Er det sant at intelligente ikke har så mange venner?

[AnonymBruker]

Chagall skrev (1 minutt siden):

Det er vel en mye? Intelligens henger sammen. Så sosial intelligens og iq og verbal intelligens går hånd i hånd. Har man det ene har man også det andre i ganske stor grad. Matteprofessorene i Norge ble vel funnet å bruke størst vokabular og mest sofistikert språk f.eks.

Jo. Kanskje det er mine egne forestillinger om "å være sosial" som er mytene her. I dem er det nemlig få intelligente som kunne vært seg selv uten å bli utstøtt og ledd av. Hva legger man egentlig i å være sosial? Jeg ser for meg lettkledde kvinner og pengesterke menn på cocktailparty. 

Anonymkode: c3f3b...22d

[AnonymBruker]

Just now, SoWhat? said:

Hm. Er ikke det å nyttiggjøre seg erfaringer en del av det å være intelligent? Hvordan harmoniserer det med å være ufornuftig og ta dårlige valg i så stor grad at det er en del av hverdagen? ( "ganske ofte" ) 

Jeg snakker om IQ da, ikke intelligens. De har mye med hverandre å gjøre, men ikke alt. Å ta dårlige valg trenger ikke avhenge av kunnskap, men kan være tegn på viljesvakhet som det så fint kalles. Å nyttiggjøre seg av informasjon tror jeg ikke er hva som legges i IQ. I det minste ikke det å nyttiggjøre seg av informasjon i hverdagen. Jeg tror mer og mer at du rett og slett ikke helt veit hva IQ går i, eventuelt at du overdriver hvor mye IQ spiller inn. 
 

Et eksempel: Mennesker med høy IQ er ikke superlykkelige. Ifølge din logikk så kunne man tenkt at om man har høy IQ så vil man ha informasjonen om hvordan bli lykkelig, og høy IQ er også å nyttiggjøre seg av den informasjonen. Men vi veit jo at det er mange med høy IQ som er ulykkelige og deprimerte. Så den måten å tenke på stemmer rett og slett ikke.

5 minutter siden, AnonymBruker said:

For å klare seg bra sosialt må man nesten like å konformere og følge flokken. De få superintelligente som er frampå tar på seg en maske i sosiale anledninger - for å gli inn i mengden. Derfor tilhører de sjeldenhetene: Det krever en slags dobbel personlighet som kan være vanskelig å sjonglere. 

Anonymkode: c3f3b...22d

Dette tror jeg virkelig ikke at stemmer. I det minste trenger jeg å se noen undersøkelser som underbygger det. Jeg kjenner ganske mange med høy IQ, og noen er stille, noen er brautende, noen er inkluderte, personligheten deres er ikke kun formet av IQ-en deres. 

Anonymkode: 00a6d...75d

[SoWhat?]

AnonymBruker skrev (9 timer siden):

Jeg snakker om IQ da, ikke intelligens. De har mye med hverandre å gjøre, men ikke alt. Å ta dårlige valg trenger ikke avhenge av kunnskap, men kan være tegn på viljesvakhet som det så fint kalles. Å nyttiggjøre seg av informasjon tror jeg ikke er hva som legges i IQ. I det minste ikke det å nyttiggjøre seg av informasjon i hverdagen. Jeg tror mer og mer at du rett og slett ikke helt veit hva IQ går i, eventuelt at du overdriver hvor mye IQ spiller inn. 
 

Et eksempel: Mennesker med høy IQ er ikke superlykkelige. Ifølge din logikk så kunne man tenkt at om man har høy IQ så vil man ha informasjonen om hvordan bli lykkelig, og høy IQ er også å nyttiggjøre seg av den informasjonen. Men vi veit jo at det er mange med høy IQ som er ulykkelige og deprimerte. Så den måten å tenke på stemmer rett og slett ikke.

