Avlivet hunden min i går og har det veldig tungt.

[Anne907]

Mellion skrev (2 timer siden):

Kondolerer ♥️ Dette høres mye ut som min historie med hund. 
 

jeg hadde en nervøs hund som var redd fremmede mennesker i tillegg til masse andre problemer førte dette til at jeg og samboer isolerte oss mer og mer, hunden funket bra sammen med oss. Men vi så at når vi skulle få barn ville ikke dette fungere lenger. 
 

Det var fremdeles det vanskeligste jeg noen gang har gjort, det føltes som om jeg sviktet noe av det kjæreste jeg hadde, rett og slett kjærlighetssorg. Det var lenge veldig vondt og sårt. Nå kan jeg tenke på hunden uten å bare føle på smerte men også tenke på de gode stundene. 

Takk for at du delte dette. Jeg tror nok følelsene vi sitter med er ganske like. Utrolig vanskelig å bearbeide. Det er det vanskeligste jeg også har vært gjennom, og jeg tror det eneste som kunne toppet det er om jeg mistet en av ungene. Avliving var jo med jevne mellomrom i tankene mine i alle disse årene - men jeg visste at det ville bli uutholdelig. Derfor ble det også utsatt og utsatt, man prøver å se etter positive ting og tenke positivt. Da jeg til slutt valgte å gjøre det, så er det likevel mye verre enn jeg kunne forestilt meg. Godt å høre at det ikke lenger bare er smerte forbundet med det for deg. Man har jo et liv man skal leve, flere hensyn å ta ❤️

[Ville91]

Sender deg en god klem, det var det riktige å gjøre, selv så tøft det var ❤️

[Gjest BrittEkeberg]

Stakkars💔 Kondolerer! ❤️

[AnonymBruker]

Anne907 skrev (På 15.1.2022 den 2.40):

Tusen takk alle sammen som tok seg tid til å kommentere. Det varmer hjertet mitt og hjelper mye. Jeg har ikke tillatt meg selv å kjenne på lettelse ennå, fordi det gir meg enda verre samvittighet. Jeg skal ta tiden til hjelp, for å bli vant til "vårt nye liv" uten hund. Tusen takk ❤️

Nå er det mange her som har ment du tok riktig valg, husk på dette når du tviler eller føler skyld. Vi hadde en 5 år gammel hund som var ustyrlig de 3 første årene, men så ble hun bedre. Når hun ble bedre mentalt, så ble hun dårlig fysisk. Vi betalte sikkert 100-150.000kr til veterinær de 5 årene hu levde. Ørebetennelser på ørebetennelser, hu klødde fælt så vi mistenkte allergi. Og så fikk hun en godartet svulst i tannkjøttet. Denne vokste seg stor og vi oppererte den vekk 2-3 ganger, men den kom bare tilbake. Det endte med at vi fikk en høy sum på en opperasjon, hvor de hadde måttet fjerne halve kjeven hennes og satt inn metallkjeve. Vi forsto hun var lei for hu peip ofte, og hu gravde seg ned i hagen på overskya dager.. det ble til slutt avliving av min beste venn..

Jeg sørget i 2 år over min kjærr bestevenn som betød alt for meg. Den gang var jeg 15, og følte på at vi ikke gjorde nok for henne. Den dag idag forstår jeg at det var til hennes beste, da veterinær mente det var det mest humane.. Det er ufattelig vondt, men det blir bedre. Du gjorde det rette for dere alle, det høres ikke ut som hunden din hadde det så bra innvendig, og da er det i mange tilfeller rett å la de slippe. Så kan de løpe sammen med alle de andre hundene våre i paradis! Jeg så mye på denne:

https://m.youtube.com/watch?v=ZcQvYh_3Atw

 

Den er så koselig, uansett hva man tror på❤

Anonymkode: 02e1d...a92

[AnonymBruker]

❤

Anonymkode: 7fa40...540

[AnonymBruker]

Anne907 skrev (På 16.1.2022 den 1.56):

Ja, jeg følte virkelig at jeg mislyktes som hundeeier de første 3-4 årene. Det er jo ofte det andre også mener, når en hund er "umulig". Det heter jo seg at det alltid er eieren sin feil. Heldigvis har jeg lest en forskningsartikkel om at dette ikke nødvendig alltid er tilfelle, hunder kan alltid arve negative egenskaper, psykiske problemer, akkurat som mennesker. Til slutt begynte jeg å tro mer på at det ikke bare var jeg som var problemet. Det kan være at noen med mer tid og ressurser kunne hjulpet han mer enn jeg greide - men det var nå slik det ble. Det var dessverre ikke verken tid eller ressurser til en så krevende hund.

Hunder kan absolutt ha medfødte hjerne skader, som gjør at den aldri vil fungere normalt. 

Ei venninne av mamma fikk seg valp fra en ettertraktet oppdretter av rasen, og de hadde hatt 2 vellykket kull etter denne kombinasjonen tidligere. Så ikke noe som tilsa at det skulle bli noe problem. 

Dessverre så viste det seg rundt 1 års alderen at denne hundene ikke var helt stabil mentalt, var akkurat som det gikk helt i svart for han, og han ble rett og slett farlig. Hun kontaktet oppdretter. Han hadde vist prøvd å få tak i henne, for 3 av 5 av valpene fra kullet var alt avlivet. Den siste slet som bare det med sin, akkurat som venninnen min. Veterinæren mente at det hadde skjedd en feil alt i mors liv, som ga valpene en hjerneskade😢

Anonymkode: d1b26...18e

[Gjest Blondie65]

Det er alltid vondt når man som eier må ta den vanskelige avgjørelsen om at det ikke er mer man kan gjøre for hunden. Det er da, når man tar denne vanskelige avgjørelsen at man viser seg som mest voksen.

Du må aldri tvile på avgjørelsen din, du har rådført deg med fagfolk, prøvd det meste og når ikke det hjalp er det virkelig ikke så mye mer man kan gjøre. Nå har han fått fred. Jeg forstår følelsene dine, men det er ingen grunn til å ha skyldfølelse her.

Min dypeste medfølelse ❤️