Tenåring som "hater" meg.

[AnonymBruker]

Hadde selv sagt «da får du ta beina fart eller finne frem sykkelen» 😂

Har alltid selv fått høre «det nytter ikke å dukke opp 5 min etter at bussen har gått». Slutt å gjør han tjenester ved å kjøre han steder. Mister han bussen, får han finne en annen løsning selv.

Men han høres ut som en vanlig tenåring. 

Anonymkode: 6c2a2...467

[AnonymBruker]

Hadde sagt «Jeg vil ikke bli snakket sånn til». Da setter du grenser for deg selv uten at det går veldig mye på å angripe han. 
 

Når det gjelder å rekke bussen hadde jeg sagt det var hans ansvar å rekke den. Jeg hadde gjort min del med å minne han på det. Jeg jobber med det samme med mine barn, at de skal lære seg at jeg ikke maser på de for min del, men for å hjelpe de. Men til syvende og sist er det dere ansvar. Så de må jobbe med å rekke det de skal. Jeg kan hjelpe, men går ikke ut over meg om de kommer for sent.

Anonymkode: 3e825...c32

[AnonymBruker]

Og lillebroren må dere beskytte, er ikke greit at han er voldelig mot han.

Anonymkode: 3e825...c32

[*Mocca*]

For det første, ja alle utagerer sies det, men det er også litt hvordan man håndterer det avgjør hvordan det blir.

Å skjelle ut foreldre fordi man selv har klart å misse bussen, til tross for mange påminnelser hører ikke hjemme noen plass. 

Som tenåring er man stor nok til å være ansvarlig for å rekke bussen selv. Evt. med 1 påminnelse....

Etter så mange påminnelser som din fikk, hadde det ikke vært aktuelt å kaste meg rundt og kjøre.

Ang. arrangemanget som foreldre er med på, der hadde mitt svar vært, sorry, jeg er mor/far jeg deltar..... Deal with it...

Her for unga være så misfornøyde og sure de bare vil på meg, men jeg forventer at de ikke kaller meg ting, at de ikke slår, sparker, ødelegger ting. Utover det kjør på.... Ett sted må man lære unga sine om hvordan det er greit å behandle andre mennesker... Uansett relasjon og følelser er det ikke greit å kalle andre ting på den måten.

Det må settes klare krav til hva dere forventer tenåringen skal ta ansvar for selv og hva slags oppførsel som ikke er greit. Vil mine tenåringer bli behandlet mer voksent så får se oppføre seg mer voksent, ta mer ansvar for seg og sine oppgaver og kommunisere mer modent...snakke om hva og hvorfor de er sinna, mener de avgjørelsen er feil så kan vi diskutere det, kanskje endre mening dersom de har gode saklige argumenter.

Og uakseptabel oppførsel må få konsekvenser hver gang. Det nytter ikke å droppe konsekvensen fordi tenåringen har noe han/hun har så lyst til å gjøre. 

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (10 timer siden):

Helt ærlig, jeg tenker ikke at dette handler om «dagens foreldre», men om «gutteforeldre». Det er en grunn til at så mange gutter vokser opp til menn som utøver psykisk vold mot kjærestene sine. 

Anonymkode: 3d5e3...a91

Skjerp deg

Anonymkode: 0820a...274

[AnonymBruker]

Høres helt normalt yt, både blant gutter og jenter

Anonymkode: 0820a...274

[Gjest Jon Are]

Nei, dette er ikke normalt. Ingen av brødrene mine var slik i puberteten .

Hadde jeg vært faren , hadde jeg ikke godtatt slik oppførsel. Jeg hadde satt opp klare grenser.  Et stygt ord til mor , eller noen andre i familien betyr en gode boet. Neste vold mot lillebror ,.Hadde virkelig fått konsekvenser. For eksempel at hv ikke hadde fått blitt med på ferie..

