Ste datter som hater meg ..

[AnonymBruker]

Dette er det sikkert mange tråder om. Men jeg trenger et råd og to her hva gjør jeg nå. 
 

Jeg og min mann har nå vært gift i 10 år. Vi har to små barn på 19 mnd og en på 6 år. 
Min mann har en datter på snart 19 år som har hatet meg hele tiden og nå begynner det virkelig å eskalere. 
 

Jeg har hele tiden behandlet henne som min egen. Prøvd å stille opp på treninger , stevner ( men hun ville aldri ha meg der) bakt kaker til bursdag ( hun var aldri fornøyd) vasket klær ( ble da alltid beskyldt for å ta klærne hennes) Hvis noe ble ødelagt var det alltid min skyld. Liker prinsipielt aldri middagen jeg lager 

Men nå den siste mnd så har det vært kriise .. Hun jobber selv og tjener egne penger når hun er tom vil hun ha mer. Vi har prøvd å lære henne å disponere penger, sette et budsjett , hun vil vi skal betale billånet hennes for det gjør alle andre. Hun blir sur hvis vi reiser på hytta. Har alltid sagt du er velkommen til å bli med.  
I går satt vi på kjøkkenet og diskuterte bil, da kom hun og sa sin menig . (Vi var 4 stk som snakket sammen ) Men ingen var enig med henne . Og jeg sa enkelt og greit på en ordentlig måte at det skulke jeg ikke ha. ( jeg skal kjøpe ny firmabil) 
Vi gikk ut  på trappen for gjesten skulle gå. Da kom plutselig datteren til mannen ut .. og klikka .. hun skrek i trynet på meg at mine meninger kunne jeg bare holde for meg selv , for meg hatet hun og ville ikke bo her mer pga av meg.. så hun kasta tingene i bilen og reiste til mor. Besøket som vi hadde ble helt sjokkert og trodde ikke hun tok meg slik. Dem vet det er styr , men aldri opplevd det.  Hun kom tilbake igjen i natt en gang . I dag har hun bare gått rundt og slengt med dører og demonstrert. Jeg har bare oversett henne i dag. For jeg er kommet til et punkt at nå er det nok.  Det jeg har aller mest lyst til er å si at nå flytter du.. 

Far har prøvd å prate med henne men da er hun like frekk .. hun kan komme ned men vil ikke se eller høre meg.  

Hva gjør jeg nå? Jeg er 42 år og har 2 voksne barn på 21 og 24 år fra tidligere forhold . Men aldri opplevd maken .. 

 

 

Anonymkode: bc40a...649

[Vimsepims]

Hun er 19. Sett ned foten og si at nå er det på tide at hun flytter ut, og at hun får ta ansvar for seg selv og sine handlinger. Du kan gjerne understreke at hun vil alltid være velkommen men under forutsetning at hun klarer å oppføre seg på en høflig og sivilisert måte. 

[AnonymBruker]

Her ville jeg faktisk satt meg ned for meg sjøl, og lagt en plan for en god dialog med henne. Formidle hvordan du opplever at forholdene er i hjemmet, at det ikke kan være godt for verken henne, deg eller dere samlet som en familie. Hva sier hun, hva formidler hun? Har hun det vanskelig? Dersom det er null innsikt og kun kjeft og smell ville jeg sagt at tiden er moden for bonusdatter å flytte ut rett og slett. Det kan umulig være greit å leve i et hjem som blir som en konfliktsone.

Anonymkode: 15e2a...8a6

[AnonymBruker]

Når man er 19 år så tenker jeg det er på tide å begynne å oppføre seg som folk. Jeg vil svare det samme her som i en annen tråd her i dag, der 22 åringen var et monster mot halvsøsteren. Ikke helt det samme, men jeg tenker samme metodikk kan brukes. 

Hun kan få en sjanse til å prate. Da tenker jeg at far bør ta den praten uten deg, en dag det ikke er konflikt. Han bør si at han er glad i henne og at han vil gjerne støtte henne og hjelpe henne, men da må hun kunne bruke ord til å fortelle hva som plager henne - som en voksen. Å gå rundt å smelle med dørene og kjefte på folk er ikke akseptabelt. Hun er voksen nå, og må klare å uttrykke seg på en ordentlig måte. Da vil dere selvsagt lytte til hva hun tenker og føler, men det er ikke greit å terrorisere andre i huset. 

Også tenker jeg far må sette foten kraftig ned. Den slags oppførsel aksepteres ikke. Enten oppfører hun seg som folk ellers må hun faktisk flytte ut. 

 

Anonymkode: 9995e...b94

[Lorieen]

Kast henne på huet og rævva ut! Makan!

[BobbySocks]

På tide hun flytter ut. Evnt hadde jeg tatt med meg barna og funnet meg en annen kåk. Måte på.

[AnonymBruker]

Hun høres ikke frisk ut. Får hun den hjelpen hun trenger? 
 

Er hun ikke syk så er det på tide å flytte ut, normal folkeskikk må man kunne forvente. 

