Syns moren min forskjellsbehandler meg og søsteren min- har kutta ut kontakten med de.

[AnonymBruker]

Rainstorm skrev (10 minutter siden):

Har du gitt uttrykk overfor dine foreldre om hva du har behov for da? Du sier det ikke kunne falle deg inn å få barnevakt med mindre det er helt prekært, vel så da får du ikke det da. Det er ofte lett for å skylde på andre når noe handler om at vi selv ikke har gjort våre behov tydelige for de rundt. 

Hva kunne du selv gjort for å utjevne denne forskjellsbehandlingen? 

Foreldrene dine vil jo være med deg og dere, men du avviser jo dem. 

Jeg prøvde å snakke med moren min, men hun gikk helt i forsvarsposisjon. Jeg sa at jeg og min mann har ikke hatt en alenehelg siden 2017, vi jobber fullt begge to. Begge har og studerer fulltid de siste 3 årene. Vi er også slitne, men de tenker bare på søstern min hennes mann og stakkars dem hele tiden. 

Jeg har spurt om hjelp, men som regel har søsteren min kommet i forkjøpet. Hun bruker opp kvota kan du si...  

Sist jeg spurte om hjelp var da min mann hadde turnushelg, og jeg skulle ha avsluttende eksamen. Jeg lurte på om barna mine kunne overnatte fra lørdag til søndag. Men da skulle søsteren min og mannen på hotell overnatting fordi det hadde vært så mye for de i det siste, og min mor skulle ha alle deres 3 barn i helgen. Da hadde også min søster hatt tordag til mandag fri uken før imens mannen hadde hatt ungene hos sine foreldre. De foreldre har forøvrig kasta inn håndkleet og sagt at de ikke orker mer....

Og mine foreldre sier aldri nei, men da kan det ende opp med 6 barnebarn i huset deres og mine barn som er størst må fungere som barnehjelpere. Det syns jeg ikke alltid er helt greit. 

 

Anonymkode: 4b6db...b27

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (18 timer siden):

Hvorfor bruker du ikke barnevakt når du er sliten og trenger å slappe av? Jeg har vært avhengig av at mine foreldre har stilt opp for meg når jeg har vært utslitt, det er ingen skam å behøve hjelp. Kanskje dine foreldre merker holdningen din?

Anonymkode: f5729...08b

Jeg er ikke utslitt, men kunne ønske at mine foreldre anerkjente hva jeg og mannen min gjør i hverdagen og ikke bare syns min søster og hennes mann har grunn til å være sliten. Som om de jobber så veldig hardt, men vi liksom har en "lett" hverdag. Å ha tre barn er slitsomt, og man kan ikke forvente å ha hotell og alene tid annenhver uke. 

Anonymkode: 4b6db...b27

[Gjest supernova_87]

AnonymBruker skrev (3 minutter siden):

Jeg prøvde å snakke med moren min, men hun gikk helt i forsvarsposisjon. Jeg sa at jeg og min mann har ikke hatt en alenehelg siden 2017, vi jobber fullt begge to. Begge har og studerer fulltid de siste 3 årene. Vi er også slitne, men de tenker bare på søstern min hennes mann og stakkars dem hele tiden. 

Jeg har spurt om hjelp, men som regel har søsteren min kommet i forkjøpet. Hun bruker opp kvota kan du si...  

Sist jeg spurte om hjelp var da min mann hadde turnushelg, og jeg skulle ha avsluttende eksamen. Jeg lurte på om barna mine kunne overnatte fra lørdag til søndag. Men da skulle søsteren min og mannen på hotell overnatting fordi det hadde vært så mye for de i det siste, og min mor skulle ha alle deres 3 barn i helgen. Da hadde også min søster hatt tordag til mandag fri uken før imens mannen hadde hatt ungene hos sine foreldre. De foreldre har forøvrig kasta inn håndkleet og sagt at de ikke orker mer....

Og mine foreldre sier aldri nei, men da kan det ende opp med 6 barnebarn i huset deres og mine barn som er størst må fungere som barnehjelpere. Det syns jeg ikke alltid er helt greit. 

