Syns moren min forskjellsbehandler meg og søsteren min- har kutta ut kontakten med de.

[AnonymBruker]

Dette blir langt innlegg, men er litt fortvilet.

Har ikke snakket med moren min på ca en mnd- og vi snakket nesten sammen daglig. Årsaken er at jeg føler meg så lite sett og forstått av mine foreldre. Jeg er 3 år yngre enn min søster, jeg fikk barn tidligere enn henne og mine er nå "store". Minste 7 år og eldste er 11 år. Jeg har akkurat fullført en bachelor på fulltid samtidig som jeg jobbet 60 %. Min mann studerer 100% og jobber 100% turnus ved siden av. Vi klager ikke og har priorotert familie, harmoni og trygghet disse årene. Vi bor litt smått i en leil og har ikke så fokus på oppussing osv.. vi har rett og slett ikke overskudd eller tid i en hekstisk hverdag. Nå jobber jeg full som avdelingsleder, min mann jobber alltid kveld og helg slik at jeg er alene mye med barna. Men det stortrives jeg med, men blir sliten selvføgelig innimellom. Og mannen min fortjener en medalje så mye som han står på. Han er fra utlandet så vi har bare ett sett med fordeldre i norge.. Jeg får stadig høre at det "ikke var så slitsomt heller" å ta utdannelse. At når vin får større hus blir det bedre å ha selskaper hjemme, jeg kan få kommentarer på at ikke kan kjøre rundt med poser med pant i bilen fordi det er rotete osv. 

Så har vi min søster. Hun har en diagnose på noe manisk depressiv eller noe- og hun har klaget til mine foreldre på barndommen sin osv. Hun tar piller for nedstemthet bla. Hun har fått 3 barn på tre år. Hun har eid 4 leil gjennom årene som hun har kjøpt, fått oppussingshjelp fra min far og solgt senere med fortjeneste. Nå eier de 2 leil som de leier ut, og en enebolig de bor i. Hun bruker alt og alle får å få det som hun vil. Mine foreldre er bsrnevakt for de ofte fordi de syns så synd på de fordi de ernså slitne. Søsteren min jobber nå våkne nattevakter og da kommer pappaen med tre barn til mine foreldre får å få hjelp. Da kan min mor finne på å sende faren til barna hjem slik at han skal få hvile stakkars.... det klikka for meg en helg da min mor sa itilegg at hun kanskje skulle ta med noen av småbarna hjem til meg en søndag ettermiddag bare for å finne på noe... 

Jeg får også hjelp til mine barn, men det er bare når vi har kveldsmøter eller foreldremøter som krasjer med min manns turnus. Aldri om jeg  bruker barnevakt fordi jeg er sliten og skal slappr av.

 

 

Anonymkode: 4b6db...b27

[AnonymBruker]

Jeg forstår deg, i min familie er også dynamikken at min søster trenger masse hjelp, mens min rolle er å klare meg selv. Det forventes også at jeg skal høre på at de beklager seg til meg over hvor mye hun trenger dem til. Som for meg oppleves som en advarsel om at 'så du må bare ikke finne på å trenge noe hjelp fordi vi har brukt opp det vi har å gi'. Jeg prøver å fokusere på at jeg skal være stolt og glad for at jeg klarer meg selv. Og så prøver jeg å være flinkere å spørre dem om hjelp når jeg trenger det og ikke sammenligne. Og fokus på hva de gjør for meg.  Men det er fortsatt vanskelig innimellom.

Anonymkode: 89b4d...563

[AnonymBruker]

Hvorfor bruker du ikke barnevakt når du er sliten og trenger å slappe av? Jeg har vært avhengig av at mine foreldre har stilt opp for meg når jeg har vært utslitt, det er ingen skam å behøve hjelp. Kanskje dine foreldre merker holdningen din?

Anonymkode: f5729...08b

[Tone83]

De hjelper de vel fordi de trenger hjelp og de ønsker å hjelpe. At du ikke trenger eller spør om hjelp betyr vel ikke at det er feil av de å hjelpe noen andre.

