Jeg er overvektig og jeg hater virkelig sommeren, trenger å blåse ut

[Purple_Pixiedust]

Trøst skrev (11 timer siden):

Takk for et veldig godt og utfyllende, samt inspirerende innlegg. Dette setter jeg stor pris på. ❤️ 

Jeg ser at noen her mener at jeg unnskylder overvekten min, og jeg forstår ikke helt hvorfor dere kaller det for unnskyldning. Jeg forklarer hvorfor jeg er overvektig, og åpenbart er også overvekten et problem for meg. Jeg er jo fullstendig klar over at jeg KAN slanke meg, at jeg KAN gjøre noe med det. Men siden jeg sliter med å finne min verdi som menneske, er det også vanskelig å ta vare på seg selv. I stedet for å ta fornuftige, gode valg som er bra for meg, gjør jeg det stikk motsatte. Jeg har stått fast i en selvdestruktiv loop over lengre tid, som har ført til kraftig overvekt. Det positive er at vekten har vært stabil i en del år, jeg har ikke gått mer opp, det negative er at jeg har vært i fedmekategorien over lengre tid, og har påført meg selv en sykdom. Fedme. Jeg har gitt meg selv en sykdom som jeg må kjempe mot livet ut. 

I denne tråden kom det flere gode innlegg, som jeg er så glad for. Men jeg ser at noen her prøver å "shame" meg ned i vekt. Jeg har ikke tenkt å hate meg slank. Jeg har ikke tenkt å hate meg selv frem til jeg har en annen kropp. Å komme med et slikt råd til en som allerede sliter med mat og selvbilde, er forkastelig. Bunnen av samfunnet, rett og slett.  

Men jeg skal ikke la idioter knekke meg. Jeg skal nok klare å få til dette, med en tilnærming som er bra og sunn for meg og min kropp, og mitt hode. Jeg skal ikke være så evneveik at jeg blir til en av dere, som hater andre basert på kroppsstørrelse - og som råder andre til å hate seg selv, for å forandre seg. 

Jeg må ta vare på meg selv. Og jeg må ned i vekt. Jeg er her jeg er nå, og slik er det bare, det kan bare gå en vei her ifra, for jeg har vært så langt nede, så lenge, og jeg kommer ikke lengre ned enn det her. Jeg har vært klar til å avslutte alt, bare fordi jeg hater meg selv så intenst. Men jeg har et håp i meg som gjør at jeg enda ikke har gjort det. Jeg er ikke bare tjukk, jeg er også psykisk syk, men heldigvis har jeg en god psykolog som hjelper meg på veien. Og hun har heldigvis ikke sagt til meg at det er stygt å være tjukk og så lenge jeg ser slik ut, er jeg kjempe stygg, og jeg må gå ned i vekt, slik at jeg blir fin å se på. Tvert imot kommer motivasjonen innenfra. Å ha rutiner, et næringsrikt kosthold, mosjonere, bruke kroppen i stedet for å gjemme den. Og ikke gå ned i vekt for å bli vakker og pen, men for å bli sunn og sterk. Jeg hatet meg selv like mye når jeg var normalvektig. Jeg gråt og gråt, kunne gråte i flere timer, fordi jeg følte meg så forferdelig stygg og tjukk, selv om vekta viste normal vekt for min høyde. Når jeg ser bilder av meg fra da, så blir jeg ekstra lei meg, for jeg så virkelig ikke så forferdelig ut som jeg trodde. 

Det her ble mye, men jeg kjente jeg ble engasjert og da spesielt engasjert i min egen helse. Jeg fortjener bedre enn hvordan jeg behandler meg selv. Jeg skal prøve å huske på denne tråden, og skrive her igjen om noen måneder. Velger å ikke være anonym. Det er så mye mer jeg kunne skrevet og forklart, men jeg gir meg her. Fedme er komplekst, spesielt når psykiske problemer og vanskeligheter rundt mat og kosthold er årsaken til vektoppgangen. Det er så mange ting å ta tak i, at det kan bli litt mye på en gang, men heldigvis har jeg for lengst startet med små endringer, og det har allerede gitt litt resultater. 

