Det er noe med meg som får folk til å trekke seg unna..

[AnonymBruker]

Det kan ha noe med fremtoning å gjøre. Jeg er akademisk smart, men kanskje ikke så veldig sosialt smart, så det virker som at folk tror at jeg er dum…

For opplever ofte at folk lyver, de glemmer hva de har fortalt tidligere, og drar løgner om helt irrelevante ting. Jeg gjennomskuer de lett, men jatter jo bare med og lar de holde på. 
 

 

Anonymkode: 6553d...f88

[AnonymBruker]

16 hours ago, AnonymBruker said:

Hvis det kan være til noe trøst, så er jeg ei dame 27 år (uten barn da) og det du beskriver er nøyaktig det samme jeg opplever! Undrer meg også over hvorfor det er sånn.. Kan det være sjalusi? Kan det være at de ikke tør si nei? Får mye tid til å reflektere over det. Jeg ser også alminnelig ut, tror jeg..

Føler med deg! ❤️ ironisk nok jobber jeg i et omsorgsyrke, og der blir jeg godtatt. Det gjør godt. Men ikke privat blant folk jeg liksom kjenner og hang med før. Her en dag hadde jeg så lyst til å lage god mat, drikke litt vin og kose meg, men så ville jeg invitere noen, men fant ingen å invitere?  Gikk gjennom snap og messenger, ingen jeg turte å spørre. Fordi flere har tidligere sagt nei og aldri spurt igjen. Så det endte jo med at jeg satt alene og gråt hele kvelden, med god mat og brus.. Hehe... Jeg ble lei meg fordi jeg ikke har noen nære. Det verste er jo å se alle koser seg på sosiale medier. Jeg unner dem det, men å føle på tomhet og ensomhet, det gjør vondt.

 

Du er GOD som tør å prøve, basert på dine tidligere opplevelser. Det er du virkelig!! Kanskje du (som meg), ikke har funnet rett klientell enda? 

Anonymkode: 364e3...cac

Dette blir litt off topic, men du skriver så fint - jeg kunne lest side opp og side ned med den måten du formulerer deg på! Jeg har det lignende selv, som du og TS, og jeg hadde elsket å lese en hel bok fra deg om emnet akkurat nå merker jeg 😍 Føltes så varmt og betryggende. Også fordi det hjelper å vite at vi er flere i samme båt. Skulle gjerne vært venner med dere!

Anonymkode: 32d3e...53e

[AnonymBruker]

Leste ikke hele innlegget ditt. Men er du sikker på at folk trekker seg unna? Det kan hende det er den sosiale angsten din som snakker. 
Jeg har også hatt problemer sosialt. Kan isåfall si at du ikke bør snakke for mye om deg selv. Ikke vær negativ. Ikke vær masete.

Anonymkode: b65f8...200

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (22 timer siden):

Det føles i allefall slik ut. Og jeg aner ikke hva jeg gjør feil.. Er ei dame på 30. Jeg ser helt normal ut, har en alminnelig jobb, en familie (har barn). Har veldig liten omgangskrets, og har alltid hatt det egentlig. Mye mobbet på skolen opp gjennom årene.

Prøver å alltid være blid og hyggelig når jeg treffer andre. Men merker at det er alltid jeg som sier hei først. Det er alltid jeg som tar initiativ til å slå av en prat.. Noen ganger når jeg har spurt bekjente om de vil komme på besøk, eller finne på noe så er det liksom alltid noe, passer ikke, en annen gang osv. De tar aldri kontakt selv og spør senere. Det verste jeg har opplevd er å stå og småprate med en bekjent og så tar de opp telefonen mens jeg snakker, ser på den svarte skjermen og sier "jeg må bare ta denne, sorry!" Og bare går. Og telefonen deres ringte aldri en gang.....

Eller når jeg spurte ei "skal vi finne på noe en dag snart?" Og får til svar "jeg bruker ikke å være i byen" (her jeg bor). Men hu bor 20min unna... 

