Utenfor i familien siden jeg ikke har barn

[AnonymBruker]

Jeg vet ikke helt hvordan jeg skal forklare det uten å føle meg dum og kravstor, men jeg føler at jeg er den i familien min som betyr minst, og det er fordi jeg ikke har barn. Og ja, jeg er voksen, men det føles likevel litt sårt at mine foreldre ikke ser meg. 
Jeg har to søsken, og begge har barn. Foreldrene mine er jo selvsagt henrykt over barnebarna, og vil jo gjerne være sammen med dem mest mulig. Den ene av dem har bursdag samme dag som meg, så siden han ble født har ikke foreldrene mine kommet i bursdag til meg. Jeg får jo «gratulerer med dagen» og en gave på Vipps, men det føles likevel litt sårt at de aldri stikker innom. 
Nå i sommer har jeg sett foreldrene mine én gang. Jeg bor ca. en time fra de, og det er en plass de kjører forbi når de er på tur til søsteren min. Jeg er en de «stikker innom» når de er på tur dit. 
Forrige helg så jeg på Facebook at foreldrene mine, søsknene mine og deres samboere og barn var på hyttetur sammen, omtrent rett over fjorden for der jeg bor. Ingen hadde sagt noe til meg om det. De regnet nok bare med at jeg ikke ville være med. 
Jeg har prøvd det meste for å få et godt forhold til tantebarna mine, men mine søsken inviterer heller hverandre, for da kan barna deres leke sammen. Det forventes at jeg dukker opp i barnedåper, bursdager og konfirmasjoner med gave, men jeg blir aldri invitert utenom det. 
Jeg prøver selv å invitere de på besøk innimellom, eller invitere meg selv på besøk til de, men det blir som oftest til at de svarer at de må se det an, også blir det ingenting. 
Jeg føler meg rett og slett utenfor. De er jo familien min selv om alle har fått sin egen familie nå. Jeg har selv samboer, og hans familie er fantastiske. Søsteren hans har 4 barn, og de er ofte på besøk hos oss. Foreldrene hans inviterer ofte på middag og slikt, og de kommer gjerne på besøk til oss. 

Det som fikk meg til å skrive det her nå, er at jeg spurte om jeg kunne få feire jul sammen med foreldrene mine. Samboeren min jobber på havet, og denne julen blir han borte. Fikk til svar at foreldrene mine måtte tenke på det. Og etter en uke svarte de at nei, de skulle feire sammen med søsteren min og det var ikke overnattingsplass til meg også der. Kjente jeg ble direkte lei meg. De hadde tydeligvis ikke planlagt hva de skulle gjøre i julen, men før de svarte meg måtte de sjekke om de heller kunne feire jul sammen med søsteren min. Jeg vet det er litt morsommere å feire jul sammen med barn, men likevel. Det sårer at de aldri kan prioritere meg litt. 
Jeg vurderer nå å bare slutte å ta kontakt med familien min. De bryr seg jo ikke uansett. Er det noen andre som bare har kuttet ut familien sin selv om det ikke har vært noen store krangler og slikt? 

Anonymkode: d7e54...d74

[AnonymBruker]

Hei! Skjønner godt at dette er sårt. Vi er tre søsken, hvor to av oss har barn. Vi har en felles gruppechat med hele familien, altså våre foreldre, alle tre søsken, og våre partnere, hvor vi avtaler ting og inviterer med på ting. På den måten er vi sikker på at alle får muligheten til å bli med om de vil. Har dere noe slikt? Jeg vet av erfaring at hvis jeg skulle spurt min far eller bror, ville jeg aldri fått svar, fordi de er bare dårlige til å svare. Jeg spør derfor i gruppechatten og får svar fra min mor eller svigerinne. Det fungerer bra😍 Og våre foreldre prioriterer nok faktisk det søskenet uten barn mest av oss alle, noe som gir mening da hun ikke har egen familie. 