Til deg som mente at de som skriver gode innlegg her, duller med meg, og at fat shaming fungerer: åpenbart hater du deg selv, og jeg håper jeg aldri blir som deg. Jeg hater meg selv, jeg også, men jeg oppfordrer ikke andre til å også hate seg selv. Det i seg selv er en prestasjon tydeligvis, og jeg kjenner at jeg akkurat nå er glad for at jeg er den jeg er. Selv om jeg er tjukk. 

Jeg håper at jeg kan komme tilbake til denne tråden senere, kanskje til jul, og fortelle at herregud, jeg har gått ned 10 kg. Eller 15 kg. Eller kanskje bare 5 kg, så lenge det er vektnedgang.

Og til dere andre som også kjenner på de samme tankene og følelsene rundt kropp, sommer og helse: jeg føler med dere og sender dere alle en stor klem. ❤️ Vi fikser dette. 

Så fint innlegg fra deg. Jeg er sikker på at du kan finne ut av ting sammen med din psykolog, og at du kan klare å ta bedre valg for deg selv. 

Jeg la for øvrig på meg 30 kg på 8-9 måneder i 2017 pga depresjon, ukontrollert overspising og alkohol og medisiner som økte sultfølelsen. Det var tungt, men jeg gikk likevel med kjoler og slikt. Faktisk tror jeg at jeg gikk mer med kjoler da enn jeg gjør nå når jeg er litt undervektig. Fordi da følte jeg meg litt bedre rett og slett. Jeg har også store arr etter selvskading på kroppen min og det du skriver om din kropp og overvekt kan jeg relatere til mine egne arr. Jeg vil jo helst skjule de, men jeg tvinger meg selv til å gå med t-skjorte og slikt, selv om det er snakk om store, stygge arr, og ikke sånne små rifter. Jeg som alle andre må få gå med klær som passer været. Så må jeg heller forsøke å heve meg over det når jeg merker at noen stirrer.

Lykke til!

[Gjest HarryDotter]

AnonymBruker skrev (20 timer siden):

Ser alle gå i lette kjoler, shorts, skjorter uten armer osv. Jeg hater det. Jeg hater kroppen min, huden min, størrelsen min, absolutt alt, og jeg vil helst dekke meg til så godt jeg kan fra topp til tå. Jeg elsker høst og vinter, for da kan jeg gjemme meg i store, varme klær. Akkurat nå er det for varmt til å gå med joggebukse og hettegenser, og jeg må manne meg skikkelig opp før jeg skal på butikken. Jeg føler meg så tjukk og stygg i klær som viser hud.  

Dere tenker kanskje, jammen hvorfor slanker du deg ikke? Problemet er at jeg hater meg selv så intenst at jeg klarer ikke gjøre ting som er bra for meg. Jeg klarer ikke slanke meg, for jeg tenker at jeg er stygg uansett, så da kan jeg like godt spise drittmat hele tiden også, det smaker i det minste godt og gir meg glede. Dessuten vil huden min fortsatt være stygg og ansiktet mitt stygt om jeg skulle slanke meg. Jeg vet også at mange i Norge ikke liker folk som er overvektige og tenker om oss at vi er late og stygge, og at vi ikke burde vise oss offentlig fordi vi ikke er fine å se på.  

Prøver å trimme og å gå turer, men jeg blir så fort svett. Føler at alle tenker jeg er utrent og lat og stygg som svetter og peser sånn. Det er kjempe tungt å bare gå en liten stund i bratt oppoverbakke. Jeg må gå ned ca. 30 kg for å være normalvektig i følge BMI. Huff, jeg sliter sånn og skulle ønske jeg var sterk og hadde nok viljestyrke til å bare få bukt med vekten, men det fine sommerværet gjør meg demotivert.  