Jeg har sosial angst, og føler det er kjempe tungt å prøve å komme i kontakt med andre mennesker. Jeg prøver så godt jeg kan å bli bedre. Men jeg er jo aldri god nok. Jeg er bare usynlig. Jeg er ikke verdt et hei engang. 

Nå bare orker jeg ikke prøve mer. Jeg er så lei av å bli avvist, og det føles så sykt sårt. Jeg orker ikke smile lengre som en idiot, står som oftest der alene når jeg følger barna på fritidsaktiviteter f eks, og prøver å få blikkontakt med andre slik at man kan i det minste hilse når man går forbi hverandre. Men nei.. Derfor er jeg blitt mer sånn at jeg later som jeg ikke ser andre på butikken osv, for jeg orker ikke sårheten av å bli avvist med at de tydeligvis ikke ønsker å få blikkontakt for å hilse på meg. 

Heldigvis får barna mine besøk av vennene sine i det minste. Håper så inderlig de slipper å bli som meg..

Jeg vet at man ikke skal ta den offer rollen og dyrke tristheten, men nå klarer jeg bare ikke holde maska lengre; "Nei da det var sikkert ikke sånn det var, de bare så meg ikke.." "Neida det er bare tankene mine, de mente det sikkert ikke slik"

 Hva er det man må gjøre for å bli kjent med andre mennesker? Hvordan gjør dere andre det? Skulle ønske jeg kunne observere meg selv når jeg er med andre, hva er det med meg som gjør at folk bare trekker seg unna meg og ikke ønsker å bli kjent.. 

Anonymkode: 913fb...eeb

du er i et Lindsey der du snakker med deg selv i hode at du ikke er bra, verdiøs. Helt Greit. Men tror du at du kan prøve å tenke mer at du er bra nokk bare det at du ikke har møtt riktig folk? 
du er bra som du er! Sen er det sån slutt å fake , var deg selv. Så lenge du ikke er frekk eller slem mot andre så ska det ikke vare et problem. Lykke til ♥️

Anonymkode: c8ec8...ad2

[AnonymBruker]

Det er ofte sånn at folk ser etter de mest selvsikre, og mest populære, har jeg inntrykk av. Utrolig nok, selv om man er voksen. Og hvis det da virker som man prøver å bli venn, trekker de seg unna. Jeg vet ikke, for jeg opplever det samme. Tror og det har noe å si hvor i landet man bor.

Anonymkode: 74ad3...b88

[AnonymBruker]

Jeg er ganske trygg og selvsikker på meg selv, men jeg har selvsagt problemer i livet. Er diagnotisert med uspesifisert tilbakevendende depressiv lidelse og PTSD, og går i behandling - men jeg har aldri hatt problemer med å få meg venner og holde på disse relasjonene. Sliter mest med flashbacks og panikkanfall relatert til traumer. MEN det vises ikke utenfor. 

Mulig det har mye med holdning og væremåte å gjøre. Jeg er ganske utadvendt og en humørspreder, som gjør at jeg tiltrekker meg folk. Ikke vet jeg. 

Anonymkode: b3fca...eb1

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (1 time siden):

Jeg er ganske trygg og selvsikker på meg selv, men jeg har selvsagt problemer i livet. Er diagnotisert med uspesifisert tilbakevendende depressiv lidelse og PTSD, og går i behandling - men jeg har aldri hatt problemer med å få meg venner og holde på disse relasjonene. Sliter mest med flashbacks og panikkanfall relatert til traumer. MEN det vises ikke utenfor. 

Mulig det har mye med holdning og væremåte å gjøre. Jeg er ganske utadvendt og en humørspreder, som gjør at jeg tiltrekker meg folk. Ikke vet jeg. 

Anonymkode: b3fca...eb1

Du er trygg og selvsikker. Der har du svaret.

