Det er noe med meg som får folk til å trekke seg unna..

[AnonymBruker]

Det føles i allefall slik ut. Og jeg aner ikke hva jeg gjør feil.. Er ei dame på 30. Jeg ser helt normal ut, har en alminnelig jobb, en familie (har barn). Har veldig liten omgangskrets, og har alltid hatt det egentlig. Mye mobbet på skolen opp gjennom årene.

Prøver å alltid være blid og hyggelig når jeg treffer andre. Men merker at det er alltid jeg som sier hei først. Det er alltid jeg som tar initiativ til å slå av en prat.. Noen ganger når jeg har spurt bekjente om de vil komme på besøk, eller finne på noe så er det liksom alltid noe, passer ikke, en annen gang osv. De tar aldri kontakt selv og spør senere. Det verste jeg har opplevd er å stå og småprate med en bekjent og så tar de opp telefonen mens jeg snakker, ser på den svarte skjermen og sier "jeg må bare ta denne, sorry!" Og bare går. Og telefonen deres ringte aldri en gang.....

Eller når jeg spurte ei "skal vi finne på noe en dag snart?" Og får til svar "jeg bruker ikke å være i byen" (her jeg bor). Men hu bor 20min unna... 

Jeg har sosial angst, og føler det er kjempe tungt å prøve å komme i kontakt med andre mennesker. Jeg prøver så godt jeg kan å bli bedre. Men jeg er jo aldri god nok. Jeg er bare usynlig. Jeg er ikke verdt et hei engang. 

Nå bare orker jeg ikke prøve mer. Jeg er så lei av å bli avvist, og det føles så sykt sårt. Jeg orker ikke smile lengre som en idiot, står som oftest der alene når jeg følger barna på fritidsaktiviteter f eks, og prøver å få blikkontakt med andre slik at man kan i det minste hilse når man går forbi hverandre. Men nei.. Derfor er jeg blitt mer sånn at jeg later som jeg ikke ser andre på butikken osv, for jeg orker ikke sårheten av å bli avvist med at de tydeligvis ikke ønsker å få blikkontakt for å hilse på meg. 

Heldigvis får barna mine besøk av vennene sine i det minste. Håper så inderlig de slipper å bli som meg..

Jeg vet at man ikke skal ta den offer rollen og dyrke tristheten, men nå klarer jeg bare ikke holde maska lengre; "Nei da det var sikkert ikke sånn det var, de bare så meg ikke.." "Neida det er bare tankene mine, de mente det sikkert ikke slik"

 Hva er det man må gjøre for å bli kjent med andre mennesker? Hvordan gjør dere andre det? Skulle ønske jeg kunne observere meg selv når jeg er med andre, hva er det med meg som gjør at folk bare trekker seg unna meg og ikke ønsker å bli kjent.. 

Anonymkode: 913fb...eeb

[AnonymBruker]

Jeg er eldre enn deg, og har funnet ut at det viktigste I dagens relasjoner er å lytte og si minst mulig. Vi er blitt en gjeng selvopptatte som liker å snakke om oss selv.

Anonymkode: 9dc4d...a1f

[Melind1985]

AnonymBruker skrev (6 minutter siden):

Det føles i allefall slik ut. Og jeg aner ikke hva jeg gjør feil.. Er ei dame på 30. Jeg ser helt normal ut, har en alminnelig jobb, en familie (har barn). Har veldig liten omgangskrets, og har alltid hatt det egentlig. Mye mobbet på skolen opp gjennom årene.

Prøver å alltid være blid og hyggelig når jeg treffer andre. Men merker at det er alltid jeg som sier hei først. Det er alltid jeg som tar initiativ til å slå av en prat.. Noen ganger når jeg har spurt bekjente om de vil komme på besøk, eller finne på noe så er det liksom alltid noe, passer ikke, en annen gang osv. De tar aldri kontakt selv og spør senere. Det verste jeg har opplevd er å stå og småprate med en bekjent og så tar de opp telefonen mens jeg snakker, ser på den svarte skjermen og sier "jeg må bare ta denne, sorry!" Og bare går. Og telefonen deres ringte aldri en gang.....