Anonymkode: fec1d...7c3

Du vil ikke gå ned i vekt med å gå turer og bli svett. Du må legge om matprogrammet om du ønsker å gå nedi vekt. Du kan klare det. Du må bare ville det skikkelig sterkt. Oppsøk profesjonell hjelp så slipper du leve med å hate kroppen din.

[Gjest Trøst]

Purple_Pixiedust skrev (4 timer siden):

Så fint innlegg fra deg. Jeg er sikker på at du kan finne ut av ting sammen med din psykolog, og at du kan klare å ta bedre valg for deg selv. 

Jeg la for øvrig på meg 30 kg på 8-9 måneder i 2017 pga depresjon, ukontrollert overspising og alkohol og medisiner som økte sultfølelsen. Det var tungt, men jeg gikk likevel med kjoler og slikt. Faktisk tror jeg at jeg gikk mer med kjoler da enn jeg gjør nå når jeg er litt undervektig. Fordi da følte jeg meg litt bedre rett og slett. Jeg har også store arr etter selvskading på kroppen min og det du skriver om din kropp og overvekt kan jeg relatere til mine egne arr. Jeg vil jo helst skjule de, men jeg tvinger meg selv til å gå med t-skjorte og slikt, selv om det er snakk om store, stygge arr, og ikke sånne små rifter. Jeg som alle andre må få gå med klær som passer været. Så må jeg heller forsøke å heve meg over det når jeg merker at noen stirrer.

Lykke til!

Vet du, det var ca. så mye jeg la på meg på den perioden du beskriver også. Jeg gikk i denne perioden på en medisin som økte matlysten min betraktelig. Klærne sluttet å passe, men jeg tenkte ikke over det. Så trodde jeg at det bare var å slutte på medisinen, men innså at jeg hadde tilegnet meg spisevaner som det var utrolig vanskelig å komme ut av. Så nå sitter jeg her da, flere år etterpå, med de ekstra kiloene, som er kjempe vanskelige å få av. 

Jeg må si at jeg beundrer de som tør å vise frem arrene sine. Som ikke går med langermet genser i sommervarmen for å skjule tegnene på selvskading. Jeg syns det er SÅ tøft og modig, og noen ganger har jeg lyst å si ifra, men det tør jeg så klart ikke. Vet at det er lett at folk stirrer og gir blikk når de ser slike arr. Du er knalltøff.  

[Hr. Aktiv]

AnonymBruker skrev (På 26.7.2021 den 12.10):

Ser alle gå i lette kjoler, shorts, skjorter uten armer osv. Jeg hater det. Jeg hater kroppen min, huden min, størrelsen min, absolutt alt, og jeg vil helst dekke meg til så godt jeg kan fra topp til tå. Jeg elsker høst og vinter, for da kan jeg gjemme meg i store, varme klær. Akkurat nå er det for varmt til å gå med joggebukse og hettegenser, og jeg må manne meg skikkelig opp før jeg skal på butikken. Jeg føler meg så tjukk og stygg i klær som viser hud.  

Dere tenker kanskje, jammen hvorfor slanker du deg ikke? Problemet er at jeg hater meg selv så intenst at jeg klarer ikke gjøre ting som er bra for meg. Jeg klarer ikke slanke meg, for jeg tenker at jeg er stygg uansett, så da kan jeg like godt spise drittmat hele tiden også, det smaker i det minste godt og gir meg glede. Dessuten vil huden min fortsatt være stygg og ansiktet mitt stygt om jeg skulle slanke meg. Jeg vet også at mange i Norge ikke liker folk som er overvektige og tenker om oss at vi er late og stygge, og at vi ikke burde vise oss offentlig fordi vi ikke er fine å se på.  