Anonymkode: 53494...e88

[AnonymBruker]

Hva slags familie er det du har?? Blir helt sjokkert av å lese dette 💙 Er det en av de du er litt nærmere enn de andre, som du kan ta en prat med? Evt vise dette innlegget dersom du synes det er vanskelig å si noe? Jeg håper virkelig de bare er teite og ikke tenker seg om, så utfrysingen er ubevisst. Uansett ikke greit. Lykke til 💙

Anonymkode: ce169...371

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (10 minutter siden):

Hei! Skjønner godt at dette er sårt. Vi er tre søsken, hvor to av oss har barn. Vi har en felles gruppechat med hele familien, altså våre foreldre, alle tre søsken, og våre partnere, hvor vi avtaler ting og inviterer med på ting. På den måten er vi sikker på at alle får muligheten til å bli med om de vil. Har dere noe slikt? Jeg vet av erfaring at hvis jeg skulle spurt min far eller bror, ville jeg aldri fått svar, fordi de er bare dårlige til å svare. Jeg spør derfor i gruppechatten og får svar fra min mor eller svigerinne. Det fungerer bra😍 Og våre foreldre prioriterer nok faktisk det søskenet uten barn mest av oss alle, noe som gir mening da hun ikke har egen familie. 

Anonymkode: 53494...e88

Det er godt mulig at de har en gruppechat, men jeg er i så fall ikke invitert inn i den heller 😅 Det høres ut som du har en fin familie 😍 Det er sånn svigerfamilien min er, der blir alle inkludert. 

AnonymBruker skrev (10 minutter siden):

Hva slags familie er det du har?? Blir helt sjokkert av å lese dette 💙 Er det en av de du er litt nærmere enn de andre, som du kan ta en prat med? Evt vise dette innlegget dersom du synes det er vanskelig å si noe? Jeg håper virkelig de bare er teite og ikke tenker seg om, så utfrysingen er ubevisst. Uansett ikke greit. Lykke til 💙

Anonymkode: ce169...371

Jeg hadde et veldig nært forhold til broren min før han giftet seg og fikk barn, og det er nok fortsatt han jeg er nærmest selv om jeg ikke ser han så ofte. 
Jeg tror virkelig ikke de gjør det for å være ondskapsfull, men jeg tror de har større glede av å være sammen med hverandre enn med meg. Alt forandret seg når de fikk barn. Til og med pappa, som jeg ikke hadde tatt for å være den mest barnekjære, er helt tussete etter barnebarna. Og jeg forstår det jo, for de er søte og morsomme, det synes jeg og, men jeg får jo aldri sjansen til å bli ordentlig kjent med dem. 

Anonymkode: d7e54...d74

[Gjest laPistola]

Jeg har det ganske likt. Jeg og søsteren har begge slitt med og bli gravide uten og spontanabortere , jeg klarte det aldri, , men hun klarte litt overraskende på oss og få en sønn når hun var 39. Jeg var jo henrykt over og skulle bli tante, vi skulle få et barn i familien. Vi har alltid vært veldig nære, hatt samme vennegjeng , hatt samme interesser,feriert sammen og til tider delt bolig. Jeg trodd jeg skulle bli tidenes mest involverte tante. Sånn ble det ikke. Hver gang jeg har avtale med de, avlyser hun fordi de skal være med noen i hans familie som har barn isteden. Jeg har knapt kontakt, jeg har ikke fått en nevø, men mistet en søster. Foreldrene mine har jeg mye kontakt med, men på merkedager vil de selvsagt være med barnebarnet. Jeg har sittet alene hver jul siden nevøen ble født. I tillegg har jeg mistet kontakt med kusine og tante, for det er ikke plass til alle. Jeg blir invitert i bursdager osv, men de har ikke overnattingsplass til meg. De inviterer søster med familie utenom , for det er så gøy for deres barn. Dette er skikkelig sårt, og jeg vet ikke hvordan det blir videre. Foreldrene mine er gamle så hvor lenge de er med i bildet vet jeg ikke. Jeg snakket med søsteren min om dette, og at jeg savner henne i vinter, og vi avtalte en ferie sammen i sommer . Jeg hadde tatt fri fra jobben og gledet meg, så fikk jeg en telefon et par uker før om at samboeren hennes heller hadde avtalt den uken med noen naboer med barn. Jeg ble sint og lei meg , og brøt vel delvis kontakten ved og si at jeg ikke vil planlegge noe med henne igjen, for hun avlyser jo bare uansett. Jeg tror ikke dette er uvanlig, jeg tror venner blir den nye familien. Familie står ikke så sterkt i dagens samfunn føler jeg. 

