Bo hjemme til man er 25?

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (1 time siden):

Min gutt er 20 år. Han begynner på ett 4 års nettstudie nå. Så han bor iallefall hjemme de 4 årene. Etter det vet vi ikke. Han får bo så lenge han vil. 

Anonymkode: 095a6...9a3

Slik skal det være. 

Anonymkode: efce1...d57

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (På 30.7.2021 den 8.45):

Datteren min er nå 22 år. Hun er ferdig med tre års høyere utdanning. Hun har bodd hjemme fram til nå og det har vært greit. 

Jeg ønsker at hun flytter for seg selv. Men hun vil bo hjemme til hun er 25 for å spare penger til bolighus. 

Hvorfor føles det så tungt for meg at hun skal bo hjemme i tre år til? Hvordan kan jeg evt. forklare for henne at det nå er på tide at hun flytter ut uten at hun føler seg avvist? Hun må bo hjemme fordi hun må kjøpe bolighus når hun blir 25, ingen kjøper hus når de er 30 sier hun. 

Anonymkode: 994ae...085

Min datter får bo hjemme så lenge hun ønsker, men jeg kommer ikke til å være noe hushjelp eller kokk. Hun må da ta del i det daglige vedlikeholdet av boligen (husarbeidet), lage sin egen mat, kjøpe inn selv. Men hadde også krevd at hun sparte mye og at jeg fikk innsikt i det slik at jeg vet at det faktisk skjer. 
 

Men jeg kommer til å gjøre mitt og heller tenke på boforholdet som ett kollektiv, og jeg skal ikke ha ekstrautgifter pga henne. 

Anonymkode: 1d309...4fd

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (På 2021-7-30 den 9.01):

Ikke rart unge sliter med å få bolig, når foreldrene «sparker» dem ut, eller på magisk vis tror de koster mer å ha i hus, bare fordi de mottar sin første lønning, eller er ferdig med studier.

De tre årene kan gjøre forskjell på om hun får kjøpe, eller ikke. Hadde jeg hatt barn, kunne det aldri falle meg inn å «stjele» penger av mitt eget barn i form av leie, eller sparke dem ut. Ville gitt dem en så god start som mulig, gitt at de faktisk sparte, og ikke sløste bort penger på festing, reiser, og annet tull. 

Syns ikke dere kan forvente noe av barna deres når dere selv blir gamle og skrøpelige, når dere er så harde mot barna deres.

Anonymkode: cc703...c7a

Snakk om å overdrive! Hvor lenge tenker du at det er greit å ha hjemmeboende "barn"? Til de er 30? 40? En gang må de faktisk bli voksne og klare seg selv. En 25-åring har rukket å fullføre en mastergrad (noe heller ikke alle tar). Kunne aldri tenkt meg å tråkke oppi foreldrene mine nå. Hilsen 26-åring som flyttet ut som 18-åring. Forskjell på folk ser jeg. 

Anonymkode: 15b7f...ff3

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (På 2021-7-30 den 9.01):

Jeg synes det er fornuftig. Skal man få spart opp egenkapital og unngå gjeld før man i det hele tatt skal ut på boligmarkedet er det lite effektivt å leie dyrt. I dag er det ikke så lett å skaffe seg deltidsjobb heller, de er gjerne enda mer populære enn heltidsjobbene – og selv sistnevnte har i all hovedsak hundrevis av søkere til hver stilling som legges ut i hovedstadsområdet.

Folk rekker ofte ikke å kjøpe barnevennlige boliger før de er nærmere 40, og fødselstallene er deretter. Samfunnsøkonomisk svært lite heldig.

Anonymkode: 34ae8...6b7

Ikke rart fødselstallene synker hvis det er forventet å forsørge hjemmeboende "barn" til de er 30 nei. Hvem er "folk"? De fleste har vel kjøpt bolig og fått egne barn lenge før de er 40! 

Anonymkode: 15b7f...ff3

[AnonymBruker]

Jeg er 25 og bor fortsatt gratis hjemme. Har riktignok bodd mesteparten av livet hos mamma (bor nå hos pappa), bodd 2 år med en samboer, og ett år alene i England. Satt veldig pris på at jeg mer enn gjerne kune bo «noen år» hos pappa også da jeg kom hjem fra å ha tatt Master i utlandet, slik at jeg kan spare til bolig. Heldigvis hadde jeg en del spart opp fra før, og i september/oktober-overgangen regner jeg med å endelig flytte inn i min første egne leilighet etter å ha bodd hos pappa i et års tid. Setter veldig pris på at de ikke ønsket å kaste meg ut så fort jeg var ferdig med studiene, men ville la meg bygge opp litt godt grunnlag først. Det samme gjorde de med stebroren min før meg.