Eller når jeg spurte ei "skal vi finne på noe en dag snart?" Og får til svar "jeg bruker ikke å være i byen" (her jeg bor). Men hu bor 20min unna... 

Jeg har sosial angst, og føler det er kjempe tungt å prøve å komme i kontakt med andre mennesker. Jeg prøver så godt jeg kan å bli bedre. Men jeg er jo aldri god nok. Jeg er bare usynlig. Jeg er ikke verdt et hei engang. 

Nå bare orker jeg ikke prøve mer. Jeg er så lei av å bli avvist, og det føles så sykt sårt. Jeg orker ikke smile lengre som en idiot, står som oftest der alene når jeg følger barna på fritidsaktiviteter f eks, og prøver å få blikkontakt med andre slik at man kan i det minste hilse når man går forbi hverandre. Men nei.. Derfor er jeg blitt mer sånn at jeg later som jeg ikke ser andre på butikken osv, for jeg orker ikke sårheten av å bli avvist med at de tydeligvis ikke ønsker å få blikkontakt for å hilse på meg. 

Heldigvis får barna mine besøk av vennene sine i det minste. Håper så inderlig de slipper å bli som meg..

Jeg vet at man ikke skal ta den offer rollen og dyrke tristheten, men nå klarer jeg bare ikke holde maska lengre; "Nei da det var sikkert ikke sånn det var, de bare så meg ikke.." "Neida det er bare tankene mine, de mente det sikkert ikke slik"

 Hva er det man må gjøre for å bli kjent med andre mennesker? Hvordan gjør dere andre det? Skulle ønske jeg kunne observere meg selv når jeg er med andre, hva er det med meg som gjør at folk bare trekker seg unna meg og ikke ønsker å bli kjent.. 

Anonymkode: 913fb...eeb

Får bare lyst til å gi deg en klem. Det er sikkert ikke noe galt med deg, det er dessverre mange som sliter med det samme. Kanskje de andre er like redde å bli avvist, derfor unngår blikket. Og så finnes det jo såklart de, som har mer enn nok bekjente fra før av og ikke har behov for flere. Hvor bor du? 

[AnonymBruker]

Jeg kjenner meg igjen i dette. Jeg ble også mobbet. Jeg var lenge redd for å ikke bli godtatt og har kravet anerkjennelse fra de rundt meg. 

Folk trekker seg gjerne unna personer som utstråler usikkerhet. Ettersom jeg har lært å anerkjenne meg selv og fokusere på aktivitetene jeg holder på med i stedet for hvordan jeg fremstår, utstråler jeg mer trygghet og andre kommer til meg. 

Håper dette er til hjelp 

Anonymkode: 9d4d5...c13

[AnonymBruker]

For det første så skal du ha kred for å iallfall prøve TS. Det er ikke alle som har opplevd mobbing tidligere og som sliter med sosial angst som tør å ta initiativ engang. Jeg har slitt med det selv.  Jeg er eldre enn deg, men opplevde også mobbing som ung. Jeg har lært meg å gi mer f… og være meg selv selv om andre måtte mene at jeg er «rar». Jeg er godt likt nå, har mange bekjente og noen nære gode venner. Jeg har aldri følt meg populær, men det driter jeg rett og slett i. Enkelte situasjoner gjør at jeg faller litt tilbake i gamle tankemønster, men med mye «jobbing» og de rette folka rundt meg klarer jeg å avslutte irrasjonell tankegang som at jeg ikke er bra nok. Du også TS, er mer enn bra nok! Kanskje har du ikke møtt de rette menneskene enda?  Ikke gi opp og jobb med selvfølelsen din. Sånn innerst inne, så vet du nok at jeg har rett. Klem fra et medmenneske.  

