Avlivet hunden min i går og har det veldig tungt.

[Anne907]

I går mistet jeg hunden min. Han var 6 år, hadde hatt han siden han var valp. Jeg var alenemor for to døtre og gleden var stor da vi hentet valpen. Vi begynte på valpekurs, slik at jentene også skulle lære mer om livet med hund. Dessverre banket problemene raskt på døren og livet ble vanskelig. Hunden kunne overhodet ikke være hjemme alene, selv om vi trente på dette så godt vi kunne. Jeg har hatt to hunder tidligere, som har fungert fint og som begge ble 14 år. Men ingen av mine strategier fungerte på denne valpen. Ikke engang 10 minutter kunne han være alene uten å omtrent rasere huset. Mange ting ble ødelagt og jeg brukte alle mine penger på å erstatte ting.

Prøvde burtrening, men det fungerte heller ikke. Hadde burdøren åpen og jo, han gikk inn og ut frivillig der, men jeg oppdaget etterhvert at han brukte buret som toalett. Jeg kjøpte den største burstørrelsen som finnes, og håpet at det skulle hjelpe. Det gjorde det ikke. Jeg lukket han inne i buret, noe som førte til at han greide å klemme overkroppen sin ut gjennom de nederste sprinklene i buret, som hadde litt større avstand. Jeg måtte bruke alle mine krefter for å frigjøre han, og tenkte at heldigvis var jeg hjemme. Etter dette forsto jeg at bur heller ikke var noen løsning.

Jeg visste ikke helt hva jeg skulle gjøre, for jeg måtte jo dra på diverse møter og tilstelninger sammen med døtrene mine. Hadde ikke familie i nærheten og ingen jeg kunne "spille på". Begynte å ta han med i bilen, slik at han kunne vente på oss der. Det førte til at han nesten spiste opp bilen innvendig, blant annet tre sikkerhetsseler. Dette kostet meg 7000 å fikse. Det tok 3 år før han aksepterte å være hjemme alene noen timer.

Nå var problemet at han var redd for vind, redd for lyden fra stekepannen, redd for høye smeller og kjøkkenviften. Alle de tre gangene vi dro på ferie, fikk vi andre til å passe han. Det fungerte aldri. Hver gang fikk jeg tilbakemelding om at han hadde vært umulig og at de ikke kunne leve normalt mens han var der. Og alle disse var personer som hadde erfaring med hunder. En av dem bodde i huset vårt mens han passet han, for å se om det fungerte bedre. Det gjorde det dessverre ikke, og han klarte å stikke av flere ganger i løpet av denne sommeren. Etter dette prøvde han alltid å stikke av. Han gnagde på verandadøren til det var bare filler igjen av den. Jeg prøvde han også på en liten kennel som jeg ble anbefalt, fordi de hadde en mer intim omgang med hundene som var der. Da ble jeg oppringt morgenen etter at jeg hadde levert han, med beskjed om å hente han, fordi de hadde hatt en forferdelig natt, både andre hunder og de som driver kennelen. Jeg hentet en hund som var helt utslitt av all herjingen sin.

Han var en rase som liker å være ute, og han måtte stå bundet i stålvaier, fordi han gnagde av tøybånd og stakk av. Jeg prøvde å sikre verandaen min med et 1,80 m høyt stålgjerde til 5000 kr, men fikk beskjed av borettslaget om å fjerne dette, fordi det var "stygt". Han måtte festes i 3 karabinkroker, men likevel klarte han innimellom å "riste" dem av seg og stikke.

Så kom et par år som var mer fredelige, jeg gikk lange turer med han hver dag, noe vi begge satte pris på, selv om han var ganske utstyrlig da også. Nå slet vi mest med sokkespising og rømming. Han ramponerte verandadøra i så stor grad at den måtte byttes. Han lærte å åpne håndtaket, og til og med å få vridd rundt den lille låsen. Jeg kjøpte sikkerhetslenke, og det reddet endel situasjoner. Men når man bor sammen med barn, så er det vanskelig å kontrollere alt hele tiden, og det hendte dessverre innimellom at han kom seg ut. Han hadde null aggresjon i seg, men han var en stor hund, og naboer begynte å få nok. Jeg bor i borettslag og visste ikke helt hva jeg kunne gjøre. Prøvde likevel å holde ut, visste at omplassering neppe var noen løsning og var redd for at andre ikke ville være like overbærende med han som meg, og kanskje ville klikket på han.

