Dagbok

[Leanora]

Er bare innom med en igjen.

[Gjest Hulderjenta]

Har tenkt fram og tilbake i dag, oggrått og grått. Og har bestemt meg for utskrapning, jeg orker ikke vente på at ting skal skje av seg selv. Har av og til vondt i magen, mest bare en stramhet fremdeles. Ikke en dråpe blod, ikke en dråpe brun utflod. Greier ikke gå med dette inni meg lenger. Sambo støtter meg i det selv om han helst ville at naturen skulle ordne opp, men det ville egentlig jeg også. Men orker det bare ikke.

Har ringt sykehuset, skal møte fastende kl 9.00 i morgen tidlig for VURDERING med UL. De kunne ikke love at utskrapningen ble gjort i morgen. Fy faen, det burde de kunne klare! Alvorlig talt! Dette er ren lidelse, å vente sånn. Gå rundt med en død spire i magen. Vil bare få det ut av verden så jeg kanskje kan tenke litt fremover.

Er så ufattelig lei meg... HVorfor måtte dette skje....

Takk for mange hilsener, det gjør godt å vite at folk tenker på oss...

[tass2406]

Har tenkt masse på deg i helga....

Håper du får tatt utskrapinga i morra, så er du ferdig med den biten ihvertfall...

[Gjest gjesta]

Jeg håper du får utskrapning i morgen, og jeg er enig i at det burde sykehuset klare. Jeg fikk tilbud om det samme dagen. Som deg, så ble det også viktig for meg å bli ferdig med tragedien som hadde skjedd. Få kroppen i rute igjen, og tenke framover.

[Holly Hobbie]

Dette var veldig trist. Skal tenke paa dere i morgen, haaper de kan ordne opp der og da.

[Zianta]

Å nei!

Så utrolig trist at det skulle ende slik.

Det blir så ekstra urettferdig at noen som har slitt så mye som dere skal miste spiren. Håper kroppen kommer fort tilbake i rytme etter utskrapingen og at et nytt mirakel skjer om ikke så alt for lenge.

Stor klem

fra Zianta

[Chiquita]

[ny dag]

Så trist

Tenker på deg og mannen og sender gode tanker.

Lykke til hos legen i morgen.

[Fibonacci]

Kjære Huldra! Sitter her med øynene fulle av tårer. Dette er så forferdelig urettferdig. Føler sånn med deg, det må være grusomt å gå igjennom dette.

Håper du får utskrapning i morgen, skal tenke på deg

Ta tiden dere trenger for å komme gjennom dette, og så krysser jeg alt jeg har for at neste gang går det bra. Har vondt inni meg av å lese i dagboka di, dette er helt forjævlig. Skulle ikke få lov til å skje

Her kommer mine varmeste tanker og klemmer

[Gjest Mrs. Potter]

Så utrolig trist å lese vennen! Det var jo ikke sånn det skulle gå...

Tenker på deg!

[Leanora]

Håper du får det overstått i dag

[tass2406]

[meta]

Tenker på deg og håper du har fått utskrapning og god støtte på sykehuset.

Endret 28. november 2005 av meta

[Charmina]

Kjæreste huldra mi

Jeg har ikke fått vært her inne på flere dager siden nettet vårt ikke fungerte, og hva kommer jeg inn og ser?

Huff nå sitter jeg her og gråter og er bare så lei meg! Det var jo ikke dette som skulle skje. Jeg har så vondt inni meg - og hva må ikke da du og huldermannen ha? Det er så urettferdig vennen min. Jeg skulle gjerne ha gått gjennom datamaskinen og gitt deg en stor klem, men det går jo ikke. Istedet får du huske at jeg tenker masse på deg og gråter sammen deg vennen min. Håper du og mannen klarer å ta godt vare på hverandre oppi sorgen dere nå går igjennom.

Tusen varme klemmer fra Charmina

[bizzy]

Ta godt vare på hverandre, og jeg er her jeg - døgnet rundt om du trenger noen å snakke med vennen

[Gjest Trulselinemor]

Det var ufattelig vondt å komme i dagboka de i dag og lese hva du har vært igjennom. Jeg leste det i går, men klarte ikke å skrive til deg. Jeg bare gråt og gråt. Det var så ufattelig trist.

[pondusa]

Håper du fikk utskrapning i dag slik at dere kan gå videre. Ikke steng følelsene inne, det er sunt å bruke tid på å sørge.

Tenker masse på deg og huldermannen hver dag.

[Charmina]

Måtte bare innom igjen og si at jeg har tenkt på deg i hele dag vennen!

Jeg har så vondt av dere!

Stor klem fra meg til dere begge

[Gjest Madden]

Innom med en kjempestor til Huldervennen! Tenker på deg snuppa....Håper at det gikk greit med utskrapningen...Det er jo en ren lidelse å skulle gå og vente på at det skjer av seg selv! Bedre å få det unnagjort!

Mange varme tanker fra Madden

[Gjest Hulderjenta]

Så utrolig gode dere er alle sammen!

Selv om jeg kjenner de fleste av dere "bare" her inne, så gjør det utrolig godt å se at så mange bryr seg om oss. Tusen takk alle sammen

Jeg møtte opp i går morges, og HUldermannen var med. Jeg følte meg helt knust, gråt hysterisk når de spurte om ting. Fikk et rom og en seng. Og en beroligende tablett etter spørsmål fra min kjære. Etter litt venting var det ny UL-undersøkelse, og gynekologen gikk grundig fram for å forvisse seg om at det virkelig ikke var noe bankende hjerte der inne. Var mye roligere i går på UL, men jeg visste tross alt hva som ventet. Etter undersøkelsen fortalte gynekologen hva som skulle skje, og hvordan vi skulle forholde oss i tiden etterpå. Vi spurte i tillllegg om det var mulig å FSH-behandle Huldermanenn, i og med at det burde være billigere enn ICSI-forsøk liksom.. Hun skulle spørre overlegen, for hun kunne ikke svare på dette.

