var Keith Moon selvlært? Var Prince selvlært? Var Richard Wright fra Pink Floyd selvlært? Var pianisten Thelonious Monk selvlært? Ja, ja, ja, ja, ja, og ja - sistnevnte ble lært opp av naboen. Er Eric Clapton selvlært? Ja. Er Elton John selvlært? Ja, han begynte å spille som 3-åring. Er Noel Gallagher selvlært? Ja. Er Jack White selvlært? Ja. Er Dave Grohl selvlært? Ja.

Legger man til alle som lærte å spille hjemme takket være foreldre som hadde musikalske interesser, forstår man hvor omfattende denne listen er, og hadde man satt som forutsetning at man måtte åpne lommeboken for å lære å spille, hadde man utradert hele musikkhistorien etter krigen, og navn som Elvis Presley (som kunne spille både gitar og piano), John Lennon eller Paul McCartney måtte finne seg andre ting å gjøre. Og da nevner jeg ikke en gang den rå energien i pønken - som kunne dette med å verdsette det uperfekte i musikken; hva hadde vel rocken vært uten grupper som Ramones ...?

Poenget er at pianoundervisning koster, og det er dessverre ikke alle som har like god råd, så hva er bedre for dagens utgave av Hilde - at hun ser på dette som en avstengt verden for dem som kan betale for dette, eller at hun lærer å spille på egen hånd, kanskje ved hjelp av en bok hun låner på biblioteket, eller de utallige videoene som man finner på YouTube, tilgjengelige for både fattig og rik ...?

[...]

Dersom Hilde begynner å spille i voksen alder, har hun neppe som mål å bli konsertpianist eller å bli bedre enn Beethoven, og tenker man på vanlig hobbyspilling, kan man komme svært langt på vei ved å lære seg å spille på egen hånd - de som ønsker det, kan alltids ta pianotimer, men problemet er at musikk ikke er noe superavansert der terskelen for å begynne å spille, er høy, og man utestenger mennesker med dårlig råd. For Josefine fra Oscars gate ble neppe en stor pianist uansett hvor mye foreldrene hennes enn betalte for undervisningen - i motsetning til selvlærte, fattige musikere som spilte blues i amerikanske byers bakgater med en glød og intensitet ingen penger kan gi.

- - - - -

Kort sagt finnes det mange veier til musikkens verden, og selv om det for et stort talent på tangentene ikke nødvendigvis vil være en ulempe at man begynner med pianoundervisniong helt fra starten av, gjelder dette kanskje 1 av 1.000.000, så å hevde at de 999.999 andre er prisgitt å betale for pianotimer for i det hele tatt kunne begynne å spille, blir totalt meningsløst; det er utallige eksempler på det motsatte.

La dem som ønsker det og har råd, sørge for pianoundervisning, og la alle dem som heller ser nytten av å følge en pianist på YouTube eller lære på egen hånd, ha glede av dette - begge deler fungerer like godt; muligens ikke for den ene av 1.000.000, men for de 999.999 andre, og det er den sistnevnte gruppen som etter min mening er langt viktigere; musikk er til for absolutt alle, ikke bare for Josefine i Oscars gate.

Det er dette som er kjernen i tankegangen min, og grunnlaget for denne tråden - musikk som et åpent, ikke lukket rom.

- Brian

Anonymkode: 95678...a15

[AnonymBruker]

I disse dager, hvor det ikke er måte på hvor mye man skal satse på overfladisk påskemoro, gafle i seg søtsaker og kooooose seg, er det kanskje fortsatt noen som husker hva høytiden egentlig handler om, så her kommer litt pianomusikk av det kontemplative slaget - nemlig Mozarts Lacrimosa fra Requiem.

Det er neppe populært å si det idag, men lidelse er faktisk en del av livet; vi blir født med et skrik, og går gjennom dødens port ensomme der ingenting av det materielle som har fulgt oss gjennom de få tiårene livet varer, lenger kan hjelpe oss; uansett hvor rik, populær eller begavet man enn måtte være, blir man overlatt til seg selv i øyeblikket man dør.

