Om barn og takknemlighet.

[SoWhat?]

Jeg blir litt forundret her inne noen ganger. Nå vil jeg først si at jeg tror helt oppriktig at det er mange gode foreldre her, og det mener jeg. 

Det som jeg stusser ved noen ganger, er veldig gamledagse holdninger. Det er som å høre besteforeldregenerasjonen til oss voksne. La meg ta det med takknemlighet.

Barn og ungdom klarer ikke å se de helt store perspektivene alltid. De mangler jo både erfaring og kunnskap. Da vi var små, så fikk vi vel alle høre om "barna i Afrika", og hvor godt vi hadde det, og at vi måtte spise opp maten vår. Tilmed de ekle myke grønnsakene. Jeg hatet grønnsaker som barn, og jeg klarte virkelig ikke å føle den minste takknemlighet for dem, tvert i mot. For meg var "barna i Afrika" bare et begrep. Alt det utsagnet fikk meg til å føle, var at jeg enten var dum som ikke skjønte greia ( for det var jo forventet tydeligvis), eller jeg følte dårlig samvittighet. For noe jeg ikke hadde forutsetning for å forstå. Det var jo ikke akkurat sånn at jeg hadde sett noe med egne øyne.

I går var det en mor som hadde lyst til å inndra julekalenderen til datteren. Hun fikk jo masse respons. Hun gikk jo i seg selv etter å ha fått en god kommentar, bare så det er sagt. Jeg klandrer ikke henne akkurat. Men jeg reagerte på alle som ropte opp om hvor utakknemlig datteren var. 

En skrev at det var et privilegie å få kalender. Det var det mange så ut til å mene. Men er det et privilegie å få det 99% av venneflokken får? Blir det ikke da en naturlig ting å få? Privilegie er jo å motta noe ikke alle får og har. 

En annen ting er hva man egentlig vil med å kreve takknemlighet. Hva er målet? Påføre ungene dårlig samvittighet og/eller skam? Hva hjelper det? Gjør det barna til klokere eller bedre mennesker? Det tviler jeg hardt på.

Å være takknemlig er en veldig verdifull følelse. Det kan sammenlignes med å være lykkelig. Men for å føle det, så må en forstå alternativer og hva man kunne miste. Man må ha en viss modenhet. Jeg tenker at foreldre må være litt forsiktig med å kreve takknemlighet. Det kommer ingenting godt ut av det. 

Endret 10. desember 2021 av SoWhat?

[Vimsepims]

Takknemlighet eller ei, det trenger da vel ikke å utelukke oppdragelse og folkeskikk? 

Mine barn er opplært til å takke for maten, takke for seg når de har vært på besøk og takke for gaver. Spiller ingen rolle om de ikke liker maten eller gaven, de takker for en innsats andre har gjort for de.

[AnonymBruker]

Føler noen ganger at takknemlighet er et personlighetstrekk. Har to barn og den ene klarer knapt å si takk for noe, og den andre kunne allerede som 5-6 åring uppfordret takke for seg om vi var borte med mer enn bare tillærte høflighetsfraser. Tanter og bestemødre blir alltid veldig rørt. Forsøker å få den eldste til å forstå verdien av å takke, være høflig, være litt i forkant sosialt, men det går liksom ikke alltid inn.   Selv syntes jeg det var litt flaut å takke for ting, jeg likte ikke å være i fokus for å takke og kanskje ikke si hva den som skulle høre takken forventet, så forstår egentlig litt det ene barnet, men forstår også andres irritasjon  når barnet ikke alltid sier noe uten å bli pirket på. Ja det er er å betrakte som vanlig folkeskikk, men sjenerte beskjedne barn kan føle det som en nærmest uoverkommelig ting, så jeg forventer ikke takk av alle typer barn, men er barn i stand til å se deg i øynene og si mye annet enn takk, da er det noe annet. 

Anonymkode: 01228...2bc

[SoWhat?]

Vimsepims skrev (12 minutter siden):

Takknemlighet eller ei, det trenger da vel ikke å utelukke oppdragelse og folkeskikk? 

