Bo hjemme til man er 25?

[AnonymBruker]

Hippogriff skrev (13 minutter siden):

Jeg er fullstendig sjokkert. Seriøst - 29?!

Hvis «man blir lei av å bo tett på hverandre», er det ikke da logisk å gjøre noe med det? 

Å leie noen år før man får råd til å kjøpe er helt, helt normalt. Og ikke usunt eller uansvarlig av ens foreldre på noe slags vis.

Kjenner jeg håper mine barn aldri finner denne tråden. 

1. Det var vanskelig for meg å få fast jobb på grunn av helsemessige årsaker

2. Ikke alltid går som planlagt. Havnet på nav og jobbet i vernet bedrift hvor man ikke tjente så mye.

 

Jeg var ikke lei av å bo tett på hverandre, jeg beskrev Ts.

Anonymkode: 95f8c...a77

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (På 2021-7-31 den 15.42):

Snakk om å overdrive! Hvor lenge tenker du at det er greit å ha hjemmeboende "barn"? Til de er 30? 40? En gang må de faktisk bli voksne og klare seg selv. En 25-åring har rukket å fullføre en mastergrad (noe heller ikke alle tar). Kunne aldri tenkt meg å tråkke oppi foreldrene mine nå. Hilsen 26-åring som flyttet ut som 18-åring. Forskjell på folk ser jeg. 

Anonymkode: 15b7f...ff3

Har du kjøpt bolig? Egenkapital?

Anonymkode: 59477...49b

[Hippogriff]

AnonymBruker skrev (36 minutter siden):

1. Det var vanskelig for meg å få fast jobb på grunn av helsemessige årsaker

2. Ikke alltid går som planlagt. Havnet på nav og jobbet i vernet bedrift hvor man ikke tjente så mye.

 

Jeg var ikke lei av å bo tett på hverandre, jeg beskrev Ts.

Anonymkode: 95f8c...a77

Nei, jeg tenkte da heller ikke på om de hjemmeboende «barna» er lei av å bo tett på foreldrene, for de kan jo faktisk bare flytte ut. Tenkte på foreldrene som ikke kan påregne noe privatliv selv om «barna» deres er 25-30 år gamle. 

[AnonymBruker]

Hippogriff skrev (2 minutter siden):

Nei, jeg tenkte da heller ikke på om de hjemmeboende «barna» er lei av å bo tett på foreldrene, for de kan jo faktisk bare flytte ut. Tenkte på foreldrene som ikke kan påregne noe privatliv selv om «barna» deres er 25-30 år gamle. 

Jeg hadde en kjellerleilighet så da ble det ikke så tett på og noen har en diagnose eller to som får litt større utfordringer i hverdagen. Det som er lett for andre, er ikke like lett for alle. Gjerne ikke siter meg mer for orker ikke å fortsette denne samtalen for har egen leilighet nå. Takk for at du lar meg være i fred.

Anonymkode: 95f8c...a77

[AnonymBruker]

For å komme med en annen situasjon:

Jeg studerte fra 18 - 25, hvor jeg flyttet ut når jeg var 26

Når du får barn, må du dessverre ta med i beregningen at de gjerne vil bo (eller ikke vil bo) hjemme under studietiden. Å være forelder er en livslang oppgave, hvor du ikke kan la barnet ditt i stikken når de trenger deg. Kjenner noen foreldre som nektet å la barnet sitt bo hjemme etter fylte 18, "nå var h*n sitt eget problem". Hadde ikke økonomi til å klare seg på egenhånd, flunket studiet og er i dag arbeidsledig på grunn av covid. Vet ikke hva hun gjør for å forsørge seg selv, men mistet leiligheten (leide) på grunn av tapt inntekt.

Uansett - jeg sparte 500k i egenkapital gjennom de årene, hvor jeg jobbet og studerte. Fikk toppkarakterer og kjøpte min første bolig som 26. Etter det tok jeg opp lån, kjøpte bolig, verdistigning, og solgte unna 4 ganger gjennom 30-årene mens jeg bodde i min lille leilighet. Fikk til slutt kjøpt en leilighet til nesten 10 mill sentralt i Oslo, hvor det er plass til familie og venner, i nærheten av jobben osv. 

Tror ikke jeg hadde klart å spare opp nok penger til å kjøpe i Oslo om jeg skulle klart meg alene. 