[AnonymBruker]

Skjedde det noe spesielt som gjorde at du brøt kontakten med dem? Det er jo ganske drastisk ting å gjøre. Skjønner din misnøye, og må være kjipt å bli oversett på den måten. Samtidig virker det som om du klarer deg bra, står på og klager lite. Søsteren din har tydeligvis noen problemer hun har vært åpen og gitt uttrykk for, noe som naturlig nok har ført til at hun får mer hjelp fra foreldrene deres. Skjønner veldig godt at det føles urettferdig, samtidig tenker jeg at du sikkert kan si fra om dette til foreldrene dine på en saklig måte, og si at du også av og til kunne satt pris på hjelp - men at du synes det er vanskelig å spørre når søsteren din får så mye. 
Du virker ressurssterk, mens søsteren din nok har mer å slite med. At hun har klaget på barndommen osv. kan jo også ha bidratt til at foreldrene dine sliter med dårlig samvittighet overfor henne? 
Ikke godt å si, men tenker kanskje det er litt voldsomt av det å bryte kontakten pga dette. Tenker du sikkert kan komme lenger med å fortelle saklig om hvordan du opplever situasjonen, og ikke skamme deg for å be om hjelp av og til. Ingen er supermennesker, selv om du åpenbart har «mer å gå på» enn søsteren din. 

Anonymkode: 8b104...237

[AnonymBruker]

I min familie er det en annen vri; foreldrene mine hadde en periode da jeg var barn da de var under sterkt press, og jeg ble utsatt for omsorgssvikt og tidvis også vold.

Min lillesøster har hatt en helt annen barndom enn meg, fordi foreldrene mine var på et annet sted i livet og fordi jeg kunne steppe inn som ekstra omsorgsperson.

Foreldrene mine har alltid snakket meg ned, og henne opp. Hun fikk omsorg, bekreftelser og ros, mens jeg stort sett var overlatt til meg selv.

Da barndommen min «innhentet meg» i voksen alder, fikk jeg en voldsom kollaps. Jeg spurte min far om han kunne huske at han hadde tatt tak i hestehalen min og smelt ansiktet mitt mot en vegg da jeg var 14-15 år gammel. Jeg kom hjem senere enn avtalt, og pappa ble rasende. Han svarte at det var rart at jeg husket på den hendelsen så mange år senere, og at jeg «alltid har vært litt lettkrenka». Det er bare en av mange episoder. Pappa mener også at det ikke er unormalt å slå barn, og at han slo meg fordi jeg var et vanskeligere barn enn søsteren min.

Jeg er også lettkrenka fordi jeg aldri fikk være med på fritidsaktiviteter, og at jeg måtte skaffe meg jobb utenfor hjemmet da jeg var 15 år(!) for å finansiere klær, sko og skoleutstyr. Søsteren min har fått fritidsaktiviteter, utstyr og lommepenger.

Resultatet er at jeg har stadig mindre kontakt med foreldrene mine, og jeg synes egentlig at det føles bra. Men jeg er lei meg for at jeg og søsteren min sannsynligvis aldri kommer til å ha en normal søskenrelasjon. Jeg er fryktelig glad i henne, men jeg makter rett og slett ikke.

Nå planlegger jeg og samboeren min å starte vår egen familie, og jeg kjenner at jeg ikke ønsker at mine barn skal ha en relasjon til foreldrene mine. Men det er litt vondt om de ikke skal ha kontakt med tante, som egentlig ikke har gjort noe galt. Hun er så vant til «mønsteret» i familien vår at hun aldri har lagt merke til at vi blir forskjellsbehandlet. Så det er jeg usikker på hvordan jeg skal løse. Dersom jeg tar opp problemet med henne, er jeg redd for at hun enten ikke forstår problemstillingen, eller at hun får skyldfølelse. Det er jo ikke hennes feil at foreldrene våre er umodne 🙁

Anonymkode: d8ff1...6e5

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (7 timer siden):

Hun har en diagnose på noe manisk depressiv eller noe- og hun har klaget til mine foreldre på barndommen sin osv. Hun tar piller for nedstemthet bla. Hun har fått 3 barn på tre år.

«Manisk depressiv eller noe»??  Det er søsteren din! Her synes jeg du er på bærtur, ts. 

Anonymkode: 420ff...370

[Sunnys]

AnonymBruker skrev (6 timer siden):

«Manisk depressiv eller noe»??  Det er søsteren din! Her synes jeg du er på bærtur, ts. 

Anonymkode: 420ff...370

Enig! «Eller noe» høres helt dumt ut.. 

