Å føle seg dum når etter man har snakket med folk

[AnonymBruker]

Jeg sliter med dette. Jeg tenker alltid etterpå over hva jeg har sagt, og er redd for at jeg har sagt noe rart, dummet meg ut, at de tror jeg lyver når jeg snakker osv...  Er sånn nesten uansett hvem jeg snakker med. Til og med når jeg snakker med fastlegen, selv om han sikkert er vandt til å snakke med forskjellige folk. Før syns jeg det var ubehagelig å spise sammen men andre fordi jeg var redd de tenkte over hvordan jeg spiste. Er blitt litt bedre med spisingen da.

Er det flere som sliter med dette?

Anonymkode: a04a4...a25

[AnonymBruker]

Jeg føler meg som en tosk hver gang jeg også

Anonymkode: 80927...bc5

[Gjest AthenaRavenLuna]

Får den følelsen noen ganger, jeg også. 

[AnonymBruker]

Jeg og!!

Anonymkode: ec87f...ee5

[SoWhat?]

Var sånn i perioder ja. Gikk alltid etterpå og tenkte : hvorfor sa jeg det?? Hva VAR det egentlig jeg sa der? Osv osv

Tror det er ganske vanlig. 

[AnonymBruker]

Kan ha med angst å gjøre. 

Får det alltid når jeg må prate med andre. 

Anonymkode: c17b9...4ec

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (14 minutter siden):

Kan ha med angst å gjøre. 

Får det alltid når jeg må prate med andre. 

Anonymkode: c17b9...4ec

Jeg sliter med angst også så kan nok sikkert være det også.

Slitsomt å ha det slik ja.

Anonymkode: a04a4...a25

[AnonymBruker]

Jeg også! Føler meg også ofte dum etter jeg har sendt en e-post. 
Veldig plagsomt. Glad for å høre at vi er flere. Da er det kanskje en «greie» og ikke at alt jeg sier og skriver er dumt.

Anonymkode: e39c6...efd

[AnonymBruker]

det heter visst sosialangst om en har det mye sånn. Driver selv å googler:" sukk på hvilken måte er jeg sprø, svar meg kjære google, please.."  Kom over det du beskriver Ts. Syns det er bra å lese og lære for å finne ut av ting og kanskje du også gjør så nevner det. Ikke for det: noe engstelig og rare er jo alle til tider uten at det er sykelig.

Anonymkode: a5c78...099

[SoWhat?]

AnonymBruker skrev (5 minutter siden):

det heter visst sosialangst om en har det mye sånn. Driver selv å googler:" sukk på hvilken måte er jeg sprø, svar meg kjære google, please.."  Kom over det du beskriver Ts. Syns det er bra å lese og lære for å finne ut av ting og kanskje du også gjør så nevner det. Ikke for det: noe engstelig og rare er jo alle til tider uten at det er sykelig.

Anonymkode: a5c78...099

Tror den siste setningen din er noe alle bør ta innover seg 😄 vi er merkelige vesener iblant uten at det er diagnose eller lidelse inne i bildet.

Det Ts beskriver, går mer på nevrotisisme, og det er HELT vanlig å være nevrotisk. Faktisk. Innen en viss grense da selvfølgelig. 

[AnonymBruker]

Jeg gjør også dette. Men har i det sistw prøvd å snu litt på det og prøve å tenke etter på hva andre parten sa. Var det noe å reagere på der, husker jeg alt personen sa, hvordan hen ordla seg? Har jeg tenkt noe på det i ettertid?
 

Jeg tenker nok mye mer på hva jeg selv har sagt og hvordan jeg oppførte meg enn hva andre gjør. Og de igjen er nok også mye mer opptatt av hva de selv har sagt og gjorde. 

Anonymkode: 41e23...11d

[AnonymBruker]

Kan også føle det sånn. Men langt ifra med alle. Det kommer an på personen egentlig. Noen er veldig god på å få andre til å føle seg dumme, fordi det er så gjennomførbart det de selv sier. 

Anonymkode: 0e173...567

[Balian d'Ibelin]

Helle tiden, det kommer nok av at jeg er dum.

[Confusedandtired]

AnonymBruker skrev (3 timer siden):

Jeg sliter med dette. Jeg tenker alltid etterpå over hva jeg har sagt, og er redd for at jeg har sagt noe rart, dummet meg ut, at de tror jeg lyver når jeg snakker osv...  Er sånn nesten uansett hvem jeg snakker med. Til og med når jeg snakker med fastlegen, selv om han sikkert er vandt til å snakke med forskjellige folk. Før syns jeg det var ubehagelig å spise sammen men andre fordi jeg var redd de tenkte over hvordan jeg spiste. Er blitt litt bedre med spisingen da.

Er det flere som sliter med dette?

Anonymkode: a04a4...a25

Har vart sån hele livet jeg. Har nesten slutta bry meg om mine egne tanker i hode. Hvartfall mindre og mindre. Vet ikke men kan hende det har med selvreflektion å gjøre. Kan hende jeg er mer selvreflektert en andre i kombination med social angst eller at en er redd for å ikke bli likt.  

