Gå til innhold

Å være en pårørende av en person som sliter


AnonymBruker

Anbefalte innlegg

AnonymBruker
8 hours ago, AnonymBruker said:

Kjære deg, jeg skjønner godt at du har det tøft! Jeg er pårørende selv og mitt viktigste råd er å huske å ta vare på deg selv, og bestem deg for noen konkrete ting du kan gjennomføre ifht ham, og følg det ordentlig opp. Du kan hjelpe ham til å få hjelp, men du kan ikke bære ham. Han må bære seg selv. 

Jeg synes det er flott dere har den avtalen dere har med å møtes en gang i uka på kafé, det høres ut som noe som passer ham og en rutine dere har inne, fortsett med det! Det er et vanskelig dilemma ifht det å få helsehjelp når han "ikke vil", men det er ofte at den som "ikke vil" ikke greier å se mulighetene selv, og det er jo nettopp derfor han trenger hjelp, så det blir en umulig situasjon om ikke helsevesenet eller pårørende stiller opp.

Foreslår at du prøver å overtale ham til at du blir med ham til legen - eller at han skifter fastlege. Du må forklare ham at det finnes hjelp der ute, men at det er en type hjelp som han ikke vet om ennå - men at det starter med å gå til fastlegen. Kanskje du også kan få kontakt med hans kontaktperson i NAV? Hvis han er frisk nok til arbeidsutprøving, så bør han "tvinges" til dette, helt lavterskelopplegg - for å øve på det sosiale. Den sosiale angsten vil bare forsterke seg jo lengre han isolerer seg. Kjenner du noen av hans gamle venner eller bekjente? Er det noen der som kunne bidratt til å få ham med på noen form for aktivitet? Har han tatt blodprøver hos legen? Viktig å sjekke sånne ting også. Og hvordan er det for ham å bo sammen med faren sin? Hadde det vært bedre om han fikk sitt eget sted å bo? Noen ganger kan det være en dynamikk i familien som bare gjør at man ikke kommer seg videre. Forandring i seg selv kan kanskje hjelpe.

Motiver ham til å begynne å trene, ta opp en gammel interesse, ta tak i livet sitt sakte men sikkert - og hjelp ham til å oppsøke hjelp - enten via venner eller via lege/ psykolog. Om det ikke ble full klaff med første psykolog, så kan det hjelpe med neste. Fortsett å vis at du er glad i ham og at han har deg - og hold på den faste avtalen deres, den er viktig!

PS: Jeg tror uansett ikke løsningen er at dere skal bo sammen. Han trenger å leve sitt eget liv, og du trenger å leve ditt.

Lykke til! Klem.

Anonymkode: 5dfac...f84

Takk for gode råd og forståelse ❤. 

Det er vanskelig å være pårørende av en med psykiske vansker. Det vanskelige er at jeg har ulike roller å innta. Jeg har også en samboer som vil at jeg skal bruke tid på han og hans familie og venner. Jeg har selv egen familie og annet voksent barn itillegg. Men søsteren hans klarer seg veldig godt. Heldigvis. Jeg har en jobb som innebærer mye sosialt også. Så jeg blir litt stresset når jeg skal klare å sette av tid til alt og få alt til å fungere på en gang. Den som behøver meg aller mest er jo sønnen. 

Årsaken til at jeg synes det er fint å møtes på kafe er at det er litt reisevei oss imellom. Det er derfor han ikke er flink til å besøke meg. Derfor velger jeg å møtes på halvveien på en kafe og da får vi pratet litt om hvordan det går, planer, osv. Jeg har fått han med meg på en ferietur i året. Synes det er viktig at han har noe å se fram til. Skal gjøre som du sier å holde på det kafebesøket ukentlig. Han pleier å gå hjem igjen etterpå og da får han litt trening.  Det er også viktig å ta vare på seg selv. Det er sant. 

Det som er trist er at han heller ikke har venner. Han isolerer seg fra omverden. Faren sier at han ser han knappt.  Og at han oppholder seg mest isolert på rommet sitt. Det er jo ikke akkurat noe positivt. Faren er samboer og har et barn sammen med henne. Men forstår det slik at sønnen min isolerer seg mer unna på rommet istedet for å sosialisere seg med dem. 

Jeg tenker at jeg burde hatt et rom til han. Samboer er uenig og mener at sønnen min er voksen og at han må bo hos faren pga faren har stort hus. Jeg tenker at sønnen skulle gjerne hatt en egen liten leilighet. Han har ønsket en hund lenge. Dersom han hadde hatt muligheter for å få et eget sted å bo så kunne han ha hatt hund. Kanskje en hund kunne vært en liten redning?  Har hørt slike historier før. 

Han har tatt blodprøver hos legen.  Han har litt vitaminmangler.  Noe han får tabletter for. 

Sønnen har alltid vært veldig urolig. De utredet han i barneårene. Sjekket han på BUP. Men det eneste de kom fram til var at han hadde litt redusert minnekapasitet. Det gjorde skolearbeidet litt vanskelig sa de. Men det tror jeg ikke noe på. Sønnen husker alt han vil huske. Han sa selv at han slet litt i kommunikasjon med sin far. Faren er høyt utdannet og var meget streng og irritert på at sønnen ikke klarte det samme på skolen. Men han er jo ellers glad i sin far. Men følte at faren var mest opptatt av prestasjonene hans. Det gikk dårlig med skolen. Tilslutt sluttet han før gjennomført videregående.  

Jeg tenker at hadde han bare fått hjelp slik en venninne av meg får. Hun får hjelp til bolig og alt pga smerter som hun har. Er smerter som ikke kan finnes årsak til. Men hun fungerer. Hun går lange turer på 5 til 10 km hver dag. Er sosial. Steller hjem og seg selv. Hadde bare sønnen min fungert slik som henne..  og han får ingen hjelp av staten. Jeg håper jo ikke på at han blir en person som må ha uføretrygd/ trygd for resten av livet. Men håper på at han kan få hjelp av spesialister til å danne grunnlaget for å klare seg fint. 

Takker så mye for alle råd som blir gitt. Jeg håper på at jeg kan få han til å se at han bør fortsette å kjempe om å få litt hjelp. Pluss se lyset og mulighetene framover. 

 

 

 

Anonymkode: 55d9d...c38

Lenke til innlegg
Del på andre sider

Fortsetter under...

Opprett en konto eller logg inn for å kommentere

Du må være et medlem for å kunne skrive en kommentar

Opprett konto

Det er enkelt å melde seg inn for å starte en ny konto!

Start en konto

Logg inn

Har du allerede en konto? Logg inn her.

Logg inn nå
×
×
  • Opprett ny...