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (11 timer siden):

I min familie er det en annen vri; foreldrene mine hadde en periode da jeg var barn da de var under sterkt press, og jeg ble utsatt for omsorgssvikt og tidvis også vold.

Min lillesøster har hatt en helt annen barndom enn meg, fordi foreldrene mine var på et annet sted i livet og fordi jeg kunne steppe inn som ekstra omsorgsperson.

Foreldrene mine har alltid snakket meg ned, og henne opp. Hun fikk omsorg, bekreftelser og ros, mens jeg stort sett var overlatt til meg selv.

Da barndommen min «innhentet meg» i voksen alder, fikk jeg en voldsom kollaps. Jeg spurte min far om han kunne huske at han hadde tatt tak i hestehalen min og smelt ansiktet mitt mot en vegg da jeg var 14-15 år gammel. Jeg kom hjem senere enn avtalt, og pappa ble rasende. Han svarte at det var rart at jeg husket på den hendelsen så mange år senere, og at jeg «alltid har vært litt lettkrenka». Det er bare en av mange episoder. Pappa mener også at det ikke er unormalt å slå barn, og at han slo meg fordi jeg var et vanskeligere barn enn søsteren min.

Jeg er også lettkrenka fordi jeg aldri fikk være med på fritidsaktiviteter, og at jeg måtte skaffe meg jobb utenfor hjemmet da jeg var 15 år(!) for å finansiere klær, sko og skoleutstyr. Søsteren min har fått fritidsaktiviteter, utstyr og lommepenger.

Resultatet er at jeg har stadig mindre kontakt med foreldrene mine, og jeg synes egentlig at det føles bra. Men jeg er lei meg for at jeg og søsteren min sannsynligvis aldri kommer til å ha en normal søskenrelasjon. Jeg er fryktelig glad i henne, men jeg makter rett og slett ikke.

Nå planlegger jeg og samboeren min å starte vår egen familie, og jeg kjenner at jeg ikke ønsker at mine barn skal ha en relasjon til foreldrene mine. Men det er litt vondt om de ikke skal ha kontakt med tante, som egentlig ikke har gjort noe galt. Hun er så vant til «mønsteret» i familien vår at hun aldri har lagt merke til at vi blir forskjellsbehandlet. Så det er jeg usikker på hvordan jeg skal løse. Dersom jeg tar opp problemet med henne, er jeg redd for at hun enten ikke forstår problemstillingen, eller at hun får skyldfølelse. Det er jo ikke hennes feil at foreldrene våre er umodne 🙁

Anonymkode: d8ff1...6e5

Dette innlegget kunne jeg skrevet selv. Jeg ble nesten litt satt ut over hvor identisk det er med min situasjon, og hvordan jeg beskriver det.

Alt godt til deg ❤️

Anonymkode: 21ca6...7a1

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (12 timer siden):

I min familie er det en annen vri; foreldrene mine hadde en periode da jeg var barn da de var under sterkt press, og jeg ble utsatt for omsorgssvikt og tidvis også vold.

Min lillesøster har hatt en helt annen barndom enn meg, fordi foreldrene mine var på et annet sted i livet og fordi jeg kunne steppe inn som ekstra omsorgsperson.

Foreldrene mine har alltid snakket meg ned, og henne opp. Hun fikk omsorg, bekreftelser og ros, mens jeg stort sett var overlatt til meg selv.

Da barndommen min «innhentet meg» i voksen alder, fikk jeg en voldsom kollaps. Jeg spurte min far om han kunne huske at han hadde tatt tak i hestehalen min og smelt ansiktet mitt mot en vegg da jeg var 14-15 år gammel. Jeg kom hjem senere enn avtalt, og pappa ble rasende. Han svarte at det var rart at jeg husket på den hendelsen så mange år senere, og at jeg «alltid har vært litt lettkrenka». Det er bare en av mange episoder. Pappa mener også at det ikke er unormalt å slå barn, og at han slo meg fordi jeg var et vanskeligere barn enn søsteren min.

Jeg er også lettkrenka fordi jeg aldri fikk være med på fritidsaktiviteter, og at jeg måtte skaffe meg jobb utenfor hjemmet da jeg var 15 år(!) for å finansiere klær, sko og skoleutstyr. Søsteren min har fått fritidsaktiviteter, utstyr og lommepenger.

