Vanskelig bosituasjon, langt innlegg!

[Fru.Silje]

Tråd slettet.

Endret 8. januar 2022 av Fru.Silje

[Fru.Silje]

Slettet.

Endret 8. januar 2022 av Fru.Silje

[AnonymBruker]

Er mannen også med på å evt flytte? Jeg hadde satt i gang prosessen med en gang. Det tar ho litt tid med kjøp av bolig, nye jobber osv. kjør på!

Anonymkode: 5bb5a...053

[AnonymBruker]

Noen folk er bare skikkelig vanskelige. Håper du finner ut av det og at dere får et fint liv sammen, du sønnen, kjæresten og den lille babyen.

Anonymkode: 581b6...a32

[AnonymBruker]

Vist din mann er enig om å flytte tilbake er det ikke noe å vente på. Svigermor blir nok ikke bedre. Noen er dessverre bare sånn.

Anonymkode: e103b...64a

[AnonymBruker]

Flytt. Merker av innlegget ditt hvor vondt du har det, føler virkelig med deg. 

Flytt så raskt som mulig, det her går bra ❤

Anonymkode: 2f792...bec

[AnonymBruker]

Dere prøvde. Det funket ikke. Flytt tilbake. Livet er for kort! Og du, jeg ville startet jobbsøking og flyttet straks dere fikk nye jobber. 

Anonymkode: 2b86b...87e

[malifika]

Flytt, flytt, flytt. Sønnen din sier jo at han savner venner der dere bodde før, dette indikerer jo at han mest sannsynlig har venner på skolen han skal bytte til. Om dere ikke får flyttet til skolestart, så tror jeg ikke det er noe stort stress for han om han så bytter skole midt i skoleåret heller siden han er såpas ung. Jeg hadde tatt en prat med mannen min allerede i kveld. Så hadde jeg søkt meg jobber og begynt jakten på bolig. 

En annen ting, har svigermor gjort dere til eiere av det huset dere bor i nå? Slik at dere kan selge det?

[AnonymBruker]

Jeg hadde en svigermor som er like ille, om ikke verre. Hun var en manipulator av rang, og hennes datter er dessverre likedan. Jeg råder deg til å flytte, for det blir ikke bedre. Beskytt sønnen din mot dette mennesket, for en slik bestemor trenger han ikke i livet sitt.

Anonymkode: 2d57e...4ec

[Fru.Silje]

.

Endret 8. januar 2022 av Fru.Silje

[Fru.Silje]

.

Endret 8. januar 2022 av Fru.Silje

[AnonymBruker]

Flytt så snart som mulig! Du har gjort et ærlig forsøk over en viss tid, og ikke nok med at du ikke trives med jobben, så fungere det ikke å bo der heller. Veldig bra at han ikke setter seg på bakbeina, men skjønner jo at han trenger litt tid på å prosessere det. 

Anonymkode: 148ae...d8f

[AnonymBruker]

Fru.Silje skrev (1 time siden):

Hei! 

Står i en vanskelig situasjon ift. bosted, svigermor, mm. Tror bare jeg hadde trengt å luftet det litt. Setter pris på at folk ikke kommer med usaklige kommentarer, ting er allerede veldig vanskelig. 

Det er egentlig en lang historie, men må jo prøve å korte det ned. Kan starte med at meg og min samboer har vært sammen i 11 år. Vi har en sønn på 8 år. Svigermor har alltid vært alene hele livet og er typisk en «alfa» som snakker ned andre, har alltid rett, skal være veldig «tøff», ikke konfliktløsende, furter lett, blir fort sur om ikke ting går slik hun ønsker. Har alltid vært alene med sønnen. Han vet ikke hvem far er..

Da vi møttes for 11 år siden var hun aldri noe begeistret for at jeg var kommet inn i bildet. Det hadde nok gjeldt uansett hvem det var. Alltid vært sånn kald ovenfor meg egentlig. Når vi 4 år senere fortalte at vi ventet barn, reagerte hun ikke slik bestemødre skal, med å være glad og lykkelig på våre vegne. Nei, hun ble furten og pratet ikke med sønnen på flere dager. 

Hun bodde på dette tidspunktet i en bygd/liten by og sønnen hennes og meg møttes i en storby (der jeg er fra) og bodde der. Sønnen hadde allerede bodd der flere år før han møtte meg. De første årene med baby var preget av mye «konflikter» og at hun skulle legge seg opp i alt. Alt vi gjorde, spesielt jeg, var gale. Hun presterte også å si en uke etter fødsel (etter barselbesøk) at hun kunne se sønnen ikke var lykkelig med meg. Noe som var tatt helt ut av det blå. Vi hadde det helt fantastisk sammen. Og sa at ja nå kunne hun se hvilke vei han hadde valgt… måtte ikke glemme hvor han kom i fra osv. Årene etter dette var preget av mye bemerkelser og styr. Heldigvis bodde vi 2,5 timers kjøring unna henne, så vi kunne jo begrense kontakten.

