Å føle seg dum når etter man har snakket med folk

[AnonymBruker]

Jeg var sånn da jeg slet med sosialangst. Det paradoksale er at sosialangsten gjør en meget selvopptatt og jo mindre plass en prøver å ta, desto større plass tar man. Jeg innså etterhvert som sosialangsten tok mindre plass i meg at folk er egentlig ikke så opptatt av meg som jeg trodde og jeg er egenlig en ganske så uviktig person sånn i det store og hele. Folk flest bryr seg ikke så mye om meg at de tenker så nøye over alt jeg har sagt og gjort, med mindre jeg har sagt noe positivt eller negativt om dem. De fleste er jo mest opptatt av seg selv. Gi folk komplimenter, så er det det de husker!

 

Anonymkode: d8c9c...871

[AnonymBruker]

Jeg har sosial angst, og overtenker det meste av samtaler og sosiale greier. Noen ganger klarer jeg ikke å holde meg og sender en unnskyld melding, eller beklager meg til personen hvis jeg tenker mye på det. Ellers klarer jeg ikke gi slipp og kan tenke på det i månedsvis og åresvis.. Selv om jeg egentlig vet det ikke er nødvendig, og det er sikkert plagsomt. 

Jepp, der er det nok litt sosial angst tankegang igjen - jeg er plagsom og irriterende. 

 

Anonymkode: 23fe6...add

[AnonymBruker]

2 hours ago, AnonymBruker said:

Jeg har sosial angst, og overtenker det meste av samtaler og sosiale greier. Noen ganger klarer jeg ikke å holde meg og sender en unnskyld melding, eller beklager meg til personen hvis jeg tenker mye på det. Ellers klarer jeg ikke gi slipp og kan tenke på det i månedsvis og åresvis.. Selv om jeg egentlig vet det ikke er nødvendig, og det er sikkert plagsomt. 

Jepp, der er det nok litt sosial angst tankegang igjen - jeg er plagsom og irriterende. 

 

Anonymkode: 23fe6...add

Kan jeg spørre om hvordan folk håndterer unnskyldmeldingene?

Anonymkode: d8c9c...871

[AnonymBruker]

Samme her. Kjenner meg igjen i det meste i tråden. Jeg blir ofte nervøs for stillhet også så babler jeg mye og hver gang så angrer jeg på at jeg delte for mye og så lover jeg meg selv at jeg skal være mer nøytral neste gang og så gjør jeg akkurat det samme🤣 

Når jeg gikk på ous og vgs var jeg helt annerledes, litt sånn «rebel», dreit i hva andre mente og hadde mange venner, men så havnet jeg i arbeidsmarkedet på «bar bakke» og da skjedde det noe. Sliter spesielt i jobbsituasjoner med kollegaer, men selvfølgelig ellers også. Men sitter ikke å tenker over hva jeg har sakt med nærme venner. Hodet mitt spinner døgnet rundt og bare jeg har glemt å si hei, kommet 1 minutt for sent, sagt for mye eller hva som helst så er det sånn jeg kan tenke på kjempe lenge etterpå og ha kjempe angst i hele kroppen. Ligger ofte våken og tenker på det, så går egentlig konstant med en klump i magen. 

Anonymkode: d8280...7d0

[Million]

Litt på siden av temaet ,men passer til overskriften... 

 

En gang så spiste jeg lunsj på kjøpesenteret før jeg stakk bort til timen min hos fysioterapeuten. Skal nevnes at han er filmstjerne-kjekk, altså. For en type! Jaja, han er for ung for meg uansett, men jeg pratet jo en del med han, smilte og bablet i vei under timen.

Da jeg kom hjem, så jeg meg i speilet i gangen, og hva ser jeg? En stor grønn bit med persille eller noe kilt fast midt mellom fortennene! Og der hadde jeg smilt og snakket i vei og han var for høflig til å si at "eh, du har noe mellom fortennene..."