To dager før nyttårsaften i fjor var det noen som sendte opp en rakett i nærheten av oss da vi gikk tur. Dette gjorde ham så redd at han nektet å gå turer på mange dager og ble enda mer engstelig av vesen. Jeg var i kontinuerlig dialog med dyrlege og oppdretter, som begge mente det var best for alle parter om dette fikk en slutt. Så etter seks år med dette la jeg inn årene i går, og fikk han avlivet. Det er noe av det tøffeste jeg har gjort i hele mitt liv og jeg føler meg utrøstelig. Selv om han var umulig, så var han en konstant i livet mitt i seks år. Jeg jobber hjemmefra og han var alltid med meg. Vi gikk turer sammen, sov sammen. Føler jeg har mistet min beste venn, føler at jeg har sviktet han, at hvis jeg bare hadde holdt ut, så kunne han fått levd. Prøver å si til meg selv at kanskje han ikke hadde det så bra, ettersom han alltid var så engstelig og anspent, men hvordan kan man være sikker på det?

Seansen hos dyrlegen tok utrolig på, selv om jeg fikk mye støtte der. Å betale for å bli kvitt sin egen hund og se han dø. Samtidig så la jeg merke til at etter at han fikk den første sprøyten, likegladssprøyten, så var det første gang jeg kjente at han slappet av i kroppen. Han var veldig avhengig av oss mentalt, men likevel var han ikke en hund som oppsøkte oss for nærhet og kos. Han ble ukomfortabel hvis vi tok for mye på han eller prøvde å holde rundt han. Etter likegladsprøyten kunne vi gjøre det.

Jeg vet ikke hva jeg skal tenke om dette, håper bare jeg tok riktig valg. Og at sorgen blekner med tiden. Jeg tror jo ikke at hunden ville dø, så jeg føler at jeg sviktet han. Jeg var jo den han stolte mest på i hele verden, samtidig så vet jeg ikke om jeg ville orket seks år til. Men det er et faktum at hvis jeg hadde klart å stå i dette, så ville ikke han måtte dø.

Måtte bare få dette ut av systemet, beklager langt innlegg.

[frøken bra nok]

♥️

[AnonymBruker]

Jeg fatter ikke at du holdt ut så lenge, det hadde ikke jeg gjort! 
 

Du har lov til å føle lettelse også! Hørtes jo ikke ut som den hadde det så bra med seg selv… 

Anonymkode: 14354...d02

[AnonymBruker]

Kondolerer, vet hvor grusomt det er å miste en firbent bestevenn♥️♥️

Anonymkode: 72933...157

[Meadow]

Jeg tror at verken hunden eller dere har hatt det bra, dette var det beste for alle parter. Men det er klart at det er vondt. 

❤

[MissPierce]

Jeg tenker at du tok rett valg her❤️ Noen hunder er født med problemer, som man rett og slett ikke får gjort så mye med. 

 

[Nastine]

Helt rett valg ❤️ Han må ha hatt det fryktelig slitsomt og ikke hatt det godt med seg selv. Synes du holdt ut og forsøkte det du kunne, men uansett er det veldig trist å miste en man har blitt så glad i ❤️ 

[Anne907]

Tusen takk alle sammen som tok seg tid til å kommentere. Det varmer hjertet mitt og hjelper mye. Jeg har ikke tillatt meg selv å kjenne på lettelse ennå, fordi det gir meg enda verre samvittighet. Jeg skal ta tiden til hjelp, for å bli vant til "vårt nye liv" uten hund. Tusen takk ❤️

[Neket]

Du trenger overhodet ikke å ha dårlig samvittighet!!