Min far tok ikke leie, fordi han visste at jeg sparte til bolig. Jeg var hjelpsom og kjøpte inn til middager, betalte alt selv og brukte ingen penger på tull - om han fikk snusen på at jeg dro på dyre ferier med boligsparing, da måtte jeg finne et annet sted å bo det var greit for meg!

Takk pappa!

Anonymkode: 59477...49b

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (13 timer siden):

Jeg skjønner tankegangen med å bo hjemme for å spare egenkapital, men jeg setter utrolig stor pris på all lærdommen jeg fikk ved å flytte ut tidlig. Det handler om løsrivelse og å faktisk lære seg voksenlivet.

Jeg flyttet ut som 16-åring, fikk 1000kr i måneden av foreldrene mine mens jeg gikk på VGS, men levde ellers på stipend i starten og studielån etter hvert. I starten sparte jeg til bil på 18-årsdagen og så hus gjennom studietiden. Jeg måtte lære å være økonomisk ansvarlig, dette tæring etter næring, og å leve sparsommelig for å få råd til det jeg ønsket. Totalt sett følte jeg at jeg hadde god råd, så lenge jeg hadde en liten deltidsjobb. Det jeg ikke prioriterte var reiser og festing, noe som mange ser på som essensielt i ungdomen, og tidlig voksentida. Var det et tap? Ikke for meg hvertfall. 

Det jeg i hvert fall ser er at jeg har lært god økonomisk sans, konsekvenstenking, prioritering, å klare voksenlivets plikter og krav mye tidligere enn hjemmeboende jevnaldrende. Nå er jeg i midten av 30-årene, har familie, hus og er gjeldsfri. Det får fint an for en som flyttet ut som 16-åring. Dere må huske på at det økonomiske er bare en bit av dette, all den andre lærdomen ved å bo for seg selv er vel så viktig, og den går man glipp av som hjemmeboende student og ung voksen. 

Anonymkode: 3a762...664

Gjeldsfri? Du bor da vel avsidesliggende?

Anonymkode: 59477...49b

[AnonymBruker]

25 minutter siden, AnonymBruker said:

Har du kjøpt bolig? Egenkapital?

Anonymkode: 59477...49b

Ikke meg du spurte, men jeg flyttet fra foreldrene mine som 17-åring og begynte senere å studere. Fullførte mastergrad i en alder av 24. Hadde i mellomtiden jobbet deltid og heltid i ferier. Fikk kjøpt 2-roms i Bergen med oppsparte midler som egenkapital. Dette var i 2013. 

Anonymkode: 691ca...231

[AnonymBruker]

Just now, AnonymBruker said:

Ikke meg du spurte, men jeg flyttet fra foreldrene mine som 17-åring og begynte senere å studere. Fullførte mastergrad i en alder av 24. Hadde i mellomtiden jobbet deltid og heltid i ferier. Fikk kjøpt 2-roms i Bergen med oppsparte midler som egenkapital. Dette var i 2013. 

Anonymkode: 691ca...231

Kan legge til at jeg kjøpte leiligheten året etter at jeg var ferdig med å studere

Anonymkode: 691ca...231

[AnonymBruker]

Bare litt nysgjerrig. Dere som har et par voksne barn i 20-årene boende hjemme - hvordan gjør de det når de får kjærester? Blir dere plutselig ofte 6 voksne i leiligheten da? For disse kjærestene bor vel også hos foreldrene sine? Høres helt skrullete ut for meg. Flyttet ut rett før jeg fylte 19, og elsket den friheten selv om jeg hadde et supert forhold til foreldrene mine. Kan ikke se for meg at jeg kunne ha blitt kjæreste med en på 25 som bodde hjemme hos mamma da jeg var på den alderen.  Nå er jeg over 50, og setter stor pris på at jeg og mannen har huset for oss selv. Begge barna er huseiere, uten økonomisk hjelp hjemmefra. 

Anonymkode: ed76d...20a

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (7 timer siden):

Hva lærer " barn" av å bo hjemme og se at middagen lager seg selv og klærne blir mystisk rene. Man kan bruke sine penger som man vil for mor betaler livsopphold? Nei , la dem bli selvstendige ved å bo for seg selv, de trenger da ikke gå rett fra mammas hus til eget hus. Å leie er også en ting som de fleste må gjøre en stund. 

Man får ikke barn for at de skal bo hjemme til de er 25 år . Det er heller ikke sunt for forholdet dem i mellom, det vil alltid bli gnissninger . For den som eier huset må sette reglene og det er ikke voksne folk ( som 25-åringer virkelig er) så interessert i. 