Resultatet er at jeg har stadig mindre kontakt med foreldrene mine, og jeg synes egentlig at det føles bra. Men jeg er lei meg for at jeg og søsteren min sannsynligvis aldri kommer til å ha en normal søskenrelasjon. Jeg er fryktelig glad i henne, men jeg makter rett og slett ikke.

Nå planlegger jeg og samboeren min å starte vår egen familie, og jeg kjenner at jeg ikke ønsker at mine barn skal ha en relasjon til foreldrene mine. Men det er litt vondt om de ikke skal ha kontakt med tante, som egentlig ikke har gjort noe galt. Hun er så vant til «mønsteret» i familien vår at hun aldri har lagt merke til at vi blir forskjellsbehandlet. Så det er jeg usikker på hvordan jeg skal løse. Dersom jeg tar opp problemet med henne, er jeg redd for at hun enten ikke forstår problemstillingen, eller at hun får skyldfølelse. Det er jo ikke hennes feil at foreldrene våre er umodne 🙁

Anonymkode: d8ff1...6e5

 

AnonymBruker skrev (21 minutter siden):

Dette innlegget kunne jeg skrevet selv. Jeg ble nesten litt satt ut over hvor identisk det er med min situasjon, og hvordan jeg beskriver det.

Alt godt til deg ❤️

Anonymkode: 21ca6...7a1

Jøss. Jeg har opplevd akkurat det samme! Helt på en prikk, men selvsagt med flere episoder. 

Jeg har kontakt med søsteren min og hennes barn i dag, og vi har et ganske nært og fint forhold, men jeg har prøvd å snakke med henne om det men hun forstår ingenting av det. 

Anonymkode: f3588...e52

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (4 timer siden):

Dette innlegget kunne jeg skrevet selv. Jeg ble nesten litt satt ut over hvor identisk det er med min situasjon, og hvordan jeg beskriver det.

Alt godt til deg ❤️

Anonymkode: 21ca6...7a1

I like måte! ❤️

AnonymBruker skrev (3 timer siden):

 

Jøss. Jeg har opplevd akkurat det samme! Helt på en prikk, men selvsagt med flere episoder. 

Jeg har kontakt med søsteren min og hennes barn i dag, og vi har et ganske nært og fint forhold, men jeg har prøvd å snakke med henne om det men hun forstår ingenting av det. 

Anonymkode: f3588...e52

Oi, jeg hadde ikke forventet at det var flere som kjente seg igjen!

Det er rart at søsken kan ha helt ulik oppfatning av barndommen sin og foreldrene dine. Synes at der er fint å lese at du har et fint forhold til søsteren din i dag, Anonymkode: f3588...e52.

Av fare for å kuppe tråden så lurer jeg på om noen av dere har konfrontert foreldrene deres? Eller har dere latt være? 

Anonymkode: d8ff1...6e5

[AnonymBruker]

Om søstra di er manisk depressiv er det utrolig flott for barna at besteforeldre stiller opp og kompenserer, ser til at ungene har det bra og bidrar til at omsorgsforholdene er nogenlunde stabile. 
 

Anonymkode: 61e36...75d

[AnonymBruker]

Har det på samme måte og faren min sa "jammen du klarer deg jo." Så det var hans synspunkt på saken og jeg kan tenke meg at det er samme her. De antar at hun ikke ville klart seg uten de. 

Anonymkode: 13f04...a6f

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (16 timer siden):

I min familie er det en annen vri; foreldrene mine hadde en periode da jeg var barn da de var under sterkt press, og jeg ble utsatt for omsorgssvikt og tidvis også vold.

Min lillesøster har hatt en helt annen barndom enn meg, fordi foreldrene mine var på et annet sted i livet og fordi jeg kunne steppe inn som ekstra omsorgsperson.

Foreldrene mine har alltid snakket meg ned, og henne opp. Hun fikk omsorg, bekreftelser og ros, mens jeg stort sett var overlatt til meg selv.

Da barndommen min «innhentet meg» i voksen alder, fikk jeg en voldsom kollaps. Jeg spurte min far om han kunne huske at han hadde tatt tak i hestehalen min og smelt ansiktet mitt mot en vegg da jeg var 14-15 år gammel. Jeg kom hjem senere enn avtalt, og pappa ble rasende. Han svarte at det var rart at jeg husket på den hendelsen så mange år senere, og at jeg «alltid har vært litt lettkrenka». Det er bare en av mange episoder. Pappa mener også at det ikke er unormalt å slå barn, og at han slo meg fordi jeg var et vanskeligere barn enn søsteren min.