Anonymkode: 6ee31...828

[AnonymBruker]

Jeg tror noen av oss bare ikke oppfattes som vennemateriale, dessverre. Jeg har opparbeidet meg et slags nettverk og har 3-4 gode venner, men jeg er sjelden noens førstevalg, eller den folk holder kontakten med uten at jeg inviterer (og det går jeg ærlig talt raskt lei av, om det ikke er noen jeg virkelig setter pris på).

Ville nok fokusert på de få du har rundt deg og latt resten seile sin egen sjø. Prøv å etablere ett eller to gode vennskap om du kan. Jeg tror uansett det er sunt for deg at du prøver, men øv på å la reaksjonene prelle av. Ta det som mental trening for din egen del, og skulle det resultere i et nytt vennskap blir det bonus. 

 Jeg vet på en måte hva mitt problem er; jeg er ikke den typisk varme omsorgspersonen jeg tror mange trekkes mot. Jeg har en mer maskulin vibe, og det faller meg ikke naturlig å være den venninna som følger veldig opp, eller som ringer venner hver gang det skjer noe, jeg ber sjelden om råd. De få jeg slipper inn liker meg godt, men jeg oppfattes nok som lukket. Jeg er ekstremt rasjonell og går rett problemløsingsmodus heller enn emosjonell støtte når venninner ringer med problemer, men jeg har blitt flinkere i det minste 😄

Anonymkode: 7d95c...bd8

[AnonymBruker]

Opplever det samme som deg ts. Er godt voksen, men familie og barn. Snakker ikke om det, da folk vil tro en bare "innbiller" seg ting. Vet ikke hva det er, men det er noe vi utstråler som får enkelte folk til å føle seg ukomfortable . Det blir kanskje en selvoppfyllende profeti da mange slike negative møter med mennesker forsterker den dårlige selvfølelsen, som igjen fører til at en tar avstand og ikke gidder ta noe intinativ. 

Anonymkode: 9be21...a53

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (5 timer siden):

Det føles i allefall slik ut. Og jeg aner ikke hva jeg gjør feil.. Er ei dame på 30. Jeg ser helt normal ut, har en alminnelig jobb, en familie (har barn). Har veldig liten omgangskrets, og har alltid hatt det egentlig. Mye mobbet på skolen opp gjennom årene.

Prøver å alltid være blid og hyggelig når jeg treffer andre. Men merker at det er alltid jeg som sier hei først. Det er alltid jeg som tar initiativ til å slå av en prat.. Noen ganger når jeg har spurt bekjente om de vil komme på besøk, eller finne på noe så er det liksom alltid noe, passer ikke, en annen gang osv. De tar aldri kontakt selv og spør senere. Det verste jeg har opplevd er å stå og småprate med en bekjent og så tar de opp telefonen mens jeg snakker, ser på den svarte skjermen og sier "jeg må bare ta denne, sorry!" Og bare går. Og telefonen deres ringte aldri en gang.....

Eller når jeg spurte ei "skal vi finne på noe en dag snart?" Og får til svar "jeg bruker ikke å være i byen" (her jeg bor). Men hu bor 20min unna... 

Jeg har sosial angst, og føler det er kjempe tungt å prøve å komme i kontakt med andre mennesker. Jeg prøver så godt jeg kan å bli bedre. Men jeg er jo aldri god nok. Jeg er bare usynlig. Jeg er ikke verdt et hei engang. 

Nå bare orker jeg ikke prøve mer. Jeg er så lei av å bli avvist, og det føles så sykt sårt. Jeg orker ikke smile lengre som en idiot, står som oftest der alene når jeg følger barna på fritidsaktiviteter f eks, og prøver å få blikkontakt med andre slik at man kan i det minste hilse når man går forbi hverandre. Men nei.. Derfor er jeg blitt mer sånn at jeg later som jeg ikke ser andre på butikken osv, for jeg orker ikke sårheten av å bli avvist med at de tydeligvis ikke ønsker å få blikkontakt for å hilse på meg. 

