hvem er dine ressurs personer i livet

[Cata]

AnonymBruker skrev (8 minutter siden):

Ja, og i seg selv er det vel en skummel vei å oppfatte det til. 

Fordi det kan være i studietiden så var det ressurssterke personer rundt deg, som du snakket med og som bidro til at du har gått den retning du  er i dag. 

Anonymkode: 4570a...1ff

Så det å snakke med ressurssterke personer teller i forhold til definisjonen altså? Det blir noe annet enn slik jeg leste spørsmålet ditt. Jeg hadde gode venner i studietiden så med den nye definisjonen er jeg naturligvis innafor. Vi diskuterte selvsagt fremtiden innimellom - det gjør vel alle i den alderen? Men det var ingen direkte påvirkning ute og gikk og utdannelsen hadde jeg valgt selv. 

[Raven.Writingdesk]

Cata skrev (3 minutter siden):

Og igjen. Dårlig dag på tastaturet...

Jeg tenkte jeg skulle legge til at det så klart er noen som mangler denne magiske skogen, og det er definitivt ujevnt hvor mange og hvem som har/er ressurspersoner.

Jeg skal utfordre deg litt med å si at selv om man har ressurspersoner så er det ikke sånn at man ikke må «fikse selv» livskrisene man har.

En ressursperson er ikke noen som går inn og «fikser» livet ditt, men noen som tilbyr litt støtte. Jeg tror nok også hva man opplever som ressursperson kan være avhengig av hva slags forventinger man har. Forventer man at andre skal stille opp noe voldsomt og ikke får det anser man seg kanskje som i manko på ressurspersoner, og forventer man ingenting og får litt, så kan man sitte igjen å føle seg veldig heldig. 

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (8 minutter siden):

Eller de gjør det ikke. Jeg har hatt min greie andel livskriser (hvem har ikke det i min alder) og jeg har stort sett måttet fighte meg gjennom dem selv. 

• Mobbet på skolen. Holdt ut inntil jeg gikk ut av skolen og begynte på VGS. 
• Mistet jobben. Fikset videreutdanning og etterhvert ny jobb. Fikk riktignok litt økonomisk støtte i studietiden av foreldre så det kan kanskje telle selv om jeg ikke oppfatter økonomi som en del av TS definisjon. 
• Møtte nesten den berømmelige veggen pga. langvarig stort arbeidspress. Ingen der, kom meg på beina selv. 
• Diagnostisert depresjon - sorry, ingen dukket opp som trøst og støtte bortsett fra en helgetur med venninner (depresjonen varte i tre år). Gikk over med medisinering så jeg ble frisk. 
• Ved mistanke om kreft - fikset selv. Ingen spesiell støtte å få fra noen. Var heldigvis falsk alarm, men om jeg hadde måttet gå gjennom et behandlingsforløp ville det vært på egen hånd (og helsevesenets) også. 

Ingen mann i livet for å dele sorger og gleder med så nope, ikke noe å hente der. 

Magisk skog mangler. 

Anonymkode: edae9...b6d

Jeg blir sjokkert 😲 og begynner å tenke - slik skal det da ikke være. Ressurs personer vil alltid komme deg i møte. 

Det første jeg tenker er at det samfunnet skal du ikke bo for lenge i. 

Anonymkode: 4570a...1ff

[AnonymBruker]

Raven.Writingdesk skrev (17 minutter siden):

Jeg tenker de fleste skjønner hva TS mener også er det nok lov med slingringsmonn til å tolke begrepet ressursperson litt individuelt.

Jeg var gjennom en livskrise for noen år siden, og det ble veldig tydelig (og er det fortsatt) at mann og barn er ressurspersoner for meg.

Det som var mer overraskende var at naboer stilte opp, mer perifer familie slo ring rundt meg og min familie, og veldig mange gjorde seg tilgjengelig for å støtte meg gjennom en tung tid.