Anonymkode: 74ad3...b88

[AnonymBruker]

Så mange støttende kommentarer og mye konstruktiv tilbakemelding❤ Tusen takk! Jeg synes det er kjedelig og høre at noen a dere andre også opplever å ha det slik, men godt at jeg ikke er alene på en måte.. ❤

Anonymkode: 913fb...eeb

[AnonymBruker]

Jeg har flere venner i ulike miljøer. Men veldig få som er nære nok til at jeg kan slå på tråden og skravle sånn på impuls. Jeg kjenner meg allikevel igjen i manglende respons fra foreldre. Folk er altså så avvisende og uinteresserte i foreldregruppa på skolen. Noen hilser ikke tilbake i det hele tatt. De gidder ikke engasjere seg eller prate. Jeg tar det ikke personlig, siden det er en annen mamma i klassen som opplever det helt likt. Jeg tror dette dessverre er typisk norsk. Vi er dessverre skikkelig dårlige på å inkludere, være rause og hyggelige. Det sagt, så har jeg også møtt foreldre som knapt sier et ord, som ser bort eller på mobilen. Jeg opplever dem som avvisende. Men kanskje de egentlig bare er sjenerte eller ukomfortable? 
Vil uansett tipse deg om å melde deg inn i en eller annen form for gruppeaktivitet. Korps, kor eller slike ting. Der er det ofte mulighet for å engasjere seg utenom øvelsene også. Og det er veldig sosialt og inkluderende. 

Anonymkode: fde92...146

[AnonymBruker]

Hei! Jeg tenker litt som en over - kan det hende at du drar ut tilfeldige møter for lenge? Jeg slår gjerne av en kort prat med andre foreldre i en hentesituasjon, men maks 1-3 min hvis vi ikke kjenner hverandre så godt.

Mennesker som detaljert beskriver dagligdagse hendelser kan også gjøre at jeg soner litt ut. Jeg har en god venn som er litt sånn, og han kan fortelle i et kvarter om hvordan han kom seg til jobb og hvilke klær han valgte den morgenen. 

Hvis du er veldig usikker selv, kan det også hende at du utstråler motvilje mot den sosiale situasjonen, slik at de du snakker med tror de gjør deg en tjeneste med å avbryte samtalen.

Lykke til, håper du finner «dine» mennesker, TS ❤️

Anonymkode: ee163...0ff

[AnonymBruker]

Jeg har, og har alltid hatt det, helt likt. 

Jeg er 40 nå. Har slitt med sosial angst i mange år, men går mye bedre nå. 

Men, jeg har tydeligvis gått glipp av mye sosial læring i oppveksten, for jeg gjør tydeligvis noe feil. 

Jeg får ikke venner, og ser ut til å gjøre folk ille til mote bare med mitt blotte nærvær. Samboeren skjønner ikke noe av det, men vi ser jo at de andre foreldrene i barnehagen prater i vei med ham, mens de knapt nikker til meg... Samme på jobben; de som skravler i vei med alle, ofrer meg knapt et nikk i forbifarten.. 

Anonymkode: 1d88c...3a7

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (9 minutter siden):

Hei! Jeg tenker litt som en over - kan det hende at du drar ut tilfeldige møter for lenge? Jeg slår gjerne av en kort prat med andre foreldre i en hentesituasjon, men maks 1-3 min hvis vi ikke kjenner hverandre så godt.

Mennesker som detaljert beskriver dagligdagse hendelser kan også gjøre at jeg soner litt ut. Jeg har en god venn som er litt sånn, og han kan fortelle i et kvarter om hvordan han kom seg til jobb og hvilke klær han valgte den morgenen. 

Hvis du er veldig usikker selv, kan det også hende at du utstråler motvilje mot den sosiale situasjonen, slik at de du snakker med tror de gjør deg en tjeneste med å avbryte samtalen.

Lykke til, håper du finner «dine» mennesker, TS ❤️

Anonymkode: ee163...0ff

Jeg tenkte det samme. Når jeg treffer folk jeg kjenner bare litt, er det ubehagelig om de ønsker å stå og snakke mer enn et par høflighetsfraser. Da vil jeg sannsynligvis begynne å unngå disse menneskene neste gang jeg ser dem tilfeldig. Prøv heller å holde det veldig kort! Type: Hyggelig å se deg! Hvordan går det? ... Hvis/når de spør tilbake, svar veldig kort (men hyggelig), og så avslutter du med at du må videre med handling/ærendet ditt, og ønsk de en fin dag. 