Dette tror jeg virkelig ikke at stemmer. I det minste trenger jeg å se noen undersøkelser som underbygger det. Jeg kjenner ganske mange med høy IQ, og noen er stille, noen er brautende, noen er inkluderte, personligheten deres er ikke kun formet av IQ-en deres. 

Anonymkode: 00a6d...75d

Altså. Man kan godt ha forestillinger eller vite hva som ville gjort en lykkelig. Det er ikke dermed sagt at det lar seg gjøre. = depresjon. Kan hende. Dessuten ser nok de med veldig høy intelligens hvordan realiteten er osv. Husker jeg leste da jeg gikk på ungdomsskolen at det var høy selvmordstatistikk blant forskere, fordi de visste for mye om hvordan verden ville utvikle seg. Vet ikke om det var noen sannhet i det, men helt fjernt virker det jo ikke heller... 

AnonymBruker skrev (9 timer siden):

Helt enig. Jeg tror SoWhat tror alle med høy IQ har plettfri rettskrivning og alle bedriver konstruktivt, målrettet arbeid 24 timer i døgnet. Man kan ha slumsefeil og dysleksi selv om man ser smart.

Anonymkode: 00a6d...75d

Jeg tror noen tar en spøk på ramme alvor her...

[DaddyDom]

SoWhat? skrev (12 timer siden):

Vet du hvor mange prosent som har 130 i iq? 

Når man er over 125 så funker ikke bell curven like bra, men ja ca 3% i befolkningen som en skrev her har over 130. 

AnonymBruker skrev (9 timer siden):

Jeg snakker om IQ da, ikke intelligens. De har mye med hverandre å gjøre, men ikke alt. Å ta dårlige valg trenger ikke avhenge av kunnskap, men kan være tegn på viljesvakhet som det så fint kalles. Å nyttiggjøre seg av informasjon tror jeg ikke er hva som legges i IQ. I det minste ikke det å nyttiggjøre seg av informasjon i hverdagen. Jeg tror mer og mer at du rett og slett ikke helt veit hva IQ går i, eventuelt at du overdriver hvor mye IQ spiller inn. 
 

Et eksempel: Mennesker med høy IQ er ikke superlykkelige. Ifølge din logikk så kunne man tenkt at om man har høy IQ så vil man ha informasjonen om hvordan bli lykkelig, og høy IQ er også å nyttiggjøre seg av den informasjonen. Men vi veit jo at det er mange med høy IQ som er ulykkelige og deprimerte. Så den måten å tenke på stemmer rett og slett ikke.

Dette tror jeg virkelig ikke at stemmer. I det minste trenger jeg å se noen undersøkelser som underbygger det. Jeg kjenner ganske mange med høy IQ, og noen er stille, noen er brautende, noen er inkluderte, personligheten deres er ikke kun formet av IQ-en deres. 

Anonymkode: 00a6d...75d

Du skriver du kjenner mange ganske mange med høy IQ. 

Dette er åpenbart feil ettersom det kun er ca 3% av befolkningen som har over 130 i IQ. Det er ikke «mange» med høy IQ.  Mao, du kan ikke kjenne ganske mange med mindre du er medlem i Mensa og drar jevnlig på treff med din lokale Mensa-krets. 

Du har rett i at IQ er ikke alt for å være smart. Og viljesvakhet/styrke har nok ingenting med IQ å gjøre, men ser man på studier med IQ og f.eks fysisk form ser man at jo smartere man er jo mindre forekomst av fedme. Det er ikke 1-1 forhold, men en korrelasjon der.

Det kan tyde på at ved høyere IQ så får man hlyere viljestyrke fordi man «tror» mer på forskningen og kan la seg styre av dette. Videre vil jeg også si at ved høyere IQ vil man bedre kunne nyttiggjøre seg av informasjon/kunnskap ellers enn ikke, samt sile vekk unødvendig kunnskap. Men kan dette også læres og øves på uavhengig av IQ? Ja absolutt så det er ikke 1 til 1 forhold her. Men uten tvil vil en med høyere IQ lettere kunne nyttiggjøre seg info fra ett felt inn i ett annet. Men f.eks kan personlighet her ødelegge med at en med tvangstanker men høy IQ vil fastholde i noe altfor lenge.