Heldigvis får barna mine besøk av vennene sine i det minste. Håper så inderlig de slipper å bli som meg..

Jeg vet at man ikke skal ta den offer rollen og dyrke tristheten, men nå klarer jeg bare ikke holde maska lengre; "Nei da det var sikkert ikke sånn det var, de bare så meg ikke.." "Neida det er bare tankene mine, de mente det sikkert ikke slik"

 Hva er det man må gjøre for å bli kjent med andre mennesker? Hvordan gjør dere andre det? Skulle ønske jeg kunne observere meg selv når jeg er med andre, hva er det med meg som gjør at folk bare trekker seg unna meg og ikke ønsker å bli kjent.. 

Anonymkode: 913fb...eeb

Hvis det kan være til noe trøst, så er jeg ei dame 27 år (uten barn da) og det du beskriver er nøyaktig det samme jeg opplever! Undrer meg også over hvorfor det er sånn.. Kan det være sjalusi? Kan det være at de ikke tør si nei? Får mye tid til å reflektere over det. Jeg ser også alminnelig ut, tror jeg..

Føler med deg! ❤️ ironisk nok jobber jeg i et omsorgsyrke, og der blir jeg godtatt. Det gjør godt. Men ikke privat blant folk jeg liksom kjenner og hang med før. Her en dag hadde jeg så lyst til å lage god mat, drikke litt vin og kose meg, men så ville jeg invitere noen, men fant ingen å invitere?  Gikk gjennom snap og messenger, ingen jeg turte å spørre. Fordi flere har tidligere sagt nei og aldri spurt igjen. Så det endte jo med at jeg satt alene og gråt hele kvelden, med god mat og brus.. Hehe... Jeg ble lei meg fordi jeg ikke har noen nære. Det verste er jo å se alle koser seg på sosiale medier. Jeg unner dem det, men å føle på tomhet og ensomhet, det gjør vondt.

 

Du er GOD som tør å prøve, basert på dine tidligere opplevelser. Det er du virkelig!! Kanskje du (som meg), ikke har funnet rett klientell enda? 

Anonymkode: 364e3...cac

[AnonymBruker]

Samme her, har prøvd og gitt opp.

40 år, blitt mobbet/utestengt i barndom, hatt problemer med sosial angst store deler av livet. Har tenåringsbarn, og jeg har ca 3 venner. Ingen nær bestevenn, bare 3 stk som jeg egentlig ikke tror liker meg noe særlig engang. 

Jeg har som deg, ts, prøvd mye forskjellig. Men har innsett at folk har ikke interessen eller viljen.

Er bare glad for at barna mine er utadvendte og har gode venner.

Anonymkode: 3af4a...cb5

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (2 minutter siden):

Samme her, har prøvd og gitt opp.

40 år, blitt mobbet/utestengt i barndom, hatt problemer med sosial angst store deler av livet. Har tenåringsbarn, og jeg har ca 3 venner. Ingen nær bestevenn, bare 3 stk som jeg egentlig ikke tror liker meg noe særlig engang. 

Jeg har som deg, ts, prøvd mye forskjellig. Men har innsett at folk har ikke interessen eller viljen.

Er bare glad for at barna mine er utadvendte og har gode venner.

Anonymkode: 3af4a...cb5

Det må være godt å se at barna har venner i alle fall❤ 

Anonymkode: 913fb...eeb

[AnonymBruker]

Samme her. Er 40 år. Helt alene med barn. Har noen få men gode venner og venninner, men her vi bor har jeg ingen. Jeg aner ikke hvorfor men har gitt opp, rett og slett.

Anonymkode: 6553d...f88

[Banane]

AnonymBruker skrev (4 timer siden):

Jeg kjenner meg igjen i dette. Jeg ble også mobbet. Jeg var lenge redd for å ikke bli godtatt og har kravet anerkjennelse fra de rundt meg. 