 

Anonymkode: 4b6db...b27

Dette minner meg om en tråd som var for noen år siden, om en bestemor som forskjellsbehandlet barna sine med barnepass osv. For det var vel en gullunge som trengte alt av hjelp og omsorg, og de andre ikke fikk noe. 

Høres jo rett og slett ut som at din søster ikke er i stand til å ha barn hvis hun sender dem bort så mye. Det er bra at du har vært tydelig om når dere trenger hjelp. Jeg skjønner likevel at moren din går i forsvarsposisjon. Når noen kommer med slik kritikk så oppstår det kognitiv dissonans. Kanskje man skjønner den andres poeng, men så har man jo handlet på en annen måte, og da er det enklere å forsvare hvorfor man har gjort som man har gjort, siden man tross alt ikke kan endre hva man har gjort i fortiden. Hvis du har lyst å snakke med din mor igjen, hva med å ta opp sånn henslengt "hvordan er det for deg egentlig å passe så mye på barna til X, får du tid til dine egne aktiviteter?" eller noe sånt. Det virker jo uansett som at din mor ikke greier å sette grenser, så hun kan jo være fryktelig sliten hun også, og at hun innerst inne setter pris på at du greier deg så godt selv. Og at hun har havnet i en vanskelig posisjon der hun føler at hvis hun ikke stiller opp for søsteren din trekker hun frem at de var dårlige mot henne i oppveksten. 

Du skal nå uansett ha kred og applaus for å ha fått til å kombinere jobb og studier og barn. Det synes i alle fall jeg er godt gjort! Du hadde fortjent at noen rundt deg gjorde stas på deg for det, og anerkjente at det har vært en kamp.  

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (18 timer siden):

Skjedde det noe spesielt som gjorde at du brøt kontakten med dem? Det er jo ganske drastisk ting å gjøre. Skjønner din misnøye, og må være kjipt å bli oversett på den måten. Samtidig virker det som om du klarer deg bra, står på og klager lite. Søsteren din har tydeligvis noen problemer hun har vært åpen og gitt uttrykk for, noe som naturlig nok har ført til at hun får mer hjelp fra foreldrene deres. Skjønner veldig godt at det føles urettferdig, samtidig tenker jeg at du sikkert kan si fra om dette til foreldrene dine på en saklig måte, og si at du også av og til kunne satt pris på hjelp - men at du synes det er vanskelig å spørre når søsteren din får så mye. 
Du virker ressurssterk, mens søsteren din nok har mer å slite med. At hun har klaget på barndommen osv. kan jo også ha bidratt til at foreldrene dine sliter med dårlig samvittighet overfor henne? 
Ikke godt å si, men tenker kanskje det er litt voldsomt av det å bryte kontakten pga dette. Tenker du sikkert kan komme lenger med å fortelle saklig om hvordan du opplever situasjonen, og ikke skamme deg for å be om hjelp av og til. Ingen er supermennesker, selv om du åpenbart har «mer å gå på» enn søsteren din. 

Anonymkode: 8b104...237

Jeg bryter kontaktakten fordi de kun ser og anerkjenner det søsteren min gjør. Verdiene til mine foreldre er helt klart materialistiske og når søsteren min har "alt på stell" som min mor sa så syns jeg det er urettferdig med tanke på at det jammen ikke er vanskelig å ha "alt på stell" når du er mamma 50% og sender vekk ungene dine støtt og stadig for å ordne ting og tang.  Jeg og min mann har kanskje ikke det flotteste huset eller det dyreste servicet i skapet, men vi prioriterer alltid å være sammen med barna våre. Men det ser ikke mine foreldre verdien i tror jeg....  

Anonymkode: 4b6db...b27

[Aureka]

AnonymBruker skrev (28 minutter siden):

Forstår litt hva du mener TS. Men ville gjerne ikke brutt kontakten over noe sånt, det er gjerne litt drastisk. 
 

Her er det litt likt...... Har 2 søsken som alle høster inn hjelp og avlastning i hytt og gevær, søsknene mine har god råd. Eier boliger og har så dem klarer seg ++. Vi har trang økonomi, leier bolig men det går rundt på et vis. Er ikke misunnelig på at mine søsken har god råd da, dem jobber hardt osv. 