[AnonymBruker]

Anonyminist skrev (3 minutter siden):

Jeg har det ganske likt. Jeg og søsteren har begge slitt med og bli gravide uten og spontanabortere , jeg klarte det aldri, , men hun klarte litt overraskende på oss og få en sønn når hun var 39. Jeg var jo henrykt over og skulle bli tante, vi skulle få et barn i familien. Vi har alltid vært veldig nære, hatt samme vennegjeng , hatt samme interesser,feriert sammen og til tider delt bolig. Jeg trodd jeg skulle bli tidenes mest involverte tante. Sånn ble det ikke. Hver gang jeg har avtale med de, avlyser hun fordi de skal være med noen i hans familie som har barn isteden. Jeg har knapt kontakt, jeg har ikke fått en nevø, men mistet en søster. Foreldrene mine har jeg mye kontakt med, men på merkedager vil de selvsagt være med barnebarnet. Jeg har sittet alene hver jul siden nevøen ble født. I tillegg har jeg mistet kontakt med kusine og tante, for det er ikke plass til alle. Jeg blir invitert i bursdager osv, men de har ikke overnattingsplass til meg. De inviterer søster med familie utenom , for det er så gøy for deres barn. Dette er skikkelig sårt, og jeg vet ikke hvordan det blir videre. Foreldrene mine er gamle så hvor lenge de er med i bildet vet jeg ikke. Jeg snakket med søsteren min om dette, og at jeg savner henne i vinter, og vi avtalte en ferie sammen i sommer . Jeg hadde tatt fri fra jobben og gledet meg, så fikk jeg en telefon et par uker før om at samboeren hennes heller hadde avtalt den uken med noen naboer med barn. Jeg ble sint og lei meg , og brøt vel delvis kontakten ved og si at jeg ikke vil planlegge noe med henne igjen, for hun avlyser jo bare uansett. Jeg tror ikke dette er uvanlig, jeg tror venner blir den nye familien. Familie står ikke så sterkt i dagens samfunn føler jeg. 

Føler virkelig med deg, det er så sårt å bli den som er utenfor ❤️ Føler du deg bedre etter at du brøt kontakten? Og fikk du noen respons på det?

Jeg er litt redd for at om jeg slutter å ta kontakt så mister jeg de helt. At de på et vis ikke merker det, eller kanskje til og med blir litt lettet for at de slipper å ha med den barnløse søsteren. 

Anonymkode: d7e54...d74

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (8 minutter siden):

Føler virkelig med deg, det er så sårt å bli den som er utenfor ❤️ Føler du deg bedre etter at du brøt kontakten? Og fikk du noen respons på det?

Jeg er litt redd for at om jeg slutter å ta kontakt så mister jeg de helt. At de på et vis ikke merker det, eller kanskje til og med blir litt lettet for at de slipper å ha med den barnløse søsteren. 

Anonymkode: d7e54...d74

Dette er jo ille 💔 har du prøvd å snakke med de om det? Altså helt direkte, uten å gå rundt grøten og gi masse hint, men si noe a la det du skriver i innleggene dine her?

Anonymkode: 220c7...2e7

[OlsenHansen]

Få barn.

[Gjest laPistola]

AnonymBruker skrev (53 minutter siden):

Føler virkelig med deg, det er så sårt å bli den som er utenfor ❤️ Føler du deg bedre etter at du brøt kontakten? Og fikk du noen respons på det?

Jeg er litt redd for at om jeg slutter å ta kontakt så mister jeg de helt. At de på et vis ikke merker det, eller kanskje til og med blir litt lettet for at de slipper å ha med den barnløse søsteren. 