Prøver å trimme og å gå turer, men jeg blir så fort svett. Føler at alle tenker jeg er utrent og lat og stygg som svetter og peser sånn. Det er kjempe tungt å bare gå en liten stund i bratt oppoverbakke. Jeg må gå ned ca. 30 kg for å være normalvektig i følge BMI. Huff, jeg sliter sånn og skulle ønske jeg var sterk og hadde nok viljestyrke til å bare få bukt med vekten, men det fine sommerværet gjør meg demotivert.  

Anonymkode: fec1d...7c3

Jeg tror ikke mange tenker at du er stygg og lat når du er ute å trimmer deg. Om du svetter kan jeg si det gjør alle innimellom.

[Gjest Trøst]

Hr. Aktiv skrev (4 minutter siden):

Jeg tror ikke mange tenker at du er stygg og lat når du er ute å trimmer deg. Om du svetter kan jeg si det gjør alle innimellom.

Det er sant. Jeg skjønner det jo, men noen ganger så glemmer jeg at ikke alle er så dømmende og fæle som jeg noen ganger vil ha det til. 

Ser også at noen sier at jeg ikke må trene for å gå ned i vekt, og det er greit, men mosjon er bra for meg på mange måter likevel, så da ønsker jeg å trene og gå tur ute, selv om det er vanskelig. Godt for den mentale helsen og godt for kroppen. 

[AprilLudgate]

Trøst skrev (34 minutter siden):

Det er sant. Jeg skjønner det jo, men noen ganger så glemmer jeg at ikke alle er så dømmende og fæle som jeg noen ganger vil ha det til. 

Ser også at noen sier at jeg ikke må trene for å gå ned i vekt, og det er greit, men mosjon er bra for meg på mange måter likevel, så da ønsker jeg å trene og gå tur ute, selv om det er vanskelig. Godt for den mentale helsen og godt for kroppen. 

Med 30 kg «for mye» (vet ikke hva du legger i det» tviler jeg på noen enser deg kontra alle andre. Mange er overvektige 🤷‍♀️

Turer i skogen er bra for alt - kjøp klær som passer deg og som du liker.

Bara tights er fine, og har store størrelser. Nike har og mye fint i plus size.

Som en her sier så ser en jo kroppen selv om en prøver skjule etellerannet.

Å gå turer er utrolig bra for psyken - glem mål om vektnedgang og ha som mål at du skal gå turer i høst.

Finn deg noen fine områder du liker, ha med musikk - og både caps/solbriller gjør at man føler seg litt mer anonym. 

Gå i regnvær og  

Du kommer til å føle deg gladere av det!

Endret 27. juli 2021 av Fløff

[Helene]

Har ikke lest tråden. Jeg var stor. Jeg ga F. Gikk i bikini. Og småe kjoler. Korte kjoler. Jeg var den jeg var. Orket ikke høre på andre. Hadde selvtillit nok. 
 

Jeg fikk slankeoperasjon. Ikke pga vekta, gikk såvidt innafor. Men hadde sidesykdommer. Så jeg fikk det. I det offentlige. Etterpå, har lagt på meg 10 kilo. Var nede på 60 og noe. Det var ikke meg. Jeg er litt lubben. Har noen kilo for mye. Trives med det. Det er meg. 
 

jeg var på en date engang. Mange år siden. Daten kommenterte at jeg spiste opp maten min. Stor som jeg var, dengang. Du må ha mat. Jeg spiser faktisk mere i dag enn jeg gjorde da jeg var stor. Jeg spiser hver 3 time. Jeg har lagt på meg 10 kilo siden operasjon. Men jeg mistet 50. Jeg sier ikke at du skal slanke deg.
 

Før operasjon. Alle rundt meg gikk på slankekur. Jeg tok et bevisst valg. Jeg driter i alt som heter slanking. Jeg ville ikke videreføre verdier til mitt barn. Mitt barn er perfekt som hun er. Jeg fokuserte på å spise sundt. Jeg hadde et godt liv som stor. Det var helsen som avgjorde at jeg tok operasjon. 
 

eksempel. Jeg har levd med migrene siden jeg var 12 år. Jeg har ikke bedt om det, men det kommer. Før operasjon. Kunne ligge. Spy i 8-9 timer. Etter så lang tid er det ikke mye igjen. Det var hverdag. Eller julaften. Etter operasjon. Jeg kan brekke meg. Men jeg spyr ikke. Jeg har fått et nytt liv. 
 