Så virket det plutselig som hun endret seg litt. Ble litt mer medgjørlig. Typ når vår sønn var sånn 3-4 år. 

Så skjedde det en stor endring når vår sønn var 6 år. Noe jeg nå 2 år senere angrer veldig på og syns er utrolig vanskelig! Samboer fikk tilbud om å overta huset hennes gratis/arv. Vi så da på dette som en veldig fin mulighet, det ville jo være veldig flott økonomisk og vi begynte sakte men sikkert å tenke at kanskje det kunne være veldig fint og positivt med et liv «på bygden». Jeg har hele mitt liv bodd i storby, men har alltid likt det landlige. Og det er vel mer en liten by enn bygd. Men ja. Vi tenkte på dette en god stund før vi faktisk bestemte oss for å flytte. Dette var ingen impulshandling, men det jeg ser i ettertid er at alle disse «røde flaggene» med svigermor har vi/jeg nok sett litt forbi. Det hadde da vært noen år hvor vi følte hun hadde endret seg mer til det positive, vår sønn var da 6 år(så flyttet i ferie mellom bhg og skole, så en «naturlig» overgang). Vi tenkte oppriktig at dette skulle gå fint og bli veldig bra! Kort vei til alt, praktisk, landlig, trygt. 

I ettertid har jeg kanskje tenkt at der er en form for forsvarsmekanisme at man kun ser det positive ved noe når man bestemmer seg og liksom går «all inn». Prosessen med å flytte gikk på en måte veldig fint. Vi fikk stort hus, rolig rundt oss, fint sted for sønnen å vokse opp tenkte vi ++. De første to årene, altså frem til nå, gikk egentlig greit. Det skal sies at svigermor ble boende i kjelleren i huset. (Det var planen fra starten av). Det er bygget som generasjonsbolig. Med egne innganger. Men innvendig trapp mellom etg. var åpen, men med dør. (Egen inngang utenom dette). Men da moren bodde her selv, hadde hun det åpent, og hennes foreldre bodde da i kjelleren. 

Vi var tydelig hele veien på at vi etter hvert kom til å lukke igjen trappen, for privatliv sin skyld. Noe hun svarte på med at vi måtte gjøre det vi ville, men hun syns det var unødvendig og skjønte ikke poenget. La skyld på at da kunne ikke sønnen vår bare gå «rett ned» til henne. (Må jo bare gå 10 m, rundt huset…uff). Ift dette med at hun skulle bo under. Så Gjorde vi alt veldig skikkelig og tok forhåndsregler før vi flyttet ift. dette å bo så tett. Pratet mye om det og lagde felles regler. Tanken var at det var fint for vår sønn å ha sin bestemor så nærmt, og visa versa. Greit med barnepass. Vi så liksom ikke helt det negative i det siden vi skulle lukke igjen og det ble to separate leil. Svigermor var på dette tidspunktet mye mer «positiv» i sin væremåte. (Hun sa ingenting på daværende tidspunkt på dette med at vi skulle lukke igjen). 

Som nevnt så har de to årene egentlig gått greit. Har ikke egentlig støtt på noe problemer. Utenom at jeg tidvis har følt på nettopp dette at det kanskje ble tett. Det som imidlertid ikke gikk så bra disse to årene var at jeg generelt mistrivdes veldig på selve plassen. Helt uavhengig av svigermor. Vært ulike ting som jobb (prøvd ulike avd), det at alle kjenner alle, lite muligheter, lite fritidsaktiviteter, folk er veldig «innesluttet» her ++. Mye jeg har kjent at jeg savner med byen. Det skal sies at vi bodde i utkanten av byen når vi bodde der, så det var helt fint for barn å vokse opp og dette. Føler jeg virkelig har prøvd å trives disse to årene. Følte jo veldig at jeg «gav opp alt jeg hadde». Jobb jeg trivdes i, nettverk ++ i byen vi flyttet fra. Gikk virkelig all inn og tenkte at dette skulle bli bra. Følte virkelig vi tenkte igjennom ting også - men noen ting i livet må man vel bare erfare for å se at det ikke var noe for meg/oss? 

