Har du opplevd å være den usynlige?

[AnonymBruker]

Tenker både på sosiale situasjoner og jobbrelaterte saker. Har du på noe tidspunkt følt deg som "den usynlige"? I det legger jeg at man f. eks tilnærmet aldri blir invitert med på ting, til tross for at man har gjort et redelig forsøk på å bli en del av gjengen. Eller at man aldri får ros for sitt arbeid, og omtrent bli tatt som en selvfølgelighet. Uansett hvor mye du har jobbet, hva du har utrettet, eller hvor lang fartstid du har, blir du alltid forbigått til fordel for andre i køen for positiv omtale. 

Anonymkode: dd0f3...844

[AnonymBruker]

Ja, hele tiden og hele livet.

Jeg kan gå inn i et rom og si "hei" uten å få noen respons før det har gått 3-4 minutter og personen skvetter til når de ser meg fordi de ikke har sett eller hørt at jeg kom. Om "alle skal med" blir jeg alltid oversett eller utelatt fra meldinger, invitasjoner, mail-lister eller utmerkelser. Til og med da jeg skulle få utlevert fagbrevet mitt var jeg den eneste de ikke hadde fått trykket opp diplom til. 

Siden jeg var liten har jeg alltid blitt avbrutt midt i en setning, blitt snakket over eller fått mine forslag og ideer oversett eller hysjet ned helt til noen andre kommer med de samme innspillene og nærmest blir hyllet og får stående applaus for det. 

Slitsomt og ensomt, ja. Jeg har sluttet å bry meg, jeg kommer på jobb og gjør det jeg må og drar hjem igjen. Gidder ikke å være sosial med kollegier eller holde småpraten gående med noen lenger, for det er som om jeg sitter inni et lydtett monter for meg selv uansett. 

Anonymkode: 705b4...f86

[AnonymBruker]

Jepp. Tror det har noe med min veldig rolige natur, så folk blir ofte overrasket når jeg først tar litt plass. 

Anonymkode: 5adc2...545

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (14 timer siden):

Ja, hele tiden og hele livet.

Jeg kan gå inn i et rom og si "hei" uten å få noen respons før det har gått 3-4 minutter og personen skvetter til når de ser meg fordi de ikke har sett eller hørt at jeg kom. Om "alle skal med" blir jeg alltid oversett eller utelatt fra meldinger, invitasjoner, mail-lister eller utmerkelser. Til og med da jeg skulle få utlevert fagbrevet mitt var jeg den eneste de ikke hadde fått trykket opp diplom til. 

Siden jeg var liten har jeg alltid blitt avbrutt midt i en setning, blitt snakket over eller fått mine forslag og ideer oversett eller hysjet ned helt til noen andre kommer med de samme innspillene og nærmest blir hyllet og får stående applaus for det. 

Slitsomt og ensomt, ja. Jeg har sluttet å bry meg, jeg kommer på jobb og gjør det jeg må og drar hjem igjen. Gidder ikke å være sosial med kollegier eller holde småpraten gående med noen lenger, for det er som om jeg sitter inni et lydtett monter for meg selv uansett. 

Anonymkode: 705b4...f86

Meget trist å lese! Føler på mye av det samme selv. Håper du får en bedre hverdag på sikt. 

Anonymkode: dd0f3...844

[AnonymBruker]

Som det mellomstebarnet så er det vel vanlig. Og så er det sikkert også vanlig å tre inn i den rollen andre steder en går. 

Anonymkode: 9e6fb...aa6

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (15 timer siden):

Ja, hele tiden og hele livet.

Jeg kan gå inn i et rom og si "hei" uten å få noen respons før det har gått 3-4 minutter og personen skvetter til når de ser meg fordi de ikke har sett eller hørt at jeg kom. Om "alle skal med" blir jeg alltid oversett eller utelatt fra meldinger, invitasjoner, mail-lister eller utmerkelser. Til og med da jeg skulle få utlevert fagbrevet mitt var jeg den eneste de ikke hadde fått trykket opp diplom til. 

Siden jeg var liten har jeg alltid blitt avbrutt midt i en setning, blitt snakket over eller fått mine forslag og ideer oversett eller hysjet ned helt til noen andre kommer med de samme innspillene og nærmest blir hyllet og får stående applaus for det. 

Slitsomt og ensomt, ja. Jeg har sluttet å bry meg, jeg kommer på jobb og gjør det jeg må og drar hjem igjen. Gidder ikke å være sosial med kollegier eller holde småpraten gående med noen lenger, for det er som om jeg sitter inni et lydtett monter for meg selv uansett. 