Du må ikke akseptere slik oppførsel fra ham..han kommer til å behandle alle framtidige kjæreste likedan

[AnonymBruker]

Å være sint på og skamme seg over foreldrene sine når man er tenåring vil jeg si er helt normalt. Men han har nok reaksjoner som er sterkere enn de fleste, og som flere sier her, uakseptable. Jeg ville forøvrig unngått å tenke at han er en bortskjemt drittunge. Han har tydeligvis et voldsomt selvstendighetsbehov, samtidig som han mestrer dårlig å styre seg selv. Ved å skylde på deg blir det enklere å akseptere enn å selv ta ansvar.

Som nevnt her, snakk med han når dere har en god og rolig dag. Ta opp hva som blir vanskelig, og hva som er akseptabelt og ikke. Lag avtaler der dere begge gir og tar. Hør hvordan han har det, om det er andre ting som tynger han. Avslutt samtalen og ta den heller opp igjen en annen gang om det eskalerer. Gi beskjed om konsekvenser når dere lager avtalen, ikke inndra goder på impuls, her må du og mannen være  samsnakket. Om mulig, hør med foreldre av venner hva de faktisk har lov til, siden han kommer trekkende med «alle andre». Hvordan fungerer han faglig forresten?

Du gjør så godt du kan, og husk at om noen år er dere på andre siden av tenårene❤️

Anonymkode: 07763...e0b

[AnonymBruker]

Ta kontakt med familietjenesten og få til en samtale sammen der. Min 11-åring har samme tendensene som din. Han har ADHD. 

Anonymkode: 020d0...012

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (13 timer siden):

 Han raserer rommet, roper og gråter om han ikke får lov til enkelte ting han er for ung til.

Hmm, i motsetning til alle andre svar her, så har jeg blandede meninger. Folk pleide å kalle meg bortkjemt også, og si at jeg var frekk mot min mor. Jeg var frekk, fordi jeg faktisk hatet henne, da hun var en alkoholiker som jeg skammet meg over og som også hadde dratt en psykisk(og noen ganger fysisk) mishandlende stefar inn i livet mitt. Så som oftest er jeg på barnet sin side, du har fortalt DIN side av historien. Slik som min mor som også elsket at andre tok hennes side… men jeg vet at med mindre det er noe diagnose bak så er det en god sjangse for at barnet ditt har en god grunn til å være frustrert. Kan hende han bare er så fylt opp med misnøye nå at «alt» du gjør er galt. Men da er det noe annet du/dere har gjort over lang tid som er hovedårsaken.

Reagerer også på det uthevede, du spesifiserte ikke hva han er for ung til. Er han faktisk for ung eller bare «vil du ikke»? Jeg får litt sånn «du får ikke lov, fordi jeg sa det»-vibes fra deg. Og hvis det er slik, så… «You can’t reason with someone if you’re not reasonable». Respekt må fortjenes, det gjelder for alle, barn og voksne.

Anonymkode: 06e21...9c8

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (12 timer siden):

Huff, nå føler jeg meg som en mislykket mor. Han mener vi er for strenge, og jeg ser jo at de andre kompisene får lov til mye. Vet ikke om de behandler sine foreldre på samme måte, men det tviler jeg på. Føler jeg er sur 90 % av dagen, og når jeg hører han komme hjem, eller opp trappen hjemme så får jeg vondt i magen. Fordi jeg gruer meg sånn til all kranglingen.

 

Hvilke konsekvenser bør det få da, om det å ta fra han mobil osv ikke hjelper i lengden?

Anonymkode: 177f6...190

Du er ikke mislykket, og det er helt normalt at han spiller "dere er for strenge-kortet". Den er jo klassisk. Straff hjelper utrolig sjelden, husk heller på å rose han når han gjør noe bra og positivt. Se på hvordan du selv møter han, og prøv å gjøre justeringer. Det er noe som heter "når du leter etter feil, ikke bruk kikkert, men speil". Hva kan du endre i måten du møter han på?

Du kan ikke tvinge fram endring hos han, men du kan finne metoder som gjør at det skjer en atferdsendring. Hvordan oppfører han seg på skolen? Har han venner, og er sosial? 