Jeg elsker mine barn høyere enn himmelen men å bo sammen er ikke noe alternativ. 

Anonymkode: e95b6...352

Selv ungen min på 11 år holder på å bli lært opp til å gjøre husarbeid og matlaging og alt det der som følger med voksenlivet. Hun har til og med (redusert) innsyn i økonomien min. Om hun skal bo hjemme som voksen, så må hun selv bidra i husholdningen og jeg kommer ikke til å lage middag til henne hver dag. Det skal byttes på, hun skal også lage middag til meg. Hun skal vaske klær (noe hun allerde gjør), tørke støv osv osv.

Hun læres opp til at vi hjelper hverandre i huset og gjør det lettere for hverandre. Skjønner ikke helt den tanken med at om barna bor hjemme til over 18 år, så skal man gjøre alt for de.

Anonymkode: 1d309...4fd

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (1 time siden):

men det er dyrt å kjøpe eget sted å bo.

Har du hørt om leid leilighet? Man MÅ ikke flytte rett fra barndomshjemmet og i eid leilighet. 

Anonymkode: 6db40...741

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (3 minutter siden):

Har du hørt om leid leilighet? Man MÅ ikke flytte rett fra barndomshjemmet og i eid leilighet. 

Anonymkode: 6db40...741

Ja, men ville ikke sløse bort sparepenge mine på det. Ha en god kveld videre. Noen skal opp tidlig i morgen.

Anonymkode: 95f8c...a77

[AnonymBruker]

Jeg er veldig for å hjelpe barna, og ja, man er foreldre livet ut, men jeg er ikke nødvendigvis enig i at å la dem bo hjemme til 25+ er å hjelpe. Tiden etter jeg flyttet ut ville jeg aldri vært foruten, det er snakk om 7-9 år med erfaringer (både gode og dårlige) som man ikke nødvendigvis får ved å bo hjemme hos mor og far.

Det er noe helt annet å ha sin egen husholdning. I tillegg er det da ikke veldig usannsynlig at man flytter rett inn med kjæresten etterpå, dvs. ingen år helt på egne ben. Så blir man kanskje skilt ved 45 og har aldri bodd alene før. Jeg fikk hjelp til å kjøpe min første 1-roms (som jeg ikke tjente noe på, godt gjort i Oslo, skulle flytte til utlandet 😄). Fikk hjelp noen år senere til å kjøpe en leilighet (kausjonist), etter det har jeg klart meg selv.

Jeg kommer til å hjelpe ungene på annet vis etter hva jeg har mulighet til (sannsynligvis arv fra besteforeldre), men oppfordrer dem sterkt til å flytte for seg selv når de blir studenter. Mange har jo heller ikke muligheten til å studere i hjembyen, hva med dem?

Anonymkode: 1437c...f62

[Cata]

AnonymBruker skrev (2 minutter siden):

Tiden etter jeg flyttet ut ville jeg aldri vært foruten, det er snakk om 7-9 år med erfaringer (både gode og dårlige) som man ikke nødvendigvis får ved å bo hjemme hos mor og far.

Helt enig. Jeg flyttet ut for å studere etter VGS og det var da jeg ble voksen. Hadde et godt forhold til foreldre og ville gjerne bodd hjemme lenger, men det gikk jo ikke, så ut bar det. Hadde ikke greid å skaffe hybel så jeg fikk midlertidig bolig i form av et rom i kjelleren hos noen gamle venner av mine foreldre. Har sjelden vært mer nervøs enn da jeg sto og ventet på at det skulle finne meg. De hadde vært bortreist den helga og skulle hente meg på stasjonen. 

Det gikk bra. 14 dager etter utflytting konkluderte jeg med at jeg trivdes med mitt nye liv. En måned etter ankomst hadde jeg tegnet leiekontrakt og skaffet meg strøm i min første "egne" bolig som i det tilfellet var hybel med kjøkkenkrok og delt dusj og do. Jeg ville ikke vært de årene foruten for noe som helst. 

 

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (1 time siden):

Gjeldsfri? Du bor da vel avsidesliggende?

Anonymkode: 59477...49b

Avsidesliggende er et vidt begrep som rommer mye. Kjøpte hus til rundt 2,5 mill så det sier seg selv at det ikke er i tjukkeste byen, men heller ikke øvre gokk. Når det er sagt, så syns jeg det for mange kan være lurt å vurdere andre områder enn de mest sentrale. Det handler jo om prioritering og verdivalg. 