Samtidig var det søsken og andre nærmere familiemedlemmer jeg trodde jeg hadde som ressurspersoner, som åpenlyst ikke var det. Disse har jeg tilnærmet null/ingen kontakt med i dag.

så mange av disse ressurspersonene er der rundt oss hele tida, men det er kanskje ikke før vi trenger dem som mest (vi er i en livskrise) - at de plutselig dukker opp i våre liv..

Nesten som om de kommer fra en magisk skog med nisser og enhjørninger  

Jeg tror man behøver ulike personer i ulike situasjoner. Og at du først oppdager hvem som fungerer til hva når du står i situasjonen. 

Når jeg står i en tøff situasjon på jobb bommer min mann gjerne om han prøver å støtte, og jeg misforstår og blir irritert. Mens min gode kollega er den perfekte sparringspartner. Mannen er imidlertid verdens beste om jeg har en dårlig dag eller er syk, da han automatisk leser meg, er tålmodig, og gjør hva som helst for at jeg skal ha det bedre. 

Jeg mistet et veldig kjært kjæledyr en gang. Null forståelse fra familie da de selv ikke hadde eid dyr. Mens en perifer venninne plutselig trådde til, med frokost, blomster, og veldig gode ord. Har jeg imidlertid familiære bekymringer er søsteren min den viktigste ressurspersonen, da vi her er på samme plan. 

Anonymkode: 40527...bae

[Gjest Hvemsomhelst]

Det er ikke mange igjen lenger, men jeg er heldig som har et par gode naboer.  Det føles trygt.  Jeg bor alene nå og har alltid telefonen med meg, samme hvor jeg er.  Om jeg skulle snuble og skade meg, så kan jeg alltid ringe etter hjelp.  De henter posten og ser etter huset mitt om jeg reiser bort. Er det noe unormalt, så ringer de.  Hvis jeg snør inne, så spør de om jeg trenger hjelp. Jeg har ikke trengt hjelpen, men var veldig glad for tanken. Om det går lang tid siden de har sett meg, så får jeg en melding hvor de spør om jeg lever.

Vi går ikke og besøker hverandre, men de vet hvordan de kan komme inn i huset mitt. Vi vet hvordan vi skal kontakte hverandres voksne barn også, om nødvendig.

For et par år siden så de at jeg sjanglet og virket rar da jeg var utenfor, kjørte meg til lege og jeg havnet rett på sykehus.  Jeg prøver å være en snill nabo til gjengjeld. Handler litt for dem om jeg reiser, gir dem en flaske vin eller en blomst og sånt.

Etter at mannen min døde, har jeg ingen å snakke med ang. tanker og følelser, bekymringer og alt sånt, og det savner jeg av og til. 

Endret 3. oktober 2021 av Hvemsomhelst

[Raven.Writingdesk]

AnonymBruker skrev (1 minutt siden):

Jeg tror man behøver ulike personer i ulike situasjoner. Og at du først oppdager hvem som fungerer til hva når du står i situasjonen. 

Når jeg står i en tøff situasjon på jobb bommer min mann gjerne om han prøver å støtte, og jeg misforstår og blir irritert. Mens min gode kollega er den perfekte sparringspartner. Mannen er imidlertid verdens beste om jeg har en dårlig dag eller er syk, da han automatisk leser meg, er tålmodig, og gjør hva som helst for at jeg skal ha det bedre. 

Jeg mistet et veldig kjært kjæledyr en gang. Null forståelse fra familie da de selv ikke hadde eid dyr. Mens en perifer venninne plutselig trådde til, med frokost, blomster, og veldig gode ord. Har jeg imidlertid familiære bekymringer er søsteren min den viktigste ressurspersonen, da vi her er på samme plan. 

Anonymkode: 40527...bae

Jeg tror også det handler om å sette pris på og identifisere når noen er en ressursperson. Det ser det ut til at du gjør  

[AnonymBruker]

Den største ressursen bør alltid være en selv. Du vil alltid være der for deg selv og i eget liv, og å gjøre seg avhengig av andre er et risikospill. 