Anonymkode: d7e54...d74

Søsteren min responderte med og si at hun var gravid og igjen og jeg aldri ville få møte barnet, og at pappa skulle selge hytta ( som jeg er veldig knyttet til, i større grad enn henne ) og gi henne pengene fordi han syntes hun fortjente det .Alt løgn selvfølgelig og så lavmål at det ikke fortjener noe svar. Jeg føler meg på en måte bedre for jeg slipper og forholde meg til det enveis forholdet, at hun ringer meg for hvert minste problem , men aldri har tid til og lytte til meg eller tilbringe tid meg meg. 
 

ja, det kan hende du mister de helt, dessverre. Det kan også hende at de da kontakter deg . Spørsmålet er hva betyr den kontakten dere har nå for deg, er den til glede eller byrde? Vil du savne den? Jeg tenker også at det går an og ha « pause» for så og ta opp kontakten igjen. 
jeg ser for meg at min søster, når sønnen ikke er et barn lenger, kan komme på at en søster som alltid stilte opp og som alltid fikk henne til og le, var grei og ha. Kanskje hun kommer krypende. Kanskje ikke. Det kan jo være sånn med deg og, at når barna til søsknene blir voksne, så har de mer tid til deg og « voksenting «. Barna får egne familier og skal være med dem. Hva da? Vet ikke 🤷‍♀️ Det er vanskelig. Tror du må vurdere hvor mye byrde den kontakten som er i dag er for deg i forhold til glede. Hvis det bare er sårt og trist, kan det kanskje være greit og sette på pause og fokusere på folk og gjøremål som gir deg glede og energi. 

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (1 time siden):

Dette er jo ille 💔 har du prøvd å snakke med de om det? Altså helt direkte, uten å gå rundt grøten og gi masse hint, men si noe a la det du skriver i innleggene dine her?

Anonymkode: 220c7...2e7

Nei, jeg har aldri sagt noe direkte. Har vel følt litt på at det er jeg som er for følsom og tar det verre opp enn det det er. Jeg håper jo selvsagt at det er ubetenksomhet som gjør at det er blitt sånn, men jeg er redd for å finne ut av det egentlig. Jeg har jo egentlig følt på det i flere år, og har tenkt at det kanskje blir bedre etterhvert, at de kanskje savnet meg også. Men, etter det med at jeg ikke får feire jul sammen med de tror jeg at jeg tar et skritt tilbake.
Jeg har vært redd for at det skal bli oppfattet som sjalusi, eller at det er jeg som maser for mye og krever for mye. Men når de har tid til å prioritere hverandre må det jo på et vis være et bevisst valg at de velger meg bort. 

Heldigvis har jeg en fantastisk svigerfamilie. 

OlsenHansen skrev (1 time siden):

Få barn.

Det er ikke bare bare å få barn for alle. Men hvis det en gang skjer blir jeg kanskje tatt inn i varmen 🤷🏻‍♀️ 

Anonyminist skrev (5 minutter siden):

Søsteren min responderte med og si at hun var gravid og igjen og jeg aldri ville få møte barnet, og at pappa skulle selge hytta ( som jeg er veldig knyttet til, i større grad enn henne ) og gi henne pengene fordi han syntes hun fortjente det .Alt løgn selvfølgelig og så lavmål at det ikke fortjener noe svar. Jeg føler meg på en måte bedre for jeg slipper og forholde meg til det enveis forholdet, at hun ringer meg for hvert minste problem , men aldri har tid til og lytte til meg eller tilbringe tid meg meg. 
 

ja, det kan hende du mister de helt, dessverre. Det kan også hende at de da kontakter deg . Spørsmålet er hva betyr den kontakten dere har nå for deg, er den til glede eller byrde? Vil du savne den? Jeg tenker også at det går an og ha « pause» for så og ta opp kontakten igjen. 
jeg ser for meg at min søster, når sønnen ikke er et barn lenger, kan komme på at en søster som alltid stilte opp og som alltid fikk henne til og le, var grei og ha. Kanskje hun kommer krypende. Kanskje ikke. Det kan jo være sånn med deg og, at når barna til søsknene blir voksne, så har de mer tid til deg og « voksenting «. Barna får egne familier og skal være med dem. Hva da? Vet ikke 🤷‍♀️ Det er vanskelig. Tror du må vurdere hvor mye byrde den kontakten som er i dag er for deg i forhold til glede. Hvis det bare er sårt og trist, kan det kanskje være greit og sette på pause og fokusere på folk og gjøremål som gir deg glede og energi. 

