Å være en pårørende av en person som sliter

[AnonymBruker]

Jeg har strevd mye etter at min sønn ble voksen med bekymringer for hvordan han har det. Det tar enormt mye energi hos meg. 

Sønnen er voksen og bor hos sin far. Skulle hatt han boende her hos meg men min nye mann sier at det går ikke. Jeg er lavtlønnet. Og sliter med å få endene til å møtes.

Jeg er veldig usikker hele tiden på hvordan min sønn har det. Årsaken til det er at han kom til meg for 2 år siden og gråt og sa at han slet, og at han hadde selvmordstanker. Jeg sa at jeg er der for han. Men ba han gå til legen og få hjelp om det. For han sa at han hadde slitt i mange år. Han orket ikke jobben lenger og ville bare sove hele tiden pga depresjoner. Han gikk til legen. Fikk sykemelding for depresjoner pluss medisiner. Han ble mye bedre, og så begynte han å jobbe og det endte med at han tok overdose av tabletter, og måtte innlegges på sykehus. Han har hatt ulike forklaringer om den overdose av tablettene. Han ble litt bedre igjen. Skulle starte i jobb igjen, men sa opp jobben. Var umulig å snakke han til fornuft. 

Nå har han gått uten jobb i ett år. Han virker ikke motivert til å jobbe. Tar ikke vare på tennene sine heller og bærer preg av at han sliter. Han fikk til psykolog en stund men sluttet å gå der. Jeg sendte flere bekymringsmeldinger til legen men legen sa at han må ønske hjelp selv. 

Jeg og sønnen møtes på kafe en gang i uken. Gjør det for å se at han har det bra. Han har virket bedre men ser også at han sliter. Han sier at han ikke klarer arbeidslivet og at han sliter så mye med sosiale og angst osv. 

Jeg bekymrer meg mye for dette. Er ikke lett situasjon. Desverre så er det vanskelig å prate med faren hans pm dette. Han er kort og avvisende og sønnen er voksen. Han liker ikke at jeg kontakter om dette føler jeg. Så ikke lett.  Han bor hos han. 

Noen som har vært i en lignende situasjon? Noen som har råd å gi? 

 

Anonymkode: 55d9d...c38

[Acer]

AnonymBruker skrev (5 timer siden):

Jeg har strevd mye etter at min sønn ble voksen med bekymringer for hvordan han har det. Det tar enormt mye energi hos meg. 

Sønnen er voksen og bor hos sin far. Skulle hatt han boende her hos meg men min nye mann sier at det går ikke. Jeg er lavtlønnet. Og sliter med å få endene til å møtes.

Jeg er veldig usikker hele tiden på hvordan min sønn har det. Årsaken til det er at han kom til meg for 2 år siden og gråt og sa at han slet, og at han hadde selvmordstanker. Jeg sa at jeg er der for han. Men ba han gå til legen og få hjelp om det. For han sa at han hadde slitt i mange år. Han orket ikke jobben lenger og ville bare sove hele tiden pga depresjoner. Han gikk til legen. Fikk sykemelding for depresjoner pluss medisiner. Han ble mye bedre, og så begynte han å jobbe og det endte med at han tok overdose av tabletter, og måtte innlegges på sykehus. Han har hatt ulike forklaringer om den overdose av tablettene. Han ble litt bedre igjen. Skulle starte i jobb igjen, men sa opp jobben. Var umulig å snakke han til fornuft. 

Nå har han gått uten jobb i ett år. Han virker ikke motivert til å jobbe. Tar ikke vare på tennene sine heller og bærer preg av at han sliter. Han fikk til psykolog en stund men sluttet å gå der. Jeg sendte flere bekymringsmeldinger til legen men legen sa at han må ønske hjelp selv. 

Jeg og sønnen møtes på kafe en gang i uken. Gjør det for å se at han har det bra. Han har virket bedre men ser også at han sliter. Han sier at han ikke klarer arbeidslivet og at han sliter så mye med sosiale og angst osv. 