Alle smarte her i denne diskusjonen skjønner at det er ikke noe 1 til 1 med ulike forhold og IQ. Men alle smarte her burde forstå at når man snakker om mennesker med IQ over 130 og under 70 så vil de ha en mindre gruppe med likeverdige «peers» å bli venner med. Ca 3%. Mao, helt naturlig at man har færre venner pga dette. 

Også er det ett godt poeng at man vil ikke like når det er for stort spenn i dette. Tenk en på 125 snakker med en 75, det er som om den på 75 snakker med ett lite barn. Det kan funke litt, men de har ikke grunnlaget for å bli beste venner med mindre de er i slekt eller under spesielle omstendigheter. 

Og til noen her inne, joda, smarte mennesker kan skrive feil de også. Smarte kan lide av f.eks dysleksi. De kan også tenke at nøyaktighet ikke er så farlig så lenge betydningen er der. 

[AnonymBruker]

4 hours ago, AnonymBruker said:

Jeg forstår du er skeptisk til anonyme brukere på et forum. Men om du møter noen i virkeligheten du stoler på, så skal du se at en IQ på 130+ ikke gjør en så stor forskjell i hvordan man omgås mennesker. 

Men det gir vel mening også? Gjør det ikke? Det er jo ikke sånn at 2% av befolkningen er supersmarte? Hvor ofte er det du møter noen som virkelig er skarp? Så ofte er det vel ikke, tenker jeg.

Anonymkode: 00a6d...75d

Jeg har møtt ganske mange superskarpe. Men så gikk jeg realfag. Jeg trodde jeg var smart helt til jeg begynte der 

Anonymkode: d7383...eec

[AnonymBruker]

DaddyDom skrev (51 minutter siden):

Du skriver du kjenner mange ganske mange med høy IQ. 
 

Dette er åpenbart feil ettersom det kun er ca 3% av befolkningen som har over 130 i IQ. Det er ikke «mange» med høy IQ.  Mao, du kan ikke kjenne ganske mange med mindre du er medlem i Mensa og drar jevnlig på treff med din lokale Mensa-krets. 
 

Du har rett i at IQ er ikke alt for å være smart. Og viljesvakhet/styrke har nok ingenting med IQ å gjøre, men ser man på studier med IQ og f.eks fysisk form ser man at jo smartere man er jo mindre forekomst av fedme. Det er ikke 1-1 forhold, men en korrelasjon der. Det kan tyde på at ved høyere IQ så får man hlyere viljestyrke fordi man «tror» mer på forskningen og kan la seg styre av dette. 
 

Videre vil jeg også si at ved høyere IQ vil man bedre kunne nyttiggjøre seg av informasjon/kunnskap ellers enn ikke, samt sile vekk unødvendig kunnskap. Men kan dette også læres og øves på uavhengig av IQ? Ja absolutt så det er ikke 1 til 1 forhold her. Men uten tvil vil en med høyere IQ lettere kunne nyttiggjøre seg info fra ett felt inn i ett annet. Men f.eks kan personlighet her ødelegge med at en med tvangstanker men høy IQ vil fastholde i noe altfor lenge.
 

Alle smarte her i denne diskusjonen skjønner at det er ikke noe 1 til 1 med ulike forhold og IQ. Men alle smarte her burde forstå at når man snakker om mennesker med IQ over 130 og under 70 så vil de ha en mindre gruppe med likeverdige «peers» å bli venner med. Ca 3%. Mao, helt naturlig at man har færre venner pga dette. 
 

