Vanskelig bosituasjon, langt innlegg!

[got2go]

Fru.Silje skrev (3 timer siden):

Hei! 

Står i en vanskelig situasjon ift. bosted, svigermor, mm. Tror bare jeg hadde trengt å luftet det litt. Setter pris på at folk ikke kommer med usaklige kommentarer, ting er allerede veldig vanskelig. 

Det er egentlig en lang historie, men må jo prøve å korte det ned. Kan starte med at meg og min samboer har vært sammen i 11 år. Vi har en sønn på 8 år. Svigermor har alltid vært alene hele livet og er typisk en «alfa» som snakker ned andre, har alltid rett, skal være veldig «tøff», ikke konfliktløsende, furter lett, blir fort sur om ikke ting går slik hun ønsker. Har alltid vært alene med sønnen. Han vet ikke hvem far er..

Da vi møttes for 11 år siden var hun aldri noe begeistret for at jeg var kommet inn i bildet. Det hadde nok gjeldt uansett hvem det var. Alltid vært sånn kald ovenfor meg egentlig. Når vi 4 år senere fortalte at vi ventet barn, reagerte hun ikke slik bestemødre skal, med å være glad og lykkelig på våre vegne. Nei, hun ble furten og pratet ikke med sønnen på flere dager. 

Hun bodde på dette tidspunktet i en bygd/liten by og sønnen hennes og meg møttes i en storby (der jeg er fra) og bodde der. Sønnen hadde allerede bodd der flere år før han møtte meg. De første årene med baby var preget av mye «konflikter» og at hun skulle legge seg opp i alt. Alt vi gjorde, spesielt jeg, var gale. Hun presterte også å si en uke etter fødsel (etter barselbesøk) at hun kunne se sønnen ikke var lykkelig med meg. Noe som var tatt helt ut av det blå. Vi hadde det helt fantastisk sammen. Og sa at ja nå kunne hun se hvilke vei han hadde valgt… måtte ikke glemme hvor han kom i fra osv. Årene etter dette var preget av mye bemerkelser og styr. Heldigvis bodde vi 2,5 timers kjøring unna henne, så vi kunne jo begrense kontakten.

Så virket det plutselig som hun endret seg litt. Ble litt mer medgjørlig. Typ når vår sønn var sånn 3-4 år. 

Så skjedde det en stor endring når vår sønn var 6 år. Noe jeg nå 2 år senere angrer veldig på og syns er utrolig vanskelig! Samboer fikk tilbud om å overta huset hennes gratis/arv. Vi så da på dette som en veldig fin mulighet, det ville jo være veldig flott økonomisk og vi begynte sakte men sikkert å tenke at kanskje det kunne være veldig fint og positivt med et liv «på bygden». Jeg har hele mitt liv bodd i storby, men har alltid likt det landlige. Og det er vel mer en liten by enn bygd. Men ja. Vi tenkte på dette en god stund før vi faktisk bestemte oss for å flytte. Dette var ingen impulshandling, men det jeg ser i ettertid er at alle disse «røde flaggene» med svigermor har vi/jeg nok sett litt forbi. Det hadde da vært noen år hvor vi følte hun hadde endret seg mer til det positive, vår sønn var da 6 år(så flyttet i ferie mellom bhg og skole, så en «naturlig» overgang). Vi tenkte oppriktig at dette skulle gå fint og bli veldig bra! Kort vei til alt, praktisk, landlig, trygt. 

I ettertid har jeg kanskje tenkt at der er en form for forsvarsmekanisme at man kun ser det positive ved noe når man bestemmer seg og liksom går «all inn». Prosessen med å flytte gikk på en måte veldig fint. Vi fikk stort hus, rolig rundt oss, fint sted for sønnen å vokse opp tenkte vi ++. De første to årene, altså frem til nå, gikk egentlig greit. Det skal sies at svigermor ble boende i kjelleren i huset. (Det var planen fra starten av). Det er bygget som generasjonsbolig. Med egne innganger. Men innvendig trapp mellom etg. var åpen, men med dør. (Egen inngang utenom dette). Men da moren bodde her selv, hadde hun det åpent, og hennes foreldre bodde da i kjelleren. 