Jeg bekymrer meg mye for dette. Er ikke lett situasjon. Desverre så er det vanskelig å prate med faren hans pm dette. Han er kort og avvisende og sønnen er voksen. Han liker ikke at jeg kontakter om dette føler jeg. Så ikke lett.  Han bor hos han. 

Noen som har vært i en lignende situasjon? Noen som har råd å gi? 

 

Anonymkode: 55d9d...c38

Du er bekymret for din arbeidsløse  sønn som bor hos sin far, og som m.a.  har tatt en overdose med tabletter, og som sliter med sosialangst. Du har sendt flere bekymringsmeldinger til legen som hevder din sønn må ønske hjelp selv.

Hvorfor setter du ikkje "foten ned overfor legen".  ? 

Dersom din sønn går arbeidsledig så kan det reises spørsmål om hvilke oppfølgning han får hos NAV ?

Hvorfor tar du heller ikkje med din sønn på en sykkeltur, fjelltur, kino, fotballkamp etc. fremfor å sitte  på kafe ?

Kanskje få din sønn engasjert i noen fritidsysler ?

Din sønn har  vel fylt 18 år, og er dermed  blitt en myndig person ?

 

[AnonymBruker]

Hva om du ringer hjelpetelefonen for Mental helse? Kanskje de kan gi deg noen råd?

Det gjør vondt når man som forelder ser at de man er mest glad i sliter! ❤️

Anonymkode: 734a6...dd9

[Firtina]

mental helse ungdom har en chat på hjemmesiden sin samt en telefon du kan ringe for å få råd.

De har også lokale møtesteder, dyreassistert arbeidstrening ++ 

Det er virkelig flotte folk som jobber der, absolutt verdt et forsøk!

https://mentalhelseungdom.no/

Lykke til ❤️ 

[AnonymBruker]

10 hours ago, Skybe said:

Du er bekymret for din arbeidsløse  sønn som bor hos sin far, og som m.a.  har tatt en overdose med tabletter, og som sliter med sosialangst. Du har sendt flere bekymringsmeldinger til legen som hevder din sønn må ønske hjelp selv.

Hvorfor setter du ikkje "foten ned overfor legen".  ? 

Dersom din sønn går arbeidsledig så kan det reises spørsmål om hvilke oppfølgning han får hos NAV ?

Hvorfor tar du heller ikkje med din sønn på en sykkeltur, fjelltur, kino, fotballkamp etc. fremfor å sitte  på kafe ?

Kanskje få din sønn engasjert i noen fritidsysler ?

Din sønn har  vel fylt 18 år, og er dermed  blitt en myndig person ?

 

Du har rett i at det er viktig å forsøke å få sønnen engasjert i fritidssysler, men det er ikke lett. Har forsøkt å invitere han med på aktiviteter. Men han har som oftest kun ville være med på kafe. Har en sjelden gang iblant fått han med på noe annet men det er virkelig ikke lett å få han med. 

Min sønn er 21 år. Han er myndig  

10 hours ago, AnonymBruker said:

Hva om du ringer hjelpetelefonen for Mental helse? Kanskje de kan gi deg noen råd?

Det gjør vondt når man som forelder ser at de man er mest glad i sliter! ❤️

Anonymkode: 734a6...dd9

Ja det er vondt og veldig slitsom situasjon for meg som forelder. Er fryktelig sliten av denne situasjonen. Har forsøkt å engasjert han så godt jeg kan klare i svært lang tid uten å ha klart det tydeligvis. Faren sier at han har forsøkt mye men får det heller ikke til. 

Sendte en melding til faren i dag og spurte hvordan det gikk. Har hørt knappt fra sønnen den siste tiden. Faren sa at han spurte han om han kunne søke jobber men han er ikke i modus til det. Han bare sover hele dagene og våkner på natten og spiller litt på morningen og så sover han når faren kommer hjem fra jobb igjen. Huff for et liv. 