Også er det ett godt poeng at man vil ikke like når det er for stort spenn i dette. Tenk en på 125 snakker med en 75, det er som om den på 75 snakker med ett lite barn. Det kan funke litt, men de har ikke grunnlaget for å bli beste venner med mindre de er i slekt eller under spesielle omstendigheter. 
 

og til noen her inne, joda, smarte mennesker kan skrive feil de også. Smarte kan lide av f.eks dysleksi. De kan også tenke at nøyaktighet ikke er så farlig så lenge betydningen er der. 

Jeg kjenner meg veldig godt igjen i denne, det er et slit å holde en samtale med de som er på snittet eller lavere intelligent, hovedproblemet er egentlig at alt går så sakte. Det er en helt enorm forskjell fra hvordan det er å snakke med de rundt meg nå (Doktorgradsstudent i fysikk) vs når jeg gikk på ungdomsskolen og var omgitt i stor grad av folk med middels til lav intelligens. Det er veldig mye mer behagelig å føre samtalen fordi man ikke trenger å legge dumme ned språk og tema til publikum.

De med downs har en iq på i snitt 50-69 finner jeg i ulike kilder, la oss si 60 for å gjøre det enkelt. Det betyr at forskjellen på en «vanlig person» og en med downs er like stor som forskjellen mellom meg og den vanlige personen. Det forklarer nok litt av hvorfor jeg ikke gidder å være venner med «vanlige folk», det samme gjelder de fleste i det akademiske miljøet, de har venner over snittet og har færre (men ofte veldig nære) venner. Jeg er nok en av de som virker som om jeg har mange venner fordi jeg kjenner veldig mange, men regner bare en liten håndfull som ordentlige venner.

Anonymkode: 04e69...743

[AnonymBruker]

Sosial intelligens er noe annet enn å være god på skolen. Kommer helt an på personligheten. Kjenner noen som er dum i hodet også, de har lite venner. Så en viss kombinasjon her må til. Er man stokk dum i hodet - vil ikke folk være med deg. Og folk kan være både innadvent og utadvendt uavhengig av iq slik som jeg har opplevd det. 

Anonymkode: db066...192

[AnonymBruker]

SoWhat? skrev (7 timer siden):

Så du tenker at du møter og kjenner flere med 130 i iq? Hvordan i all verden vet du hva folk har i iq? De du bare møter, til overmål. Skulle gjerne visst det, og også hvordan du vet så mye om de som ligger under på 120-130. 

Hva gjør at du vet dette?

 

Jeg tror jeg kjenner flere med over 130 i iq. Samme grunn som andre har oppgitt. 
Men du har helt rett i at jeg ikke vet sikkert.

Studert realfag, jobbet med forskere, jobber nå i kunnskapsmiljø realfag, bor i område med høyt utdannede mennesker, alt dette korrelerer til en viss grad med iq.

Jeg merker at det sosiale glir lettere nå enn på ungdoms og videregående skole. Og det er fremdeles merkbart når jeg snakker med de som ikke er nær i iq, hvor mye man må tilpasse seg. Trøster tidvis barnet mitt, som også virker å ligge over snittet med at han sannsynligvis vil finne flere som han trives godt sosialt med på universitetet. 

Anonymkode: ba5a1...027

[Majer]

AnonymBruker skrev (På 1/3/2022 den 23.33):

Trend? Kan du utdype litt?

Anonymkode: 934d1...39d

Hvis den med høy intelligens er astrofysiker, elsker verdensrommet, drar på mange konferanser med likesinnede og har mange kollegaer som brenner for det samme er sannsynligheten større for at hen har mange venner enn om hen jobber på et lager og bor et sted der folk flest har andre interesser enn hen selv

[AnonymBruker]

Det sies også at intelligente mennesker kjeder seg mindre i eget selskap.
 

Jo mindre man kjeder seg, mindre blir behovet for venner. 

Anonymkode: 3b9e5...428

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (21 minutter siden):

Det sies også at intelligente mennesker kjeder seg mindre i eget selskap.
 