Vi var tydelig hele veien på at vi etter hvert kom til å lukke igjen trappen, for privatliv sin skyld. Noe hun svarte på med at vi måtte gjøre det vi ville, men hun syns det var unødvendig og skjønte ikke poenget. La skyld på at da kunne ikke sønnen vår bare gå «rett ned» til henne. (Må jo bare gå 10 m, rundt huset…uff). Ift dette med at hun skulle bo under. Så Gjorde vi alt veldig skikkelig og tok forhåndsregler før vi flyttet ift. dette å bo så tett. Pratet mye om det og lagde felles regler. Tanken var at det var fint for vår sønn å ha sin bestemor så nærmt, og visa versa. Greit med barnepass. Vi så liksom ikke helt det negative i det siden vi skulle lukke igjen og det ble to separate leil. Svigermor var på dette tidspunktet mye mer «positiv» i sin væremåte. (Hun sa ingenting på daværende tidspunkt på dette med at vi skulle lukke igjen). 

Som nevnt så har de to årene egentlig gått greit. Har ikke egentlig støtt på noe problemer. Utenom at jeg tidvis har følt på nettopp dette at det kanskje ble tett. Det som imidlertid ikke gikk så bra disse to årene var at jeg generelt mistrivdes veldig på selve plassen. Helt uavhengig av svigermor. Vært ulike ting som jobb (prøvd ulike avd), det at alle kjenner alle, lite muligheter, lite fritidsaktiviteter, folk er veldig «innesluttet» her ++. Mye jeg har kjent at jeg savner med byen. Det skal sies at vi bodde i utkanten av byen når vi bodde der, så det var helt fint for barn å vokse opp og dette. Føler jeg virkelig har prøvd å trives disse to årene. Følte jo veldig at jeg «gav opp alt jeg hadde». Jobb jeg trivdes i, nettverk ++ i byen vi flyttet fra. Gikk virkelig all inn og tenkte at dette skulle bli bra. Følte virkelig vi tenkte igjennom ting også - men noen ting i livet må man vel bare erfare for å se at det ikke var noe for meg/oss? 

Men. Så toppet det hele seg i høst. Frem til da hadde det jo vært helt greit ift. svigermor. Men så nærmet det seg tiden for at vi skulle lukke igjen. Hun var jo fult klar over dette og det var alltid planen. Så etter at dette ble gjort kan man vel si at helvete var løs. Hun har ikke ville pratet med oss, sier at hun angrer på at hun gav huset til oss, og at nå stengte vi henne ute av livet hennes, tok barnebarnet hennes «fra henne»,har slengt mye «drit» om meg til andre familiemedlemmer om at jeg er kontrollerende og nå fikk jeg som jeg ville osv. Noe som ikke stemmer, da jeg er veldig ydmyk, konfliktløsende og oppegående. Aldri vært kontrollerende ovenfor samboer. Vi er er par som typisk har blitt sett på som «godt forbilde» for et forhold, fordi vi har hatt det så fint sammen, pratet når det har vært noe, virkelig ikke hatt noe problemer disse 11 årene. 

Også skulle vår sønn en dag ned til henne og da nærmest skjelte hun han ut. Hadde sagt at foreldrene dine er dum som har lukket igjen, og spurt hvem som hadde sendt han ned, sagt at nå ble det ingen jul, sagt flere slike stygge ting og tatt disse «voksentingene» utover han. Spurt hvorfor han hadde kommet ned osv. Han kom gråtkvalt opp igjen, helt totalt fra seg over alt bestemor hadde sagt til han. Var veldig såret. Dette fikk meg til å boble over av sinne! Jeg har aldri «snakket til» svigermor, men når hun oppfører seg sånn med mitt barn, så tenker jeg det er på tide at noen gir henne klar beskjed. Det skal sies at dette er nok en dame som «ingen» har snakket til før. Hun kan være veldig frekk og direkte og tillater seg nok ikke det. Jeg gikk likevel rett ned til henne og sa rett ut at dette var IKKE greit. Gav hun mildt sagt klar beskjed om hva jeg mente. Hun fikk ikke sagt noe i mot. Jeg var tydelig sint og hun har nok aldri sett meg(eller noen?) slik før. Gav hun virkelig beskjed om at dette finner jeg meg ikke i. At hun måtte pent si unnskyld til sønnen vår osv. 