Folk trekker seg gjerne unna personer som utstråler usikkerhet. Ettersom jeg har lært å anerkjenne meg selv og fokusere på aktivitetene jeg holder på med i stedet for hvordan jeg fremstår, utstråler jeg mer trygghet og andre kommer til meg. 

Håper dette er til hjelp 

Anonymkode: 9d4d5...c13

Dette her. Det tror jeg er det beste og mest innsiktsfulle rådet du får. Neppe vondt ment av de som avviser deg, men ytterst få (dessverre) har tid/ork til å prioritere personer som er usikre og selv ikke tror at de har noe å bidra med. 

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (1 time siden):

Hvis det kan være til noe trøst, så er jeg ei dame 27 år (uten barn da) og det du beskriver er nøyaktig det samme jeg opplever! Undrer meg også over hvorfor det er sånn.. Kan det være sjalusi? Kan det være at de ikke tør si nei? Får mye tid til å reflektere over det. Jeg ser også alminnelig ut, tror jeg..

Føler med deg! ❤️ ironisk nok jobber jeg i et omsorgsyrke, og der blir jeg godtatt. Det gjør godt. Men ikke privat blant folk jeg liksom kjenner og hang med før. Her en dag hadde jeg så lyst til å lage god mat, drikke litt vin og kose meg, men så ville jeg invitere noen, men fant ingen å invitere?  Gikk gjennom snap og messenger, ingen jeg turte å spørre. Fordi flere har tidligere sagt nei og aldri spurt igjen. Så det endte jo med at jeg satt alene og gråt hele kvelden, med god mat og brus.. Hehe... Jeg ble lei meg fordi jeg ikke har noen nære. Det verste er jo å se alle koser seg på sosiale medier. Jeg unner dem det, men å føle på tomhet og ensomhet, det gjør vondt.

 

Du er GOD som tør å prøve, basert på dine tidligere opplevelser. Det er du virkelig!! Kanskje du (som meg), ikke har funnet rett klientell enda? 

Anonymkode: 364e3...cac

Huff.. ❤ Jeg skjønner så godt hva du mener. Å lete på lista over personer man kanskje kan invitere, men innser at man ikke har noen som er "sånn" typ nær bekjent.. den er kjip ja. 

Ja det er vondt å se på sosiale medier når de tagger hverandre osv. Jeg prøver å være minst mulig på sosiale medier pga dette.. 

Takk for svar❤ Ønsker deg en fin kveld!

Ts

Anonymkode: 913fb...eeb

[AnonymBruker]

Det er veldig synd at du har det slik, høres ikke greit ut. 

Det eneste jeg lurer på, er om de kanskje kan se på deg at du er usikker eller ukomfortabel? Slikt smitter lett over på andre også, fordi de ikke helt vet hvordan de skal forholde seg, og kanskje derfor trekker seg unna?

Dessverre er det også slik at mange allerede har de vennene de ønsker og rekker over å tilbringe tid med. Folk har rett og slett ikke tid til flere. 

Hva med å prøve å starte en turgruppe eller lignende? F.eks i nabolaget eller i nærområdet? En fast turdag i uken hvor de som vil kan møte opp (f.eks lage en facebook-gruppe). 

Anonymkode: 1377d...7db

[AnonymBruker]

Heisan. Sitter og tenker litt her. Kan det være dere/ du er dårlig på å lese andre riktig. Jeg har selv angst og kan slite litt med å se virkeligheten nøytralt. Jeg sitter litt fast inni meg selv og ser alt med rare kjipe briller og ikke helt klarer se andre... Kan det være at folk rundt deg noen ganger gir deg signaler om at de ikke er så gira på å prate nå, og så leser du ikke det og prater litt for lenge, og så blir folk litt slitne, og så skeptiske til neste gang dere møtes. Jeg tenker på sånn når en møtes tilfeldig eller på steder voksne må henge sammen der barna møte. Da kan jeg kjenne at om noen jeg ikke kjenner prater med litt for lenge får jeg lyst å flykte.