Jo mindre man kjeder seg, mindre blir behovet for venner. 

Anonymkode: 3b9e5...428

Mennesker er forskjellige, og noen trives bedre i sitt eget selskap enn andre. Men er likevel biologisk sett flokkdyr med behov for å høre til i et felleskap hvor man føler at man passer inn og kan være seg selv. Og mangel på dette fører til ensomhet. Uavhengig av intelligens. 

En veldig intelligent person kan sikkert også samtidig ha en veldig ekstrovert personlighet slik at man lett tar kontakt og prater med mange forskjellige folk. 

Anonymkode: 60a44...e0b

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (På 4.1.2022 den 11.16):

Jeg er for så vidt ganske skarp (mensa-medlem), og har ikke så mange venner. Men det henger nok mer sammen med at jeg er litt sosialt rar, enn at jeg er så kresen på selskap, hehe.

Anonymkode: 06c70...fbf

Hei. 

Jeg er også medlem.  

Tror grunnen til at smarte ofte har færre venner er at man kommuniserer enklest med de som er innenfor ett standardavvik fra en selv. Jo nærmere snittet du er, jo større er poolen med mennesker du trives med. 
Man kan gjerne ha mange bekjente, mange man omgås, men terskelen for å være venn ligger høyt. Det er noen man både har god kjemi med, man stoler på, og kan ha interessante samtaler med. Noen man kan dele personlige ting med. 

Selv er jeg utadvent, glad i fest, kan prate med de fleste, har et stort nettverk. Folk har inntrykk av at jeg har veldig mange venner. Men de er ikke venner selv om jeg prater med dem om jobb og været og filmer vi har sett. Av ordentlig nære venner har jeg to. 

Anonymkode: e9928...559

[Chagall]

AnonymBruker skrev (4 timer siden):

Jeg kjenner meg veldig godt igjen i denne, det er et slit å holde en samtale med de som er på snittet eller lavere intelligent, hovedproblemet er egentlig at alt går så sakte. Det er en helt enorm forskjell fra hvordan det er å snakke med de rundt meg nå (Doktorgradsstudent i fysikk) vs når jeg gikk på ungdomsskolen og var omgitt i stor grad av folk med middels til lav intelligens. Det er veldig mye mer behagelig å føre samtalen fordi man ikke trenger å legge dumme ned språk og tema til publikum.

De med downs har en iq på i snitt 50-69 finner jeg i ulike kilder, la oss si 60 for å gjøre det enkelt. Det betyr at forskjellen på en «vanlig person» og en med downs er like stor som forskjellen mellom meg og den vanlige personen. Det forklarer nok litt av hvorfor jeg ikke gidder å være venner med «vanlige folk», det samme gjelder de fleste i det akademiske miljøet, de har venner over snittet og har færre (men ofte veldig nære) venner. Jeg er nok en av de som virker som om jeg har mange venner fordi jeg kjenner veldig mange, men regner bare en liten håndfull som ordentlige venner.

Anonymkode: 04e69...743

Det har vel å gjøre med felles interesser og utdannelse. På Mat Nat linjene er det realfagsfolk som du så klart kjenner deg igjen i.

Kjenner en med 130 i iq som er mensamedlem og sykepleier. Han insisterer å diskutere politikk, og særlig russisk og amerikansk politikk. Helt håpløst som han roter seg bort og hvor lite han kan. 

[AnonymBruker]

Jeg tror det er noe i det. 

Det er slitsomt å forholde seg til uintelligente mennesker. Det er vanskelig å sitte å høre på dem prate uten å kommentere når det de sier er så ekstremt idiotisk. 

 

Anonymkode: 876a2...fd1

[Gjest ABM]

AnonymBruker skrev (1 time siden):

Jeg tror det er noe i det. 