Anonymkode: 9a61b...c01

[AnonymBruker]

Jeg er fra bygda, flyttet ut som 16-åring for å kunne gå videregående. Bodde mange år i så-som-så-boforhold, flyttet mange ganger, hadde flere mindre triveligere «samboere» i hybelhusene og dette er en generelt en tid jeg minnes som uforutsigbar. Min mann (oppvokst i by), som jeg møtte 3 år senere, bodde hjemme til han var 26 år. Nettopp for å spare penger og bygge opp egenkapital. Leiemarkedet i byen er såpass heftig at du betaler dyrt for lite. Da vi ble samboere kunne vi kjøpe leilighet med en gang, nettopp fordi han hadde spart opp penger til egenkapital. Jeg hadde ikke ei krone til overs etter å ha betalt dyr leie siden jeg var 16 år. 
 

Jeg tenker absolutt barna bør sparkes ut på et tidspunkt, men jeg kan godt forstå din datter. Vi kommer til å la våre barn bo hjemme til de er 25, så lenge pengene spares. Det er vår måte å hjelpe dem ut på boligmarkedet, i tillegg til sparekontoene vi har til dem. 

Anonymkode: 8e420...d5b

[AnonymBruker]

Det er på tide å vokse opp og bli litt selvstendig. De fleste jeg kjenner flyttet hjemmefra da de var 19 for å studere, gå på folkehøgskole, flytte utenlands eller ble med i militæret. En del tok et år hjemme for å spare penger. Jeg kjenner ingen som har bodd hjemme gjennom hele graden sin. Det er en myte at det er umulig å spare penger til bolig samtidig som man er student. Jeg klarte å samle sammen 50 000 til boligsparing i fjor ved hjelp av studielån og deltidsjobb. Skal gjøre det samme i år. Jeg er 26 år og kunne aldri tenke meg å flytte inn med mor igjen med mindre jeg ikke hadde noe valg.

Hvor mye egenkapital har datteren din spart opp egentlig? Hvis hun bar bodd hjemme i alle år og ikke hatt særlig utgifter bør hun ha klart å spare noen hundre tusen.

Anonymkode: 63140...f95

[AnonymBruker]

Hva skjer med verden? Blir helt satt ut over at voksne mennesker mener de har rett til å snylte på og å invadere sine foreldre lenge etter de er voksne.

Jeg kjenner ingen som bodde hjemme mens de studerte. Absolutt ingen! Man flyttet enten for å gå på vgs eller når man var ferdig på vgs. Det er helt søkt for meg at man ikke ønsker litt privatliv og frihet når man er student. For ikke å snakke om etter man har begynt å jobbe.

Hvis du og datteren din ikke går overens må det være greit å si at «nå er det på tide å flytte for deg selv.» 

Hvis stemningen er god og man ikke går hverandre på nervene synes jeg det er en god ide å gjøre som flere her har foreslått; krev høy husleie, som du sparer til barnets egenkapital og ikke faktisk tar selv, og krev at hun bidrar til husholdningen på lik linje med andre voksne i husstanden.

Anonymkode: c2cc3...e54

[GammelKaktus]

Bolighus og godtesnop. 😄 

Kjenner flere som har bodd relativt lenge hjemme for de skulle spare penger og jeg kjenner flere som flyttet hjemmefra når de var 15-16 for å gå på skole, alt funker så lenge alle er fornøyde med ordningen. Men når man faktisk er ferdig med høyere utdanning og forventer å fortsette å bo hjemme det blir kanskje litt i overkant...

Jeg tenker at hvis du ikke orker mer nå så kan du prate med henne om det, å bo hjemme til man er 25 høres veldig lenge ut for min del men jeg flyttet jo hjemmefra usedvanlig tidlig så det er kanskje bare meg. 

Uansett når man er såpass voksen så må man da iallfall bidra hjemme med med halvt av alt husarbeid og lignende. Enig med en over som sier at det bør forventes at hun sparer minst 85 % av lønna.