Det som har vært vanskeligst å svelge er mengden hjelp dem får og bare tar for gitt at dem skal få i grunnen. Det er liksom den største selvfølge at dem skal få barnevakt når det passer dem, og får dem nei dukker dem opp på døra med ungene på slep. Ene søskenet mitt flytter også INN hos mine foreldre med sin lille i uker, mens sambo er på jobb (er borte i flere uker i strekk og er hjemme i flere uker, turnus). Da er det å rigge seg inn hos mamma og pappa, for å få støtte, slippe å være alene etc. Selv om det er deres valg at mannen har reisejobb, noe man burde tenkt på før det kom barn. 
 

Da vi fikk vår, var det første året et HELVETE, mye kolikk og diverse utfordringer. Men vi som par stod i det sammen, prøvde å løse det best mulig og ba svært sjeldent om hjelp. Og de FÅ gangene vi ikke hadde sovet på ukevis omtrent og spurte om hjelp, var det uaktuelt fordi andre barnebarn skulle passes. Da pga enten foreldrene skulle på fest. Eller at de var uorganiserte og ikke klarte å planlegge hverdagen til å gå opp osv. 

det var sykt sårende......  

Etter 1,5 år med minimalt med søvn osv. møtte jeg veggen så det smalt. Samt en utslitt partner selvsagt. Husker jeg la meg flat, sa at nå trengte vi hjelp og litt avlastning. At jeg hadde møtt veggen og sambo også var utrolig sliten.... 

Svaret var: Det må vente til vi har malt huset ferdig.....

Ok tenkte jeg, det var jævlig «oppløftende» men ok. 
 

Så fikk jeg høre klaging om at dem hadde passa ene barnebarnet i SAMME periode vi fikk nei, ikke bare en gang men 3-4 ganger. 
 

Vi hørte aldri noe om at nå kunne dem hjelpe oss.... 

kan si det sånn at vi SJELDENT spør den dag idag, barnet vårt er 1-2 ggr på overnatting iløpet av 1 år. Da er det massiv planlegging og må spørre omtrent flere mnd før for å få det til å klaffe. 
Mens de andre får hjelp i hytt og gevær....

Vi klarer oss fint, og liker å være samlet som en liten familie. Men klart vi voksne kunne hatt godt av mer avlastning og mer mulighet for å være kjærester innimellom i fred og ro. 
 

Men småbarnsperioden tar slutt en dag, i mellomtiden får vi nyte det. Samtidig som vi får høre på klaging av hvor mye hjelp mine andre søsken trenger og hvor sliten besteforeldrene blir av det 🙈

Men i bunn og grunn er forholdet mitt til mine foreldre helt greit, er jevnlig oppom med og uten barnet vårt. Ønsker at barnet vårt skal ha et godt forhold til dem. Men avlastning er det dårlig med, og det har jeg bare slått meg til ro med. Men det er jeg/vi som har valgt å få barn, og ikke mine foreldre. 
 

synes mest det er en smule ufint av mine søsken med partner å forlange såpass mye hjelp.... den hjelpen kunne vært fordelt på en mer fornuftig måte mellom alle, men noen er egoister og forventer/tar hele kaka😉 

Anonymkode: fb4d2...b47

Forstår ikke at foreldre kan gjøre sånt. Her hadde jeg virkelig tatt et oppgjør og sagt hvor dårlig du opplever at de behandler deg. Hadde nok også stilt dem til veggs og krevd et svar om hva de tenkte om slik forskjellsbehandling.  Det var noen tendenser med mine foreldre også, men kall det gjerne et  forsinket tenåringsoppgjør i voksen alder hvor mangt og meget kom på bordet. Det renset luften og ting ble veldig mye bedre. Opplever nå at foreldre bestrever seg for å behandle alle likt og at det er en gjensidig respekt. Foreldre blir en gang eldre og mange trenger da hjelp fra barn og barnebarn, det er det dessverre ikke alle som tenker på. Nå vil jeg gledelig  hjelpe foreldrene mine når den tid kommer, men det var ingen selvfølge slik det var før. 

[AprilLudgate]

Ok.

Jeg reagerer på denne formuleringen:

»Hun har diagnose på manisk depressiv eller noe, og har klaget hele barndommen».