Hm Jeg prøver bare litt kreativ  og  grave litt her altså. For som du sier... Du spør om hva det kan være.. og var det jeg kom på som kan gjøre jeg trekker meg unna nybekjente. Det trenger ikke stemme-.

Selv kan jeg bli litt stressa av at folk jeg ikke kjenner hopper over de første stadiene i "bli kjent fasen" . Ofte vil jeg ikke prate mer enn ett par minutter med folk jeg ikke kjenner ennå. max. Men møter jeg de ofte kan mange møter med korte koselige kommentarer gjøre jeg tenker: hun der er jammer hyggelig faktisk. Og så se om det er noe der og prate bittelitt mer når vi sees. Kanskje. osv. men hvert stadie tar mye tid. for meg. En dame har jeg møtte regelmessig hver 14 dag i en aktivitet og nå tre år etter er vi veldig gode venner. Var bekjente i kanskje 2 år før vi møttes utenfor det faste...

Det her med interaksjon er faktisk ganske så komplisert. Kanskje du /dere kan lese litt om det. Bøker ? det er alltid min løsning når jeg ikke fikser noe. Jeg leser. ja eller jeg går på kurs. Endel terapi har det blitt også. Nå er det om motivasjon (som jeg sliter noe med he he) Men ja. Kommunikasjon er komplisert. En skal lese den andre signaler, en skal ta var på seg selv og en skal lage ett form for rom begge to syns det er fint å være i. Min erfaring. er jo eldre folk blir jo mer skeptisk blir de til å slippe andre folk inn. Men folk er så forskjellige, noe som kompliserer det hele maks. men de fleste liker at den andre bryr seg om hvem en er og at en blir sett og forstått.

ble mange ord her. Vil så gjerne ingen gir opp. 

 

 

Anonymkode: dc6b3...22e

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (1 time siden):

Heisan. Sitter og tenker litt her. Kan det være dere/ du er dårlig på å lese andre riktig. Jeg har selv angst og kan slite litt med å se virkeligheten nøytralt. Jeg sitter litt fast inni meg selv og ser alt med rare kjipe briller og ikke helt klarer se andre... Kan det være at folk rundt deg noen ganger gir deg signaler om at de ikke er så gira på å prate nå, og så leser du ikke det og prater litt for lenge, og så blir folk litt slitne, og så skeptiske til neste gang dere møtes. Jeg tenker på sånn når en møtes tilfeldig eller på steder voksne må henge sammen der barna møte. Da kan jeg kjenne at om noen jeg ikke kjenner prater med litt for lenge får jeg lyst å flykte.

Hm Jeg prøver bare litt kreativ  og  grave litt her altså. For som du sier... Du spør om hva det kan være.. og var det jeg kom på som kan gjøre jeg trekker meg unna nybekjente. Det trenger ikke stemme-.

Selv kan jeg bli litt stressa av at folk jeg ikke kjenner hopper over de første stadiene i "bli kjent fasen" . Ofte vil jeg ikke prate mer enn ett par minutter med folk jeg ikke kjenner ennå. max. Men møter jeg de ofte kan mange møter med korte koselige kommentarer gjøre jeg tenker: hun der er jammer hyggelig faktisk. Og så se om det er noe der og prate bittelitt mer når vi sees. Kanskje. osv. men hvert stadie tar mye tid. for meg. En dame har jeg møtte regelmessig hver 14 dag i en aktivitet og nå tre år etter er vi veldig gode venner. Var bekjente i kanskje 2 år før vi møttes utenfor det faste...