Så var det tilbake på rommet hvor det var av med mine klær og på med de obligatoriske pasientklærene. Tok blodprøver. Fikk veneflon (men bar om Embla-krem, fro jeg dynes det gjør så vondt) og iv-væske. Gynekologen kom tilbake og fortalte at FSH-behandling var noe de drev med før, de hadde sluttet med det. Nå var det ICSI som gjaldt i de tilfellene sædkvaliteten satte en stopper for hjemmebefruktnin. Hun gav oss i alle fall et svar, og var veldig sympatisk. Ingen av de vi har vært borti under utredningen har gitt oss noe svar elelr vært interessert i å fortelle oss sånne ting, bare fnyser og blir sure fordi de skjønner at vi kan litt ting vi også.

Var døsig av tabletten, og jeg sovnet der jeg lå. Sambo sovnet i stolen der han satt også. Klokken var rundt halv to, og jeg hadde fått vite at det ble en del venting før jeg kom til på operasjonsstuen. Huldermannen var sulten og selv om det var utrolig godt å ha han der, ble vi enige om at han skulle dra hjem og heller ringe avdelingen litt utpå ettermiddagen. Jeg følte meg roligere (tabletten) og tryggere (alle de flotte menneskene jeg hadde møtt der så langt) og visste at det ikke var så lenge igjen.

Og faktisk bare tyve minutter etter han dro kom sykepleieren inn og sa jeg skulle ned. Hun triellt meg ned, og jeg ventet innimellom noen skjermbrett i noen få minutter før de grønnkledde kom og hentet meg. De også var fantastiske. Jeg sa jeg grudde meg sånn, og at dette var dagen jeg skulle være tolv uker på vei, men at i stedet skjedde dette.. De trøstet og beroliget meg. Trilelt meg inn på operasjonsstuen. Klatret selv over på operasjonsbordet. La meg på plass, gav meg noe i veneflonen, holdt en maske med O2 over nese og munn, og hele tiden fortalte de hva de skulle gjøre. -Og nå skal du få sove, sa anestesisykepleieren, og jeg husker bare hendene og masken over ansisktet mitt, og så ingenting.

Før jeg kjente bevegelse og lys og jeg husker jeg spurte hvor jeg var. Nå er du nesten på plass på oppvåkningen, var svaret. Bare et bruddstykke, helt underlig minne egentlig. Hadde vanvittig vondt i magen og i musen som jeg sa (ja jeg husker jeg sa det.... Fikk noe i veneflonen, og det roet seg. Sovnet. Sov mye. Våknet innimellom. Var mer og mer våken for hver gang jeg våknet. Hørte at andre ble hentet og trillet vekk. Skjønte at jeg var sistemann. Ble hentet til slutt jeg og. Og da jeg kom på avdelingen hadde det naturligvis vært vaktskifte, klokken var rundt fem om ettermiddagen. Og inn på rommet kom sykepleieren som hadde vært tilstede under undersøkelsen på fredag da vi fikk vite at spiren var død. Hei sa hun og kom og gav meg en klem. Var faktisk utrolig godt å se henne igegjn, for hun visste hva som hadde skjedd, og hun visste hvordan jeg hadde hatt det på fredag, og hun visste hva jeg hadde vært igjennom. Hun sa hun hadde tenkt sånn på meg den natten, og det var faktisk godt å høre.

Hun gav meg litt vann og tok seg tid til å prate med meg. Hun fulgte meg på do (svimmel som bare pokker) og hentet mat til meg. Hun satte et stearinlys på nattbordet. Hun var virkelig god. Hun sa Huldermannen hadde ringt og at han snart kom. Maten gikk ned på høykant. 4 skiver, et knekkebrød, to kjeks, et glass juice, et glass vann og en kopp te - vosj. I følge klokken hadde jeg ikke spist eller drukket på 18 timer. Men hadde fått en liter Ringer da, og bittelitt vann til å svelge ned to tbl.

Etter jeg hadde slukt maten, kom sambo, og det var så deilig å se ham. Og igjen tok sykepleieren seg tid til å prate med oss begge. Følte meg bedre og bedre, selv om jeg var helt utkjørt. Men halv syv fikk jeg pakke sakene og dra hjem. Fikk med Paralgin Forte, selv om de mente jeg ikke ville trenge det. Men det gjorde jeg. Hadde vanvittig vondt i livmoren og nedover i går kveld, vondt å sitte.. Vondt i dga og, men litt mindre.

Føles som en lettelse å få det gjort. Jeg hadde ikke klart å gått sånn et sekund mer. Det var en lidelse. Så det var absolutt en lettelse å få utskrapning. Selv om det er fryktelig trist. Vi fikk ikke ønskebarnet vårt denne gangen, men fikk en liten engel i stedet. Men vi skal prøve igjen, jeg må bare komme i form igjen.

Ble en veldig detaljert utgreiing dette her, men jeg har et enormt behov for å få det ut. Jeg er i alle fall ikke redd for narkose mer, og ikke redd for en evt operasjon en eller annen gang. Det er sånnt som jeg alltid har grudd meg for.

Nå skal jeg be om å få denne dagboken stengt, og så skal jeg åpne en ny. Blanke ark...