Du forklarer også at legen frarådet barn nr 3, men de fikk likevel.

Her tenker jeg du har ekstremt lite forståelse for hvor mye hennes diagnose åpenbart styrer hele livet hennes, og dertil avgjørelser. 

Du er frisk, mannen din er frisk.

Du skjønner ikke hvordan noen med bipolar lidelse kan være sliten. Er det virkelig så vanskelig å forstå?

Og «klage hele barndommen»? Det er rimelig heftig med den diagnosen der. Så klaging er det ikke sikkert det var. 

Når det er sagt:

Forstår godt at du reagerer på at din mor vil ned til dere med alle for å «finne på noe» så søster og barnefar kan slappe av.

Og det er helt innafor å påpeke forskjellsbehandlingen.

Men du og din søster har faktisk ganske ulike utgangspunkt i livet, og du ER mer privilegert på et ganske betydelig felt: helse. 

[AnonymBruker]

Jeg kjenner meg igjen. Søsteren min har alltid hatt behov for mye hjelp, og i tillegg tenker foreldrene mine at jeg er interessert i å sitte å høre på hvor synd det er på henne.

Forrige uke ble det nesten komisk, for da sa ett av barna mine til bestemor: "Ja, tante er jo her veldig mye". Og bestemoren kom med en lang tale om at vi trodde sikkert at hun fikk mye hjelp, bla bla bla, men de får mye hjelp av henne også. For de har så stor glede av at hun og barna kommer på middag i helgen. Osv. (Barnet mitt kom vel med kommentaren bare fordi vi aldri har vært hos besteforeldrene uten at tante og barnet dukker opp).

Foreldrene mine er oppegående folk. Og jeg kommer ikke til å bryte kontakten. Men jeg kommer heller aldri til å forstå at de skeivfordeler hjelp og sosial omgang så kraftig. Var så uheldig å kommentere at søsteren min faktisk er heldig, som alltid har noen som stiller opp, når møter eller annet dukker opp. (Etter en lengre tale om hvor vanskelig hun har det, som måtte på et kveldsmøte. Både jeg og broren vår hadde vært på flere, bare den siste uka). Etter flere år med heftig sykdom på et av barna mine, tenker jeg bare at ting er som de er. Og kaster ikke bort energi på å gruble over hvorfor de ikke ser at de burde stilt opp mer her også.

Tror kanskje moren min liker at søsteren er så avhengig av henne? Og at hun lar mor ta styringa på mye.

Anonymkode: 714cc...38a

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (6 timer siden):

Jeg tenker at det du beskriver, er noe helt annet enn det TS skriver om. Du har faktisk opplevd omsorgssvikt i ordets riktige betydning. Og jeg forstår godt at du ikke føler behov for å ha mye kontakt med foreldrene dine.

TS derimot føler seg "tilsidesatt" fordi søsteren, som da tydeligvis er "flinkere" til å be om hjelp får det, mens TS fremhever i første del av sitt innlegg hvor "flink" hun og mannen er til ikke å be om hjelp/klare seg selv. Kan godt være et søsteren til TS etter noen år har brukt opp foreldrenes ressurser. Men det er TS sitt ansvar å be om hjelp.

Anonymkode: 033c6...307

Ja, og det har bidratt til mentale sår. Men foreldrene mine forskjellsbehandler oss fortsatt, og jeg må stadig høre om hvor «flink» søsteren min er sammenlignet med meg. Sannheten er nok at vi er like flinke, men at hun har fått flere muligheter i livet.

Jeg kunne ha klart å lappe sammen et fungerende forhold til foreldrene mine dersom de hadde anerkjent at deres utfordringer og prioriteringer har hatt negativ innvirkning på meg i barndommen. Kanskje kunne de også ha forsøkt å behandle oss likt heretter. 

Årsaken til at jeg deler min historie her, er fordi jeg mistenker at foreldrene til TS er inne i en slik prosess. Ettersom søsteren til TS har stadig klager på barndommen og har utviklet mentale problemer, har jeg en følelse av at foreldrene har forskjellsbehandlet døtrene i barndommen eller ikke fulgt opp søsteren til TS skikkelig. Nå har de forstått alvoret (dårlig samvittighet), og forsøker å rette opp. Dessverre drar de det litt for langt, og ender med å forskjellsbehandle på nytt.