Uansett. Du er stor, det sier du selv. Tenker. Du er fantastisk. Glem størrelsen din. Det er endel av deg. 

[LilleKlump]

AnonymBruker skrev (På 26.7.2021 den 12.39):

Jeg kjenner godt igjen tankene. Og av det du skriver leser jeg at du ønsker å gå ned i vekt, det er bare uoverkommelig vanskelig. Dersom dette ikke er tilfelle, så hopp over resten av kommentaren min.

En ting som hjalp meg, var å innse at alle så at jeg var tykk selv om jeg hadde mye klær på. Selv om jeg følte at jeg kunne gjemme meg bak klærne, så var det ingen som ble lurt til å tro at jeg var mindre enn jeg var. Og jeg ser det jo selv også på andre. Er du tykk så viser det, uansett hva du har på deg. Det viser ikke bedre i sommerklær enn i vinterklær. 

Nå mener ikke jeg at det er en sammenheng mellom vekt og om folk er fine, og dersom du skal ned i vekt så skal det være for å leve lenger og/eller fordi du ønsker det. Ikke prøv å slank deg for andres skyld. 

Jeg har vært gjennom mange prosesser selv for å få det bedre. Det første var å finne min egen verdi, og å bli trygg på at den ikke ligger i kroppen min. Kroppen gjorde meg ikke til et dårlig menneske, på samme måte som at en tynn person ikke er en god person på grunn av sin kropp. Jeg måtte se på andre, se hva jeg mente definerte dem, og så bruke "speil" for å se det samme i meg. 
Da jeg fant ut at jeg er verdifull, på grunn av den jeg er, kunne jeg begynne å bli glad i meg selv. Så, gradvis begynne å elske meg selv. Og først da var jeg klar for å gå ned i vekt. Jeg syntes overvekten var ubehagelig, og å gå ned i vekt ville være en gave til meg selv og kroppen min. Jeg fortjente å være komfortabel i egen kropp. Jeg fortjente å kunne sitte fremoverbøyd uten at magen var i veien.

Det er nesten flaut å si, men jeg ble nærmest "frelst" av denne prosessen. Først fikk jeg oversikt over hva jeg spiste, og justerte inntaket: mengde vanlig mat, og minimerte søtt og fett (kuttet ingenting helt ut, men det var ikke plass til så mye i kaloribudsjettet mitt). Jeg følte en enorm mestringsfølelse over å få kontroll. 
Etter en stund kjøpte jeg en tredemølle. Å trene var tungt, og at andre skulle se det var flaut. Hater at folk ser at jeg blir svett og rød. Men tredemøllen fjernet også dørstokkmila. Skal man ut, tenkte jeg alltid at da måtte jeg gå langt for at det skal være vits. Både fordi det virket bortkastet og fordi det ville være flaut om naboene så at jeg bare var ute i noen minutter. Med mølle i hus kunne jeg ha som mål å gå 10 min hver dag. Det er overkommelig. Så fant jeg en serie på Netflix som jeg bare skulle se på mølla. Det gjorde at jeg vanligvis gikk lengre enn 10 min. Og noen dager satt jeg på maks stigning, og gikk da kortere enn de andre dagene. Etter noen måneder prøvde jeg meg på jogging. Først 30 sek, så gradvis økning. Nå kan jeg jogge 3km, men det går ikke så fort. Likevel: mestringsfølelsen er enorm.

Dette er min reise. Ingen er like, så du må finne det som funker for deg. Det er DU som skal leve med kroppen din, så det er DU som må gjøre dette for deg selv. Finn ut hva som motiverer deg, og bygg vaner mens du har motivasjon. Vanene er det som får deg til å fortsette når motivasjonen svinger (for det kommer den til å gjøre). 