Etter dette har det bare vært veldig vanskelig. For å ikke dra innlegget enda mer ut så er det slik nå, 3 mnd senere at hun ikke snakker med oss. Slenger masse drit. Veeeldig mye styr. Ikke åpen for å løse ting. 

FØR dette skjedde, så tok jeg opp med samboer dette med trivsel og at vi alltid hadde vært enig om at vist jeg absolutt ikke trivdes, så kunne vi flytte hjem igjen. Og nå kom dette og jeg kjenner virkelig at jeg ikke orker mer. Vi venter også vårt barn nr to om kort tid. Så det er en utrolig vanskelig tid. Vår sønn har jo på en måte funnet seg til rette, men ofte sagt hvor mye han savner byen/der vi bodde før, savner ulike ting der, vennene, muligheter/aktiviteter. 

Det vanskelige nå er jo egentlig hva vi skal gjøre. Føler jo litt at etter dette skjedde, så virker det best å bare komme seg vekk. Få en ny start. Syns det er utrolig trist på en måte, mtp. å flytte sønnen som nå er 8, det at vi tenkte jo at her skal vi bo, har pusset opp hele huset (bad, kjøkken ++). Samboer har også fått god kontakt igjen med barndomsvenner osv. 

Likevel mistrives jeg helt enormt. Jeg føler litt at han har alt her og jeg ingenting. Verken hus eller familien min om noe skulle skje. Står på bar bakke. Jobben her oppe trives jeg ikke i og det er begrenset med muligheter. (Og jeg har virkelig prøvd!). Det er så mange ting. Der vi bodde før trivdes vi begge, samboer hadde jo bodd der 15 år så han har nettverk der også og trivdes GODT i jobben. 

Vet ikke helt hva jeg vil ha ut av dette. Vil kanskje bare høre at jo, det er faktisk riktig av dere å komme dere vekk. Og tenker mye på vår sønn og syns det er utrolig sårt å skulle flytte på han. Prøver likevel å tenke at han skal jo «hjem igjen» og ikke til enda en ny plass, har venner der vi bodde før, blir også kun én flytting ila barneskolen, ikke 3 liksom. Og at det er jo viktig at vi ALLE har det bra. Det gjør det nok ikke lettere om svigermor flytter til egen leil, siden det er en bygd og man vil møte på hverandre + hun vil nok gjøre sitt for å lage «helvete». 

Føler det var mye mer jeg kunne fått med her. Men nå er innlegget allerede utrolig langt. Mye detaljer man ikke får med. 

Så vist vi ender opp med å flytte, noe jeg tror vi gjør nå.. så tenkte jeg først neste sommer (slik at sønn begynner på ny skole i 4.klasse den høsten). Men samtidig er jeg usikker. Kanskje vi burde gjort det nå til sommeren. At han starter i 3.klasse i «hjembyen». Rett og slett fordi jeg ikke vet hvor lenge vi holder ut. Både hver og en men også forholdet. Stemningen hjemme har vært veldig preget av situasjonen allerede i 3 mnd, vi har vel begge vært litt nedfor og det er vanskelig å skulle ha henne så tett i 1,5 år til, for ikke å snakke om at hun kommer til å lage et helvete når hun får vite vi skal flytte tilbake, DET er jeg ikke i tvil på. (Vi er forresten veldig obs på å snakke om ting sammen når sønnen vår har lagt seg og prøver ikke vise at vi er nedfor til han, bare så det er sagt. Vi er gode foreldre). 

Ville definitivt ha flyttet tilbake til der dere bodde før. Dere har prøvd, men det gikk ikke som dere hadde tenkt. Det er en ærlig sak! Svigermor er et anna kapittel

[Fru.Silje]

AnonymBruker skrev (På 6.1.2022 den 16.38):

 

Endret 10. januar 2022 av Fru.Silje

[Fru.Silje]

.