Mer enn dette, syns de fleste er for mye.

Anonymkode: 396eb...8aa

[AnonymBruker]

Men det med at folk sier det ikke passer og sånt når du inviterer: når man er i den alderen, har man gjerne barn, og tusen ting. Så det er gjerne helt normalt at det faktisk ikke passer. Jeg har veldig lite fritid, og det å bruke den på å besøke en jeg ikke kjenner fra før, hadde vært ganske uaktuelt om jeg ikke var på utkikk etter nye venner (og de fleste voksne har gjerne venner fra før, og har ikke tid i livet til flere venner). 

Anonymkode: 1d88c...3a7

[AnonymBruker]

Jeg kjenner meg igjen. Da jeg startet i en jobb på et sykehjem, var det ei dame på nærmere 100 år som var som en magnet på de ansatte. Det var helt normalt at ansatte tok en del av pausa si inne hos henne.

Jeg merket meg at hun var 100 % tilstede når folk fortalte noe. Hun virket så interessert i akkurat DEG. Hun kom med oppfølgingsspørsmål, men fortalte i liten grad om noe fra sitt eget liv. Hun hadde en klisterhjerne når det gjaldt hva som var blitt fortalt. Hun fulgte alltid opp på neste vakt for å høre hvordan det gikk med ditt eller datt. Hun trengte seg aldri på, det kunne gå nesten hele vakten før hun diskre spurte hvordan det gikk angående ting man evt. hadde fortalt tidligere.

Jeg har mange timer med kaffedrikking på sykehjemsrommet inne hos denne damen ❤️

Anonymkode: 1f62c...e03

[AnonymBruker]

Oppsummert etter svarene å dømme er vi et komplisert folk som mangler sosial kompetanse. Enten vi anser oss som verdens midtpunkt eller en grå mus.

Anonymkode: 9dc4d...a1f

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (På 6.3.2022 den 12.18):

Dette blir litt off topic, men du skriver så fint - jeg kunne lest side opp og side ned med den måten du formulerer deg på! Jeg har det lignende selv, som du og TS, og jeg hadde elsket å lese en hel bok fra deg om emnet akkurat nå merker jeg 😍 Føltes så varmt og betryggende. Også fordi det hjelper å vite at vi er flere i samme båt. Skulle gjerne vært venner med dere!

Anonymkode: 32d3e...53e

Hei, det var meg som skrev den kommentaren du svarte på 😄

Wow, takk for det! Uventa kompliment, må jeg innrømme. Ville bare inn å sjekke på tråden her om TS hadde fått mer respons. Hyggelig at du syns måten jeg skrev på var betryggende, det var litt målet mitt også - å betrygge TS i hennes utsagn om ensomhet.

Ensomhet har faktisk blitt målt til å bli sammenlignet med sorg over en persons død (usikker på kildene her). Så det er en utrolig vond følelse å sitte med år etter år.. 

Og ja, jeg kunne LETT skrevet en bok om ensomhet (kanskje du satte en idé i hodet mitt nå, haha). Jeg er en veldig reflektert person, så jeg vil tro det ville blitt en fin bok ❤️

Av ren nysgjerrighet, hvor i landet bor folk? Jeg bor på vestlandet, nær Stavanger. 

Anonymkode: 364e3...cac

[AnonymBruker]

Trøndelag 

Anonymkode: 6553d...f88

[AnonymBruker]

17 minutter siden, AnonymBruker said:

Hei, det var meg som skrev den kommentaren du svarte på 😄

Wow, takk for det! Uventa kompliment, må jeg innrømme. Ville bare inn å sjekke på tråden her om TS hadde fått mer respons. Hyggelig at du syns måten jeg skrev på var betryggende, det var litt målet mitt også - å betrygge TS i hennes utsagn om ensomhet.

Ensomhet har faktisk blitt målt til å bli sammenlignet med sorg over en persons død (usikker på kildene her). Så det er en utrolig vond følelse å sitte med år etter år.. 