Jeg skrev til faren at jeg tror at sønnen helt tydelig trenger hjelp utenfra av profesjonelle for å klare å fungere skikkelig. Han fungerer jo ikke. 

Takk for ide ❤. Jeg er så sliten selv av dette. Kommer til å kontakte mental helse å fortelle og beskrive situasjonen å spørre om råd. 

10 hours ago, Firtina said:

mental helse ungdom har en chat på hjemmesiden sin samt en telefon du kan ringe for å få råd.

De har også lokale møtesteder, dyreassistert arbeidstrening ++ 

Det er virkelig flotte folk som jobber der, absolutt verdt et forsøk!

https://mentalhelseungdom.no/

Lykke til ❤️ 

Takk ❤. Skal kontakte dem. 

Anonymkode: 55d9d...c38

[AnonymBruker]

Det finnes støttegrupper for pårørende. Hadde det vært noe? 

Anonymkode: b5cd6...287

[AnonymBruker]

Kan du ikke invitere han hjem til deg på middag? Gå turer eller bare sitte i stua å prate? 
Hvor gammel er sønnen din? 
Har du et oppussingsprosjekt eller noe han kan hjelpe deg med? 
skjønner ikke helt hva du vil med at du har lavtlønnsyrke i HI? 
Han må føle at han kan komme hjem til mor. At din samboer ikke ønsker han der etc må du snakke med han om. Han bestemmer ikke om du skal ha besøk av sønnen din eller ei 

Anonymkode: bfe5d...a45

[AnonymBruker]

3 hours ago, AnonymBruker said:

Kan du ikke invitere han hjem til deg på middag? Gå turer eller bare sitte i stua å prate? 
Hvor gammel er sønnen din? 
Har du et oppussingsprosjekt eller noe han kan hjelpe deg med? 
skjønner ikke helt hva du vil med at du har lavtlønnsyrke i HI? 
Han må føle at han kan komme hjem til mor. At din samboer ikke ønsker han der etc må du snakke med han om. Han bestemmer ikke om du skal ha besøk av sønnen din eller ei 

Anonymkode: bfe5d...a45

Jeg inviterer han. Har sagt at han er velkommen når som helst. Men nei han orker ikke som regel å komme. 

Han har bodd i de siste årene hos faren fordi jeg bor i en leilighet med kun et soverom. Jeg får utbetalt 16 000 i måneden. Er ikke så sterk økonomisk. Hadde jeg vært sterkere økonomisk så hadde jeg bodd i en større leilighet med eget rom til sønnen. Samboer mener at sønnen må bo hos faren. Men at han kan komme på besøk når han vil. Jeg kunne tenke meg å ha et rom til sønnen fordi jeg ville gjerne hatt mer oversikt over hvordan sønnen har det. 

6 hours ago, AnonymBruker said:

Det finnes støttegrupper for pårørende. Hadde det vært noe? 

Anonymkode: b5cd6...287

Er veldig vanskelig for meg som pårørende. Kjenner at jeg går evig rundt å bekymrer meg for han. Det er veldig trist og vanskelig for meg. Tenker på at jeg må prate med noen profesjonelle om det og få råd om hva jeg bør gjøre i situasjonen. Jeg er så redd for å gjøre feil i situasjonen. 

Anonymkode: 55d9d...c38

[Firtina]

AnonymBruker skrev (13 timer siden):

Du har rett i at det er viktig å forsøke å få sønnen engasjert i fritidssysler, men det er ikke lett. Har forsøkt å invitere han med på aktiviteter. Men han har som oftest kun ville være med på kafe. Har en sjelden gang iblant fått han med på noe annet men det er virkelig ikke lett å få han med. 