Det her med interaksjon er faktisk ganske så komplisert. Kanskje du /dere kan lese litt om det. Bøker ? det er alltid min løsning når jeg ikke fikser noe. Jeg leser. ja eller jeg går på kurs. Endel terapi har det blitt også. Nå er det om motivasjon (som jeg sliter noe med he he) Men ja. Kommunikasjon er komplisert. En skal lese den andre signaler, en skal ta var på seg selv og en skal lage ett form for rom begge to syns det er fint å være i. Min erfaring. er jo eldre folk blir jo mer skeptisk blir de til å slippe andre folk inn. Men folk er så forskjellige, noe som kompliserer det hele maks. men de fleste liker at den andre bryr seg om hvem en er og at en blir sett og forstått.

ble mange ord her. Vil så gjerne ingen gir opp. 

 

 

Anonymkode: dc6b3...22e

Virkelig… Det er ille når det må ta tre år å utvikle vennskap. Jeg undres om dette er et norsk fenomen… 

Anonymkode: 6553d...f88

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (9 timer siden):

Det føles i allefall slik ut. Og jeg aner ikke hva jeg gjør feil.. Er ei dame på 30. Jeg ser helt normal ut, har en alminnelig jobb, en familie (har barn). Har veldig liten omgangskrets, og har alltid hatt det egentlig. Mye mobbet på skolen opp gjennom årene.

Prøver å alltid være blid og hyggelig når jeg treffer andre. Men merker at det er alltid jeg som sier hei først. Det er alltid jeg som tar initiativ til å slå av en prat.. Noen ganger når jeg har spurt bekjente om de vil komme på besøk, eller finne på noe så er det liksom alltid noe, passer ikke, en annen gang osv. De tar aldri kontakt selv og spør senere. Det verste jeg har opplevd er å stå og småprate med en bekjent og så tar de opp telefonen mens jeg snakker, ser på den svarte skjermen og sier "jeg må bare ta denne, sorry!" Og bare går. Og telefonen deres ringte aldri en gang.....

Eller når jeg spurte ei "skal vi finne på noe en dag snart?" Og får til svar "jeg bruker ikke å være i byen" (her jeg bor). Men hu bor 20min unna... 

Jeg har sosial angst, og føler det er kjempe tungt å prøve å komme i kontakt med andre mennesker. Jeg prøver så godt jeg kan å bli bedre. Men jeg er jo aldri god nok. Jeg er bare usynlig. Jeg er ikke verdt et hei engang. 

Nå bare orker jeg ikke prøve mer. Jeg er så lei av å bli avvist, og det føles så sykt sårt. Jeg orker ikke smile lengre som en idiot, står som oftest der alene når jeg følger barna på fritidsaktiviteter f eks, og prøver å få blikkontakt med andre slik at man kan i det minste hilse når man går forbi hverandre. Men nei.. Derfor er jeg blitt mer sånn at jeg later som jeg ikke ser andre på butikken osv, for jeg orker ikke sårheten av å bli avvist med at de tydeligvis ikke ønsker å få blikkontakt for å hilse på meg. 

Heldigvis får barna mine besøk av vennene sine i det minste. Håper så inderlig de slipper å bli som meg..

Jeg vet at man ikke skal ta den offer rollen og dyrke tristheten, men nå klarer jeg bare ikke holde maska lengre; "Nei da det var sikkert ikke sånn det var, de bare så meg ikke.." "Neida det er bare tankene mine, de mente det sikkert ikke slik"

 Hva er det man må gjøre for å bli kjent med andre mennesker? Hvordan gjør dere andre det? Skulle ønske jeg kunne observere meg selv når jeg er med andre, hva er det med meg som gjør at folk bare trekker seg unna meg og ikke ønsker å bli kjent.. 