DA følte jeg meg dum altså!

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (3 minutter siden):

Samme her. Kjenner meg igjen i det meste i tråden. Jeg blir ofte nervøs for stillhet også så babler jeg mye og hver gang så angrer jeg på at jeg delte for mye og så lover jeg meg selv at jeg skal være mer nøytral neste gang og så gjør jeg akkurat det samme🤣 

Når jeg gikk på ous og vgs var jeg helt annerledes, litt sånn «rebel», dreit i hva andre mente og hadde mange venner, men så havnet jeg i arbeidsmarkedet på «bar bakke» og da skjedde det noe. Sliter spesielt i jobbsituasjoner med kollegaer, men selvfølgelig ellers også. Men sitter ikke å tenker over hva jeg har sakt med nærme venner. Hodet mitt spinner døgnet rundt og bare jeg har glemt å si hei, kommet 1 minutt for sent, sagt for mye eller hva som helst så er det sånn jeg kan tenke på kjempe lenge etterpå og ha kjempe angst i hele kroppen. Ligger ofte våken og tenker på det, så går egentlig konstant med en klump i magen. 

Anonymkode: d8280...7d0

Så angrer man akkurat i det øyeblikket man har sagt noe og så prøver man å ordne seg ut av situasjonen men så blir det bare enda verre og så har man bablet om helt idiotiske ting som en kjempe raring i flere minutter… Det er jo å være ekstremt selvopptatt, men jeg klarer ikke å slutte. Har dette blandet med litt sånn flink pike syndrom som er livredd for å gjøre feil og ikke kan ta egne valg.

Anonymkode: d8280...7d0

[marsvin]

jeg har det også slik! 🙁 

og føler når jeg kommer inn i et rom med mennesker at jeg er uønsket der. uansett om det er venner, familie, kolleger eller ukjente. Kan komme inn i en skobutikk og kjenne på følelsen av at ingen vil ha meg der. Som barn og tennåring var det helt annerledes, har skjedd for mye til at jeg har den samme gløden og selvtilliten som før..

[AnonymBruker]

Ja, skammer meg alltid over å ha tatt ordet for mye i jobbsammenheng, prøvd å delta i samtaler med venner eller ment for mye i diskusjoner på Teams osv. 

Føler alt jeg sier er dumt, kjedelig, unyttig mas med altfor mange ord. 

Anonymkode: df8f7...f31

[Gjest lurven]

Sånn har jeg det og

[AnonymBruker]

Jeg har det også sånn. Dør av skam etterpå.

Anonymkode: cb41f...8fa

[powerpuffen]

Daryl Dixon skrev (På 20.12.2021 den 23.35):

Jeg begynner ofte å føle meg dum midt i samtalen, og så blir jeg nervøs og sier mye rart, sitter igjen skamfull og med selvforakt etterpå. Det var ikke sånn før, selvtillit er blitt helt borte. 

Jeg kjente meg mye igjen i dette. Jeg hadde det heller ikke slik før.

Da jeg var barn/ungdom hadde jeg ingen problemer med å snakke i forsamlinger og hadde stor selvtillit når det kom til det sosiale/skolesammenheng, og var egentlig kanskje litt moden for alderen. Jeg rakk stadig opp hånden i skoletimene og slet aldri med nervøsitet når vi holdt presentasjoner og lignende. 

I voksen alder har dette snudd helt. Jeg aner ikke hvor på veien jeg mistet denne evnen, men jeg overtenker nesten alle sosiale og/eller faglige situasjoner. Jeg var på et blant annet på et jobbintervju i forrige uke, og jeg har gått gjennom det 1 1/2 times lange jobbintervjuet utallige mange ganger nå. Jeg sliter fryktelig med det følelsen av "å ikke være god/flink nok". 