Min sønn er 21 år. Han er myndig  

Ja det er vondt og veldig slitsom situasjon for meg som forelder. Er fryktelig sliten av denne situasjonen. Har forsøkt å engasjert han så godt jeg kan klare i svært lang tid uten å ha klart det tydeligvis. Faren sier at han har forsøkt mye men får det heller ikke til. 

Sendte en melding til faren i dag og spurte hvordan det gikk. Har hørt knappt fra sønnen den siste tiden. Faren sa at han spurte han om han kunne søke jobber men han er ikke i modus til det. Han bare sover hele dagene og våkner på natten og spiller litt på morningen og så sover han når faren kommer hjem fra jobb igjen. Huff for et liv. 

Jeg skrev til faren at jeg tror at sønnen helt tydelig trenger hjelp utenfra av profesjonelle for å klare å fungere skikkelig. Han fungerer jo ikke. 

Takk for ide ❤. Jeg er så sliten selv av dette. Kommer til å kontakte mental helse å fortelle og beskrive situasjonen å spørre om råd. 

Takk ❤. Skal kontakte dem. 

Anonymkode: 55d9d...c38

 mental helse ungdom er forresten helt opp til 36 år. 

Jeg vet ikke hvor gammel sønnen din er, men om han er yngre enn 36 er dette en veldig god plass å søke hjelp. Også for deg som mamma ❤️

[Acer]

AnonymBruker skrev (17 timer siden):

Du har rett i at det er viktig å forsøke å få sønnen engasjert i fritidssysler, men det er ikke lett. Har forsøkt å invitere han med på aktiviteter. Men han har som oftest kun ville være med på kafe. Har en sjelden gang iblant fått han med på noe annet men det er virkelig ikke lett å få han med. 

Min sønn er 21 år. Han er myndig  

Ja det er vondt og veldig slitsom situasjon for meg som forelder. Er fryktelig sliten av denne situasjonen. Har forsøkt å engasjert han så godt jeg kan klare i svært lang tid uten å ha klart det tydeligvis. Faren sier at han har forsøkt mye men får det heller ikke til. 

Sendte en melding til faren i dag og spurte hvordan det gikk. Har hørt knappt fra sønnen den siste tiden. Faren sa at han spurte han om han kunne søke jobber men han er ikke i modus til det. Han bare sover hele dagene og våkner på natten og spiller litt på morningen og så sover han når faren kommer hjem fra jobb igjen. Huff for et liv. 

Jeg skrev til faren at jeg tror at sønnen helt tydelig trenger hjelp utenfra av profesjonelle for å klare å fungere skikkelig. Han fungerer jo ikke. 

Takk for ide ❤. Jeg er så sliten selv av dette. Kommer til å kontakte mental helse å fortelle og beskrive situasjonen å spørre om råd. 

Takk ❤. Skal kontakte dem. 

Anonymkode: 55d9d...c38

Skjønner veldi godt at ein  blir sliten når  ein  må bruker  mye av sin egen energi på å støtte   andre.  Din sønn er 21 år, og  en av mange ungdomer som   sliter med  en  psykisk utfordring som bør  uredes.  Mental helse kan troleg ikkje bidra med stort her. 

Det å få seg en jobb, og lære seg å "stå opp om morgenen", og ta ansvar å legge seg til en fornuftig tid  handler om å endre til positiv  livsstil.  Det er selvsagt ingen arbeidgivere som ønsker å tilsette ustabil arbeidskraft, og personer som ikkje gidder stå opp om morgenen.  

Gutten "har snudd døgnet" og bare det kan føre til psykisk ubalanse. Å sitte på kafe er ingen god måte å aktivisere gutten på, men kan nok virke sosialt.  Gutten er troleg i ekstremt dårleg fysisk form, og hørest uttil å vera nokså  tiltaksløs. Det er ikkje bare for ein ung gutt på 21   å søke på en jobb idag såfremt ein ikkje har en fagkompetanse, og her bør nok NAV kunne bidra med eit eller annet. 