Mine barn er opplært til å takke for maten, takke for seg når de har vært på besøk og takke for gaver. Spiller ingen rolle om de ikke liker maten eller gaven, de takker for en innsats andre har gjort for de.

Jo, men å takke handler om høflighet. Det er en frase. Det har ingenting med takknemlighet å gjøre. 

[SoWhat?]

AnonymBruker skrev (5 minutter siden):

Føler noen ganger at takknemlighet er et personlighetstrekk. Har to barn og den ene klarer knapt å si takk for noe, og den andre kunne allerede som 5-6 åring uppfordret takke for seg om vi var borte med mer enn bare tillærte høflighetsfraser. Tanter og bestemødre blir alltid veldig rørt. Forsøker å få den eldste til å forstå verdien av å takke, være høflig, være litt i forkant sosialt, men det går liksom ikke alltid inn.   Selv syntes jeg det var litt flaut å takke for ting, jeg likte ikke å være i fokus for å takke og kanskje ikke si hva den som skulle høre takken forventet, så forstår egentlig litt det ene barnet, men forstår også andres irritasjon  når barnet ikke alltid sier noe uten å bli pirket på. Ja det er er å betrakte som vanlig folkeskikk, men sjenerte beskjedne barn kan føle det som en nærmest uoverkommelig ting, så jeg forventer ikke takk av alle typer barn, men er barn i stand til å se deg i øynene og si mye annet enn takk, da er det noe annet. 

Anonymkode: 01228...2bc

Du har rett. Mange barn er sjenerte og tør ikke takke. Det må man ha forståelse for.

 

[AnonymBruker]

3 minutter siden, SoWhat? said:

Jo, men å takke handler om høflighet. Det er en frase. Det har ingenting med takknemlighet å gjøre. 

Det er ikke det at man er forventet å være dypt takknemlige, nødvendigvis, men det handler jo om folkeskikk. Normal høflighet har heldigvis ikke gått ut på dato.

Anonymkode: 7dd36...42d

[SoWhat?]

AnonymBruker skrev (9 minutter siden):

Det er ikke det at man er forventet å være dypt takknemlige, nødvendigvis, men det handler jo om folkeskikk. Normal høflighet har heldigvis ikke gått ut på dato.

Anonymkode: 7dd36...42d

Det var mange som ble veldig arge fordi hun ikke viste takknemlighet. At det var et privilegie.

 

[AnonymBruker]

14 minutter siden, AnonymBruker said:

Føler noen ganger at takknemlighet er et personlighetstrekk. Har to barn og den ene klarer knapt å si takk for noe, og den andre kunne allerede som 5-6 åring uppfordret takke for seg om vi var borte med mer enn bare tillærte høflighetsfraser. Tanter og bestemødre blir alltid veldig rørt. Forsøker å få den eldste til å forstå verdien av å takke, være høflig, være litt i forkant sosialt, men det går liksom ikke alltid inn.   Selv syntes jeg det var litt flaut å takke for ting, jeg likte ikke å være i fokus for å takke og kanskje ikke si hva den som skulle høre takken forventet, så forstår egentlig litt det ene barnet, men forstår også andres irritasjon  når barnet ikke alltid sier noe uten å bli pirket på. Ja det er er å betrakte som vanlig folkeskikk, men sjenerte beskjedne barn kan føle det som en nærmest uoverkommelig ting, så jeg forventer ikke takk av alle typer barn, men er barn i stand til å se deg i øynene og si mye annet enn takk, da er det noe annet. 

Anonymkode: 01228...2bc

Veldig enig i dette. Selvsagt kan det læres også, men for noen er det vanskeligere og tar lenger tid å lære, og for noen kommer det helt naturlig. Sønnen min er f.eks. syk nå, og jeg henter ting til ham når han trenger noe. For meg er det en selvfølge ettersom han er sengeliggende, og han kjenner heller ikke til alternativet, for jeg har alltid gjort det når han har vært syk. Men han spør likevel pent og takker oppriktig hver gang. Jeg har faktisk aldri tenkt på å lære ham å takke når jeg gjør noe for ham heller, så det har kommet helt av seg selv.