Anonymkode: 8d3f1...e4f

[AnonymBruker]

Jeg tenker at du blander epler og pærer her. Det er 19-åringens far som har valgt å være i et forhold med deg, og han som har valgt å sette eget ønske om å flytte inn med deg og få flere barn fremfor 19-åringens ønske om å slippe å bli kjent med deg.

Dette ønsket - å slippe å forholde seg til tilfeldige voksne mennesker som et barns skilte far/mor ønsker å ha sex med synes jeg at foreldre bør respektere. Som voksen tåler man fint å vente med å sambo til egne barn er 18 og flytter ut. At barnets far valgte å la være er likevel en sak dem imellom. De må ordne opp i den. Det er helt naturlig at 19-åringen føler seg nedprioritert til fordel for sin fars ønsker fordi hun ER nedprioritert. At dette for all fremtid påvirker forholdet deres er også naturlig. Har man fått bevist at man for sine foreldre er uviktig vil man neppe bry seg mye om dem.

Så over til ditt forhold til henne. Her ser jeg ikke behovet for å ha et forhold. Som påpekt kan selvsagt barnet til din samboer velge å ønske å ikke ha noe med deg å gjøre. Det ønsket må respekteres.

Når det gjelder adferden er nok det beste å få 19-åringen ut i egen hybel. Her bør både mor og far bistå med råd og praktisk hjelp så hun får etablert et eget liv, borte fra dere og der hun altså kan velge å ikke forholde seg til deg. Barn, selv 19-åringer, er et resultat av sin oppdragelse. Så hennes mor og far (og du) har jo lagt opp til at hun oppfører seg som hun gjør. 

Anonymkode: c0dfc...c57

[HøOmPø]

Hærlihet, kan ikke mannen sette foten ned? Det er trossalt hans ufyselige unge. 

[AnonymBruker]

Virker ikke som om du har spurt henne hva problemet er eller prøvd å snakke med henne? Tror ikke at å ignorere henne vil gjøre saken noe bedre, hadde vært bedre om du brydde deg og lytta til hva hun hadde på hjertet, for NOE må det være. 

Anonymkode: 32d5f...4e2

[AnonymBruker]

HøOmPø skrev (1 minutt siden):

Hærlihet, kan ikke mannen sette foten ned? Det er trossalt hans ufyselige unge. 

Ekkelt å snakke om folk sine barn på den måten 🤢

Anonymkode: 32d5f...4e2

[Pippi Lotta]

AnonymBruker skrev (13 minutter siden):

I går satt vi på kjøkkenet og diskuterte bil, da kom hun og sa sin menig . (Vi var 4 stk som snakket sammen ) Men ingen var enig med henne . Og jeg sa enkelt og greit på en ordentlig måte at det skulke jeg ikke ha. ( jeg skal kjøpe ny firmabil) 
 

Anonymkode: bc40a...649

Jeg ble litt forvirret her, var det bilen hun foreslo du ikke ville ha eller ville du ikke ha at hun blandet seg i samtalen? 

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (10 minutter siden):

Jeg tenker at du blander epler og pærer her. Det er 19-åringens far som har valgt å være i et forhold med deg, og han som har valgt å sette eget ønske om å flytte inn med deg og få flere barn fremfor 19-åringens ønske om å slippe å bli kjent med deg.

Dette ønsket - å slippe å forholde seg til tilfeldige voksne mennesker som et barns skilte far/mor ønsker å ha sex med synes jeg at foreldre bør respektere. Som voksen tåler man fint å vente med å sambo til egne barn er 18 og flytter ut. At barnets far valgte å la være er likevel en sak dem imellom. De må ordne opp i den. Det er helt naturlig at 19-åringen føler seg nedprioritert til fordel for sin fars ønsker fordi hun ER nedprioritert. At dette for all fremtid påvirker forholdet deres er også naturlig. Har man fått bevist at man for sine foreldre er uviktig vil man neppe bry seg mye om dem.

Så over til ditt forhold til henne. Her ser jeg ikke behovet for å ha et forhold. Som påpekt kan selvsagt barnet til din samboer velge å ønske å ikke ha noe med deg å gjøre. Det ønsket må respekteres.

Når det gjelder adferden er nok det beste å få 19-åringen ut i egen hybel. Her bør både mor og far bistå med råd og praktisk hjelp så hun får etablert et eget liv, borte fra dere og der hun altså kan velge å ikke forholde seg til deg. Barn, selv 19-åringer, er et resultat av sin oppdragelse. Så hennes mor og far (og du) har jo lagt opp til at hun oppfører seg som hun gjør. 

Anonymkode: c0dfc...c57

Snakker om å være kynisk.. 😳

Anonymkode: b037b...120

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (19 minutter siden):

Jeg tenker at du blander epler og pærer her. Det er 19-åringens far som har valgt å være i et forhold med deg, og han som har valgt å sette eget ønske om å flytte inn med deg og få flere barn fremfor 19-åringens ønske om å slippe å bli kjent med deg.