Jeg er også lettkrenka fordi jeg aldri fikk være med på fritidsaktiviteter, og at jeg måtte skaffe meg jobb utenfor hjemmet da jeg var 15 år(!) for å finansiere klær, sko og skoleutstyr. Søsteren min har fått fritidsaktiviteter, utstyr og lommepenger.

Resultatet er at jeg har stadig mindre kontakt med foreldrene mine, og jeg synes egentlig at det føles bra. Men jeg er lei meg for at jeg og søsteren min sannsynligvis aldri kommer til å ha en normal søskenrelasjon. Jeg er fryktelig glad i henne, men jeg makter rett og slett ikke.

Nå planlegger jeg og samboeren min å starte vår egen familie, og jeg kjenner at jeg ikke ønsker at mine barn skal ha en relasjon til foreldrene mine. Men det er litt vondt om de ikke skal ha kontakt med tante, som egentlig ikke har gjort noe galt. Hun er så vant til «mønsteret» i familien vår at hun aldri har lagt merke til at vi blir forskjellsbehandlet. Så det er jeg usikker på hvordan jeg skal løse. Dersom jeg tar opp problemet med henne, er jeg redd for at hun enten ikke forstår problemstillingen, eller at hun får skyldfølelse. Det er jo ikke hennes feil at foreldrene våre er umodne 🙁

Anonymkode: d8ff1...6e5

Jeg tenker at det du beskriver, er noe helt annet enn det TS skriver om. Du har faktisk opplevd omsorgssvikt i ordets riktige betydning. Og jeg forstår godt at du ikke føler behov for å ha mye kontakt med foreldrene dine.

TS derimot føler seg "tilsidesatt" fordi søsteren, som da tydeligvis er "flinkere" til å be om hjelp får det, mens TS fremhever i første del av sitt innlegg hvor "flink" hun og mannen er til ikke å be om hjelp/klare seg selv. Kan godt være et søsteren til TS etter noen år har brukt opp foreldrenes ressurser. Men det er TS sitt ansvar å be om hjelp.

Anonymkode: 033c6...307

[AnonymBruker]

Huff, god klem til deg ❤️
 

Jeg fatter og begriper det ikke! Hva som gjør at foreldre virkelig ikke ser forskjellsbehandlingen de driver med.

 

Da jeg var liten var vi 3 barn, min søster var pappa sin favoritt min bror var mamma sin favoritt. Dette er noe jeg kunne føle mye på og bli lei meg for i barndommen, men slik var det bare…

 

Hele barndommen vår var preget av psykisk og fysiske vold, i tillegg foreldre som rett og slett gjerrig på pengebruken på oss barn. Vi måtte feks selv få oss jobb i 13 år alder for å betale for helt vanlige ting som klær og sykler til oss selv. I voksen alder har denne gjerrigheten fortsatt. Dersom jeg hadde dårlig råd i starten av 20 årene var det aldri snakk om å få noe penger, nei da kunne jeg få låne…

Det hele toppet seg for noen måneder siden når min søster hadde fullført en bachelorgrad. Og fikk i den forbindelse fikk 10.000kr ut av det blå fra mine foreldre. 
Jeg selv har ingen bachelorgrad, men landet for noen år siden en god stilling som jeg hadde jobbet meg opp til. Den gangen fikk jeg en blomsterbukett til toppen 300 kr av mine foreldre.. 

Dette gjorde meg selvfølgelig veldig trist, og jeg tok opp med mine foreldre at jeg synes det var spesielt å plutselig dele ut 10.000kr når de aldri har pleid å gi ut summer som er i nærheten av dette (pleier å få 1000kr til bursdag og jul). Det hele endte med at de snudde om på det og ville ha det til at jeg var gjerrig og gnien som synes dette var urettferdig..

 

Ord blir fattig…

Anonymkode: c21ba...f18

[AnonymBruker]

TS, det er noe som heter "Å behandle rettferdig, er å behandle ulikt". 

Du er ressurssterk, og det skal du være glad for. Din søster har en sykdom, og mangler derfor noen av dine kvaliteter. Så foreldrene dine har fokusert mer på å hjelpe henne, enn å hjelpe deg.