Og bonus: huden din blir bedre når du kvitter deg med overvekt. 

Anonymkode: 91728...086

Heia deg! Jeg kjenner meg så igjen☺️ Så bra skrevet!!

[LilleKlump]

Helene skrev (10 minutter siden):

Har ikke lest tråden. Jeg var stor. Jeg ga F. Gikk i bikini. Og småe kjoler. Korte kjoler. Jeg var den jeg var. Orket ikke høre på andre. Hadde selvtillit nok. 
 

Jeg fikk slankeoperasjon. Ikke pga vekta, gikk såvidt innafor. Men hadde sidesykdommer. Så jeg fikk det. I det offentlige. Etterpå, har lagt på meg 10 kilo. Var nede på 60 og noe. Det var ikke meg. Jeg er litt lubben. Har noen kilo for mye. Trives med det. Det er meg. 
 

jeg var på en date engang. Mange år siden. Daten kommenterte at jeg spiste opp maten min. Stor som jeg var, dengang. Du må ha mat. Jeg spiser faktisk mere i dag enn jeg gjorde da jeg var stor. Jeg spiser hver 3 time. Jeg har lagt på meg 10 kilo siden operasjon. Men jeg mistet 50. Jeg sier ikke at du skal slanke deg.
 

Før operasjon. Alle rundt meg gikk på slankekur. Jeg tok et bevisst valg. Jeg driter i alt som heter slanking. Jeg ville ikke videreføre verdier til mitt barn. Mitt barn er perfekt som hun er. Jeg fokuserte på å spise sundt. Jeg hadde et godt liv som stor. Det var helsen som avgjorde at jeg tok operasjon. 
 

eksempel. Jeg har levd med migrene siden jeg var 12 år. Jeg har ikke bedt om det, men det kommer. Før operasjon. Kunne ligge. Spy i 8-9 timer. Etter så lang tid er det ikke mye igjen. Det var hverdag. Eller julaften. Etter operasjon. Jeg kan brekke meg. Men jeg spyr ikke. Jeg har fått et nytt liv. 
 

Uansett. Du er stor, det sier du selv. Tenker. Du er fantastisk. Glem størrelsen din. Det er endel av deg. 

Nydelig 💛💛

[Purple_Pixiedust]

Trøst skrev (1 time siden):

Vet du, det var ca. så mye jeg la på meg på den perioden du beskriver også. Jeg gikk i denne perioden på en medisin som økte matlysten min betraktelig. Klærne sluttet å passe, men jeg tenkte ikke over det. Så trodde jeg at det bare var å slutte på medisinen, men innså at jeg hadde tilegnet meg spisevaner som det var utrolig vanskelig å komme ut av. Så nå sitter jeg her da, flere år etterpå, med de ekstra kiloene, som er kjempe vanskelige å få av. 

Jeg må si at jeg beundrer de som tør å vise frem arrene sine. Som ikke går med langermet genser i sommervarmen for å skjule tegnene på selvskading. Jeg syns det er SÅ tøft og modig, og noen ganger har jeg lyst å si ifra, men det tør jeg så klart ikke. Vet at det er lett at folk stirrer og gir blikk når de ser slike arr. Du er knalltøff.  