Men. Så toppet det hele seg i høst. Frem til da hadde det jo vært helt greit ift. svigermor. Men så nærmet det seg tiden for at vi skulle lukke igjen. Hun var jo fult klar over dette og det var alltid planen. Så etter at dette ble gjort kan man vel si at helvete var løs. Hun har ikke ville pratet med oss, sier at hun angrer på at hun gav huset til oss, og at nå stengte vi henne ute av livet hennes, tok barnebarnet hennes «fra henne»,har slengt mye «drit» om meg til andre familiemedlemmer om at jeg er kontrollerende og nå fikk jeg som jeg ville osv. Noe som ikke stemmer, da jeg er veldig ydmyk, konfliktløsende og oppegående. Aldri vært kontrollerende ovenfor samboer. Vi er er par som typisk har blitt sett på som «godt forbilde» for et forhold, fordi vi har hatt det så fint sammen, pratet når det har vært noe, virkelig ikke hatt noe problemer disse 11 årene. 

Også skulle vår sønn en dag ned til henne og da nærmest skjelte hun han ut. Hadde sagt at foreldrene dine er dum som har lukket igjen, og spurt hvem som hadde sendt han ned, sagt at nå ble det ingen jul, sagt flere slike stygge ting og tatt disse «voksentingene» utover han. Spurt hvorfor han hadde kommet ned osv. Han kom gråtkvalt opp igjen, helt totalt fra seg over alt bestemor hadde sagt til han. Var veldig såret. Dette fikk meg til å boble over av sinne! Jeg har aldri «snakket til» svigermor, men når hun oppfører seg sånn med mitt barn, så tenker jeg det er på tide at noen gir henne klar beskjed. Det skal sies at dette er nok en dame som «ingen» har snakket til før. Hun kan være veldig frekk og direkte og tillater seg nok ikke det. Jeg gikk likevel rett ned til henne og sa rett ut at dette var IKKE greit. Gav hun mildt sagt klar beskjed om hva jeg mente. Hun fikk ikke sagt noe i mot. Jeg var tydelig sint og hun har nok aldri sett meg(eller noen?) slik før. Gav hun virkelig beskjed om at dette finner jeg meg ikke i. At hun måtte pent si unnskyld til sønnen vår osv. 

Etter dette har det bare vært veldig vanskelig. For å ikke dra innlegget enda mer ut så er det slik nå, 3 mnd senere at hun ikke snakker med oss. Slenger masse drit. Veeeldig mye styr. Ikke åpen for å løse ting. 

FØR dette skjedde, så tok jeg opp med samboer dette med trivsel og at vi alltid hadde vært enig om at vist jeg absolutt ikke trivdes, så kunne vi flytte hjem igjen. Og nå kom dette og jeg kjenner virkelig at jeg ikke orker mer. Vi venter også vårt barn nr to om kort tid. Så det er en utrolig vanskelig tid. Vår sønn har jo på en måte funnet seg til rette, men ofte sagt hvor mye han savner byen/der vi bodde før, savner ulike ting der, vennene, muligheter/aktiviteter. 

Det vanskelige nå er jo egentlig hva vi skal gjøre. Føler jo litt at etter dette skjedde, så virker det best å bare komme seg vekk. Få en ny start. Syns det er utrolig trist på en måte, mtp. å flytte sønnen som nå er 8, det at vi tenkte jo at her skal vi bo, har pusset opp hele huset (bad, kjøkken ++). Samboer har også fått god kontakt igjen med barndomsvenner osv. 

Likevel mistrives jeg helt enormt. Jeg føler litt at han har alt her og jeg ingenting. Verken hus eller familien min om noe skulle skje. Står på bar bakke. Jobben her oppe trives jeg ikke i og det er begrenset med muligheter. (Og jeg har virkelig prøvd!). Det er så mange ting. Der vi bodde før trivdes vi begge, samboer hadde jo bodd der 15 år så han har nettverk der også og trivdes GODT i jobben. 

Vet ikke helt hva jeg vil ha ut av dette. Vil kanskje bare høre at jo, det er faktisk riktig av dere å komme dere vekk. Og tenker mye på vår sønn og syns det er utrolig sårt å skulle flytte på han. Prøver likevel å tenke at han skal jo «hjem igjen» og ikke til enda en ny plass, har venner der vi bodde før, blir også kun én flytting ila barneskolen, ikke 3 liksom. Og at det er jo viktig at vi ALLE har det bra. Det gjør det nok ikke lettere om svigermor flytter til egen leil, siden det er en bygd og man vil møte på hverandre + hun vil nok gjøre sitt for å lage «helvete». 