Dette ønsket - å slippe å forholde seg til tilfeldige voksne mennesker som et barns skilte far/mor ønsker å ha sex med synes jeg at foreldre bør respektere. Som voksen tåler man fint å vente med å sambo til egne barn er 18 og flytter ut. At barnets far valgte å la være er likevel en sak dem imellom. De må ordne opp i den. Det er helt naturlig at 19-åringen føler seg nedprioritert til fordel for sin fars ønsker fordi hun ER nedprioritert. At dette for all fremtid påvirker forholdet deres er også naturlig. Har man fått bevist at man for sine foreldre er uviktig vil man neppe bry seg mye om dem.

Så over til ditt forhold til henne. Her ser jeg ikke behovet for å ha et forhold. Som påpekt kan selvsagt barnet til din samboer velge å ønske å ikke ha noe med deg å gjøre. Det ønsket må respekteres.

Når det gjelder adferden er nok det beste å få 19-åringen ut i egen hybel. Her bør både mor og far bistå med råd og praktisk hjelp så hun får etablert et eget liv, borte fra dere og der hun altså kan velge å ikke forholde seg til deg. Barn, selv 19-åringer, er et resultat av sin oppdragelse. Så hennes mor og far (og du) har jo lagt opp til at hun oppfører seg som hun gjør. 

Anonymkode: c0dfc...c57

Og med dette burde alle kun ha ett barn, og alltid la barnet bestemme i hjemmet. Ønsker barnet at mor og far skal skilles, burde dette sterkt vurderes. Barnet har jo tross alt ikke valgt å bli født selv. 

Anonymkode: 950fa...fb5

[AnonymBruker]

20 minutter siden, AnonymBruker said:

Jeg tenker at du blander epler og pærer her. Det er 19-åringens far som har valgt å være i et forhold med deg, og han som har valgt å sette eget ønske om å flytte inn med deg og få flere barn fremfor 19-åringens ønske om å slippe å bli kjent med deg.

Dette ønsket - å slippe å forholde seg til tilfeldige voksne mennesker som et barns skilte far/mor ønsker å ha sex med synes jeg at foreldre bør respektere. Som voksen tåler man fint å vente med å sambo til egne barn er 18 og flytter ut. At barnets far valgte å la være er likevel en sak dem imellom. De må ordne opp i den. Det er helt naturlig at 19-åringen føler seg nedprioritert til fordel for sin fars ønsker fordi hun ER nedprioritert. At dette for all fremtid påvirker forholdet deres er også naturlig. Har man fått bevist at man for sine foreldre er uviktig vil man neppe bry seg mye om dem.

Så over til ditt forhold til henne. Her ser jeg ikke behovet for å ha et forhold. Som påpekt kan selvsagt barnet til din samboer velge å ønske å ikke ha noe med deg å gjøre. Det ønsket må respekteres.

Når det gjelder adferden er nok det beste å få 19-åringen ut i egen hybel. Her bør både mor og far bistå med råd og praktisk hjelp så hun får etablert et eget liv, borte fra dere og der hun altså kan velge å ikke forholde seg til deg. Barn, selv 19-åringer, er et resultat av sin oppdragelse. Så hennes mor og far (og du) har jo lagt opp til at hun oppfører seg som hun gjør. 

Anonymkode: c0dfc...c57

Hva faens slags vissvass er dette? 

Ts har et mangeårig forhold med sin mann hvor de deler bolig og barn, og du reduserer dette til at mannen ville ha sex? Litt av et menneskesyn. 

Dette forkvaklede synet mange har om at barn og partner er konkurrenter, er for meg uforståelig. Voksne slutter ikke å trenge voksenkontakt og nærhet selv om de har barn, selv om de er skilt. Barnet og ny partner er også to helt ulike relasjoner, som ikke erstatter hverandre. 

Barn som lever i kjernefamilier har også foreldre som har kjærester. Mammaer og pappaer som er sammen pleier også et forhold. 

Først så sier du at ts er bare barnefars ønske om sex, og at du ikke ser behovet for ts og stedatteren å ha et forhold. Så sier du at ts er "medskyldig" i hennes oppførsel via oppdragelse. 

Hva er greia her? Har en stemor bitt deg noen gang? 

Anonymkode: 220f5...4c7

[Gjest AnomynBruker]

Det går vel over. Men ei 19 år gammel dame kan flytte ut. Helst i går. 

[AnonymBruker]

AnomynBruker skrev (1 minutt siden):

Det går vel over. Men ei 19 år gammel dame kan flytte ut. Helst i går. 

Det har vart i ti år. Da er det vel litt ønsketenking at det skal gå over av seg selv. 

Anonymkode: 9995e...b94

[AnonymBruker]

AnomynBruker skrev (1 minutt siden):

Det går vel over. Men ei 19 år gammel dame kan flytte ut. Helst i går. 

Tipper du ikke ville sagt det samme om ditt eget barn. 

Anonymkode: 32d5f...4e2

[AnonymBruker]

Det var den ene siden av historien....

Anonymkode: 1968a...42b

[HøOmPø]

AnonymBruker skrev (27 minutter siden):

Ekkelt å snakke om folk sine barn på den måten 🤢

Anonymkode: 32d5f...4e2

Slik hun oppfører seg så er det jo akkurat det hun er, ufyselig.