 

[AnonymBruker]

4 hours ago, Skybe said:

Skjønner veldi godt at ein  blir sliten når  ein  må bruker  mye av sin egen energi på å støtte   andre.  Din sønn er 21 år, og  en av mange ungdomer som   sliter med  en  psykisk utfordring som bør  uredes.  Mental helse kan troleg ikkje bidra med stort her. 

Det å få seg en jobb, og lære seg å "stå opp om morgenen", og ta ansvar å legge seg til en fornuftig tid  handler om å endre til positiv  livsstil.  Det er selvsagt ingen arbeidgivere som ønsker å tilsette ustabil arbeidskraft, og personer som ikkje gidder stå opp om morgenen.  

Gutten "har snudd døgnet" og bare det kan føre til psykisk ubalanse. Å sitte på kafe er ingen god måte å aktivisere gutten på, men kan nok virke sosialt.  Gutten er troleg i ekstremt dårleg fysisk form, og hørest uttil å vera nokså  tiltaksløs. Det er ikkje bare for ein ung gutt på 21   å søke på en jobb idag såfremt ein ikkje har en fagkompetanse, og her bør nok NAV kunne bidra med eit eller annet. 

 

Jeg er fryktelig sliten. Jeg bruker mye energi på å forsøke å hjelpe han. Hjelper han også med en gjeld som han klarte å pådra seg. Ønsket ikke at den skulle gå til inkasso.  

Jeg vet at han sliter med mye angst. Men legen sier at han må ønske hjelp selv med sine problemer. Hvis han ikke vil gjøre noe med de selv så er det ingenting som de kan hjelpe med sier han. Jeg synes at det er tungt. Det betyr at jeg føler ansvar for å forsøke å finne løsninger, men jeg har ikke klart det til nå. 

Burde jeg ha forsøkt å skaffe en ny leilighet med et rom ekstra for han? Min samboer sier at han flytter ut om jeg gjør det. Han mener at det beste er at han bor hos faren for han eier et stort hus og har bedre økonomi. Men det blir jo ikke bedre hjemme hos faren... Han var friskere og hadde et sunnere levesett da han bodde hos meg. Dvs før jeg ble samboer. 

Jeg tenker på å kontakte chatten til mental helse ungdom på mandag. Og høre litt med dem om råd og veiledning i en slik situasjon. 

Jeg vet at å møte han på kafe en fang i uken kan virke tafatt av meg. Men har gjort det fordi han sier som oftest nei til alt annet.  Han er veldig tiltaksløs. . Men iblant kan han glimte litt til så jeg må forsøke og heller få nei. 

Det er trist fordi jeg tror at han har arvet det sårbare av meg. Jeg har selv slitt mye med angst og OCD. Men jeg har aldri fått skikkelig hjelp for det. Legen min sa bare at dette klarer du. Jeg får inntrykk av at sønnen sliter hardere enn meg. Derfor tenker jeg at løsningen måtte være å få psykriatrisk hjelp og arbeidstrening. Men det har han altså ikke fått. 

 

Anonymkode: 55d9d...c38

[AnonymBruker]

en gang ikke fang. Skrivefeil. Setter pris på rådene i tråden fra dere alle. 

Anonymkode: 55d9d...c38

[AnonymBruker]

Fy pokker dette sier mye om psykiatrien i dette landet. Kan ikke få hjelp om han ikke ønsker det selv! Når man er så syk at man ikke forstår sitt eget beste. En time til privat psykolog koster godt over 1000 kr for 40 minutter. Er det rart at selvmord er den vanligste dødsårsaken blant unge mennesker? Samfunnet gir faen i de! Det er bare politisk korrekt pjatt som sier noe annet og da stort sett rundt valg, da er det ikke måte på hvor flott alt skal bli. I mellomtiden tørner det for mange unge syke menn som dreper når det bikker over for de. Pårørende sliter seg selv ut og synker ofte ned i depresjoner selv.