Endret 10. januar 2022 av Fru.Silje

[viren]

Jeg kan ikke annet enn å henge meg på. Kom dere vekk så fort som mulig, hun er som hun er og det er ikke noe å gjøre med. Er det et sted man må trives, så er det i hjemmet sitt. Det er ikke bare et sted å sove og spise, men et sted for å føle seg trygg, komfortabel og kunne lade batteriene sine. For noen år siden kuttet jeg kontakten med et ufyselig familiemedlem og det eneste jeg angrer på er at jeg ikke gjorde det før. Nå er det ikke snakk om å gå like drastisk til verks for deres del, men noen mennesker sprer bare gift og stjeler energi, og disse bør man tilbringe minst mulig tid sammen med.

[Fru.Silje]

viren skrev (På 6.1.2022 den 18.48):

 

Endret 10. januar 2022 av Fru.Silje

[AnonymBruker]

Å jeg vet så altfor godt hvordan du har det! Jeg og mannen bygget oss hus på gården til svigerforeldrene mine for ti år siden, og vi bor veldig tett på dem. Det er bare altfor mye å ha foreldre/svigerforeldre så tett på. Begge to er sterke og dominerende personer som legger seg borti alt, og prøver å overkjøre oss på alle områder. Mannen min er den som er mest lei av hele greia, han sier de ødelegger livet hans (han og foreldre har en stor konflikt gående). Vi står i et veiskille nå, og vurderer å selge huset vårt og flytte. Vi har to barn som går på barneskole i bygda her, så de må i såfall bytte skole. Det er så vanskelig! Hvis vi selger huset og tomta på slektsgården så blir det nok månelyst, og da tror jeg båndet brytes mer eller mindre for godt. 

Men mine tanker er at det ikke er verdt å ødelegge sitt eget liv for å tekkes andre. Man har alltid et valg. Og hvis familien lider under omstendighetene så er det vel bedre for familien å gjøre endringer? 

Anonymkode: 47d09...6bd

[AnonymBruker]

Fru.Silje skrev (18 minutter siden):

Takk så mye for svar. Har du noen tips til hvordan håndtere de neste mnd? Lurer jo på om det er lurt å vente med å si det til rett før/til vi må. Sånn at hun kan lage minst mulig kvalme? Samtidig så vist vi selger må hun jo åpenbart få vite det nå. Og ang å leie ut så hadde hun nok funnet ut av det før vi sa det. Bare er forberedt på noen vanskelige mnd, mest for samboer. Hun kommer til å sende masse stygge meld + få familien til å også gjøre det. Og hadde det vært meg så hadde jeg jo gitt f… men tror han tar ting veldig til seg.. 

ignorer henne totalt! Blokker henne om hun blir utrivelig der også. Kan oppheve blokkeringen når flyttingen og salget er fullført.
 

Legg huset ut for salg, flytt dit dere vil. Dere trenger ikke å kjøpe henne ett nytt sted. Nå bør hun kanskje ta konsekvensene av sine egne handlinger. Tror du virkelig hun hadde blitt fornøyd og takket dere om dere hadde kjøpt henne noe? 

Anonymkode: 1aa54...604

[AnonymBruker]

Jeg vet at dette ikke er så produktivt akkurat nå, men jeg kan virkelig ikke skjønne hvordan dere havna i denne situasjonen. Å bo i samme hus som svigerforeldre er jo noe de færreste gjør uten å tenke seg SVÆRT godt om. Da skal man virkelig ha et helt ukomplisert og bunnsolid forhold. Her må jo alle varsellamper ha blinket. Jeg tenker også at om dere har overtatt huset hennes gratis, har dere en moralsk forpliktelse til å sørge for at hun har et egnet sted å bo resten av livet.

Anonymkode: e0bf3...408

[Fru.Silje]

AnonymBruker skrev (På 6.1.2022 den 19.14):

 

Endret 10. januar 2022 av Fru.Silje

[Fru.Silje]

.

Endret 10. januar 2022 av Fru.Silje

[NiceOrNothing]

Fru.Silje skrev (13 minutter siden):

Ja, vist du leser innlegget litt over, så ser du at avtalen er at vi kjøper henne leil. vist vi flytter. Vi hadde jo ikke bare kastet henne ut. Vi har tenkt sikkerhet for alle parter før vi gjorde dette. 