TS lurer på om søsteren er «manisk depressiv eller noe», og fremstiller det som om hun utnytter seg av alle rundt seg. Nå spekulerer jeg vilt her, men jeg tror at det er for enkelt å legge skylda på søsteren. Kanskje kjenner søsteren godt på følelsen av forskjellsbehandling fra barndommen av, mens TS reagerer sterkt på det samme i voksen alder fordi det føles uvant å bli nedprioritert.

Tror at mye av problemet kan ligge hos foreldrene, og det er de som må ansvarliggjøres. Det TS kjenner på er ugreit, og jeg synes godt at hun kan fortelle foreldrene hvordan det føles. Men jeg tror at hun må ta høyde for at det er flere ting enn en psykiatrisk diagnose som har bidratt til situasjonen.

Anonymkode: d8ff1...6e5

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (7 timer siden):

I like måte! ❤️

Oi, jeg hadde ikke forventet at det var flere som kjente seg igjen!

Det er rart at søsken kan ha helt ulik oppfatning av barndommen sin og foreldrene dine. Synes at der er fint å lese at du har et fint forhold til søsteren din i dag, Anonymkode: f3588...e52.

Av fare for å kuppe tråden så lurer jeg på om noen av dere har konfrontert foreldrene deres? Eller har dere latt være? 

Anonymkode: d8ff1...6e5

Jeg har kuttet kontakten med dem. Det måtte bli sånn. Jeg kan ikke forholde meg til, og delta i, de samme syke og dysfunksjonelle relasjonene som voksen, da føles det som lm jeg sier at det de holder på med er ok. Og det er det overhodet ikke.

Jeg ser liksom ikke for meg at de i en alder av hhv over seksti og rundt 30 plutselig skal endre seg, eller forstå at det de gjør ikke er greit.

Tung, men rett for meg.

 

Anonymkode: 21ca6...7a1

[Gjest theTitanic]

AnonymBruker skrev (På 18.9.2021 den 14.12):

Dette blir langt innlegg, men er litt fortvilet.

Har ikke snakket med moren min på ca en mnd- og vi snakket nesten sammen daglig. Årsaken er at jeg føler meg så lite sett og forstått av mine foreldre. Jeg er 3 år yngre enn min søster, jeg fikk barn tidligere enn henne og mine er nå "store". Minste 7 år og eldste er 11 år. Jeg har akkurat fullført en bachelor på fulltid samtidig som jeg jobbet 60 %. Min mann studerer 100% og jobber 100% turnus ved siden av. Vi klager ikke og har priorotert familie, harmoni og trygghet disse årene. Vi bor litt smått i en leil og har ikke så fokus på oppussing osv.. vi har rett og slett ikke overskudd eller tid i en hekstisk hverdag. Nå jobber jeg full som avdelingsleder, min mann jobber alltid kveld og helg slik at jeg er alene mye med barna. Men det stortrives jeg med, men blir sliten selvføgelig innimellom. Og mannen min fortjener en medalje så mye som han står på. Han er fra utlandet så vi har bare ett sett med fordeldre i norge.. Jeg får stadig høre at det "ikke var så slitsomt heller" å ta utdannelse. At når vin får større hus blir det bedre å ha selskaper hjemme, jeg kan få kommentarer på at ikke kan kjøre rundt med poser med pant i bilen fordi det er rotete osv. 

Så har vi min søster. Hun har en diagnose på noe manisk depressiv eller noe- og hun har klaget til mine foreldre på barndommen sin osv. Hun tar piller for nedstemthet bla. Hun har fått 3 barn på tre år. Hun har eid 4 leil gjennom årene som hun har kjøpt, fått oppussingshjelp fra min far og solgt senere med fortjeneste. Nå eier de 2 leil som de leier ut, og en enebolig de bor i. Hun bruker alt og alle får å få det som hun vil. Mine foreldre er bsrnevakt for de ofte fordi de syns så synd på de fordi de ernså slitne. Søsteren min jobber nå våkne nattevakter og da kommer pappaen med tre barn til mine foreldre får å få hjelp. Da kan min mor finne på å sende faren til barna hjem slik at han skal få hvile stakkars.... det klikka for meg en helg da min mor sa itilegg at hun kanskje skulle ta med noen av småbarna hjem til meg en søndag ettermiddag bare for å finne på noe... 