Mozart sovnet inn 35 år gammel uten å fullføre verket som to av elevene hans satte sluttstrek for, slik at denne komposisjonen er det flere som står bak; for å sitere Wikipedia:

Sitat

Kun de åtte første taktene av korstemmen fra Lacrimosa er bevart fra Mozart, disse og resten av satsen ble instrumentert og fullført av Mozarts elev Franz Xaver Süßmayr, med et lite bidrag av Joseph von Eybler. Sats ni og ti er som tre til syv, med instrumentasjon av Süßmayr. Sats elleve til tretten er egenhendig komponert av Süßmayr. I den avsluttende satsen har Süßmayr brukt deler av første sats, og hele andre sats, kun med justeringer for forskjeller i tekst.

Riktig fin stille uke; tingene rundt oss som fortoner seg store og betydningsfulle, er bare et forgjengelig glimt i evigheten - alle vet hvem Mozart var, men ingen vet hvor graven hans befinner seg.

- Brian

En enklere versjon:

Første side av partituret for Requiem:

Anonymkode: 95678...a15

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (26 minutter siden):

I disse dager, hvor det ikke er måte på hvor mye man skal satse på overfladisk påskemoro, gafle i seg søtsaker og kooooose seg, er det kanskje fortsatt noen som husker hva høytiden egentlig handler om, så her kommer litt pianomusikk av det kontemplative slaget - nemlig Mozarts Lacrimosa fra Requiem.

Det er neppe populært å si det idag, men lidelse er faktisk en del av livet; vi blir født med et skrik, og går gjennom dødens port ensomme der ingenting av det materielle som har fulgt oss gjennom de få tiårene livet varer, lenger kan hjelpe oss; uansett hvor rik, populær eller begavet man enn måtte være, blir man overlatt til seg selv i øyeblikket man dør.

Mozart sovnet inn 35 år gammel uten å fullføre verket som to av elevene hans satte sluttstrek for, slik at denne komposisjonen er det flere som står bak; for å sitere Wikipedia:

Riktig fin stille uke; tingene rundt oss som fortoner seg store og betydningsfulle, er bare et forgjengelig glimt i evigheten - alle vet hvem Mozart var, men ingen vet hvor graven hans befinner seg.

- Brian

Anonymkode: 95678...a15

Kan også legge ved dette storslåtte verket med orkester og korsang.

- Brian

Anonymkode: 95678...a15

[AnonymBruker]

Vil komme med en liten advarsel dersom man vil kjøpe et nytt piano, og det er å ikke gå på limpinnen når det gjelder såkalte "Alexandra Luther"-pianoer som på Finn markedsføres som kvalitetspianoer som blir solgt på tilbud da de visstnok skulle blitt brukt i en musikkskole; alle som kjenner litt til musikkinstrumenter og hva man får til en viss pris, kan enkelt gjennomskue bløffen da disse pianoene simpelthen ikke har spesifikasjoner som skulle tilsvare den originale prisen - dette er kinesiske billigvarer som dette:

https://deejaymusic.en.made-in-china.com/product/NxAUheMcgfVi/China-88-Keys-Bluetooth-Eectric-Piano-Keyboard-Black-Electronicdigital-Musical-Piano.html

Til sammenligning får man gode nybegynnerpianoer fra anerkjente merker som Yamaha P-145B eller Roland FP 10 til under 5000 med dagens priser; da vet man hva man får - dessuten er de langt mer praktiske i forhold til vekt; Yamahaen veier litt over 11 kilo, mens Roland er én kilo tyngre. Andre kjente merker som Kawaii eller Casio er også et alternativ.

Blytunge "Alexandra Luther" har en vekt på ikke mindre enn 34 kilo og selges fra kr.5700 og oppover; førprisen skulle ifølge selger ha vært 12-14.000, og det eneste "beviset" på dette, er en fiktiv hjemmeside - de få anmeldelsene pianoet får på Trustpilot er tilsynelatende positive, men ser man på hvem som skriver dette, er dette "personer" med 1 eller 2 anmeldelser i alt; bare én har en historikk på 3 anmeldelser, mens de fleste står bak en eneste anmeldelse; dette sier vel det meste.

Så det anbefales å være på vakt om man vil kjøpe et instrument uten å bli ført bak lyset; alt er ikke hva det utgir seg for å være - man kan spørre i en seriøs musikkforretning hvis man vil være på den sikre siden.