Jeg har bare et barn jeg og han kan få bo hjemme så lenge han ønsker, han har nå sagt at han skal flytte sammen med kameratene når de blir voksne og har spart opp penger til hus men vi for se...😄  

[AnonymBruker]

Jeg forstår følelsene til TS, men samtidig handlet jeg motsatt selv. Da min yngste var 16, flyttet han på hybel et stykke unna. Det gikk IKKE særlig bra, så da han skulle starte siste året på videregående, "tvangsflyttet" jeg han hjem for å få han tilbake på rett spor. Det var ikke gjort på en, to, tre, så han bodde hjemme til han var 24. Det var både koselig og utfordrende for oss begge, men sett i retrospekt, var det det rette å gjøre. Så får folk mene hva de vil om andres valg. Det viktigste er å få barna velberget inn i voksenlivet, selv om det går på bekostning av eget liv en periode. Det var mitt valg å få barn, og det er en livslang oppgave.

Anonymkode: 11cc2...0db

[AnonymBruker]

Skal unge inn på boligmarkedet i dag, så må de ha mye egenkapital. 1/2 million og vel så det hvis du ikke bosette deg i huttiheita. Med mindre foreldre kan bidra økonomisk, så er det å spare penger eneste mulighet.

Hiver du ut ungen, så blir det leiemarkedet frem til ungen arver deg.

Det er tøvete å dra frem gamle dager som eksempel. Det å skaffe seg bolig i gamle dager var lett.

Anonymkode: 48bec...717

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (På 2021-7-30 den 9.10):

Jeg bodde hjemme til jeg var 24 og ferdig studert. Det gjorde halve vennegjengen min og, vi måtte ikke be foreldre om forskudd på arv eller om å være kausjonist  for å ha mulighet til å kjøpe. Det måtte de som ikke bodde hjemme. Kun én fikk hjelp, og sitter fortsatt å betaler leie dyrere enn huslånet mitt, og ser at for hvert år hun sparer har boligprisene økt mer enn hva hun har greid å spare. 
 

Jeg håper mine barn bor hjemme helt til de kan kjøpe noe selv, det gir en så mye bedre start på voksenlivet. 

Anonymkode: 30339...50b

Mens i min omgangskrets var det vanlig å flytte hjemmefra da man var 19-20 år, for deretter å bo så billig som mulig (kollektiv, sokkelleilighet med samboer etc) og jobbe ved siden av studiene og deretter leve stramt og spare opp masse de første årene i jobb. Vi trengte hverken kausjonist eller å få EK av foreldre. Mulig det hadde gått ENDA fortere å spare opp hvis jeg bodde hjemme hos foreldrene mine, men hva slags liv er det for et voksent menneske? Det kan jo ikke være lett å kombinere med å ha kjæreste og et sexliv? Ikke så gøy å komme dritings hjem til mamma og pappa heller.

Anonymkode: 74cc2...00c

[Lorieen]

Jeg flyttet hjemmefra da jeg var 16 og har både klart å kjøpe hus og bil. Om mine barn ønsker å bo hjemme etter fylte 18 år for å spare penger, får de pinadø bidra med husarbeid og matlaging også. 

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (På 30.7.2021 den 9.01):

Ikke rart unge sliter med å få bolig, når foreldrene «sparker» dem ut, eller på magisk vis tror de koster mer å ha i hus, bare fordi de mottar sin første lønning, eller er ferdig med studier.

De tre årene kan gjøre forskjell på om hun får kjøpe, eller ikke. Hadde jeg hatt barn, kunne det aldri falle meg inn å «stjele» penger av mitt eget barn i form av leie, eller sparke dem ut. Ville gitt dem en så god start som mulig, gitt at de faktisk sparte, og ikke sløste bort penger på festing, reiser, og annet tull. 

Syns ikke dere kan forvente noe av barna deres når dere selv blir gamle og skrøpelige, når dere er så harde mot barna deres.

Anonymkode: cc703...c7a

Jøss. Er man et barn når man er kommet oppi 20 åra tenker du? Et barn som skal forsørges av foreldrene? 
Ikke rart mange unge er uselvstendige, hvis foreldre ikke lar dem bli voksne og ta ansvar for seg selv. 

Anonymkode: 6ff31...83a

[AnonymBruker]

Jeg er 40 år og i min tid var det utenkelig for de fleste av oss å bo hjemme når vi begynte å studere, selv om vi studerte i samme by som vi vokste opp i. Jeg kjenner ei som bodde hjemme i studietiden, og hun var også den som var senest ute med å kjøpe seg leilighet.