Jeg får også hjelp til mine barn, men det er bare når vi har kveldsmøter eller foreldremøter som krasjer med min manns turnus. Aldri om jeg  bruker barnevakt fordi jeg er sliten og skal slappr av.

 

 

Anonymkode: 4b6db...b27

Din søster har behov for avlastning og forespeilet dine foreldre om behovet og spør dem. Du er for stolt til å spørre og har en klarer deg selv holdning.

Å være manisk depressiv er for de aller fleste som har det svært slitsomt, mange er periodevis innlagt fordi de ikke klarer å roen ned og det går over styr,  og det er også slitsomt å være pårørende. Hvem er du til å si at de ikke har rett til å være slitne? Fordi du og din mann har stor kapasitet så mister ikke andre retten til å ha lite.

Dine foreldre vil tydeligvis please alle som faktisk påtar seg å være barnevakt for 6 barn noen helger. Og ikke for å være kjip, men du virker lite forståelsesfull mot dine stakkars foreldre. Søstern din burde nok ikke fått 3 barn, men det kan ikke gjøres ugjort. Nå er de her og alle må gjøre det beste ut av det. 

[AnonymBruker]

Fløff skrev (5 timer siden):

Ok.

Jeg reagerer på denne formuleringen:

»Hun har diagnose på manisk depressiv eller noe, og har klaget hele barndommen».

Du forklarer også at legen frarådet barn nr 3, men de fikk likevel.

Her tenker jeg du har ekstremt lite forståelse for hvor mye hennes diagnose åpenbart styrer hele livet hennes, og dertil avgjørelser. 

Du er frisk, mannen din er frisk.

Du skjønner ikke hvordan noen med bipolar lidelse kan være sliten. Er det virkelig så vanskelig å forstå?

Og «klage hele barndommen»? Det er rimelig heftig med den diagnosen der. Så klaging er det ikke sikkert det var. 

Når det er sagt:

Forstår godt at du reagerer på at din mor vil ned til dere med alle for å «finne på noe» så søster og barnefar kan slappe av.

Og det er helt innafor å påpeke forskjellsbehandlingen.

Men du og din søster har faktisk ganske ulike utgangspunkt i livet, og du ER mer privilegert på et ganske betydelig felt: helse. 

hun er ikke manisk depressiv eller bipolar,men noe i den gaten. jeg har aldri forstått hva hun har og hun forklarer ikke heller. hun har ikke klaget hele barndommen. Det jeg mente med det var at hun nå i voksen alder har tatt min mor og far inn på teppet og klaget på sin egen barndom som hun mener ikke var god. Dette har gjort til at mine foreldre nå er livredd for hennes diagnose og føyer henne til de grader. Jeg selv har vært innlagt med panikkanfall, noe de trodde var et hjerneslag, men det viste seg å være et kraftig migrene anfall med aura så min psyke er ikke helt på topp selv. 

 

Anonymkode: 4b6db...b27

[AnonymBruker]

theTitanic skrev (57 minutter siden):

Din søster har behov for avlastning og forespeilet dine foreldre om behovet og spør dem. Du er for stolt til å spørre og har en klarer deg selv holdning.

Å være manisk depressiv er for de aller fleste som har det svært slitsomt, mange er periodevis innlagt fordi de ikke klarer å roen ned og det går over styr,  og det er også slitsomt å være pårørende. Hvem er du til å si at de ikke har rett til å være slitne? Fordi du og din mann har stor kapasitet så mister ikke andre retten til å ha lite.

Dine foreldre vil tydeligvis please alle som faktisk påtar seg å være barnevakt for 6 barn noen helger. Og ikke for å være kjip, men du virker lite forståelsesfull mot dine stakkars foreldre. Søstern din burde nok ikke fått 3 barn, men det kan ikke gjøres ugjort. Nå er de her og alle må gjøre det beste ut av det. 