- Brian

Anonymkode: 95678...a15

[MusikkErLivet]

For å (forhåpentligvis) gi litt inspirasjon linker jeg tre videoer med variabel vanskelighetsgrad, hvor den siste er programmert. Lyd kan i seg selv være moro å leke med. Mange muligheter og mye moro med en analog synth og en datamaskin/sequencer!

Minimoog ble vist frem tidligere i tråden (kun i Lego-versjon, dog), som er en fantastisk analogsynth. Her er en annen fra Moogs mildt sagt imponerede utvalg.

God helg!

[AnonymBruker]

MusikkErLivet skrev (På 8.5.2026 den 19.22):

For å (forhåpentligvis) gi litt inspirasjon linker jeg tre videoer med variabel vanskelighetsgrad, hvor den siste er programmert. Lyd kan i seg selv være moro å leke med. Mange muligheter og mye moro med en analog synth og en datamaskin/sequencer!

Minimoog ble vist frem tidligere i tråden (kun i Lego-versjon, dog), som er en fantastisk analogsynth. Her er en annen fra Moogs mildt sagt imponerede utvalg.

God helg!

Hei igjen, og beklager sent svar.

Takk for filmer og en påminnelse om analoge synthesizeres fortreffelighet - med tanke på Lego-Minimoog-en som jeg nevnte tidligere, blir den dessverre ikke satt i produksjon til tross for at den nådde målet og fikk de nødvendige 10.000 tilhengere; det viser seg at dette bare fører til at et Lego-prosjekt blir vurdert hvorvidt dette kan settes i salg - ifølge en tråd på Reddit er det i underkant av 5% som klarer å komme gjennom det siste nåløyet, noe Minimoog i Lego-versjon altså ikke klarte; årsaken kan være lisenser, eller at leketøysfaktoren ikke var tilstrekkelig stor - i motsetning til Lego-flygelet som man faktisk kan spille på og leke seg litt med, hadde den noe begrensede bruksmuligheter.

Apropos Minimoog ; du kjenner sikkert til historien, men her er en liten artikkel om instrumentet hvis noen skulle være interessert.

Ellers har det å kunne spille musikk et sosialt aspekt, og er noe som varmt kan anbefales for mennesker som føler seg ensomme; et råd jeg har kommet med på et forum der jeg for tiden skriver litt - det å eksempelvis begynne å spille i rockegruppe/band sammen med andre, vil føre til at man møter mennesker man ellers ikke hadde blitt kjent med på konserter og i andre sammenhenger, så musikk kan også være god medisin i en verden der folk lever livet foran en skjerm og ikke få føler seg ensomme.

Det blir litt som da man var barn og fant et felles språk i Lego eller andre leker; i stedet finner man dette fellesskapet i musikken; to ukjente musikere som aldri har truffet hverandre før kan begynne å spille blues, og finne stor glede i dette.

Vet ikke hvordan det er i andre norske byer, men har inntrykk av at de mer seriøse gatemusikantene - de som faktisk kan spille, ikke de som bruker et trekkspill som torturinstrument - har forsvunnet fra bybildet i Oslo, skjønt noen fortsatt er der; det er en kar som spiller gitar på nedre Grünerløkka, og et par kvartaler lenger oppe så jeg et barn som spilte fiolin i en park. Og godt er det, for den tradisjonelle bakgårdssangeren som kunne dukke opp i riktig gamle dager, er for lengst gått over i historiebøkene.

Et piano eller flygel på et offentlig sted der folk spontant kan skape levende musikk slik man har i andre byer, ser også ut til å være et avsluttet kapittel i alle fall i hovedstaden; slike ting fungerer som et sosialt samlingspunkt.

Før man fikk muligheten til å spille inn ting, har musikk gjennom historien vært nettopp dette - noe sosialt som fant sted der og da, der den/de som spilte, kommuniserte med de som hørte på; innspilt musikk har gitt oss store muligheter, men etter hvert også et stort tap - den levende musikken vil aldri gå av moten, enten det er Jean-Michel Jarre som spiller en konsert med elektronisk musikk, eller noen som setter seg foran tangentene på et nachspiel og setter i gang allsang.

Fortsatt riktig fin vår.

- Brian

Anonymkode: 95678...a15