Jeg blir dog litt forvirret av innlegget ditt, for det virker som søsteren din klarer seg bra nå? Har flere leiligheter, mann og god økonomi? Disse barna, hvorfor er ikke de i barnehage? 

Virker på meg som at foreldrene dine kanskje har kommet inn i en vane med å hjelpe din søster, og at denne vanen har blitt ved, til tross for at søsteren din nå virker til å ha muligheter til å klare seg selv bedre? 

Jeg tenker at du får ta en prat med foreldrene og din søster om dette. Rense luften. Kan hende dine foreldre er helt uvitende om hva du føler, men viser seg å være lydhøre for dine synspunkt.

Anonymkode: 033c6...307

[Mr&Ro]

Velkommen til klubben Ts.

Dessverre er det små nyanser på hvordan foreldre ser på sine barn som gir store utslag på hvordan barna blir behandlet. En liten detalj som hos deg der du greier deg selv og din søster trenger hjelp gir en enorm skjevfordeling i tid og ressurser.

Det som er rart er at det sjeldent er en ond hensikt bak dette, men en opplevelse fra foreldrene om at et av barna trenger hjelp. 
 

Jeg har flere venninner som opplever akkurat det samme som deg. Foreldrene er gode og skikkelige mennesker som har oppdratt barna på en god måte, men i voksen alder der foreldre/barn rollen går over i likeverdig vennskap kommer forskjellsbehandlingen frem.

 

Dessverre,, det er ingenting med dette du kan gjøre. Du kan konfrontere foreldrene dine og få en midlertidig bedring eller få beskjed om at dette ikke stemmer. Jeg har aldri hørt at forskjellsbehandling opphører på en annen måte en at en av partene kort og godt avslutter i det stille forholdet.

Men Ts, det er gått en måned uten at du har ringt din mor nå. Har din mor tatt kontakt?

[AnonymBruker]

Forstår litt hva du mener TS. Men ville gjerne ikke brutt kontakten over noe sånt, det er gjerne litt drastisk. 
 

Her er det litt likt...... Har 2 søsken som alle høster inn hjelp og avlastning i hytt og gevær, søsknene mine har god råd. Eier boliger og har så dem klarer seg ++. Vi har trang økonomi, leier bolig men det går rundt på et vis. Er ikke misunnelig på at mine søsken har god råd da, dem jobber hardt osv. 

Det som har vært vanskeligst å svelge er mengden hjelp dem får og bare tar for gitt at dem skal få i grunnen. Det er liksom den største selvfølge at dem skal få barnevakt når det passer dem, og får dem nei dukker dem opp på døra med ungene på slep. Ene søskenet mitt flytter også INN hos mine foreldre med sin lille i uker, mens sambo er på jobb (er borte i flere uker i strekk og er hjemme i flere uker, turnus). Da er det å rigge seg inn hos mamma og pappa, for å få støtte, slippe å være alene etc. Selv om det er deres valg at mannen har reisejobb, noe man burde tenkt på før det kom barn. 
 

Da vi fikk vår, var det første året et HELVETE, mye kolikk og diverse utfordringer. Men vi som par stod i det sammen, prøvde å løse det best mulig og ba svært sjeldent om hjelp. Og de FÅ gangene vi ikke hadde sovet på ukevis omtrent og spurte om hjelp, var det uaktuelt fordi andre barnebarn skulle passes. Da pga enten foreldrene skulle på fest. Eller at de var uorganiserte og ikke klarte å planlegge hverdagen til å gå opp osv. 

det var sykt sårende......  

Etter 1,5 år med minimalt med søvn osv. møtte jeg veggen så det smalt. Samt en utslitt partner selvsagt. Husker jeg la meg flat, sa at nå trengte vi hjelp og litt avlastning. At jeg hadde møtt veggen og sambo også var utrolig sliten.... 

Svaret var: Det må vente til vi har malt huset ferdig.....

Ok tenkte jeg, det var jævlig «oppløftende» men ok. 
 

Så fikk jeg høre klaging om at dem hadde passa ene barnebarnet i SAMME periode vi fikk nei, ikke bare en gang men 3-4 ganger. 
 