Anonymkode: 705b4...f86

Som å lese om meg selv….🙈 jeg har alltid vært den usynlige, den som ikke blir invitert eller inkludert. Da jeg tok bachelor og vi fikk utdelt roser på avslutningen…… gjett hvem som ikke fikk fordi de hadde bestilt for lite😔 har også sluttet å bry meg, jeg gjør jobben min og så går jeg hjem. 

Anonymkode: cadad...a5e

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (2 timer siden):

Som å lese om meg selv….🙈 jeg har alltid vært den usynlige, den som ikke blir invitert eller inkludert. Da jeg tok bachelor og vi fikk utdelt roser på avslutningen…… gjett hvem som ikke fikk fordi de hadde bestilt for lite😔 har også sluttet å bry meg, jeg gjør jobben min og så går jeg hjem. 

Anonymkode: cadad...a5e

Kjedelig å høre at flere har det slik. Denne følelsen er ikke noen oppløftende følgesvenn. 

Anonymkode: dd0f3...844

[AnonymBruker]

Ja, hele livet. Både hjemme, på skolen, i jobbsammenheng og i sosiale situasjoner.

Nå inntar jeg sikkert den rollen automatisk også, men årevis med å ikke bli sett og anerkjent gjør noe med en. Nå ble jeg omtrent oppdratt til å være hun som ikke var bra nok, ikke ble hørt og ikke ble sett.

Så jeg synes det er vanskelig å skulle ta plass. Jeg er redd for å ikke bli likt og at jeg ikke er bra nok. Forteller jeg om hvordan jeg har det så er det få som prøver å forstå.

Nå ble dette veldig sytete føler jeg, men jeg pleier sjeldent eller aldri å fortelle om hvordan jeg har det på grunn av dårlige erfaringer med å gjøre det.

Jeg har gitt litt opp på en måte og har ikke lyst til å være sosial eller prøve å bli sett, men samtidig føler jeg på et sterkt ønske om å bli sett og anerkjent for den jeg er. Får jeg et kompliment som virker genuint så begynner jeg nesten å gråte fordi det skjer så sjeldent.

Anonymkode: fc715...724

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (3 minutter siden):

Ja, hele livet. Både hjemme, på skolen, i jobbsammenheng og i sosiale situasjoner.

Nå inntar jeg sikkert den rollen automatisk også, men årevis med å ikke bli sett og anerkjent gjør noe med en. Nå ble jeg omtrent oppdratt til å være hun som ikke var bra nok, ikke ble hørt og ikke ble sett.

Så jeg synes det er vanskelig å skulle ta plass. Jeg er redd for å ikke bli likt og at jeg ikke er bra nok. Forteller jeg om hvordan jeg har det så er det få som prøver å forstå.

Nå ble dette veldig sytete føler jeg, men jeg pleier sjeldent eller aldri å fortelle om hvordan jeg har det på grunn av dårlige erfaringer med å gjøre det.

Jeg har gitt litt opp på en måte og har ikke lyst til å være sosial eller prøve å bli sett, men samtidig føler jeg på et sterkt ønske om å bli sett og anerkjent for den jeg er. Får jeg et kompliment som virker genuint så begynner jeg nesten å gråte fordi det skjer så sjeldent.

Anonymkode: fc715...724

Dette var utrolig fint skrevet! Her tar du nesten ordene ut fra munnen min, for dette er nesten eksakt slik jeg føler det også. Føler virkelig med deg i den tunge situasjonen. Unner ingen medmennesker å bære på slike tanker, opplevelser og erfaringer. 

Anonymkode: dd0f3...844

[AnonymBruker]

Jeg har opplevd å være den usynlige, kun én gang tidligere i mitt liv. Jeg hadde tilbragt 14 måneder på Rhuda-Øya, nær Seychellene, da det oppsto en mystisk situasjon. Rheepo, vår guide på øya, ba oss sitte i ring ved teltplassen. Han fortalte gamle sagn og skumle historier. Plutselig glapp beltet hans, og jumbo med to juveler falt til knehøyde. Jeg måpte, litt fordi jeg fikk lyst, men mest fordi jeg ble sjokkert. Etterpå tog jeg toget hjem, og da følte jeg meg litt usynlig fordi lyset hadde gått og jeg tenkte på hvor viktig lys egentlig er for at en vanlig menneskehjerne kan verifisere at ting faktisk eksisterer

Anonymkode: ab2b9...75d

[Gjest AthenaRavenLuna]

Ja, det er hverdagen min det.