Føler det var mye mer jeg kunne fått med her. Men nå er innlegget allerede utrolig langt. Mye detaljer man ikke får med. 

Så vist vi ender opp med å flytte, noe jeg tror vi gjør nå.. så tenkte jeg først neste sommer (slik at sønn begynner på ny skole i 4.klasse den høsten). Men samtidig er jeg usikker. Kanskje vi burde gjort det nå til sommeren. At han starter i 3.klasse i «hjembyen». Rett og slett fordi jeg ikke vet hvor lenge vi holder ut. Både hver og en men også forholdet. Stemningen hjemme har vært veldig preget av situasjonen allerede i 3 mnd, vi har vel begge vært litt nedfor og det er vanskelig å skulle ha henne så tett i 1,5 år til, for ikke å snakke om at hun kommer til å lage et helvete når hun får vite vi skal flytte tilbake, DET er jeg ikke i tvil på. (Vi er forresten veldig obs på å snakke om ting sammen når sønnen vår har lagt seg og prøver ikke vise at vi er nedfor til han, bare så det er sagt. Vi er gode foreldre). 

Altfor langt innlegg. Du kunne fått frem poenget ditt med å skrive halvparten av det du skriver. 

Anonymkode: 297bc...e93

[AnonymBruker]

Flytt så hurtig som mulig, helst før neste unge kommer. Man skal ikke ha en gal bestemor i kjelleren som skremmer barna. Skjønner ikke hvorfor du vil planlegge å vente halvannet år. 

 

Anonymkode: cf78a...f0d

[Gjest Albbas]

For sønnens del er det bedre at dere flytter nå enn senere. Ikke utsett det. 

Ville kanskje latt det ligge noen uker nå for mannen sin del, gi han en pause, og der du bearbeider tankene. Men så være tydelig på hva du trenger. Det er ingen god grunn til å utsette flytting hvis det uansett er det som må til. 

[Ulrikke]

Ville flyttet så fort som mulig av hensyn til sønnen deres. Jo yngre han er, jo enklere er det å komme inn i nytt miljø.

Og du? Du har prøvd! Dette blir ikke bedre, og svigermor lever kanskje i 20 år til, ihvertfall? Du kan ikke ha det sånn så lenge, og uansett trives du ikke der. Du ga det et forsøk, et ganske positivt forsøk også, men det fungerte ikke. Det er lov. Man lever én gang, og da bør man kunne ha det fint mens man gjør det!

[AnonymBruker]

Er det sånn å forstå at dere fikk huset gratis? I så fall er det mest redelig å gi huset tilbake til moren, gratis. Vel er hun en heks, men hun har neppe lyst til at huset hun ga til dere skal leies ut til fremmedfolk, og hun skal forvises til kjelleren i det som engang var hennes eget hus.

Anonymkode: 2d57e...4ec

[Cassida]

Flytt! Livet er for kort! Barna er lykkelige der familien er lykkelig og er tilpasningsdyktige. Jeg ville fokusert på alle de andre grunnene, ikke svigermor til din mann. Mor er mor, uansett hvor vanskelige det er. Ta en god prat og si at du har forsøkt men du savner byen. Sånn som dette kommer dere aldri til å bli lykkelige, hverken du eller han. Jeg ville gitt huset tilbake og sagt de andre grunnene til henne. Lykke til!

[fru Alving]

Hvis du ikke tror du vil trives der du bor nå så flytt. Så snart det lar seg gjøre.

Vet ikke når du har termin, men kanskje lurt å vente til baby er kommet og ta flyttingen rundt sommeren så kan storebror begynne på ny skole til høsten.

Dette er en vanskelig situasjon pga svigermor som nok har en eller annen form for personlighetsforstyrrelse. Derfor tror jeg ikke at det vil bli bedre om ikke hun skulle falle fra(og hun høres litt for levende ut til at det skjer snart😛)

De fleste barn takler en flytting helt fint, om gutten er trygg og dere foreldrene positive så går dette greit.

Endret 6. januar 2022 av fru Alving

[AnonymBruker]

Lei ut enten kjeller eller topp etasje. Også flytter dere hvor dere vil. 

Det er iallefall ingen grunn til å bli, å utsette deg og  barna for denne gale bestemora. Dessuten begynn å stikk litt tilbake. Såpass må hun tåle. Klager hun på at dere flyttet, så svarer du, ja jeg prøvde jo å ha det hyggelig med deg, men mislykkes. Vanskelig å bli kjent med folk, når de nermeste juger om meg på bygda osv. Det fortjener hun og trenger å høre. 

Anonymkode: 84442...276