Herregud ! Stakkars deg❤️ Med et manipulerende sviger-monster i kjelleren 😳 ser ikke de andre i familien hvordan hun er? Høres så rart ut at hun kan klare å manipulere de til å sende stygge meld / lage helvete . Mn det verste av alt er hvordan hun behandler sønnen deres / barnebarnet sitt😢😢 så utrolig trist ! Jeg tror svigermoren din er narsissist   . Hvis du orker , så ta en prat m henne. Si at dere nå vurderer å flytte , å at hun snart får huset «for seg selv « . Ville leid ut hoveddel inntil hun dør, å så solgt det.  Kom deg vekk fra dette giftige mennesket! Hun er som et rottent eple , alt rundt henne blir forgiftet ☠️Masse lykke til i tiden som kommer ❤️❤️❤️

[NiceOrNothing]

Fru.Silje skrev (2 minutter siden):

Burde vi nevnt noe om besremor (i barnevennlig og modifiserer versjon) til sønnen når man forteller om flytting eller kun andre årsaker? Altså ikke farmor som eneste grunn, men nevne noe om at det ikke fungerer helt sånn det er nå? Han forstår utrolig masse og vi har et svært godt og tett forhold. 
 

Men vi er opptatt av å ikke fortelle voksenting/ting som ikke gjør noe nytte til han. Holde han utenom. 

Hadde nevnt henne som en del av årsaken . Tenker barn har godt av å se foreldre sette grenser / å at han selv setter grenser for hvilke folk som man bør ha tett på i livet sitt . Syns ikke noe om å normalisere det åpenbart unormale . Det kan ikke være lett for han å bli så stygt behandlet av sin bestemor 😳.

[AnonymBruker]

'Hvis', heter det.

H-V-I-S.

21 minutter siden, Fru.Silje said:

Ja, vist du leser innlegget litt over, så ser du at avtalen er at vi kjøper henne leil. vist vi flytter. Vi hadde jo ikke bare kastet henne ut. Vi har tenkt sikkerhet for alle parter før vi gjorde dette. 

1 hour ago, Fru.Silje said:

Men dette opphører vist vi velger å selge bolig eller at det oppstår veldig samarbeidsvansker. Sikkerhet for hennes del er at vist hun må flytte ut, så skal vi kjøpe en liten leil til henne, slik at hun ikke må ut med lån (huset vi har arvet er jo nedbetalt så det er jo fair). Hun hadde «uansett» flyttet ut om vi ikke overtok, da huset blir for stort. 

Sorry men jeg blir sprø av å se samme feil 17 000 ganger i samme tråd. 

Støtter deg fortsatt i å flytte så fort så mulig. 

Anonymkode: cf78a...f0d

[AnonymBruker]

Just now, AnonymBruker said:

Støtter deg fortsatt i å flytte så fort så* mulig. 

Anonymkode: cf78a...f0d

*som. 

Anonymkode: cf78a...f0d

[AnonymBruker]

Har dere snakket med henne om oppførselen og konsekvensene av denne? Såpass synes jeg dere skylder både dere selv, guttungen og kjerringa i kjelleren, for å si det sånn. Når det er sagt, jeg ville ikke snakket så mye om dette til barnet. Han er 8 år, han skal ikke trenge å forholde seg til dette og ev føle skyld fordi dere flytter. Snakk om hva som skjede i den situasjonen, men ikke knytt dette til deres voksenproblemer og flytting.

Og dere bør faktisk få kjerringa ut av kjelleren før dere flytter, for med henne der får dere neppe leid ut (over tid) eller solgt... Hun er nok kjent i hele bygda, så hvem vil dere kunne fått leid ut eller solgt til?

Anonymkode: 817e8...04d

[viren]

41 minutter siden, Fru.Silje said:

Takk så mye for svar. Har du noen tips til hvordan håndtere de neste mnd? Lurer jo på om det er lurt å vente med å si det til rett før/til vi må. Sånn at hun kan lage minst mulig kvalme? Samtidig så vist vi selger må hun jo åpenbart få vite det nå. Og ang å leie ut så hadde hun nok funnet ut av det før vi sa det. Bare er forberedt på noen vanskelige mnd, mest for samboer. Hun kommer til å sende masse stygge meld + få familien til å også gjøre det. Og hadde det vært meg så hadde jeg jo gitt f… men tror han tar ting veldig til seg.. 