Vi hørte aldri noe om at nå kunne dem hjelpe oss.... 

kan si det sånn at vi SJELDENT spør den dag idag, barnet vårt er 1-2 ggr på overnatting iløpet av 1 år. Da er det massiv planlegging og må spørre omtrent flere mnd før for å få det til å klaffe. 
Mens de andre får hjelp i hytt og gevær....

Vi klarer oss fint, og liker å være samlet som en liten familie. Men klart vi voksne kunne hatt godt av mer avlastning og mer mulighet for å være kjærester innimellom i fred og ro. 
 

Men småbarnsperioden tar slutt en dag, i mellomtiden får vi nyte det. Samtidig som vi får høre på klaging av hvor mye hjelp mine andre søsken trenger og hvor sliten besteforeldrene blir av det 🙈

Men i bunn og grunn er forholdet mitt til mine foreldre helt greit, er jevnlig oppom med og uten barnet vårt. Ønsker at barnet vårt skal ha et godt forhold til dem. Men avlastning er det dårlig med, og det har jeg bare slått meg til ro med. Men det er jeg/vi som har valgt å få barn, og ikke mine foreldre. 
 

synes mest det er en smule ufint av mine søsken med partner å forlange såpass mye hjelp.... den hjelpen kunne vært fordelt på en mer fornuftig måte mellom alle, men noen er egoister og forventer/tar hele kaka😉 

Anonymkode: fb4d2...b47

[Gjest supernova_87]

Har du gitt uttrykk overfor dine foreldre om hva du har behov for da? Du sier det ikke kunne falle deg inn å få barnevakt med mindre det er helt prekært, vel så da får du ikke det da. Det er ofte lett for å skylde på andre når noe handler om at vi selv ikke har gjort våre behov tydelige for de rundt. 

Hva kunne du selv gjort for å utjevne denne forskjellsbehandlingen? 

Foreldrene dine vil jo være med deg og dere, men du avviser jo dem. 

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (33 minutter siden):

TS, det er noe som heter "Å behandle rettferdig, er å behandle ulikt". 

Du er ressurssterk, og det skal du være glad for. Din søster har en sykdom, og mangler derfor noen av dine kvaliteter. Så foreldrene dine har fokusert mer på å hjelpe henne, enn å hjelpe deg.

Jeg blir dog litt forvirret av innlegget ditt, for det virker som søsteren din klarer seg bra nå? Har flere leiligheter, mann og god økonomi? Disse barna, hvorfor er ikke de i barnehage? 

Virker på meg som at foreldrene dine kanskje har kommet inn i en vane med å hjelpe din søster, og at denne vanen har blitt ved, til tross for at søsteren din nå virker til å ha muligheter til å klare seg selv bedre? 

Jeg tenker at du får ta en prat med foreldrene og din søster om dette. Rense luften. Kan hende dine foreldre er helt uvitende om hva du føler, men viser seg å være lydhøre for dine synspunkt.

Anonymkode: 033c6...307

Min søster klarer seg svært bra økonomisk fordi hun bruker alt og alle i de prosjektene hun setter seg. Sender gjerne alle 3 barna vekk en laaaang helg slik at hun kan handle på finn.no, slik at hun og mannen kan pusse opp litt osv. Hun ble frarådet av legen å få barn nr 3, men det fikk de likevel. Mannen sin sender hun land og strand rundt for å hente saker og ting på finn.no så ham blir utslitt av det. Derfor er mine foreldre så behjelpelige fordi de ser at hun kjaser og maser rundt. 

Det jeg er skuffet over er at de hjelper søsteren min og hennes mann fordi de er så "slitne" stakkars. Barna er forøvrig nå hos dagmamma hver dag og mannen har typisk 8-16 jobb. Jeg kan ikke fatte og begripe hva de er så "slitne" for hele tiden. 

Jeg har sagt at mine tre barn også fortjener å ha sine besteforeldre for seg selv en dag eller helg, men da ender det som regel opp med at søsteren min også spør om hjelp. Så har min mor 6 barnebarn hos seg, og mine tre som er størst må fungere som barnevakt litt. Det er liksom helt greit innemellom, mine barn må selvsagt hjelpe til noen ganger. Men barna mine hadde fortjent at bestemor sa til søsteten min at denne helgen passer det ikke fordi jeg har besøk av de **sine barn. Men min mor sier at hun ikke kan si nei om de spør... 

 

 

 

Anonymkode: 4b6db...b27