Ja, vi bodde kummerlig, rotter i veggene, dårlig plass, mye festbråk og så videre, men jaggu hadde vi det ikke gøy også. I dag tenker jeg tilbake på den tiden som en fantastisk løsrivingstid. Det var da vi lærte oss å bli voksne.

Skal datteren din bo hjemme nå ville jeg ha tatt mye i leie, og spart det du kan av disse pengene slik at hun kan få dem når hun kjøper bolig. Ikke vær et hotell, krev at hun tar plikter og så videre.

Anonymkode: 2baa3...ebe

[AnonymBruker]

Hva i all verden er problemet med å bo hjemme til man er 40 om så skulle være, så lenge man har et godt forhold til sine foreldre og alle trives sammen? (Men jeg støtter tanken om å kreve leie som skal gå til EK når den tiden kommer)  Nordmenn (ja, jeg er etnisk norsk) er iskalde mot sin egen familie og vil tydeligvis ha minst mulig kontakt. Barna skal ut når de er 19, for da skal foreldrene leve sitt liv. Og for disse barna er det viktigere å ha muligheten til et fritt sexliv eller å komme dritings hjem fra byen enn å være der for sin familie. Ikke rart at mange blir sittende alene på gamlehjem her til lands. 

Anonymkode: 69320...7af

[AnonymBruker]

Jeg gruer meg faktisk til ungene flytter ut. Liker at det er lyd i huset 😉

Anonymkode: 095a6...9a3

[PM75]

Dersom hun skal bo hjemme, så er det ut ifra en avtale mellom dere om hvordan dette skal løses. Et voksent barn kan ikke kreve å få bo hos sine foreldre. For man ER voksen i den alderen!! 

[Gjest Hvemsomhelst]

AnonymBruker skrev (1 time siden):

Hva i all verden er problemet med å bo hjemme til man er 40 om så skulle være, så lenge man har et godt forhold til sine foreldre og alle trives sammen? (Men jeg støtter tanken om å kreve leie som skal gå til EK når den tiden kommer)  Nordmenn (ja, jeg er etnisk norsk) er iskalde mot sin egen familie og vil tydeligvis ha minst mulig kontakt. Barna skal ut når de er 19, for da skal foreldrene leve sitt liv. Og for disse barna er det viktigere å ha muligheten til et fritt sexliv eller å komme dritings hjem fra byen enn å være der for sin familie. rart at mange blir sittende alene på gamlehjem her til lands. Ikke

Anonymkode: 69320...7af

Ja, her kommer truslene igjen. Straffe foreldrene er visst det viktigste. Noen foreldre opplever faktisk at deres voksne barn tar over hjemmet og fortrenger dem. Det er sikkert ikke slik ment, men de blir jo ikke sittende med sine gjester på barnerommet. Da overtar de stua, og mor må trekke seg unna for guttungen på 30 skal holde fest. Jeg ville ikke ha trivdes med det. Da hadde jeg kastet ham ut eller flyttet på hytta.

Endret 31. juli 2021 av Hvemsomhelst

[AnonymBruker]

Hvemsomhelst skrev (12 minutter siden):

Ja, her kommer truslene igjen. Straffe foreldrene er visst det viktigste. Noen foreldre opplever faktisk at deres voksne barn tar over hjemmet og fortrenger dem. Det er sikkert ikke slik ment, men de blir jo ikke sittende med sine gjester på barnerommet. Da overtar de stua, og mor må trekke seg unna for guttungen på 30 skal holde fest. Jeg ville ikke ha trivdes med det. Da hadde jeg kastet ham ut eller flyttet på hytta.

Trusler og straff? Det er i ditt hode, ikke mitt. Jeg tar det som en selvfølge at både foreldre og barn skal ta hensyn begge veier slik at alle trives med å bo sammen. Hvis ikke, er det selvfølgelig bedre å bo hver for seg. Men hva er det i nordmenns kultur som gjør oss så kalde at vi ikke ønsker å ta dette hensynet? Og hvorfor skal en 80-åring ha rett til å sitte på gamlehjem og klage over at han aldri får besøk, hvis han selv har lagt opp til en kald familiedynamikk hvor alle helst bare skal være for seg selv og dyrke egen frihet? Selvsagt slår det tilbake. 

Anonymkode: 69320...7af