Jeg tror det kommer an på hvilken rekkefølge dere vil gjøre ting i. Dere må jo gjøre 3 ting:

1. Finne et nytt sted å bo. 
2. Finne en leilighet til svigermor (som kommer til å ha mye å si om den saken, så det kan bli en del å ta tak i).

3. Selge huset. 
 

Siden dere er gjeldfrie på huset er det mye enklere, dere kan finne et nytt sted å bo uten å fortelle det til svigermor. Når dere har fått tilslaget på kjøp er det på tide å snakke med svigermor. Dere kan gi henne to alternativer: Hun fortsetter å bo der hun bor mens dere leier ut den øverste etasjen, eller hun flytter til en leilighet dere kjøper til henne. Blir hun ufin når dere snakker sammen er det bare å gå, gi beskjed om at dere kan ta opp tråden når hun kan oppføre seg som folk. Om øvrig familie sender stygge meldinger kan dere enten si at dette er mellom dere og svigermor og ikke noe dete vil diskutere, eller blokkere dem. Ikke la energityvene vinne, dere må gjøre det som er riktig for dere. «Ikke la gårdagen ta opp for mye av dagen i dag» er det noe som heter, og selv om det er vanskelig er det fornuftig å bruke den verdifulle tiden sin på ting og folk man liker

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (6 timer siden):

Altfor langt innlegg. Du kunne fått frem poenget ditt med å skrive halvparten av det du skriver. 

Anonymkode: 297bc...e93

Når ting er vanskelige så hender det noen ganger at man bare "får det ut". Hva er poenget med kommentaren din? Om du ikke gadd å lese så kunne du lett ha gått videre til neste tråd, istedet velger du å være kjip, og det er fryktelig lite voksent gjort av deg. Å bygge folk opp er det beste, men kan/vil man ikke det, så er det bedre å være nøytral enn å drive å rive folk ned på denne måten. Move on!

Anonymkode: 8e19f...547

[AnonymBruker]

Tråden her minnet meg denne: 

 

 

Anonymkode: cf78a...f0d

[AnonymBruker]

Jeg kjenner meg så utrolig igjen i mye du skriver. Mitt råd til deg, og forholdet deres, er å flytte så snart dere kan. Det er ingen vits å dra dette ut lengre.

Når det gjelder sønnen din og flytting så kommer det til å gå bare fint. Unger tilpasser seg lett, og dere skal ikke flytte til en helt ukjent plass. Hans tillitt til bestemor er allerede skadet, og han vil heller ikke ha det bra i tiden framover. Har ikke dere det godt, vil dette også gå ut over sønnen deres. 

Du skal snart få barn nr to, ha en barseltid og permisjonstid. Kom deg vekk med den lille familien din og sørg for at denne tiden blir trygg, god og lysbetont. Du trenger ikke svigermoren din til å ødelegge dette. Som igjen kan føre til at forholdet mellom deg og mannen blir dårligere.

God klem

Anonymkode: 1d912...997

[Gjest Smeltemann]

Fru.Silje skrev (2 timer siden):

Han har arvet huset, gratis ja. 
Det er tinglyst at hun har vederlagsfri borett i kjellerleil. Men dette opphører vist vi velger å selge bolig eller at det oppstår veldig samarbeidsvansker. Sikkerhet for hennes del er at vist hun må flytte ut, så skal vi kjøpe en liten leil til henne, slik at hun ikke må ut med lån (huset vi har arvet er jo nedbetalt så det er jo fair). Hun hadde «uansett» flyttet ut om vi ikke overtok, da huset blir for stort. 
 

Økonomisk er det ingen problem for oss å kjøpe leil til henne (det blir jo en investering på sikt for oss/han). Så økonomisk kommer verken han eller henne negativt ut av dette. Det er jo arv til sønnen. Og hun er ikke forvist til kjeller, hun valgte det selv kontra å flytte i egen leil. Men skjønner hva du mener  

Dere må selge huset med borett til Henne. Har hun tinglyst borett så kan hun bo der så lenge hun vil eller til hun eventuelt ikke klarer seg selv lengre.  Men dere trenger ikke selge dere kan leie ut topp etasjen.