Det er ikke enkelt å bryte ut av et negativt spisemønster. Spesielt ikke hvis man ikke er glad i seg selv. Jeg er jo for tynn nå, men jeg har en spiseforstyrrelse så det er jo den som drev meg ned i vekt igjen. Men det også er et negativt spisemønster og en adferd som ikke gjør kroppen så godt. Men jeg synes på mange måter at det gjorde mer vondt da jeg ble overvektig som følge av overspising. For da følte jeg at jeg ikke hadde kontroll, jeg kjente på skam og skyld og alt sånt. Nå kan jeg av og til kjenne på at de fleste synes nok ikke jeg kler min vekt, men for meg betyr det bare at jeg har kontroll for meg MÅ være tynn. Det er veldig lik mekanisme bak det å over- og underspise. Begge kommer av psykisk smerte og begge er et negativt spisemønster. Men dessverre er det slik at i samfunnet kan man bli sett på som svak og lat som overvektig, mens som sterk og sprek som tynn. Begge deler blir feil, for det er mye mer komplekst enn som så. Men akkurat derfor gjør det i mange tilfeller mer vondt å være typen som overspiser og som er overvektig. 

Tusen takk for det. Hadde bare alle hatt den holdningen. Men det er det en må øve seg på. Ikke bry seg så mye om hva andre tenker om ting. De vet så lite om hva som ligger bak. Eller de vet ikke i det hele tatt.

[Helene]

Bytt ut smågodt med nøtter, bær. Jeg elsker smågodt. Innfør 1 fiskemiddag i uken. Etterhvert 2. elsk kroppen du har. 

[Purple_Pixiedust]

Helene skrev (9 minutter siden):

Bytt ut smågodt med nøtter, bær. Jeg elsker smågodt. Innfør 1 fiskemiddag i uken. Etterhvert 2. elsk kroppen du har. 

Kalorimessig er ikke nøtter noe bedre enn smågodt. Men absolutt næringsmessig.

[Gnå]

Det høres ut som du ikke har det så bra. Det er trist. Jeg ville egentlig bare tipse deg (og evt. andre som er interesserte) om podcasten "Store piger podcast". Det er to damer som snakker om ulike store og små utfordringer og tanker rundet det å være overvektig. Jeg er selv ikke helt i målgruppa, men synes faktisk det er veldig interessant å høre på.

[_popcorn_]

Ryddet for krenkende innlegg og svar til det. 

_popcorn_, mod

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (På 26.7.2021 den 20.56):

Du må ned 30 kg? Jeg jobber intenst med meg selv for å prøve å gå ned 60 kg. Ja jeg er stor, jeg er fyldig. Men tillater ikke meg selv å se ned på meg selv. Jeg har begynt å miste kiloene og er så stolt av meg selv. Dette greier du også. Jeg lover deg vennen min... Når kiloene renner av blir selvfølelsen og tillit så mye bedre. ❤️. Masse lykke til.

Anonymkode: f9cfc...47b

Kan vi være så snill å slutte og tro at tynn er lik lykkelig? Sliter man med seg selv så er det det man må jobbe med. Problemene forsvinner ikke med kiloene 

Anonymkode: fd814...081

[Gjest Trøst]

Purple_Pixiedust skrev (8 timer siden):

Det er ikke enkelt å bryte ut av et negativt spisemønster. Spesielt ikke hvis man ikke er glad i seg selv. Jeg er jo for tynn nå, men jeg har en spiseforstyrrelse så det er jo den som drev meg ned i vekt igjen. Men det også er et negativt spisemønster og en adferd som ikke gjør kroppen så godt. Men jeg synes på mange måter at det gjorde mer vondt da jeg ble overvektig som følge av overspising. For da følte jeg at jeg ikke hadde kontroll, jeg kjente på skam og skyld og alt sånt. Nå kan jeg av og til kjenne på at de fleste synes nok ikke jeg kler min vekt, men for meg betyr det bare at jeg har kontroll for meg MÅ være tynn. Det er veldig lik mekanisme bak det å over- og underspise. Begge kommer av psykisk smerte og begge er et negativt spisemønster. Men dessverre er det slik at i samfunnet kan man bli sett på som svak og lat som overvektig, mens som sterk og sprek som tynn. Begge deler blir feil, for det er mye mer komplekst enn som så. Men akkurat derfor gjør det i mange tilfeller mer vondt å være typen som overspiser og som er overvektig. 

