Lykkelig Lykke Li?

[Lykke Li]

Jeg badet i dag. Det gir litt ro i et kaoshode. Jeg har vondt. Overalt. Fysisk, psykisk. Jeg vet ikke forskjellen lenger. 

Forøvrig er konseptet spisevakt ganske artig. 

[Lykke Li]

Hva skal jeg egentlig skrive? 

Jeg kan fortelle om at ting er kjipt, eller jeg kan fortelle om noe annet. Jeg bare får ikke ordene ut. De sitter fast. Jo lenger tid jeg er alene om dem, jo mer sikker blir jeg på at ingen bryr seg, jeg blir flinkere til å holde det skjult. Ikke snakke om det. Gjemme det bort. Tankene er voldsomme, påtrengende, ensomme. Og jeg er alene. Jeg er ikke alene, men jeg er alene. Tankekjør, følelser. Kvalme, skjelving, smerte... alt på en gang. Jeg vet ikke hvor jeg begynner, eller hvor jeg slutter. Alt jeg ønsket meg er at det stopper. Jeg skulle ønske det stoppet. At jeg stoppet.

[Lykke Li]

Er du lykkelig, lykke li? 

Jeg vet ikke svarte jeg. 

[Lykke Li]

Noen ganger skulle jeg ønske jeg klarte å snakke med noen, men jeg klarer ikke. Ikke ordentlig, fordi det er ingen som faktisk hører etter. Som virkelig lytter. Som er der og bare lar meg prate - uten å komme med råd eller egne erfaringer. Som bare er der. Som kan gi en klem. Som stiller spørsmål. Som ser meg. Hele meg. Alt jeg er, alt jeg har vært, alt jeg bærer på. 

Jeg skulle ønske jeg klarte å fortelle. Å snakke. Være ærlig. At jeg ble hørt. Sett. Ønsker er rare. Vanskelige. Ensomme. Ønsker går ikke i oppfyllelse. 

[Lykke Li]

Kvalm. Klam. Hodepine. Varm. Kald. Vondt. 

Blitt påkjørt. 

[Lykke Li]

Jeg har en tendens til å utsette meg selv for ikke helt sunne situasjoner. Jeg har gjort det før, og nå gjør jeg det igjen. Reiser bort, kombinerer. Farlig med hygge. Noe gøy, også sannsynligvis noe dumt. Kanskje går det fint, kanskje ikke. Det værste som kan skje er at jeg dør, men det gjelder alt man gjør, gjør det ikke?

Satser på at det går fint. 

Noen ganger lurer jeg på hva som er galt med meg, men jeg må fikse dette. Løse tråder. Gammelt grums. Jeg må det for å kunne gå videre, på tross av at det kan skade. Skader gror. Tiden leger alle sår og blabla. Helt ærlig så tror jeg ikke på det. Det må ordnes uansett. Og ingen andre enn meg kan ordne det. Jeg ble skadet sist. Har satt inn tiltak denne gangen for å unngå det. 

Jeg skal reise bort. Det blir bra. Alle sier det blir bra. Jeg håper det.

[TheHairyToothfairy]

Du, jeg ble litt lei forumet. Det bare skjedde. 

Du er best ❤️ 

[Lykke Li]

Jeg har vært på tur. Akkurat nå ligger jeg å vurderer om jeg skal reise hjem, eller ikke. Nei, jeg skal hjem, jeg bare vil ikke. Er ikke klar ennå, ønsker meg et par dager til. Å kunne kjenne ordentlig på å savne. Det gir også en form for glede.

Det har vært godt å reise vekk, tenke på andre ting, få litt annen input og ikke minst - få litt tid helt alene. Det er lenge siden sist, men sånn blir det fort i en hverdag med mann, barn og jobb. Jeg trenger mer alenetid, mer tid til bare meg. Mer tid til å rusle. Til å puste.

Det har ikke vært helt uten utfordringer, men har kommet meg igjennom.  Jeg har sett bygninger og parker. Gått lange avstander. Jeg har sett show, opplevd nye ting, smakt på ny mat og møtt nye mennesker. 

Jeg føler meg hjemme her. De sier at "home is where the heart is", men hjertet mitt er i Norge, med mann og barn. Likevel er det her jeg er hjemme. Her jeg er akkurat nå. Den følelsen av å høre til finner jeg ikke i Norge. Kulturen, humoren, menneskene. Mangfoldet av kultur og opplevelser. Å kunne se, lære. Oppleve. Utforske. 

Jeg gleder meg til å komme hjem og få kos av plutten. Samtidig kommer jeg til å savne denne byen som jeg er så glad i! 

[Lykke Li]

Jeg har kommet hjem. Det er godt og vondt på samme tid. Jeg har mest lyst til å gråte i dag. Det er ingenting som er riktig, men heller ingenting som egentlig er feil. Jeg innser at jeg ikke er så god til å forklare. At det jeg skriver blir vagt. Kanskje er jeg bare sliten. Sliten av å reise. Sliten av å være hjemme. Sliten av å ikke høre til. Sliten av å være meg. 