Mens overfor folk han ikke kjenner så godt, så blir han veldig sjenert og kan synes det er vanskelig. Han sier "takk", men det virker ikke like oppriktig fordi det kommer veldig lavt og kan høres nesten litt mutt ut, og han ser dem ikke i øynene. JEG vet jo at han mener det, men jeg har inntrykk av at mange ikke tror det. Og han synes det er veldig vanskelig å si noe mer enn bare ordet "takk", som f.eks "takk for meg" eller "takk for at jeg fikk være med på kino". Vi jobber med saken, men det er jo ikke gjort over natten. I mellomtiden oppfordrer ham til å takke for seg, og når han da svarer med bare "takk" så vet de jo hva han takker for.

Kalender har han forresten også, for å svare på eksempelet i hovedinnlegget, og han takker pent hver dag for det han får i den, men jeg vet jo at han også forventet å få en kalender og hadde reagert hvis han ikke hadde fått det. Det er vel en selvfølge for de fleste barn i Norge i dag, det er ikke noe rart med det.

Anonymkode: 8128e...16f

[Milky]

En ting er om barnet ikke tørr å si takk bla bla bla.. men denne ungen klagde over hva hun fikk i kalenderen. Det er noe helt annet

[SoWhat?]

Milky skrev (Akkurat nå):

En ting er om barnet ikke tørr å si takk bla bla bla.. men denne ungen klagde over hva hun fikk i kalenderen. Det er noe helt annet

Hun viste ihvertfall misnøye. Jeg syns det er greit. Det er mangel på modenhet og hormoner og hele kaoset på en gang. Hun ville jo ikke gjort dette mot en annen en nærmeste familie. Mødre og tildels fedre er jo de som oftest får det. Og sånn skal det være. Selv om man kan forstå at det blir litt mye for alle parter iblant.

 

[Milky]

SoWhat? skrev (1 minutt siden):

Hun viste ihvertfall misnøye. Jeg syns det er greit. Det er mangel på modenhet og hormoner og hele kaoset på en gang. Hun ville jo ikke gjort dette mot en annen en nærmeste familie. Mødre og tildels fedre er jo de som oftest får det. Og sånn skal det være. Selv om man kan forstå at det blir litt mye for alle parter iblant.

 

Helt seriøst. Dette barnet var 13 ikke 5.. ungdomsskolebarn. Å vise misnøye når mor har tatt seg tid til å lage pakkekalender er rimelig frekt. Når man er 13 så skjønner man dette veldig godt. Så nei er ikke noe sånn skal det være.. er mangel på oppdragelse og man er bortskjemt om man oppfører seg sånn.. slutt å unnskylde alle mulige negative holdninger som barn har. Noen barn er faktisk bare bortskjemte

[SoWhat?]

Milky skrev (3 minutter siden):

Helt seriøst. Dette barnet var 13 ikke 5.. ungdomsskolebarn. Å vise misnøye når mor har tatt seg tid til å lage pakkekalender er rimelig frekt. Når man er 13 så skjønner man dette veldig godt. Så nei er ikke noe sånn skal det være.. er mangel på oppdragelse og man er bortskjemt om man oppfører seg sånn.. slutt å unnskylde alle mulige negative holdninger som barn har. Noen barn er faktisk bare bortskjemte

13 ja. Du tenker at hun bør ha dårlig samvittighet fordi "mor har tatt seg tid" 

Hva får datteren ut av det? Hva får moren ut av det? Den dårlige samvittigheten altså. 

Skal det ikke være en hensikt og et formål når en oppdrar barn? 

Endret 10. desember 2021 av SoWhat?

[Milky]

SoWhat? skrev (1 minutt siden):

13 ja. Du tenker at hun bør ha dårlig samvittighet fordi "mor har tatt seg tid" 

Hva får datteren ut av det? Hva får moren ut av det? 

Skal det ikke være en hensikt og et formål når en oppdrar barn? 