[AnonymBruker]

Ja, på ungdomsskolen

Anonymkode: dce58...f07

[AnonymBruker]

Ja, spesielt på jobb. Blir stadig forbigått i lønnsforhandlinger. Jeg til og med sa opp en jobb en gang uten at noen merket det, vel og merke før jeg var borte. Det viste seg at de trodde alle hadde tre mnd oppsigelse, mens i min kontrakt var det bare en. Så ingen avskjedstale eller gave, og til gjengjeld ingen opplæring av oppgaver bare jeg kunne. De måtte leie inn en dyr konsulent for å prøve å finne ut av det. 😁

Anonymkode: 625e3...169

[AnonymBruker]

Ja, følte meg sånn da jeg var mindre, men ikke nå lenger. Nå tar jeg mer plass, blir hørt og tør å hevde meg. Veldig befriende. Det har vært en lang prosess, og jeg har øvd meg på alt fra å bruke stemmen, snakke tydelig, minne meg på at jeg er like viktig som alle andre, tørre å be om det jeg trenger og ønsker, og tvinge meg selv til å se på meg selv som en person som blir regnet meg og som er verdifull. Da blir det en selvoppfyllende profeti og en god sirkel. Så dere, ikke gi opp, øv dere og bruk mindfulness til å bli kjent med dere selv og forandre negative tanker til produktive tanker, tanker som er hjelpsomme for dere .

Anonymkode: 846f6...5b4

[AnonymBruker]

Athena79 skrev (18 timer siden):

Ja, det er hverdagen min det.

Trist å høre. Sender deg noen varme tanker. 

Anonymkode: dd0f3...844

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (18 timer siden):

Ja, spesielt på jobb. Blir stadig forbigått i lønnsforhandlinger. Jeg til og med sa opp en jobb en gang uten at noen merket det, vel og merke før jeg var borte. Det viste seg at de trodde alle hadde tre mnd oppsigelse, mens i min kontrakt var det bare en. Så ingen avskjedstale eller gave, og til gjengjeld ingen opplæring av oppgaver bare jeg kunne. De måtte leie inn en dyr konsulent for å prøve å finne ut av det. 😁

Anonymkode: 625e3...169

All sympati til deg. Håper dette går bedre etter hvert, men det var en morsom historie du fortalte (opplæring). 

Anonymkode: dd0f3...844

[Jentegutt]

AnonymBruker skrev (På 7.11.2021 den 2.58):

Ja, hele tiden og hele livet.

Jeg kan gå inn i et rom og si "hei" uten å få noen respons før det har gått 3-4 minutter og personen skvetter til når de ser meg fordi de ikke har sett eller hørt at jeg kom. Om "alle skal med" blir jeg alltid oversett eller utelatt fra meldinger, invitasjoner, mail-lister eller utmerkelser. Til og med da jeg skulle få utlevert fagbrevet mitt var jeg den eneste de ikke hadde fått trykket opp diplom til. 

Siden jeg var liten har jeg alltid blitt avbrutt midt i en setning, blitt snakket over eller fått mine forslag og ideer oversett eller hysjet ned helt til noen andre kommer med de samme innspillene og nærmest blir hyllet og får stående applaus for det. 

Slitsomt og ensomt, ja. Jeg har sluttet å bry meg, jeg kommer på jobb og gjør det jeg må og drar hjem igjen. Gidder ikke å være sosial med kollegier eller holde småpraten gående med noen lenger, for det er som om jeg sitter inni et lydtett monter for meg selv uansett. 

Anonymkode: 705b4...f86

❤️❤️❤️

[AnonymBruker]

En kollega av meg er slik. En gang satt hun ved siden av meg og sa ikke et ord. Jeg la ikke merke til at hun satt der. Hun er like stille som en ninja. Når hun snakker, så snakker hun veldig lavt. Hvis jeg skal ha en samtale med henne, blir det nesten som å snakke med en vegg. Det er vanskelig når man får lite respons tilbake. 

Anonymkode: ca1d2...d80

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (20 minutter siden):

En kollega av meg er slik. En gang satt hun ved siden av meg og sa ikke et ord. Jeg la ikke merke til at hun satt der. Hun er like stille som en ninja. Når hun snakker, så snakker hun veldig lavt. Hvis jeg skal ha en samtale med henne, blir det nesten som å snakke med en vegg. Det er vanskelig når man får lite respons tilbake. 

Anonymkode: ca1d2...d80

Kanskje hun har gitt litt opp? Eller er veldig sjenert? Ikke lett å være den som er slik heller.

Anonymkode: fc715...724

[AnonymBruker]

2 hours ago, AnonymBruker said:

All sympati til deg. Håper dette går bedre etter hvert, men det var en morsom historie du fortalte (opplæring). 

Anonymkode: dd0f3...844

Ja, har en bedre jobb nå. Men fortsatt like usynlig når det kommer til forfremmelser og lønnsforhandlinger. Trivsel er jo også viktig, men også greit å føle seg verdsatt. 

Anonymkode: 625e3...169