Anonymkode: 3a762...664

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (7 minutter siden):

Avsidesliggende er et vidt begrep som rommer mye. Kjøpte hus til rundt 2,5 mill så det sier seg selv at det ikke er i tjukkeste byen, men heller ikke øvre gokk. Når det er sagt, så syns jeg det for mange kan være lurt å vurdere andre områder enn de mest sentrale. Det handler jo om prioritering og verdivalg. 

Anonymkode: 3a762...664

Jeg eier ihvertfall bolig i smørøyet av Oslo - dog høyt oppe, så det er ganske stille her på kvelden. 

Elsker å være i nærheten av alt, å kunne slappe av på morgenen fordi alt er såpass nært. Jeg jobber på sykehus, og barnas skole er rett ved siden av, så jeg kan gå sammen med dem. 

Slipper å eie bil og ha dyr drift, selv om kort på offentlig transport koster noe. 

Matbutikken er to minutter gange unna, så jeg kan handle middagen fersk hver dag, og er nesten aldri tom for noe - uten å overhandle.

 

 

 

Samtidig savner jeg stillheten og felleskapet som kommer av å bo på "bondelandet". De små snuttene av ville rådyr og elg, eller naboene man blir så godt kjent med. 

 

Men smaken er som baken, som du også sier. Det er lov å prioritere forskjellig her i verden. 

Anonymkode: 59477...49b

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (1 time siden):

Har du kjøpt bolig? Egenkapital?

Anonymkode: 59477...49b

Ja, eier enebolig med samboeren. Vi bor på "bygda", så hadde vi bodd i en av de største byene måtte vi selvsagt ha nøyd oss med en liten leilighet. 

Anonymkode: 15b7f...ff3

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (4 timer siden):

Bare litt nysgjerrig. Dere som har et par voksne barn i 20-årene boende hjemme - hvordan gjør de det når de får kjærester? Blir dere plutselig ofte 6 voksne i leiligheten da? For disse kjærestene bor vel også hos foreldrene sine? Høres helt skrullete ut for meg. Flyttet ut rett før jeg fylte 19, og elsket den friheten selv om jeg hadde et supert forhold til foreldrene mine. Kan ikke se for meg at jeg kunne ha blitt kjæreste med en på 25 som bodde hjemme hos mamma da jeg var på den alderen.  Nå er jeg over 50, og setter stor pris på at jeg og mannen har huset for oss selv. Begge barna er huseiere, uten økonomisk hjelp hjemmefra. 

Anonymkode: ed76d...20a

Hva er problemet med at kjærestene også er der?

Anonymkode: cbb35...155

[Tanuki]

wow...vet ikke helt hva jeg skal si om denne tråden.  I mange land er det helt vanlig at man bor hjemme til man er gift eller har en godt betalt jobb. Slik som boligprisene og jobbmarkedet er nå kunne det aldri falt meg inn å kreve at ungen min flyttet ut så fort han ble ferdig med VGS. Kunne godt krevd en symbolsk leie som skulle ha gått til EK, men ikke krevet leie ellers. 

[AnonymBruker]

Utrolig mange merkelige foreldre.

Jeg bodde hjemme til jeg ble 22-23 før jeg flyttet ut. Betalte ingenting for å bo der. Hjalp selvfølgelig til hjemme. 

Da jeg flyttet ut kjøpte jeg leilighet i Oslo sentrum på beste vestkant alene. Det hadde aldri hvert mulig om foreldrene mine hadde kastet meg ut som 18 åring. 

Kjøpte min første enebolig med mannen min i en alder av 28 til godt over 10 millioner. 

Sitter veldig godt i det og i en situasjon mange i min alder bare kan drømme om. Å dette takket være mine foreldre. 

Har nå 2 egne barn og så lenge jeg ser at de har en plan med livet og trenger hjelp så stiller vi opp. Uaktuelt å kaste ut ungene hvis de har behov for å spare penger e.l. Jeg kommer heller ikke til å kreve husleie, og isåfall som flere nevner går «husleien» rett på deres sparekonto. 

Dagens foreldre er altfor opptatt av privatliv og egentid. Da skulle du kanskje valgt å ikke få barn? Hvilken skade gjør datteren din deg? Hun har vel ikke noe behov for å være oppå mor og far 24/7. 

Husker jeg 99% av tiden min oppholdt meg i andre etasje. 

Anonymkode: 3eee3...eb8