Og ja, jeg kunne LETT skrevet en bok om ensomhet (kanskje du satte en idé i hodet mitt nå, haha). Jeg er en veldig reflektert person, så jeg vil tro det ville blitt en fin bok ❤️

Av ren nysgjerrighet, hvor i landet bor folk? Jeg bor på vestlandet, nær Stavanger. 

Anonymkode: 364e3...cac

Det var synd vi er så langt unna hverandre, jeg bor nord for Lillehammer ellers hadde jeg invitert deg på kaffe en dag. Men det er likevel fint å vite at vi er så mange i samme båt iallefall. Kanskje finner vi noen venner i nærheten gjennom denne tråden etterhvert nå som flere av oss nevner områder, det hadde vært gøy!

Og plis si ifra om den boka blir noe av! Jeg mente hvert ord jeg sa!

Anonymkode: 32d3e...53e

[AnonymBruker]

Sørlandet! ☀️☀️

Ja, ensomhet er en utrolig vond følelse å sitte med. Jeg flyttet hit som voksen, er positiv, utadvendt og omsorgsfull person som bryr seg om alt og alle. Føler jeg er god til å prate med folk, er god lytter osv. Det er nok mye sant i det flere av dere nevnte- jeg kan nok utstråle noe som får folk til å tro at jeg har mange venner (fikk hørt det flere ganger -"du er sikker veldig opptatt/du kjenner sikkert mange her osv"). Og tør liksom ikke å si at ja, jeg kjenner ganskje mange, men blir på en måte ikke så nær med dem at jeg kan kalle dem for nærme venner. Føler alt er veldig overfladisk. Jeg kan fort komme på å legge en liten blomstbukket på trappa når de har bursdag osv, men får aldri noe sånt tilbake. Jeg er veldig inkluderende og når vi inviterer en familie så kan jeg fort invitere enda en som er felles bekjente, men så ser jeg at andre møtes, men vi blir aldri invitert.  Jeg har mann og barn, men bor ellers veldig langt fra resten av familie, så helgene blir nokså ensome. Om vi inviterer noen, så kommer de, men vi får svært sjeldent invitasjon fra andre. Og vi vil jo føle at noen savner oss.

 

Anonymkode: 1f53f...195

[AnonymBruker]

Jeg sliter også med dette, og jeg tror mye ligger i det mange her poengterer angående utstråling. 

Selv merker jeg at jeg veldig fort trekkes mot mennesker som er lune og rolige, og virker til å ha det godt med seg selv uten å stikke seg for mye ut og. 

Jeg er nok mer som deg ts. Og jeg ser selv at andre som ligner meg i fremtoning fort kan virke anstrengte og litt stotrende. 

Så må vi ikke glemme at det finnes mange måter å spørre om noen har lyst til å finne på noe. Det er gjerne enklere å si ja til noe slikt hvis det blir spurt litt pakket inn i forbindelse med noe annet. Der har jeg inntrykk av at den lune selvsikre typen lykkes bedre enn den litt anstrengte typen. F.eks: "jeg og ungene skal på juleverksted i helga, tenker jeg tar med meg strikketøyet da. Er ikke du ganske glad i å strikke? Må bare slenge deg med hvis du vil det, tenker vi er der fra (klokkeslett) til (klokkeslett) i så tilfelle 😊". 

⬆️ Der har du en åpen invitasjon hvor den andre slipper å hverken si ja eller nei på stedet, og inbydelsen er lystbetont siden hun nevner en hobby som den andre har. Bare et eksempel. 

Den mer anstrengte typen har jeg erfaringsmessig erfart at er mer sånn at de setter øynene i meg og spør om vi skal finne på noe, og du er på en måte fanget i et hjørne hvor du må bestemme deg fort mens vedkommende står å ser forventningsfullt på deg. 

Jeg vet hvertfall med meg selv at jeg hadde hatt mye mer lyst til å takke ja til det første eksemplet enn det siste. 

Sier ikke at du er sånn ts men kanskje er dette et verktøy du føler du får litt bruk for likevel. 

 

Anonymkode: 17b03...f69