Det er slitsomt å forholde seg til uintelligente mennesker. Det er vanskelig å sitte å høre på dem prate uten å kommentere når det de sier er så ekstremt idiotisk. 

 

Anonymkode: 876a2...fd1

Og når en blir lei nok kreves det et tonn selvbeherskelse for ikke å avslutte setningene deres og komme seg for helvete bort fra svadamaskinen...

AnonymBruker skrev (2 timer siden):

Hei. 

Jeg er også medlem.  

Tror grunnen til at smarte ofte har færre venner er at man kommuniserer enklest med de som er innenfor ett standardavvik fra en selv. Jo nærmere snittet du er, jo større er poolen med mennesker du trives med. 
Man kan gjerne ha mange bekjente, mange man omgås, men terskelen for å være venn ligger høyt. Det er noen man både har god kjemi med, man stoler på, og kan ha interessante samtaler med. Noen man kan dele personlige ting med. 

Selv er jeg utadvent, glad i fest, kan prate med de fleste, har et stort nettverk. Folk har inntrykk av at jeg har veldig mange venner. Men de er ikke venner selv om jeg prater med dem om jobb og været og filmer vi har sett. Av ordentlig nære venner har jeg to. 

Anonymkode: e9928...559

Jeg kjenner meg veldig godt igjen i denne...har ingen nære venner..

[Rhodiola]

Ryddet for brukerdebatt, latterliggjøringer, innlegg som bryter med retningslinjene om opphavsrett og siteringer av slettede innlegg.

- Rhodiola, mod.

Endret 5. januar 2022 av Rhodiola

[Gjest AprilRyan]

Det å ha få eller ingen venner kan også ha med at man skiller seg ut fra hvordan de fleste er og tenker. Det har ikke nødvendigvis noe med intelligens å gjøre slik jeg ser det, men med interesser, oppvekst og personlighet. 

Det med at man ikke orker å ha så mye med folk som virker lite intelligent er ikke noe bare de som er veldig høyt oppe på skalaen opplever, men også de som er innenfor normalspekteret. Når noen ikke forstår hva jeg snakker om fordi jeg bruker for "vanskelige" ord så orker ikke jeg heller å kommunisere særlig mye med dem. 

Ellers holder jeg en knapp på at personlighet, sosial intelligens og snevre interesser har mer å si enn intelligens. 

Jeg tror man skal ganske høyt opp på skalaen før det at man ikke finner likesinnede begynner å bli et stort problem. 

Endret 5. januar 2022 av AprilRyan

[AnonymBruker]

Det handler vel i så fall om at like barn leker best. De svært intelligente har ikke så mange å velge mellom når de søker mennesker som matcher dem på mange nok plan til at vennskapet skal vokse og være givende for begge.

Anonymkode: bbc02...11c

[AnonymBruker]

SoWhat? skrev (På 4.1.2022 den 10.32):

De som tar ordet og skal imponere er ikke intelligente?

Ler meg ihjel av synsing i denne tråden. Du snakker om forestillinger.

...... 

Ta ordet og skryte skrev jeg. Intelligente mennesker skryter ikke av at de er intelligente. Hører du noen skryte av at de er veldig intelligente er de sannsynligvis ikke det. Det betyr ikke at de er dumme, men de er nok trygt innenfor normalen. Brautende og høylytte "alfahanner" er som regel heller ikke spesielt intelligente nei, det stemmer. 

Anonymkode: 20c32...100

[SoWhat?]

AnonymBruker skrev (4 minutter siden):

Ta ordet og skryte skrev jeg. Intelligente mennesker skryter ikke av at de er intelligente. Hører du noen skryte av at de er veldig intelligente er de sannsynligvis ikke det. Det betyr ikke at de er dumme, men de er nok trygt innenfor normalen. Brautende og høylytte "alfahanner" er som regel heller ikke spesielt intelligente nei, det stemmer. 

Anonymkode: 20c32...100

Nok en påstand tatt ut av ingenting...