Huff, søsteren din hørtes ikke helt god ut 😳 Skjønner godt at du velger å kutte ut en slik relasjon. 
Jeg tror for min del at hvis jeg kutter kontakten nå, og de ikke bryr seg, kommer jeg ikke til å ville ha mer med de å gjøre selv om de om noen år skulle bestemme seg for å ta kontakt. Jeg tenker jo at jeg kunne vært en ressurs for de på mange måter. Jeg passer ofte barna til svigerinnen min, og jeg kunne godt ha passet mine søskens barn også. 
Jeg tror pause høres ut som en bra idé, da det nå bare er sårt og trist siden jeg blir avvist hele tiden. 
 

Anonymkode: d7e54...d74

[OlsenHansen]

AnonymBruker skrev (Akkurat nå):

Det er ikke bare bare å få barn for alle. Men hvis det en gang skjer blir jeg kanskje tatt inn i varmen 🤷🏻‍♀️ Anonymkode: d7e54...d74

Nei så klart, men hvis mulig er det klart den beste løsningen. Noen ganger må vi bare passe inn for å fungere i et fellesskap.

[AnonymBruker]

Jeg forstår deg veldig godt, TS, for jeg har det på samme måte. Jeg har to søstre som er 6 og 8 år eldre enn meg, og tilsammen har de seks barn. Søstrene mine og mennene deres har viktige jobber og tjener godt.  Jeg er singel, barnløs og ufør, så jeg passer ikke inn i familien lenger. De har egentlig aldri lagt skjul på at de ikke ønsker kontakt med meg. Pga. sykdommen jeg lever med går jeg litt rart, og det synes de er veldig flaut så da jeg først ble syk (og fremdeles hadde kontakt med dem) nektet de å treffe meg ute i offentligheten for de ville ikke bli sett med meg når jeg ikke klarte å gå normalt. I mange år valgte jeg å ikke se dette, for jeg levde i håpet og unnskyldte dem med at de bare var opptatte.

For tre år siden sendte jeg dem en lang e-post der jeg skrev at jeg ønsker tettere kontakt, at jeg ønsker å bli kjent med nevøene og niesene mine, og jeg hadde satt veldig stor pris på å få invitasjon til familiesammenkomster. De svarte hyggelig og skrev at de skulle bli bedre, men siden har jeg ikke hørt et pip fra dem, så nå har jeg gitt opp. I fjor bestemte jeg meg for å slutte å sende gaver til barna deres. De vet uansett ikke hvem jeg er, og jeg hører aldri noe takk, så hva er poenget.

Jeg synes det er veldig sårt at ikke søstrene mine vil holde kontakt med meg, og fremfor alt er det sårt at jeg ikke får bli kjent med niesene og nevøene mine. Men jeg må prøve å akseptere at jeg ikke kan endre dem. 

Anonymkode: 3db34...bfe

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (34 minutter siden):

Jeg forstår deg veldig godt, TS, for jeg har det på samme måte. Jeg har to søstre som er 6 og 8 år eldre enn meg, og tilsammen har de seks barn. Søstrene mine og mennene deres har viktige jobber og tjener godt.  Jeg er singel, barnløs og ufør, så jeg passer ikke inn i familien lenger. De har egentlig aldri lagt skjul på at de ikke ønsker kontakt med meg. Pga. sykdommen jeg lever med går jeg litt rart, og det synes de er veldig flaut så da jeg først ble syk (og fremdeles hadde kontakt med dem) nektet de å treffe meg ute i offentligheten for de ville ikke bli sett med meg når jeg ikke klarte å gå normalt. I mange år valgte jeg å ikke se dette, for jeg levde i håpet og unnskyldte dem med at de bare var opptatte.