De må gjerne hjelpe dem, det er ikke det jeg klager på. Jeg er skuffet over at de klager til meg over det jeg ikke har fått til, og at det jeg har gjort ikke er så vanskelig. Da tenker jeg på våre studier jobb osv. En gang skulle jeg og min mor gjøre en jobb sammen. Hun passet på mine søsters små barn, og min søster lå og sov til utpå dagen. Jeg hadde litt dårlig tid fordi min datter skulle ha barnebursdag. Da jeg spurte min mor om vi ikke kunne vekke søster slik at vi fikk dratt på jobb og fordi jeg hadde litt dårlig tid så fikk jeg til svar at jeg ikke skulle mase, men være glad for at jeg tjente penger. Det endte med at min søster fikk sove lenge og jeg rakk så vidt barnabursdagen. 

mine foreldre må mer enn gjerne hjelpe dem, men ikke fortell hele tiden hvor slitne og stakkars det er på de. MIn søster og mann prioriterer alltid alt annet enn barna sine.

Anonymkode: 4b6db...b27

[AnonymBruker]

Mr&Ro skrev (8 timer siden):

Velkommen til klubben Ts.

Dessverre er det små nyanser på hvordan foreldre ser på sine barn som gir store utslag på hvordan barna blir behandlet. En liten detalj som hos deg der du greier deg selv og din søster trenger hjelp gir en enorm skjevfordeling i tid og ressurser.

Det som er rart er at det sjeldent er en ond hensikt bak dette, men en opplevelse fra foreldrene om at et av barna trenger hjelp. 
 

Jeg har flere venninner som opplever akkurat det samme som deg. Foreldrene er gode og skikkelige mennesker som har oppdratt barna på en god måte, men i voksen alder der foreldre/barn rollen går over i likeverdig vennskap kommer forskjellsbehandlingen frem.

 

Dessverre,, det er ingenting med dette du kan gjøre. Du kan konfrontere foreldrene dine og få en midlertidig bedring eller få beskjed om at dette ikke stemmer. Jeg har aldri hørt at forskjellsbehandling opphører på en annen måte en at en av partene kort og godt avslutter i det stille forholdet.

Men Ts, det er gått en måned uten at du har ringt din mor nå. Har din mor tatt kontakt?

nei moren min kommer ikke til å si noe. Hun håper vel at det blir feid under teppet som alt annet. Jeg har sagt hei og hadet når vi har vært innom. Min mellomste ble sendt hjem fra skolen forrige uke pga sykdom, og da måtte jeg kjøre henne til bestemor, jeg er avdelingsleder og kunne ikke være borte fra jobb og mannen min er i studiepraksis så han kan ikke få fravær. Jeg setter veldig stor pris på at de stiller opp når vi er i krise, men som jeg har sagt så er det ikke der skoen trykker. Det handler om at vi kun spør om hjelp når vi ikke har mulighet til å ordne selv og det handler om at vi har en hektisk hverdag. vi får hjelp kanskje 1 gang pr mnd. Min søster jobber kun 6-7 netter i mnd og får hjelp veldig ofte fordi hun ønsker alene tid og fordi de er så "slitne". 

jeg kunne ønske at mine foreldere så hvor "slitne" jeg og mannen min også blir innemellom. Men neida, her skal hun ta med min søsters unger til meg en søndags ettermiddag fordi barnefaren var sliten. søsteren min har da nattevakt helg og barnefaren tar med seg alle tre til mine foreldre ford han ikke orker å være alene. Min søster får da 4 dager alene fordi hun jobber natt. 

 

Anonymkode: 4b6db...b27

[Gjest theTitanic]

AnonymBruker skrev (41 minutter siden):

De må gjerne hjelpe dem, det er ikke det jeg klager på. Jeg er skuffet over at de klager til meg over det jeg ikke har fått til, og at det jeg har gjort ikke er så vanskelig. Da tenker jeg på våre studier jobb osv. En gang skulle jeg og min mor gjøre en jobb sammen. Hun passet på mine søsters små barn, og min søster lå og sov til utpå dagen. Jeg hadde litt dårlig tid fordi min datter skulle ha barnebursdag. Da jeg spurte min mor om vi ikke kunne vekke søster slik at vi fikk dratt på jobb og fordi jeg hadde litt dårlig tid så fikk jeg til svar at jeg ikke skulle mase, men være glad for at jeg tjente penger. Det endte med at min søster fikk sove lenge og jeg rakk så vidt barnabursdagen. 

mine foreldre må mer enn gjerne hjelpe dem, men ikke fortell hele tiden hvor slitne og stakkars det er på de. MIn søster og mann prioriterer alltid alt annet enn barna sine.