[Leviora]

 

[Lykke Li]

Jeg er syk. Det er ingen annen måte å si det på, og jeg vet ikke om jeg kommer til å gå mer inn på det. Jeg er syk, det er vondt og vanskelig og krever alt jeg har. Det lille som finnes. Jeg deltar ikke lenger, snakker ikke med noen, skriver ikke. Orker ikke. Jeg er god på å late som, virke bedre enn jeg er. Fikser alt, holder ut. Likevel så er jeg sliten. Så ubeskrivelig sliten. 

[Lykke Li]

Er du lykkelig? Det er et vanskelig spørsmål.

Jeg pleier å svare ja. Jeg har venner. Familie. Jeg ler av vitser, går ut, finner på ting. Har det gøy. Livet mitt er ikke så dårlig som det kunne ha vært. Det kunne vært værre. 

Men når jeg er alene. Våken. Klokken 3 om natten og hele verden sover. Da tenker jeg over det. Stiller spørsmål. Hva er meningen? Hvor er egentlig de vennene jeg tror jeg har? Er det egentlig noen som bryr seg? Jeg er overbevist om at ingen egentlig liker meg eller noen gang kommer til å gjøre det. Jeg er ensom. 

Jeg vet at meningen med mitt liv er å være der for andre når de trenger det. Når det er behov. Jeg vet også at når behovene er dekket, så er jeg ikke lenger velkommen. Jeg fases ut, blir sakte glemt. 

Det er vondt å innrømme det. Å vite at jeg er annenrangs. Verdt mindre enn andre. Jeg øver fortsatt på å godta det. Noen dager er det værre enn andre. 

Så er du lykkelig? 

Svaret er at jeg vet ikke. Jeg vet ikke om jeg noen gang har vært det, eller om jeg noen gang kommer til å bli det. Og kanskje er det ok? 

[Lykke Li]

Jeg har vært mye sint de siste månedene. Sint for ting jeg ikke har kunnet gjøre noe med, sint på andre, men mest av alt sint på meg selv. 

Jeg er sint på meg fordi jeg ikke klarer å si fra, for at jeg er dårlig på grensesetting og for at jeg godtar for mye. Samtidig så er det jo sånn at hvis jeg først sprekker, så eksploderer det litt og jeg ender opp med å måtte be om unnskyldning for å bli sint - som også føles feil og gjør meg sint. Huff, det er fryktelig vanskelig dette med sinne. 

Jeg må øve.

[Gjest Lurven]

Lykke Li skrev (På 2.3.2023 den 22.48):

Er du lykkelig? Det er et vanskelig spørsmål.

Jeg pleier å svare ja. Jeg har venner. Familie. Jeg ler av vitser, går ut, finner på ting. Har det gøy. Livet mitt er ikke så dårlig som det kunne ha vært. Det kunne vært værre. 

Men når jeg er alene. Våken. Klokken 3 om natten og hele verden sover. Da tenker jeg over det. Stiller spørsmål. Hva er meningen? Hvor er egentlig de vennene jeg tror jeg har? Er det egentlig noen som bryr seg? Jeg er overbevist om at ingen egentlig liker meg eller noen gang kommer til å gjøre det. Jeg er ensom. 

Jeg vet at meningen med mitt liv er å være der for andre når de trenger det. Når det er behov. Jeg vet også at når behovene er dekket, så er jeg ikke lenger velkommen. Jeg fases ut, blir sakte glemt. 

Det er vondt å innrømme det. Å vite at jeg er annenrangs. Verdt mindre enn andre. Jeg øver fortsatt på å godta det. Noen dager er det værre enn andre. 

Så er du lykkelig? 

Svaret er at jeg vet ikke. Jeg vet ikke om jeg noen gang har vært det, eller om jeg noen gang kommer til å bli det. Og kanskje er det ok? 

Ikke sikkert andre tenker at du er annenrangs da. Kanskje det er bare noe du tror

[Lykke Li]

Lurven skrev (På 12.3.2023 den 18.49):

Ikke sikkert andre tenker at du er annenrangs da. Kanskje det er bare noe du tror

Kanskje er det noe jeg bare tror, men det kan også hende jeg ikke tar feil.  Erfaringen sier at jeg ikke betyr like mye som andre. Noen dager er det enkelt å leve med det, andre dager ikke. 

Men jeg har mye å glede meg over. Jeg har bøkene mine, musikken og et barn som virkelig betyr alt 😊

[Lykke Li]

Pfft. Hva er poenget med dagbok når man ikke skriver i den? 

Jeg er sliten. Ingen endring. Det går fint. 

[Entern]

Lykke Li skrev (På 31.3.2023 den 0.45):

Pfft. Hva er poenget med dagbok når man ikke skriver i den? 

Jeg er sliten. Ingen endring. Det går fint. 

Håper du skriver mer, har savnet deg 😊