For tre år siden sendte jeg dem en lang e-post der jeg skrev at jeg ønsker tettere kontakt, at jeg ønsker å bli kjent med nevøene og niesene mine, og jeg hadde satt veldig stor pris på å få invitasjon til familiesammenkomster. De svarte hyggelig og skrev at de skulle bli bedre, men siden har jeg ikke hørt et pip fra dem, så nå har jeg gitt opp. I fjor bestemte jeg meg for å slutte å sende gaver til barna deres. De vet uansett ikke hvem jeg er, og jeg hører aldri noe takk, så hva er poenget.

Jeg synes det er veldig sårt at ikke søstrene mine vil holde kontakt med meg, og fremfor alt er det sårt at jeg ikke får bli kjent med niesene og nevøene mine. Men jeg må prøve å akseptere at jeg ikke kan endre dem. 

Anonymkode: 3db34...bfe

Så utrolig trist å lese💔jeg har selv mistet kontakten med min søster, og dermed nieser og nevøer. Hun liker meg ikke nå når jeg er så pass syk. Før var det ikke så fremtredende sykdom, men i dag er det invalidiserende. Har heldivis noen få gode venner. At blod er tykkere enn vann er ikke alltid tilfelle❤️‍🩹

Anonymkode: 6e9d8...4ff

[Gjest laPistola]

OlsenHansen skrev (20 timer siden):

Nei så klart, men hvis mulig er det klart den beste løsningen. Noen ganger må vi bare passe inn for å fungere i et fellesskap.

Man får vel ikke barn for og bare passe inn. En ting som er nevnt er at ikke alle kan få barn, men for de som kan og planlegger er jo dette et stort ansvar.  Generelt skal vi heller ikke bare gjøre ting som  passer for og fungere i et felleskap, en vil jo ikke passe inn om en spiller etter andres regler uansett. Da må en jo finne et felleskap en passer inn i med og være seg selv. 

[AnonymBruker]

Da jeg leste første del av HI tenkte jeg at ja, det er sånn det er. Besteforeldre blir opptatt av barnebarn, og vi foreldre er bare med på kjøpet. 
Men resten av innlegget er ikke sånn det vanligvis er. Det er bare trist. 

Jeg ville satt meg ned og snakket med (eller skrevet brev/mail til) broren din. Forklar hvordan du har det, hva du opplever, og at det sårer deg. Sannsynligvis har de en annen opplevelse av det. Kanskje de tenker at du slipper unna de masete greiene, og at de møtes med ungene fordi barn ofte er lettere å underholde når de er flere. Jeg vet ikke.

Hvis du prøver, på en litt nøktern måte, uten at de forstår/vil endre, så kan du heller vurdere om det er bedre for din egen mentale helse å bryte med dem. 

Anonymkode: 42cac...546

[AnonymBruker]

Det må ligge noe mer i disse historiene. Ser to av dere skriver at dere blir utelatt, en av dere til og med i julen med beskjed om at det ikke er plass. Jeg tror ikke folk går inn for å være drittsekker, regner med de tror du har et annet sted å være. Kan aldri tenke meg at en familie kan kose seg vel viten om at en datter eller niese sitter mutters alene på julaften ene og alene fordi de avviste henne. Man har plass hvis man legger godviljen til. Hos oss ligger folk på madrasser på gulvet rundt omkring i jula, selvfølgelig skal den som ønsker få være hos oss. 