[AnonymBruker]

Du har gjort absolutt alt du kunne og mer til. Virkelig, du gjorde alt for han og det at du lot han slippe beviser hvor mye du elsket han ❤️ Prøv å tro meg på dette, prøv å finn ro med at du handlet av kjærlighet til han, tenk på alt du gav han og hvor mye du ofret ❤️

Anonymkode: ee0a0...55d

[Sommer2464]

Anne907 skrev (6 timer siden):

I går mistet jeg hunden min. Han var 6 år, hadde hatt han siden han var valp. Jeg var alenemor for to døtre og gleden var stor da vi hentet valpen. Vi begynte på valpekurs, slik at jentene også skulle lære mer om livet med hund. Dessverre banket problemene raskt på døren og livet ble vanskelig. Hunden kunne overhodet ikke være hjemme alene, selv om vi trente på dette så godt vi kunne. Jeg har hatt to hunder tidligere, som har fungert fint og som begge ble 14 år. Men ingen av mine strategier fungerte på denne valpen. Ikke engang 10 minutter kunne han være alene uten å omtrent rasere huset. Mange ting ble ødelagt og jeg brukte alle mine penger på å erstatte ting.

Prøvde burtrening, men det fungerte heller ikke. Hadde burdøren åpen og jo, han gikk inn og ut frivillig der, men jeg oppdaget etterhvert at han brukte buret som toalett. Jeg kjøpte den største burstørrelsen som finnes, og håpet at det skulle hjelpe. Det gjorde det ikke. Jeg lukket han inne i buret, noe som førte til at han greide å klemme overkroppen sin ut gjennom de nederste sprinklene i buret, som hadde litt større avstand. Jeg måtte bruke alle mine krefter for å frigjøre han, og tenkte at heldigvis var jeg hjemme. Etter dette forsto jeg at bur heller ikke var noen løsning.

Jeg visste ikke helt hva jeg skulle gjøre, for jeg måtte jo dra på diverse møter og tilstelninger sammen med døtrene mine. Hadde ikke familie i nærheten og ingen jeg kunne "spille på". Begynte å ta han med i bilen, slik at han kunne vente på oss der. Det førte til at han nesten spiste opp bilen innvendig, blant annet tre sikkerhetsseler. Dette kostet meg 7000 å fikse. Det tok 3 år før han aksepterte å være hjemme alene noen timer.

Nå var problemet at han var redd for vind, redd for lyden fra stekepannen, redd for høye smeller og kjøkkenviften. Alle de tre gangene vi dro på ferie, fikk vi andre til å passe han. Det fungerte aldri. Hver gang fikk jeg tilbakemelding om at han hadde vært umulig og at de ikke kunne leve normalt mens han var der. Og alle disse var personer som hadde erfaring med hunder. En av dem bodde i huset vårt mens han passet han, for å se om det fungerte bedre. Det gjorde det dessverre ikke, og han klarte å stikke av flere ganger i løpet av denne sommeren. Etter dette prøvde han alltid å stikke av. Han gnagde på verandadøren til det var bare filler igjen av den. Jeg prøvde han også på en liten kennel som jeg ble anbefalt, fordi de hadde en mer intim omgang med hundene som var der. Da ble jeg oppringt morgenen etter at jeg hadde levert han, med beskjed om å hente han, fordi de hadde hatt en forferdelig natt, både andre hunder og de som driver kennelen. Jeg hentet en hund som var helt utslitt av all herjingen sin.

Han var en rase som liker å være ute, og han måtte stå bundet i stålvaier, fordi han gnagde av tøybånd og stakk av. Jeg prøvde å sikre verandaen min med et 1,80 m høyt stålgjerde til 5000 kr, men fikk beskjed av borettslaget om å fjerne dette, fordi det var "stygt". Han måtte festes i 3 karabinkroker, men likevel klarte han innimellom å "riste" dem av seg og stikke.

Så kom et par år som var mer fredelige, jeg gikk lange turer med han hver dag, noe vi begge satte pris på, selv om han var ganske utstyrlig da også. Nå slet vi mest med sokkespising og rømming. Han ramponerte verandadøra i så stor grad at den måtte byttes. Han lærte å åpne håndtaket, og til og med å få vridd rundt den lille låsen. Jeg kjøpte sikkerhetslenke, og det reddet endel situasjoner. Men når man bor sammen med barn, så er det vanskelig å kontrollere alt hele tiden, og det hendte dessverre innimellom at han kom seg ut. Han hadde null aggresjon i seg, men han var en stor hund, og naboer begynte å få nok. Jeg bor i borettslag og visste ikke helt hva jeg kunne gjøre. Prøvde likevel å holde ut, visste at omplassering neppe var noen løsning og var redd for at andre ikke ville være like overbærende med han som meg, og kanskje ville klikket på han.