Anonymkode: e6085...18a

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (5 minutter siden):

Den største ressursen bør alltid være en selv. Du vil alltid være der for deg selv og i eget liv, og å gjøre seg avhengig av andre er et risikospill. 

Anonymkode: e6085...18a

Og å ikke være åpen og lene seg på andre legger unødvendig mye på deg selv. Det blir som å si at jeg aldri burde skaffet kjæledyr, fordi sorgen var så bunnløs da den døde. Da glemmer man alle årene som ga glede. 

Står man alene en dag er man gjerne sterk nok til det, da man har hatt mange som har lært deg hva det vil si å være sterk. 

Anonymkode: 40527...bae

[Cata]

Raven.Writingdesk skrev (13 minutter siden):

Forventer man at andre skal stille opp noe voldsomt og ikke får det anser man seg kanskje som i manko på ressurspersoner, og forventer man ingenting og får litt, så kan man sitte igjen å føle seg veldig heldig. 

Helt enig med deg og jeg satt ikke på noen måte igjen med skuffelse etter de hendelsene, for jeg forventet ikke at andre skulle komme inn og fikse på magisk vis. Det er godt mulig jeg misforstår TS noe voldsomt i formuleringen.  (Ikke bare dårlig dag på tastaturet kanskje? Mulig hjernen min ikke fungerer optimalt heller. )  Men jeg skjønner helt oppriktig ikke definisjonen av "ressurser i livet sitt" når man sitter alene med alt uansett. For meg er det mer en selvfølge at man må fikse selv uansett hva det gjelder.  

[AnonymBruker]

Dette fikk meg til å tenke...bortsett fra mannen min har jeg ingen? Jeg har mange venner og gode kolleger, men jeg har aldri brukt dem som "ressurser" utenom det sosiale/kollegiale. 

Familie har jeg ikke. Har egentlig aldri hatt noen å spørre om ting jeg lurer på, så jeg er blitt veldig god på å finne ut av ting selv. Men innser jeg har vært clueless på ting andre har skjønt for lengst, feks at karakterene mine på vgs betydde noe for høyere utdanning eller hva egenkapital til bolig var før jeg var langt oppi 20-årene.

 

Anonymkode: d7edd...db4

[AnonymBruker]

Cata skrev (1 minutt siden):

Helt enig med deg og jeg satt ikke på noen måte igjen med skuffelse etter de hendelsene, for jeg forventet ikke at andre skulle komme inn og fikse på magisk vis. Det er godt mulig jeg misforstår TS noe voldsomt i formuleringen.  (Ikke bare dårlig dag på tastaturet kanskje? Mulig hjernen min ikke fungerer optimalt heller. )  Men jeg skjønner helt oppriktig ikke definisjonen av "ressurser i livet sitt" når man sitter alene med alt uansett. For meg er det mer en selvfølge at man må fikse selv uansett hva det gjelder.  

Fikse selv gjør jeg alltid. Bare jeg kan stå i egen sorg, eller løse opp i problemer og konflikter, eller ta tak i tankekjør og destruktive tanker. 

Men en ressursperson er en du kan snakke åpent med om dette. Som gjerne har gode innspill og råd. Som du føler ser deg, og bryr seg. Som tilbyr en god klem, eller bare er der stille sammen med deg, om det er det du trenger. 

Det er heller ikke slik at jeg alltid har støtte 100%. Blant annet da jeg stod ufrivillig barnløshet følte jeg meg ganske alene, og også til tider distansert fra mannen, da det handlet så mye om min kropp. Og til venninner, som prøvde, men som likevel ikke forstod. Men så fant jeg forumet, og mange som hadde opplevd det samme, da var til og med internett en "ressursperson" på et tidspunkt. 

Anonymkode: 40527...bae

[AnonymBruker]

hvis du skal vaske leilighet når du skal flytte ut, da henvender du deg kanskje til noen som er ressurs og betyr mye for deg siden deres vennskap og snakk gjør godt med dere begge to. 