Anonymkode: 4b6db...b27

Da blir saken en annen. Jeg har en søster som er suksessfull, og alle tror at alt kom seilende gratis til henne. Noe det ikke har, hun har fra tidlig vært målbevisst og jobbet hardt. Hun fikk alltid minst oppmerksomhet enda hun prøvde dobbelt så hardt.  

AnonymBruker skrev (50 minutter siden):

hun er ikke manisk depressiv eller bipolar,men noe i den gaten. jeg har aldri forstått hva hun har og hun forklarer ikke heller. hun har ikke klaget hele barndommen. Det jeg mente med det var at hun nå i voksen alder har tatt min mor og far inn på teppet og klaget på sin egen barndom som hun mener ikke var god. Dette har gjort til at mine foreldre nå er livredd for hennes diagnose og føyer henne til de grader. Jeg selv har vært innlagt med panikkanfall, noe de trodde var et hjerneslag, men det viste seg å være et kraftig migrene anfall med aura så min psyke er ikke helt på topp selv. 

 

Anonymkode: 4b6db...b27

Det lukter resultat av behandling lang vei og er nok noe som må tas i en klype salt. I psykiatrisk behandling analyseres barndommen og det blir påpekt hva som er rett og galt. Jeg syntes foreldre får i overkant mye tyn for ting som kan relateres til å være menneskelig. Hva er å lide overlast? Man kan ikke forvente at foreldre er pedagogisk riktige til enhver tid, men man bør forvente at de har omtanke og prioriterer tid med barna sine. Kjenner ikke dine foreldre men til eksempel kan et barn føle seg forlatt fordi det ofte må være alene, men det kan også være resultat av turnusjobbing. Min mor feks jobbet turnus i helsesektoren mens de fleste andre hadde hjemmeværende mødre som hadde tid til all verdens, far var også mye borte på jobb. Følte jo da at andre var mer prioritert av sine foreldre enn jeg var av mine. Det er helt klart barn som har hatt det dårlig, og søsken har ofte en helt ulik opplevelse av det. Det hørtes ut som at hun har analysert og funnet ut at foreldrene har gjort noe galt. Har de? 

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (5 timer siden):

Jeg har kuttet kontakten med dem. Det måtte bli sånn. Jeg kan ikke forholde meg til, og delta i, de samme syke og dysfunksjonelle relasjonene som voksen, da føles det som lm jeg sier at det de holder på med er ok. Og det er det overhodet ikke.

Jeg ser liksom ikke for meg at de i en alder av hhv over seksti og rundt 30 plutselig skal endre seg, eller forstå at det de gjør ikke er greit.

Tung, men rett for meg.

 

Anonymkode: 21ca6...7a1

Tusen takk for svar, og for at du deler din erfaring ❤️ 

Jeg er litt i samme prosess nå, men klarte ikke å forstå hvor dysfunksjonelle disse relasjonene var før jeg ble voksen. Per nå holder jeg dem på avstand, og kjenner at jeg er mer harmonisk og stabil når jeg har mindre kontakt. Men jeg har liksom ikke klart å bryte helt enda.

Er glad for at du fant ut hva som er rett for deg! 💐

Anonymkode: d8ff1...6e5

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (5 timer siden):

Tusen takk for svar, og for at du deler din erfaring ❤️ 

Jeg er litt i samme prosess nå, men klarte ikke å forstå hvor dysfunksjonelle disse relasjonene var før jeg ble voksen. Per nå holder jeg dem på avstand, og kjenner at jeg er mer harmonisk og stabil når jeg har mindre kontakt. Men jeg har liksom ikke klart å bryte helt enda.

Er glad for at du fant ut hva som er rett for deg! 💐

Anonymkode: d8ff1...6e5

❤️

Anonymkode: 21ca6...7a1