Jeg husker at noen forelesere lo av meg for noen år siden, da spørsmålet mitt tydeligvis var dumt. Det var så fryktelig ydmykende at voksne "viktige" menn lo av meg foran hele klassen. Husker jeg gråt som en foss etterpå, og tenkte at jeg var en fjott. Kanskje det var der korthuset knakk sammen. 

Endret 7. mars 2022 av Lacuna

[AnonymBruker]

Lacuna skrev (4 timer siden):

Jeg kjente meg mye igjen i dette. Jeg hadde det heller ikke slik før.

Da jeg var barn/ungdom hadde jeg ingen problemer med å snakke i forsamlinger og hadde stor selvtillit når det kom til det sosiale/skolesammenheng, og var egentlig kanskje litt moden for alderen. Jeg rakk stadig opp hånden i skoletimene og slet aldri med nervøsitet når vi holdt presentasjoner og lignende. 

I voksen alder har dette snudd helt. Jeg aner ikke hvor på veien jeg mistet denne evnen, men jeg overtenker nesten alle sosiale og/eller faglige situasjoner. Jeg var på et blant annet på et jobbintervju i forrige uke, og jeg har gått gjennom det 1 1/2 times lange jobbintervjuet utallige mange ganger nå. Jeg sliter fryktelig med det følelsen av "å ikke være god/flink nok". 

Jeg husker at noen forelesere lo av meg for noen år siden, da spørsmålet mitt tydeligvis var dumt. Det var så fryktelig ydmykende at voksne "viktige" menn lo av meg foran hele klassen. Husker jeg gråt som en foss etterpå, og tenkte at jeg var en fjott. Kanskje det var der korthuset knakk sammen. 

Vi er jo flere her som plutselig har fått det slik i voksen alder, lurer på hva det kommer av..

Anonymkode: d8280...7d0

[powerpuffen]

AnonymBruker skrev (9 timer siden):

Vi er jo flere her som plutselig har fått det slik i voksen alder, lurer på hva det kommer av..

Anonymkode: d8280...7d0

Jeg også. Skulle gjerne likt å se forskning på dette. 

[AnonymBruker]

1 hour ago, Lacuna said:

Jeg også. Skulle gjerne likt å se forskning på dette. 

Les boken "Selvkritisk".

Anonymkode: d8c9c...871

[AnonymBruker]

The Rosestarwoman skrev (På 7.3.2022 den 11.23):

kan hende det er folkene som får deg til å føle deg dum og liten. Noen kan ha den effekten. Men prøv å la bære å

bry deg. 

Jeg hadde det slikt med ei med angående med spørsmål. Blei usikker på om det var jeg som var rar siden vedkomne mente at det var rare spm. Men det er utrolig ubehagelig med slikt. 😔

Anonymkode: f177a...1c8

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (13 timer siden):

Vi er jo flere her som plutselig har fått det slik i voksen alder, lurer på hva det kommer av..

Anonymkode: d8280...7d0

Jeg har hatt det slikt igjennom livet. 

Anonymkode: f177a...1c8

[AnonymBruker]

Jeg sliter med sosial angst, og har det akkurat sånn som mange her beskriver. Det er fryktelig hemmende, fordi inni hodet mitt har jeg masse smart å si, men det kommer bare aldri ut. Jobbmessig har jeg alltid fungert best i fysiske jobber, hvor man "gjør noe" og det ikke er så fokus på det sosiale. Og jeg fungerer godt med 2-3 personer om gangen. Men der jeg nå jobber, er vi gjerne 10stk rundt lunsjbordet, og jeg klarer ikke å delta i samtalen. Og det er så trist! For jeg har så mange hyggelige kollegaer jeg har lyst til å bli bedre kjent med, men jeg klarer ikke oppføre meg normalt!  Jeg er over 30 år, og det er slitsomt å ha det sånn. Det begrenser livet så mye, og jeg skulle ønske det fantes en fasit på hvordan man ble kvitt sånn krise-tenking.

Anonymkode: 72a6e...c03