Anonymkode: c8953...6f1

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (2 minutter siden):

Fy pokker dette sier mye om psykiatrien i dette landet. Kan ikke få hjelp om han ikke ønsker det selv! Når man er så syk at man ikke forstår sitt eget beste. En time til privat psykolog koster godt over 1000 kr for 40 minutter. Er det rart at selvmord er den vanligste dødsårsaken blant unge mennesker? Samfunnet gir faen i de! Det er bare politisk korrekt pjatt som sier noe annet og da stort sett rundt valg, da er det ikke måte på hvor flott alt skal bli. I mellomtiden tørner det for mange unge syke menn som dreper når det bikker over for de. Pårørende sliter seg selv ut og synker ofte ned i depresjoner selv.

Anonymkode: c8953...6f1

Hva foreslår du? At politiet skal komme å hente han, ta på håndjern og dra han ned til dps hvor han blir tvunget til å høre på de snakke i en time? Man må faktisk ha et lite ønske om bedring selv også... Med mindre han er i psykose eller i akutt fare for selvmord selvfølgelig. Men han er en voksen mann og må ta ansvar selv.

Anonymkode: d25e2...3c2

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (På 22.10.2021 den 12.42):

Hva om du ringer hjelpetelefonen for Mental helse? Kanskje de kan gi deg noen råd?

Det gjør vondt når man som forelder ser at de man er mest glad i sliter! ❤️

Anonymkode: 734a6...dd9

Mental helse er en brukerorganisasjon, ville ikke stolt på faglige råd der..

Til ts, eneste rådet jeg har er å ikke gi deg. Følg magefølelsen før det er for sent❤️ Send skriftlige bekymringsmeldinger og oppsøk lege, psykiatrien og eventuelt psykologen. Bare sist uke ble det skrevet om en deltaker på Farmen som tok sitt eget liv. Det er mange som tar livet sitt og som aldri får hjelp noen steder, og mest tror jeg at det handler om at de som sliter ikke blir sett.

Anonymkode: edc8c...e7f

[Acer]

AnonymBruker skrev (6 minutter siden):

Jeg er fryktelig sliten. Jeg bruker mye energi på å forsøke å hjelpe han. Hjelper han også med en gjeld som han klarte å pådra seg. Ønsket ikke at den skulle gå til inkasso.  

Jeg vet at han sliter med mye angst. Men legen sier at han må ønske hjelp selv med sine problemer. Hvis han ikke vil gjøre noe med de selv så er det ingenting som de kan hjelpe med sier han. Jeg synes at det er tungt. Det betyr at jeg føler ansvar for å forsøke å finne løsninger, men jeg har ikke klart det til nå. 

Burde jeg ha forsøkt å skaffe en ny leilighet med et rom ekstra for han? Min samboer sier at han flytter ut om jeg gjør det. Han mener at det beste er at han bor hos faren for han eier et stort hus og har bedre økonomi. Men det blir jo ikke bedre hjemme hos faren... Han var friskere og hadde et sunnere levesett da han bodde hos meg. Dvs før jeg ble samboer. 

Jeg tenker på å kontakte chatten til mental helse ungdom på mandag. Og høre litt med dem om råd og veiledning i en slik situasjon. 

Jeg vet at å møte han på kafe en fang i uken kan virke tafatt av meg. Men har gjort det fordi han sier som oftest nei til alt annet.  Han er veldig tiltaksløs. . Men iblant kan han glimte litt til så jeg må forsøke og heller få nei. 

Det er trist fordi jeg tror at han har arvet det sårbare av meg. Jeg har selv slitt mye med angst og OCD. Men jeg har aldri fått skikkelig hjelp for det. Legen min sa bare at dette klarer du. Jeg får inntrykk av at sønnen sliter hardere enn meg. Derfor tenker jeg at løsningen måtte være å få psykriatrisk hjelp og arbeidstrening. Men det har han altså ikke fått. 