Nei datteren trenger ikke å ha dårlig samvittighet, men hun trenger ikke å være en drittunge heller. Om hun ikke liker pakkene så får hun slutte å åpne de da, problem solved

synes det er helt sykt hvor mye man skal tåle fra barn i følge dagens foreldre. Barn skjønner mye, og i den alderen bør grunnleggende respekt være på plass. Hadde jeg oppført meg sånn som 13 åring.. stakkars meg sier jeg bare.

Endret 10. desember 2021 av Milky

[SoWhat?]

Milky skrev (1 minutt siden):

Nei datteren trenger ikke å ha dårlig samvittighet, men hun trenger ikke å være en drittunge heller. Om hun ikke liker pakkene så får hun slutte å åpne de da, problem solved

Hvis du hadde sagt "At jeg har tatt meg tid til dette( for din skyld..)" så klart prøver du å påføre dårlig samvittighet. 

[Milky]

SoWhat? skrev (Akkurat nå):

Hvis du hadde sagt "At jeg har tatt meg tid til dette( for din skyld..)" så klart prøver du å påføre dårlig samvittighet. 

Det hadde man ikke trengt å si hvis ikke ungen hadde klagd på gavene. Det er hele poenget. Liker du ikke det du får så får du holde kjeft eller droppe å åpne gavene. Og neste år hadde jeg ikke laget noe til barnet. Hvorfor skal man bruke tid på det om man bare får negativ holdning tilbake?

[SoWhat?]

Milky skrev (Akkurat nå):

Det hadde man ikke trengt å si hvis ikke ungen hadde klagd på gavene. Det er hele poenget. Liker du ikke det du får så får du holde kjeft eller droppe å åpne gavene. Og neste år hadde jeg ikke laget noe til barnet. Hvorfor skal man bruke tid på det om man bare får negativ holdning tilbake?

Du legger jo alt på ungen her. 

Siste er et godt spørsmål. 

Men jeg tror ikke at du som voksen heller liker alt du får. Hvis mannen din eller din beste venninne hadde gitt deg noe som du egentlig hater... eller som bare er helt teit. 

[AnonymBruker]

Jeg er enig med deg. Jeg tenker at takknemlighet er noe man føler, en god følelse. Man kan egentlig ikke bare bestemme at andre skal være takknemlig for noe. Man kan lære bort høflighet, og man kan hjelpe barna til å bli gode på å oppfatte hvordan andre mennesker reagerer på det de sier å gjør. 

Jeg skjønner jo moren i tråden du nevnte godt. Jeg har kjent på et vidt spekter av ugreie følelser selv når jeg gjør noe jeg tror barna skal bli glade og takknemlige for, og så blir de ikke det. 

Hvor mye en kjenner på ekte takknemlighet, tror jeg også varierer fra person til person. Og så varierer det hvor tydelig og overstrømmende vi viser den takknemligheten vi kjenner. Og hvor gode vi er til å late som hvis vi egentlig ikke er så takknemlige, men vil være høflige eller gjøre den andre glad. 

Jeg prøver å trekke pusten dypt og sette meg inn i hvorfor barna ikke var fornøyde med det jeg tenkte de skulle bli glade for. Da minsta nylig fikk en tegning i postkassen fra en venninne, som hun ikke hadde planer om å si takk for fordi hun ikke syntes den var noe spesielt, holdt jeg på å si at det var dårlig gjort. Men det er jo egentlig ikke dårlig gjort å ikke bli glad for noe. Jeg klarte å la være, og det hjalp å snakke om hva venninnen kanskje hadde tenkt og følt da hun tegnet og puttet tegningen i postkassen, og hva hun tenkte og følte om den nå. Da datteren min endelig skjønte at den andre jenta kanskje var spent på om hun hadde sett tegningen og håpet at hun skulle henge den på rommet sitt, fikk hun plutselig lyst til både å henge den opp og å ringe og si takk.

Anonymkode: a6681...48c

[Milky]

SoWhat? skrev (Akkurat nå):

Du legger jo alt på ungen her. 

Siste er et godt spørsmål. 

Men jeg tror ikke at du som voksen heller liker alt du får. Hvis mannen din eller din beste venninne hadde gitt deg noe som du egentlig hater... eller som bare er helt teit. 

