Har du opplevd å være den usynlige?

[AnonymBruker]

Ja, men har ikke noe imot det😁 

Anonymkode: 6fc94...e80

[AnonymBruker]

Ja. Var på klassetur i utlandet for 14 år siden, vi dro ut på nattklubb. Men når jeg gikk på do og gikk ut igjen så var ingen av dem der  endte med å måtte ta en taxi alene tilbake til hotellet…

Anonymkode: f43f5...688

[AnonymBruker]

Ja, deltok engang under Åndenes makt, og var det usyneleg. 😄 

Anonymkode: f4928...028

[AnonymBruker]

Ja har vært sånn mesteparten av livet. Bare noen veldig få som så meg slik Jeg var.  

Så fort jeg prøvde å snakke eller delta, ble jeg enten kritisert eller overhørt. Utsatt for mye sjalusi i oppveksten. Jeg husker at jeg av og til skulle snakke, så satt halsen litt fast, og kom på at ingen hadde snakket til meg på to uker,  og da trengte ikke jeg si noe heller. Siden jeg uansett ble oversett. På en måte veldig trygt å være litt usynlig,  for alternativet var å bli mobbet, dyttet eller kalt stygge ting.  

Men jeg hater urettferdighet. Så på vgs åpnet jeg munnen og fikk igjennom felles gode for alle i klassen. En gode kun min klasse ble nektet på hele skolen. Og etter det stoppet jeg ikke. Etterhvert 20 år etter har jeg mistet det gode nettverket etter de fikk familier.  Og sitter igjen med ikke så hyggelige folk. Og er nå usynlig igjen. Dvs nesten, jeg blir veldig synlig når de prøver å presse på meg meninger jeg ikke har. Så ca 15 år av livet mitt har jeg vært synlig, men godt utnyttet.men hadde en jobb da, men en plass og var en del av gjengen.  Men da kom jo kronisk sykdom og tok fra meg det også. Er nok ikke meningen at jeg skal leve et godt liv. Men klarer å det fint med meg selv også. Akkurat nå er det ingen som ringer meg. Har fått kanskje 10 meldinger på ett år fra noen jeg kjenner

Anonymkode: b07e5...6b1

[AnonymBruker]

Dytt

Anonymkode: dd0f3...844

[AnonymBruker]

Dytt

Anonymkode: dd0f3...844

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (På 16.9.2022 den 2.47):

Dytt

Anonymkode: dd0f3...844

 

AnonymBruker skrev (På 16.9.2022 den 2.47):

Dytt

Anonymkode: dd0f3...844

Slutt å dytte… vi er alt for selvmedlidende til å ta inn over oss, uansett hva det skal være.

Anonymkode: 95439...cb1

[AnonymBruker]

Ja på jobb

Anonymkode: 4ed21...c4e

[AnonymBruker]

Hei

Anonymkode: dd0f3...844

[AnonymBruker]

Ja det har vært min strategi i oppveksten for å unngå «bråk». Brukte usynligheten på skolen når jeg ble mobbet også. Ellers prøvde jeg å være morsom for at noen skulle se meg. Har blitt glemt i flere sammenheng der en gjeng skal treffes. I jobbsammenheng har jeg lært at man ikke skal stikke seg ut. Man kan være god men er man spesielt god på et felt så blir folk sure og janteloven trer inn. 

Anonymkode: 43595...2a6

[Maskinfører]

Ja 

[origin]

On 9/9/2022 at 4:27 PM, AnonymBruker said:

Jeg også har alltid vært usynlig. Folk jeg har møtt husker meg ikke og jeg har ofte blitt utelatt.

Har kanskje noe med mobbing i ungdomsårene å gjøre tror jeg. Har jo prøvd å "gjemme" meg for å unngå negativ oppmerksomhet.

Anonymkode: 3272d...026

Jeg ble usynlig da jeg flyttet til Trondheim. Flyttet så tilbake til bygda og der hilser folk på deg

[AnonymBruker]

1. Oldefaren min døde, jeg fikk vite det.. 2 dager før begravelsen. De hadde glemt å fortelle det til meg.

2. På en barnebursdag når jeg var 8 år, var alle barna ute å lekte, da det var på tide å gå inn sa de andre barna at jeg skulle være igjen å leke litt ekstra alene, jeg sa ikke så mye på det, men 5 min etter så gikk jeg og da var døra låst, moren til bursdagsbarnet la heller ikke merke til at jeg var ute, jeg så igjennom vinduet at de spiste kake og koste seg, mens ingen la merke til meg. Jeg ringte til slutt på og moren begynte å gråte fordi hun syntes så synd på meg, eller synd på seg selv da(fordi mamma kom til å bli sint)

3. Alle de gangene folk har sagt: "Oi, er du her også? Vi så ikke deg vi"... Har bare vært der 1 time liksom 😒

 

Ikke rart man får tillits problemer til folk..

 

Anonymkode: 92aea...273

[AnonymBruker]

Jeg var usynlig på en tidligere arbeidsplass. Ikke for kollegene mine i hverdagen, men for leder. Hun "glemte" å kalle meg inn til møter, glemte å melde meg på kurs, mail som gikk til alle kom ikke til meg osv. Jeg aner virkelig ikke hva hun hadde imot meg, men noe må det jo ha vært. Hun var hyggelig når vi snakket sammen, men husket etterpå ikke at jeg hadde spurt om noe. Forslag jeg kom med på møter ble ignorert og hun foreslo det gjerne det samme selv rett etterpå. Da jeg skadet meg på jobb og ble sykemeldt i nesten ett år så hørte jeg aldri noe fra arbeidsplassen enda vi hadde veldig tydelige regler for sykefraværsoppfølging. Man skulle bl.a. inviteres til personalmøter, sommerfest, julebord, kurs osv. Det skulle sendes blomster etter 8 ukers fravær osv. Hørte ikke et pip. Ikke før hun ringte og ba meg si opp stillingen min så hun kunne ansette en annen. Da jeg sa at det nok ikke var helt innenfor lover og regler la hun bare på. Da tok jeg kontakt med HR. Det ble en stor sak og hun ble omplassert, men jeg ønsket ikke å komme tilbake. Jeg hadde ikke hørt et pip fra noen av de andre kollegene heller på nesten et år, så jeg sa opp. Ingen avslutningsgave eller kake. Noen år senere så jeg bilder på fb fra en jubileumsfest. Der var det masse gamle kolleger. Folk som hadde jobbet samtidig som meg, folk som hadde sluttet før jeg startet osv. Så etter de fem årene jeg hadde vært der var det ingen som husket på meg. Det var ganske sårt. 

Anonymkode: daeec...ef1

[AnonymBruker]

Ja, hele livet.

Anonymkode: 141c3...9b0