Jeg tenker det er dette her som et problemet: 

-dere er ikke flinke til å si fra, og går heller og er lei dere og føler dere utelatt istedetfor å si fra. Kanskje har dere tidligere uttrykt/familien tidligere erfart at du takker nei til å bli med på ting og at de derfor regner med at du ikke vil. Evnt de tenker at hvis du har lyst til å henge deg på så sier du fra

Anonymkode: 5fe1b...048

[AnonymBruker]

Fra en som ble far litt sent (når jeg var 41 og 44); jeg kjenner meg så veldig godt igjen i denne tråden. Før jeg stiftet familie så følte jeg meg ALLTID på utsiden av min egen familie. Det var så mange treff og ferier mellom de andre som jeg aldri var invitert til. Og når jeg ble invitert, så var det alltids på de andres premisser. Verst var det når min egen mor fylte 50 og hele storfamilien utenom meg dro på sydentur. 2 uker før de dro fikk jeg beskjed om at de skulle dra, og at de hadde tenkt at det ble så kjedelig for meg, fordi de hadde funnet en barnevennlig plass..

Det har snudd nå, men jeg kjenner meg stadig igjen i de som har måtte opplevd at det som teller for øvrig familie er om man har skaffet barnebarn, nevøer og nieser. Jeg er selvsagt glad på vegne av mine barn at jeg nå er inkludert i det meste, men en annen del av meg vil aldri glemme hvordan det var.

Anonymkode: 268e0...fc0

[AnonymBruker]

Joda, har vært der. Og er der delvis fortsatt. 

Har invitert til jul. For så å få beskjed om at de må se om de kan feire med barnebarna først. Om det ikke passer kan de komme til oss i stedet. 

Har vært med på planlegging av familietur. Som blir lagt til et sted som er umulig for meg å komme meg til, men praktisk for småbarnsfamiliene. Og jeg kunne jo sove på en klappseng i hytta, slik at barnefamiliene fikk soverommene. 

Får vippset en sum til jul, og til bursdag. Til barnebarna er det leker, og klær, kakebaking, og overflod. 

Hadde avtalt å komme ned til feriehuset i Frankrike. Men..når småbarnsfamilien meldte sin ankomst kunne vel jeg komme uka etterpå? eller bo på et hotell i nærheten? 

Det å ha en gruppechat der det legges ut bilde på bilde av ungene (koselig nok å følge med, også for meg). Det å se besteforeldrene tar screenshot på screenshot, hjerte på hjerte. Men om jeg legger ut noe, det er et bilde av oss, eller hunden, er det ikke en kommentar en gang. 

Vi satt ned foten. Sa fra at jeg ikke ville bli behandlet på den måten, da var alternativet mye mindre kontakt. 

Det viste seg heldigvis at det var korttenkthet. At de ikke forstod. At de "mistet hodet" når det kom til barnebarna. At de tenkte det bare var slitsomt for oss å bli inkludert. Men det har tatt en del runder med kommunikasjon. 

Det er fortsatt klossete. Men mye bedre. 

Så mitt eneste tips er: Si i fra. Men prioriter først problemstillinger, ellers går det ikke inn. Gaver er fortsatt som det er, snapchat får bare være, den kamelen svelger jeg. Og at ting må tilrettelegges barna, det forstår jeg. Men at min invitasjon til jul er "backup-planen", eller at vi alltid får de dårligste fasilitetene på besøk, det finner jeg meg rett og slett ikke i. 

 

Anonymkode: f7b3a...e7a

[youcancallmejune]

Kjære vene, for en familie du har! De holder deg jo virkelig utenfor, og jeg skjønner veldig godt at du blir lei deg. Jeg tror jeg ville prøvd å få tatt en ordentlig prat med dem først. Forklar hvordan du opplever det og hvor utenfor du føler deg. Bryr de seg ikke da heller tror jeg det er bedre å kutte dem ut enn å utsette deg for dette igjen og igjen.  

[AnonymBruker]

Jeg er i samme situasjon; den eneste i søskenflokken uten barn. Det var noen år hvor jeg sørget over den annerledes og lavere posisjonen jeg fikk i familien. Det blir aldri så stas å ha meg på besøk som det er å ha barnebarna, og det klarer de ikke legge skjul på. Men heldigvis har jeg fått et godt og nært forhold til tantebarna, og der feiler jo familien til TS noe veldig.

TS: hva sier familien din når du snakker med de om det? Det er forståelig hvis du ønsker å kutte kontakten med de når de behandler deg sånn, men de bør jo få beskjed om hvorfor.

Anonymkode: 5b37b...b22