Puberteten kan være tøff for mange, og teflonhjerne er helt vanlig. Det skjer mye i både hode og kropp, og noen blir hardere rammet enn andre. 
 

Anonymkode: e0969...dcd

[AnonymBruker]

Era Vulgaris skrev (13 timer siden):

Høres helt normalt ut, spør du meg. Det "hører" liksom med puberteten det der. Det jeg ville gjort annerledes, var å latt være å hive meg i bilen og kjørt han etter en sånn tirade fra han. Jeg ville satt meg ned med han i "fredstid" og tatt en samtale om måten han snakker til deg på. Fortalt at det er urettferdig og sårende, og at det finnes andre måter å få ut frustrasjon på. De trenger fortsatt veiledning selv om de vokser til.

Jeg har selv to sønner som nå er voksne, og har vært gjennom den fasen. Nå har vi et helt normalt, sunt forhold til hverandre, og de sier til og med at de er glad i meg  Så det blir bedre.

Du tuller nå? Dette er da ikke normal oppførsel! Jeg hadde aldri godtatt å bli behandlet sånn av mine barn. Har fem halvvoksne barn, og aldri blitt behandlet på den måten. 

Anonymkode: d2f19...d43

[AnonymBruker]

Normalt? Jeg og mine søsken oppførte oss aldri slik mot foreldrene våre. Aldri. 

Anonymkode: 32029...d53

[AnonymBruker]

13 hours ago, AnonymBruker said:

Min tenåringsgutt synes jeg er håpløs, urettferdig osv. Han kaller meg ofte stygge ting og skylder på meg uansett hva det er, selv om jeg prøver så godt jeg kan.

I dag skulle han f.eks rekke en buss til et arrangement. Jeg var på jobb, men ringte i god tid for å minne han på om det. Ringte og sendte sms flere ganger for å forsikre meg om at han rakk det, men han kom likevel for sent. Da skyldte han på meg og kalte meg ufine ord og en dårlig mor og at det var min oppgave og sørge for at han kom seg av sted. Det endte med at jeg måtte hive meg i bilen og kjøre han. De andre foreldrene fikk være med inn på arrangementet sammen med sine, men ikke jeg. Det var flaut for han og de andre mødrene var kule, men ikke jeg. Han sårer meg ofte og han mener det han sier. Han raserer rommet, roper og gråter om han ikke får lov til enkelte ting han er for ung til.

 

Vi har ellers en "normal" familie og grei økonomi. Han får det han trenger og vel så det. Men skyver oss lengre og lengre vekk og gjør det på en stygg måte. Hvordan klarer de andre mødrene å beholde et så fint forhold til sine barn, mens vårt blir mer og mer skakkjørt? Hva bør jeg gjøre for å forbedre meg? (Han oppfører seg like ille mot far og mot lillebroren er han nesten voldelig til tider). 

Ps: ingen diagnose som har vært mistenkt tidligere. Dette er noe som har utviklet seg i løpet av puberteten virker det som

Anonymkode: 177f6...190

Du har skjemt bort guttungen og han forstår ikke at han må ta ansvar for seg selv og konsekvensene av egne handlinger. Det rette hadde vært å ikke kjøre han til arrangementet slik at han lærer seg å være punktlig. 

Anonymkode: acc90...cad

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (12 timer siden):

Takk for svar.

Dere har helt rett, ser bjørnetjenesten jeg bidrar med her. Men han er/har ikke vært sånn hele tiden. Det startet med puberteten for ca 1 år siden. 

Faren er mye strengere og tar fra han mobil og playstation når han går for langt. Det fører til at han ikke vil snakke eller se på oss i lang tid. Og han mener vi behandler han som en unge, mens alle de andre kompisene får spille og spise så mye og så lenge de vil.

 

 

 

Anonymkode: 177f6...190

Her og gjør dere en stor feil! Han er ikke fem år! Man straffer ikke en 15-åring med å ta i fra han mobil og PS! Dette skaper bare sinne og konflikter hele veien. Konsekvens er ikke det samme som straff! Dere trenger hjelp.  