Det er helt greit å ikke like alt man får, det handler om hvordan man sier det videre. Hvis jeg får en julegave av mannen som ikke var helt i min stil så begynner jeg ikke å surmule og klage på gaven. Så ja jeg legger alt på ungen for det er ungen som klager. Mor har ikke gjort noe galt, hun har gjort noe koselig. Hun kunne bare kjøpt en enkel sjokoladekalender til 20 kr istedet. 

[AnonymBruker]

Jeg tror takknemlighet er noe man misforstår. Ofte fravær av takknemlighet, kan være mangel på erfaring av det motsatte. 

Feks jeg husker veldig godt som liten å fryse ute i skogen rundt et bål som ikke varmet meg godt nok. Da var jeg veldig takknemlig for å ha både et godt og varmt hjem, varmt bad, og en deilig kakao servert av mor. I tillegg hadde jeg klart noe og mestret noe som ikke var greit. 

Ofte tror jeg at mangel på takknemlighet er et tegn på at man nesten har det for godt og tar alt som en selvfølge. Feks husker de bortskjemte barna på 80 tallet som tok ting for gitt, der vi syntes de ble frekke og utakknemlige. Men de var jo vant til å få alt slik som de ville. Mens vi andre hadde lært å være glad for drt vi fikk, og at vi ikke alltid fikk det som vi ville eller det vi ville. 

Ofte kunne jeg drømme meg bort i tanken om å få alt jeg ønsket meg. Helt til jeg fant ut at det måtte jo være veldig kjedelig. For da kunne jeg ikke ønske meg mer. 

Av og til blir mine barn sure og sinte fordi jeg må si nei til dyre ting til over 10 K. Og at jeg ikke kjøper bukser til 2000kr. Så jeg forklarer dem at vi ikke kan leve som om vi har 4 ganger mer enn vi har. Og at hvis de skal ha sånt, må de tjene penger selv. Sønnen gjorde det, kjøpte sko til 2500kr på tilbud. En mnd senere var det hull i dem. Da syntes han selv det var såpass bortkastede penger, at han satte mer pris på de billigere skoene i bedre kvalitet han fikk av meg. Men fikk jo også erfare hvor mye jobb de skoene egentlig var, og at det ikke var noe man bare henter i butikken. Mye i dag er forgitt, fordi alle andre har det. Men det er fortsatt vår rolle som foreldre å lære barna å være glad for det de har og det de får. Litt takknemlighet, gir de bare verktøy til å ta bedre vare på det de har. 

Skal forsøpling ned og klima avgasser ned iht produksjon. Så tror jeg løsningen er generell takknemlighet på agendaen 

Anonymkode: 454cb...f7a

[AnonymBruker]

SoWhat? skrev (4 minutter siden):

Hvis du hadde sagt "At jeg har tatt meg tid til dette( for din skyld..)" så klart prøver du å påføre dårlig samvittighet. 

Men er det virkelig så ille å måtte kjenne på litt dårlig samvittighet? Jeg vet at jeg utad ble oppfattet som veldig høflig og veloppdragen gjennom barndommen og ungdomsårene mine, og jeg var absolutt ingen "drittunge" mot foreldrene mine heller, men jeg kan lett se for meg at jeg noen ganger surmulet litt overfor foreldrene mine over kalendergaver fordi jeg mente de ikke var kule nok. Det handlet mest om at jeg vokste opp i et miljø hvor mange fikk veldig mye, så fokuset mitt var ikke på hvor takknemlig jeg burde være overfor foreldrene mine for at jeg i det hele tatt fikk noe, men på at det var kjipt å komme på skolen og fortelle at jeg hadde fått neglelakkfjerner eller en Eventyrsjokolade når venninnene mine hadde fått klær eller sminke. Jeg synes absolutt ikke at det hadde vært feil av foreldrene mine å realitetsorientere meg litt ved nettopp å gi meg litt dårlig samvittighet over min manglende anerkjennelse av den innsatsen som ble lagt i å lage kalender for meg. I tillegg kommer selvfølgelig det som går på å lære verdien av penger osv, som jeg tenker er et annet og separat tema.

Anonymkode: fe6db...3b1