 

Anonymkode: 55d9d...c38

La sønnen fortsette å bo hjemme  hos faren dersom boforholda er bedre.  Din sønn høres uttil å vera nokså tiltaksløs, og han kan ikkje ha så mye sosialangst når han ønsker å gå på kafe.  80 % av norges befolkning sliter med en eller annen form for angst, men de må fungere for det.  Gutten må lære seg å ta ansvar for egen livsstil, og sjå mulighetene som finnes.  Hva med å holde orden i hjemmet, matlaging o.s.v

[AnonymBruker]

Skybe skrev (Akkurat nå):

La sønnen fortsette å bo hjemme  hos faren dersom boforholda er bedre.  Din sønn høres uttil å vera nokså tiltaksløs, og han kan ikkje ha så mye sosialangst når han ønsker å gå på kafe.  80 % av norges befolkning sliter med en eller annen form for angst, men de må fungere for det.  Gutten må lære seg å ta ansvar for egen livsstil, og sjå mulighetene som finnes.  Hva med å holde orden i hjemmet, matlaging o.s.v

TS beskrev ham som suicidial og det er noe helt annet enn angst, jeg har vært der og man blir en som har mistet livsgnisten fullstendig og håper på døden, det ikke bare å peke fingeren til å si gjør ditt og gjør datt så blir alt så mye bedre.

Han trenger profesjonell hjelp og jeg var så heldig at jeg fikk det men psykriatien her i Norge er for jævlig å forholde seg til.

Og bare det å få hjelp kan bli en kamp i seg selv.
 

Anonymkode: 4ba37...505

[AnonymBruker]

16 minutter siden, AnonymBruker said:

Fy pokker dette sier mye om psykiatrien i dette landet. Kan ikke få hjelp om han ikke ønsker det selv! Når man er så syk at man ikke forstår sitt eget beste. En time til privat psykolog koster godt over 1000 kr for 40 minutter. Er det rart at selvmord er den vanligste dødsårsaken blant unge mennesker? Samfunnet gir faen i de! Det er bare politisk korrekt pjatt som sier noe annet og da stort sett rundt valg, da er det ikke måte på hvor flott alt skal bli. I mellomtiden tørner det for mange unge syke menn som dreper når det bikker over for de. Pårørende sliter seg selv ut og synker ofte ned i depresjoner selv.

Anonymkode: c8953...6f1

Jeg er enig i at psykriatrien ser ut til å svikte i dette landet. Vi hadde en annen i familien som tok sitt liv bare 20 år gammel for en del år siden. Jeg er veldig redd for at det samme kan skje min sønn. Men jeg vet ikke.

Sønnen har vært svingete. I perioder så sier han at han har hatt selvmordstanker. I perioder så sier han at det er bare tull og at han er for glad i livet. Men han havnet på sykehus for en del måneder siden pga en overdose med noen tabletter. Jeg har aldri fått svar på hvorfor han tok den overdosen.  Sykehuset og legene bare lot han komme hjem igjen rett etterpå. Hørte ikke på mine bekymringsmeldinger. Men jeg tror at min sønn er sliter så mye psykisk at han ikke er i stand til å klare å se sitt eget beste. Altså søke behandling og hjelp anngående arbeidslivet.  

Har hørt at det er mange som sliter. Men jeg kan tiltider føle meg alene med problemet med en sønn som ikke orker å fungere skikkelig. 

Fysikken hans er bra. Men han har slitt litt med vitaminmangel mulig pga manglende matlyst. Han er veldig tynn. 

Anonymkode: 55d9d...c38

[Acer]

AnonymBruker skrev (35 minutter siden):

TS beskrev ham som suicidial og det er noe helt annet enn angst, jeg har vært der og man blir en som har mistet livsgnisten fullstendig og håper på døden, det ikke bare å peke fingeren til å si gjør ditt og gjør datt så blir alt så mye bedre.