Anonymkode: 913fb...eeb

Dette var HELT likt hvordan jeg selv føler det. Og jeg tror noe av grunnen er at jeg er usikker på mrg selv, og tydeligvis utstråler det. Selv når jeg har trodd jeg ikke har vist så mye usikkerhet, blir jeg avvist. Det har alltid vært slik, og det føles så sårt. Du er ikke alene.❤️

Anonymkode: 74ad3...b88

[Melind1985]

AnonymBruker skrev (10 timer siden):

Heisan. Sitter og tenker litt her. Kan det være dere/ du er dårlig på å lese andre riktig. Jeg har selv angst og kan slite litt med å se virkeligheten nøytralt. Jeg sitter litt fast inni meg selv og ser alt med rare kjipe briller og ikke helt klarer se andre... Kan det være at folk rundt deg noen ganger gir deg signaler om at de ikke er så gira på å prate nå, og så leser du ikke det og prater litt for lenge, og så blir folk litt slitne, og så skeptiske til neste gang dere møtes. Jeg tenker på sånn når en møtes tilfeldig eller på steder voksne må henge sammen der barna møte. Da kan jeg kjenne at om noen jeg ikke kjenner prater med litt for lenge får jeg lyst å flykte.

Hm Jeg prøver bare litt kreativ  og  grave litt her altså. For som du sier... Du spør om hva det kan være.. og var det jeg kom på som kan gjøre jeg trekker meg unna nybekjente. Det trenger ikke stemme-.

Selv kan jeg bli litt stressa av at folk jeg ikke kjenner hopper over de første stadiene i "bli kjent fasen" . Ofte vil jeg ikke prate mer enn ett par minutter med folk jeg ikke kjenner ennå.

Anonymkode: dc6b3...22e

Vet ikke om dette er aktuelt i trådstarterens situasjon, men er nok veldig mye sant i det du sier👍

[AnonymBruker]

Høres kjent ut  

Når man har en holdning «unnskyld for at jeg er til», viser man at man ikke har selvrespekt og de andre behandler deg deretter, dessverre. 

Anonymkode: c72a6...f4f

[AnonymBruker]

Det er ikke noe galt med deg❤️ 

Jeg har opplevd akkurat det samme! Jeg vet ikke hvor mye penger og energi jeg har lagt i folk jeg trodde var en ny venn (feks dratt innom med gave på runde dager osv), men så fått den tilbake at «oi.. så overraskende … vi er jo ikke venner» 😳😭

Jeg er nå 40 og har fått venner de siste årene. Hu ene hadde hatt det akkurat som meg, hu sa hu følte alle var egentlig (overfladisk) hyggelige, men ingen brøy seg om henne. Så traff hun meg.

Jeg var da så vant med at ingen likte meg og at jeg ikke fikk venner, så var nok både usikker og forskremt. Men hun kjente seg nok igjen i meg og sa rett ut at «nå er vi venner» (noe som var så godt å høre for en venneløs😅🥰). 
 

Vi begynte å være sammen og har vært inkluderende mot andre (vi har begge sett hos andre hvordan vi ikke vil være!) og jammen er vi nå en gjeng på 7 stykker!!!! Ikke alle henger sammen hele tiden, ei bor i Oslo og vi andre bor 1 times tid unna, men bare det å ha venner som bryr seg om meg…. Nå er hu i Oslo hos ei av de, og da fikk jeg mld om jeg ville komme og hilse på før hu drar tilbake til Oslo. Dette er sånt jeg ikke er vant med fra før i det hele tatt. 
 

Det jeg får høre fra denne gjengen et at jeg er ekstremt empatisk, omtenksom, god venn og en de elsker å være sammen med. De har også sagt at de trodde jeg hadde mange venner fordi jeg er sånn som alle liker (i deres øyne). Så tror det siste er begrunnelsen for at jeg ikke fikk venner før, alle trodde jeg hadde så mange. 🤷🏻‍♀️ Jeg er også introvert og har noen verdier i bunn som gjør at jeg blir skuffet over folk som ikke har de samme verdiene, så da blir det ekstra vanskelig å få venner, fordi jeg ofte synes ekstroverte (som er de det er lettest å komme i kontakt med) ofte er overfladiske. Ikke alltid, men ofte.
 

Så et råd: prøv å finne venner som er introvert. De tar ofte ikke insj til å møtes, men stiller opp når du spør, er ofte lojale og man har en venn for livet. 

Anonymkode: 95ea6...19c