Tusen takk for det. Hadde bare alle hatt den holdningen. Men det er det en må øve seg på. Ikke bry seg så mye om hva andre tenker om ting. De vet så lite om hva som ligger bak. Eller de vet ikke i det hele tatt.

Takk for at du deler dine erfaringer. Det du sier angående fordommer i samfunnet, stemmer overens med min erfaring også. Når en person er undervektig som følge av en spiseforstyrrelse, så er det synd i vedkommende, mens om man er overvektig, så er man lat og må bare ta seg sammen. Men uansett vil både undervektige og overvektige bli møtt med lite forståelse fra de som ikke har kunnskap om spiseforstyrrelser. 

Ja, helt klart.

AnonymBruker skrev (1 time siden):

Kan vi være så snill å slutte og tro at tynn er lik lykkelig? Sliter man med seg selv så er det det man må jobbe med. Problemene forsvinner ikke med kiloene 

Anonymkode: fd814...081

Jeg er veldig enig i dette. Problemene mine er ganske sammensatte, men at jeg vil føle meg litt bedre av å ikke være tjukk lenger, tviler jeg ikke et sekund på. Samtidig er det mye som må tas tak i på en gang, og jeg tenker absolutt ikke at jeg vil være lykkeligere som slank. Jeg har vært slank, og jeg var ikke lykkelig da heller. 

[AnonymBruker]

Trøst skrev (14 minutter siden):

Takk for at du deler dine erfaringer. Det du sier angående fordommer i samfunnet, stemmer overens med min erfaring også. Når en person er undervektig som følge av en spiseforstyrrelse, så er det synd i vedkommende, mens om man er overvektig, så er man lat og må bare ta seg sammen. Men uansett vil både undervektige og overvektige bli møtt med lite forståelse fra de som ikke har kunnskap om spiseforstyrrelser. 

Ja, helt klart.

Jeg er veldig enig i dette. Problemene mine er ganske sammensatte, men at jeg vil føle meg litt bedre av å ikke være tjukk lenger, tviler jeg ikke et sekund på. Samtidig er det mye som må tas tak i på en gang, og jeg tenker absolutt ikke at jeg vil være lykkeligere som slank. Jeg har vært slank, og jeg var ikke lykkelig da heller. 

Er forskjell på bedre og lykkelig ja ❤️

Anonymkode: fd814...081

[Helene]

Jeg merket stor forskjell fra stor til liten/normalvektig. Hos legene. Da jeg var stor, ble alle helseplagene henvist til størrelsen min. Da jeg ble «normal» og plagene fortsatt var der, ble jeg henvist til spesialister. Samfunnet forskjellsbehandler. Stå på. Du er ikke alene. Du er et verdifullt menneske uansett. 
 

[Helene]

Glem 30 kilo. Ta 5 i gangen. Alt er en seier. Det er viktigere at du får inn næring. Det er en myte at du må slutte å spise. Hvis du spiser ofte, opprettholder du forbrenningen. Og spis det du liker. God mat. Det du liker. 
 

Det er sørgelig å høre at du ikke vil vise hud. Det er den du har. Gi F. Elsk deg for den du er. Ikke bry deg med andre. Glem din indre stemme. Du er helt sikkert en fantastisk person. Du har helt sikkert andre verdier, interesser, venner.  Fokuser på det. 
 

 

 

[Purple_Pixiedust]

Helene skrev (1 time siden):

Jeg merket stor forskjell fra stor til liten/normalvektig. Hos legene. Da jeg var stor, ble alle helseplagene henvist til størrelsen min. Da jeg ble «normal» og plagene fortsatt var der, ble jeg henvist til spesialister. Samfunnet forskjellsbehandler. Stå på. Du er ikke alene. Du er et verdifullt menneske uansett. 
 

Det er så dumt og så utrolig ødeleggende. Uansett om de mistenker at det er pga overvekt så må de jo ta tester for å utelukke at det ikke er noe annet. Rart at de ikke er kommet lenger i den tankegangen.