Han trenger profesjonell hjelp og jeg var så heldig at jeg fikk det men psykriatien her i Norge er for jævlig å forholde seg til.

Og bare det å få hjelp kan bli en kamp i seg selv.
 

Anonymkode: 4ba37...505

Gutten er 21 år, og det kan reises spørsmål hvordan fungerte han saman  med faren,  på skolen, blandt venner, i en jobb. o.s.v . Har gutten førerkort, og en eller annen utdannelse.  Har  gutten blitt innkalt til  avtjening av  militær førstegangstjeneste.  

Mor tar gutten med på kafe, men ellers så sitter han opp med natten, og sover med dagene når faren er på jobb.  Kanskje har faren også en jobb som gjør at han ikkje har så mye oversludd å følge opp gutten hjemme.  Dersom gutten har en grei  "før tid" så er det grunn til å tru han treng oppfølgning å kome seg i en jobb, og ta ansvar ikkje bare for seg selv, men også for sine foreldre som sliter. 

Psykiatrian i Norge står  overfor  store  utfordringer ettersom omfanget an psykiske problemer har økt i omfang de senere årene, og særleg blandt unge.  Kanskje er det ikkje bare psykiatrien det er noe galt med, men kanskje har det  skjedd noen endringer i samfunnet over tid som bør  gji grunn til bekymring.

  

 

Endret 23. oktober 2021 av Skybe

[AnonymBruker]

Kjære deg, jeg skjønner godt at du har det tøft! Jeg er pårørende selv og mitt viktigste råd er å huske å ta vare på deg selv, og bestem deg for noen konkrete ting du kan gjennomføre ifht ham, og følg det ordentlig opp. Du kan hjelpe ham til å få hjelp, men du kan ikke bære ham. Han må bære seg selv. 

Jeg synes det er flott dere har den avtalen dere har med å møtes en gang i uka på kafé, det høres ut som noe som passer ham og en rutine dere har inne, fortsett med det! Det er et vanskelig dilemma ifht det å få helsehjelp når han "ikke vil", men det er ofte at den som "ikke vil" ikke greier å se mulighetene selv, og det er jo nettopp derfor han trenger hjelp, så det blir en umulig situasjon om ikke helsevesenet eller pårørende stiller opp.

Foreslår at du prøver å overtale ham til at du blir med ham til legen - eller at han skifter fastlege. Du må forklare ham at det finnes hjelp der ute, men at det er en type hjelp som han ikke vet om ennå - men at det starter med å gå til fastlegen. Kanskje du også kan få kontakt med hans kontaktperson i NAV? Hvis han er frisk nok til arbeidsutprøving, så bør han "tvinges" til dette, helt lavterskelopplegg - for å øve på det sosiale. Den sosiale angsten vil bare forsterke seg jo lengre han isolerer seg. Kjenner du noen av hans gamle venner eller bekjente? Er det noen der som kunne bidratt til å få ham med på noen form for aktivitet? Har han tatt blodprøver hos legen? Viktig å sjekke sånne ting også. Og hvordan er det for ham å bo sammen med faren sin? Hadde det vært bedre om han fikk sitt eget sted å bo? Noen ganger kan det være en dynamikk i familien som bare gjør at man ikke kommer seg videre. Forandring i seg selv kan kanskje hjelpe.

Motiver ham til å begynne å trene, ta opp en gammel interesse, ta tak i livet sitt sakte men sikkert - og hjelp ham til å oppsøke hjelp - enten via venner eller via lege/ psykolog. Om det ikke ble full klaff med første psykolog, så kan det hjelpe med neste. Fortsett å vis at du er glad i ham og at han har deg - og hold på den faste avtalen deres, den er viktig!

PS: Jeg tror uansett ikke løsningen er at dere skal bo sammen. Han trenger å leve sitt eget liv, og du trenger å leve ditt.

Lykke til! Klem.

Anonymkode: 5dfac...f84