To dager før nyttårsaften i fjor var det noen som sendte opp en rakett i nærheten av oss da vi gikk tur. Dette gjorde ham så redd at han nektet å gå turer på mange dager og ble enda mer engstelig av vesen. Jeg var i kontinuerlig dialog med dyrlege og oppdretter, som begge mente det var best for alle parter om dette fikk en slutt. Så etter seks år med dette la jeg inn årene i går, og fikk han avlivet. Det er noe av det tøffeste jeg har gjort i hele mitt liv og jeg føler meg utrøstelig. Selv om han var umulig, så var han en konstant i livet mitt i seks år. Jeg jobber hjemmefra og han var alltid med meg. Vi gikk turer sammen, sov sammen. Føler jeg har mistet min beste venn, føler at jeg har sviktet han, at hvis jeg bare hadde holdt ut, så kunne han fått levd. Prøver å si til meg selv at kanskje han ikke hadde det så bra, ettersom han alltid var så engstelig og anspent, men hvordan kan man være sikker på det?

Seansen hos dyrlegen tok utrolig på, selv om jeg fikk mye støtte der. Å betale for å bli kvitt sin egen hund og se han dø. Samtidig så la jeg merke til at etter at han fikk den første sprøyten, likegladssprøyten, så var det første gang jeg kjente at han slappet av i kroppen. Han var veldig avhengig av oss mentalt, men likevel var han ikke en hund som oppsøkte oss for nærhet og kos. Han ble ukomfortabel hvis vi tok for mye på han eller prøvde å holde rundt han. Etter likegladsprøyten kunne vi gjøre det.

Jeg vet ikke hva jeg skal tenke om dette, håper bare jeg tok riktig valg. Og at sorgen blekner med tiden. Jeg tror jo ikke at hunden ville dø, så jeg føler at jeg sviktet han. Jeg var jo den han stolte mest på i hele verden, samtidig så vet jeg ikke om jeg ville orket seks år til. Men det er et faktum at hvis jeg hadde klart å stå i dette, så ville ikke han måtte dø.

Måtte bare få dette ut av systemet, beklager langt innlegg.

Huff trist lesning jeg hadde hunder når jeg var barn men nå som jeg er voksen har jeg ikke hunder fordi det er trist når man må avlive de.

[AnonymBruker]

her syns jeg det høres ut som om du har tatt helt riktig valg. En hund skal både være lykkelig og være en glede i hverdagen for familien, denne hørtes ikke ut som om han var noen av delene. Jeg syns det høres ut som om denne hunden var genetisk belastet, og et liv med så mye stress for han er heller ikke god dyrevelferd. 
Innimellom er de tyngste valgene de som er riktige å ta ❤️ 

Anonymkode: 3307f...1b1

[Anne907]

Nastine skrev (15 timer siden):

Helt rett valg ❤️ Han må ha hatt det fryktelig slitsomt og ikke hatt det godt med seg selv. Synes du holdt ut og forsøkte det du kunne, men uansett er det veldig trist å miste en man har blitt så glad i ❤️ 

Ja, det er det jeg trøster meg med, at det ikke bare var det beste for oss, men også for han ❤️ Takk<3

[Anne907]

AnonymBruker skrev (8 timer siden):

her syns jeg det høres ut som om du har tatt helt riktig valg. En hund skal både være lykkelig og være en glede i hverdagen for familien, denne hørtes ikke ut som om han var noen av delene. Jeg syns det høres ut som om denne hunden var genetisk belastet, og et liv med så mye stress for han er heller ikke god dyrevelferd. 
Innimellom er de tyngste valgene de som er riktige å ta ❤️ 

Anonymkode: 3307f...1b1

Vi hadde selvfølgelig hyggelige stunder sammen også, og er takknemlig for dem, men ja. Den totale belastningen ble for stor. Det hjelper å tenke at det kanskje var "noe galt" med han genetisk. Prøver å tenke at vi får være glade for at vi klarte så mange år som vi klarte, tross alt. Takk!

[Anne907]

Sommer2464 skrev (9 timer siden):

Huff trist lesning jeg hadde hunder når jeg var barn men nå som jeg er voksen har jeg ikke hunder fordi det er trist når man må avlive de.

Jeg vet heller ikke om jeg kommer til å skaffe meg hund igjen, mest av redsel for at det skal gå så galt en gang til.