[AnonymBruker]

Jeg er også sånn. Kommer alltid på ting jeg skulle sagt, latt være å si eller formulert annerledes etterpå, og så gremmes jeg og tenker at nå hater alle meg siden jeg er så fæl og irriterende 😕

Anonymkode: 43d5a...c42

[AnonymBruker]

Jeg gjør også dette. Til tider har jeg unngått å sosialisere fordi det koster så mye energi etterpå. Ikke hatt noe særlig av den type angst på to år, siden jeg har vært følelsesmessig frakoblet. Nå er jeg visst frisk igjen, for nå er jeg som vanlig skikkelig usikker og redusert i alle mulige sosiale settinger, som vanlig på denne tiden av året. Har null issues med dette 3/4 av tiden. 

Ting som er vanskelige nå

- spise (det verste)

- holde samtale i gang med nye mennesker 

- bevege meg fritt i offentlig rom, og noen ganger privat. Er stiv og hemmet i væremåten. Klarer ikke slappe av

- mister ting, søler, skjelver, snubler 

- glemmer ting slik at jeg kan virke ganske susete. Er ikke det om jeg slapper av! 

- blir sliten av folk. Kan føle meg ensom, men orker ikke være i kontakt

- gud forby om telefonen ringer

- møte folk på gaten.. Hvor skal jeg kikke? Skal jeg si hei eller ikke? Er jeg i veien for dem? Burde jeg eller de vike?? 

Med mer. 

 

Anonymkode: b6fcd...14d

[muve]

Ååh, sånn har jeg det også. Gikk faktisk til psykolog blant annet pga dette, og fikk det mye bedre. Men nå ca ti år etter merker jeg at det er i gang igjen såpass mye at det hemmer meg litt i hverdagen. Forsøker å rote frem metodene jeg brukte sist, men klarer det ikke helt. Vurderer psykolog igjen, for det var så befriende å jobbe seg forbi (det meste av det) og ikke bruke så mye energi og tid på å gå igjennom alt i etterkant. Noen episoder kan henge i i flere måneder og faktisk år☹️ Og selv jeg kan de bekreftet at andre inne synes det var teit, så klarer jeg ikke å slippe det. 

[Daryl Dixon]

Jeg begynner ofte å føle meg dum midt i samtalen, og så blir jeg nervøs og sier mye rart, sitter igjen skamfull og med selvforakt etterpå. Det var ikke sånn før, selvtillit er blitt helt borte. 

[Raven.Writingdesk]

AnonymBruker skrev (3 timer siden):

Jeg sliter med dette. Jeg tenker alltid etterpå over hva jeg har sagt, og er redd for at jeg har sagt noe rart, dummet meg ut, at de tror jeg lyver når jeg snakker osv...  Er sånn nesten uansett hvem jeg snakker med. Til og med når jeg snakker med fastlegen, selv om han sikkert er vandt til å snakke med forskjellige folk. Før syns jeg det var ubehagelig å spise sammen men andre fordi jeg var redd de tenkte over hvordan jeg spiste. Er blitt litt bedre med spisingen da.

Er det flere som sliter med dette?

Anonymkode: a04a4...a25

Hvis det er noen trøst, så er dette på mange måter en veldig yndig egenskap.

De fleste som har denne utfordringen er veldig lite høy på seg selv, de er som regel de mest jordnære og elskverdige menneskene jeg kjenner.

I kontrast til alle i «Alexis Mynthe» generasjonen, som synes selv de er best i alt og vet alt, og har fullstendige manglende selvironi, - så er disse «snev - av -sosial- angst» menneskene et fornøyelig og friskt tilskudd. Det handler vel om at dere er selvbevisst ( og kanskje litt for selvkritisk? ) 

Noen ganger kan de surre seg inn i sin egen tankerekke og bli nesten litt forvirret av seg selv (« Hva sa jeg nå», «ja, huff, jeg sier så mye rart, men du skjønner hva jeg mener.. eller..!?» )

Det er veldig sjarmerende med denne egenskapen, om noen skulle evne å «gjennomskue» deg.  

[AnonymBruker]

Confusedandtired skrev (7 minutter siden):

Har vart sån hele livet jeg. Har nesten slutta bry meg om mine egne tanker i hode. Hvartfall mindre og mindre. Vet ikke men kan hende det har med selvreflektion å gjøre. Kan hende jeg er mer selvreflektert en andre i kombination med social angst eller at en er redd for å ikke bli likt.  

Men hvis du slutter å bry deg om tankene dine, gjør du dette selektivt på de områdene som er nyttige - altså der du overtenker? Da vil jeg gjerne lære av deg 😊

Var frakoblet og likegyldig til det meste i halvannet år. Foretrekker å leve med denne sosialangsten fremfor å være så kald faktisk. 

Men hadde vært deilig å bare slutte å overtenke, og beholde kontakten med tanker og følelser sånn ellers 😉

Anonymkode: b6fcd...14d