Ressurs person er en person sier de tingene du trenger å høre, i seg selv er det vennskap og en relasjon. Hvis du trenger svar på noe, så henvender du deg til noen som kan om det. Som regel er alle ressurs personene i telefonlisten på mobilen din. Ressurs personer er noen som har kommet inn i livet ditt. 

Anonymkode: 4570a...1ff

[Cata]

AnonymBruker skrev (Akkurat nå):

Men en ressursperson er en du kan snakke åpent med om dette. Som gjerne har gode innspill og råd. Som du føler ser deg, og bryr seg. Som tilbyr en god klem, eller bare er der stille sammen med deg, om det er det du trenger. 

Skjønner (håper jeg). Da er svaret mitt i stor grad gyldig likevel. Mantraet fra familie har alltid vært: "Du må selv bestemme hva du vil gjøre med livet ditt. Vi skal ikke påvirke deg." For all del, det er en bra ting, men spin-off blir naturligvis lite råd eller innspill de gangene man faktisk skulle hatt det. Har en venninne som har kommet med innspill og konstruktive spørsmål når det har vært jobbrelaterte ting, så i den sammenheng har ressursen til en viss grad vært der. I mer personlige kriser så har jeg hatt en del  gode lyttere, men de har klokelig nøyd seg med å lytte og ikke kommet med innspill. 

[miss summers]

I 15 ++ år har jeg hatt æren av å ha verdens beste støttespiller. Hun har vært min rådgiver, min tilhenger, min kritiker og den som har forstått meg best av alle. Hun var oppriktig stolt av meg, og den jeg aller først kontaktet med nyheter om livet mitt (gode, dårlige, små og store). Hun døde fra meg i sommer. Nå vet jeg ikke lenger hva jeg skal gjøre. Mitt hjerte er knust. 

[AnonymBruker]

miss summers skrev (17 minutter siden):

I 15 ++ år har jeg hatt æren av å ha verdens beste støttespiller. Hun har vært min rådgiver, min tilhenger, min kritiker og den som har forstått meg best av alle. Hun var oppriktig stolt av meg, og den jeg aller først kontaktet med nyheter om livet mitt (gode, dårlige, små og store). Hun døde fra meg i sommer. Nå vet jeg ikke lenger hva jeg skal gjøre. Mitt hjerte er knust. 

jeg mistet tilsvarende person for fire år siden vel... "erstattere" kom inn å prøvde å rive ned enda mer... 

Anonymkode: 4570a...1ff

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (2 timer siden):

Ressurs er den personene som forstår deg, som responderer deg, som er ektefølt og lever ett selvstendig og forbilledlig liv. Men som også styrker ditt indre og gir deg trygghet. 

Anonymkode: 4570a...1ff

Jeg kjenner ingen som "lever et forbilledlig liv". Jeg omgås mennesker. 

Anonymkode: 7d0cd...63a

[miss summers]

AnonymBruker skrev (3 timer siden):

jeg mistet tilsvarende person for fire år siden vel... "erstattere" kom inn å prøvde å rive ned enda mer... 

Anonymkode: 4570a...1ff

?

[AnonymBruker]

miss summers skrev (8 minutter siden):

?

?

Anonymkode: 4570a...1ff

[AnonymBruker]

Jeg har et par personer jeg kan be om hjelp til ting en sjelden gang. Ellers er jeg ressursperson for flere her i verden. Jeg har glede av å gi, men de tar hele armen og ikke bare lillefingeren. Man bør tenke seg godt om i samhandling med dem man betrakter som ressurspersoner. Så jeg har til slutt måttet trekke meg litt tilbake. 

Anonymkode: 95811...2c8

[AnonymBruker]

Hva mener du med å ha ofret? 
Vil si jeg er min egen ressursperson. Har mannen min, mamma, søstrene mine og venner jeg støtter meg på når jeg trenger det

Anonymkode: 07be2...864