[AnonymBruker]

Høres ut som om han hadde en mental brist. Ser at du var i kontinuerlig dialog med oppdretter, men ser ikke at du nevner at kullsøskenene hadde slike problemer. Da var det nok en mental brist. Det kan skje noen ganger selv om foreldredyrene og kullsøskenene har god gemytt.

Du har min sympati. Det må føles helt forferdelig: ikke bare å måtte avlive hunden sin etter å ha gjort alt man kan, men jeg ser for meg at man også kan sitte igjen med en følelse av at man har mislyktes som hundeeier, at man har feilet hunden sin, som man hadde ansvar for. Det er tungt. 

Tro meg, det har du ikke. Du sto i det mye lengre enn mange ville gjort, og du gjorde alt for hunden. Noen ganger er avlivning best for alle parter, dessverre- også for hunden. Å omplassere han ville ikke vært godt for han eller hans nye eiere. Avlivning var det beste. Forstår godt at du føler deg utrøstelig nå, men det vil bli bedre med tiden ❤️

Anonymkode: f13f4...c6b

[AnonymBruker]

Kondolerer. Jeg skjønner du ikke orket mer, det hørtes ut som et slit som du har stått i altfor lenge. Jeg tror uansett hunden din har hatt det bra med deg i livet sitt, selv om han var som han var så tror jeg ikke han har hatt det fælt hele tiden. Hunder liker jo å være med flokken(familien) sin. Men det var jo helt klart noe som ikke var som det skulle med han høres det ut som. Det beste var nok at han og ikke minst dere fikk slippe mer nå. Nå sover han godt ❤️

Anonymkode: f2c4f...3bd

[AnonymBruker]

Herregud. Du er sterk som har stått i alt og gjort så godt du kunne. Det høres ut som du har gjort alt du kunne for denne hunden ❤️

Anonymkode: 9a31c...a9e

[Mellion]

Kondolerer ♥️ Dette høres mye ut som min historie med hund. 
 

jeg hadde en nervøs hund som var redd fremmede mennesker i tillegg til masse andre problemer førte dette til at jeg og samboer isolerte oss mer og mer, hunden funket bra sammen med oss. Men vi så at når vi skulle få barn ville ikke dette fungere lenger. 
 

Det var fremdeles det vanskeligste jeg noen gang har gjort, det føltes som om jeg sviktet noe av det kjæreste jeg hadde, rett og slett kjærlighetssorg. Det var lenge veldig vondt og sårt. Nå kan jeg tenke på hunden uten å bare føle på smerte men også tenke på de gode stundene. 

[Anne907]

AnonymBruker skrev (3 timer siden):

Høres ut som om han hadde en mental brist. Ser at du var i kontinuerlig dialog med oppdretter, men ser ikke at du nevner at kullsøskenene hadde slike problemer. Da var det nok en mental brist. Det kan skje noen ganger selv om foreldredyrene og kullsøskenene har god gemytt.

Du har min sympati. Det må føles helt forferdelig: ikke bare å måtte avlive hunden sin etter å ha gjort alt man kan, men jeg ser for meg at man også kan sitte igjen med en følelse av at man har mislyktes som hundeeier, at man har feilet hunden sin, som man hadde ansvar for. Det er tungt. 

Tro meg, det har du ikke. Du sto i det mye lengre enn mange ville gjort, og du gjorde alt for hunden. Noen ganger er avlivning best for alle parter, dessverre- også for hunden. Å omplassere han ville ikke vært godt for han eller hans nye eiere. Avlivning var det beste. Forstår godt at du føler deg utrøstelig nå, men det vil bli bedre med tiden ❤️

Anonymkode: f13f4...c6b

Ja, jeg følte virkelig at jeg mislyktes som hundeeier de første 3-4 årene. Det er jo ofte det andre også mener, når en hund er "umulig". Det heter jo seg at det alltid er eieren sin feil. Heldigvis har jeg lest en forskningsartikkel om at dette ikke nødvendig alltid er tilfelle, hunder kan alltid arve negative egenskaper, psykiske problemer, akkurat som mennesker. Til slutt begynte jeg å tro mer på at det ikke bare var jeg som var problemet. Det kan være at noen med mer tid og ressurser kunne hjulpet han mer enn jeg greide - men det var nå slik det ble. Det var dessverre ikke verken tid eller ressurser til en så krevende hund.