Anonymkode: d2f19...d43

[Gjest Era Vulgaris]

AnonymBruker skrev (Akkurat nå):

Du tuller nå? Dette er da ikke normal oppførsel! Jeg hadde aldri godtatt å bli behandlet sånn av mine barn. Har fem halvvoksne barn, og aldri blitt behandlet på den måten. 

Anonymkode: d2f19...d43

Nei, jeg tuller ikke. Husker at jeg selv, som jente i pre-pubertet, hadde noen skikkelige kuler med min egen mor. Jeg var en helt normal tenåring, men i blant gikk jeg helt i svart, og husket nesten ikke hva jeg hadde sagt og gjort. Min yngste sønn kunne også være sånn i perioder, og det var tøft mens det sto på. Den eldste gjorde aldri de samme tingene, men utagerte på andre måter. Det ble bedre etter hvert, og begge ble harmoniske, rolige og greie gutter igjen "på den andre siden" av puberteten. Ingen er like, og noen har en mer krevende pubertet enn andre. 

TS har fått sin første tenåring i hus, og trenger å utvikle noen strategier for å ramme inn gutten på en bedre måte. Hun og mannen må for det første legge seg på samme linje, og være enig i hvordan man håndterer ting. Hun kan ikke hive seg i bilen og serve han, mens far straffer. Konsekvens må stå i forhold til hvor alvorlig atferden er. 

[AnonymBruker]

Vi har en tenåringsgutt. Han somler helt ekstremt, er distré og ganske rotete av seg. Men, han er aldri frekk mot oss. Han kan kjefte og smelle mens han stresser med noe, men det er aldri rettet mot oss. 

Anonymkode: 69b17...7c4

[AnonymBruker]

Husk at det er vanlig at uønsket oppførsel blusser opp når dere begynner å sette grenser før det roer seg igjen.

Anonymkode: eeb45...f4e

[AnonymBruker]

Kenelz skrev (13 timer siden):

Skal love deg om jeg hadde gjort det mot mine foreldre så hadde «belønningen» min vært: Blitt hjemme uten teknologi og venner. 

Er det bare meg eller har dagens foreldre blitt skikkelige «snowflakes»? Setter ikke klare grenser, redd for å bli mislikt/ikke kul nok, vil heller være venner enn foreldre, osv.

Hadde jeg gjort det mot mine foreldre, så hadde pappa kommet å hentet meg, tatt fra meg absolutt alt jeg eier og har, og jeg hadde faktisk vært redd for en ørefik (jeg er fra den generasjonen, ja. Pappa har aldri slått meg, bare for å ha det sagt). 

Ikke under noen omstendigheter hadde de kjørt meg avgårde, om jeg oppførte meg slik. 

Anonymkode: efa1a...87a

[AnonymBruker]

Straff fører bare til sinne, fordi han føler seg krenket. Ville far gjort det samme og tatt mobil og Playstation fra en voksen som la seg sent eller ikke fulgte reglene? Selvfølgelig ikke. Min mening er at man bør behandle snart voksne barn med like mye respekt som voksne.

En 15-åring trenger å føle seg som en likeverdig og å bli behandlet med respekt. Min sønn og alle hans venner styrer mobil og spilling selv. Han er nå 17 år og har ikke ønsket å være med på ting med meg på mange år. Han er for stor til det og vil være med venner. Selv ville jeg ikke gjøre ting med mine foreldre fra jeg var 14-15 år til jeg ble 25 år kanskje. Det er helt normalt og ikke noe dere burde sette regler for. Klart han opplever det som krenkende om dere tvinger ham med på ting sammen med dere.

Jeg har sagt til min 17-åring at det betyr mye for meg at vi spiser middag sammen og prater og at mobilen ikke brukes da. Og så lager jeg alltid frokost til ham om morgenen. Likevel kjefter jeg ikke dersom han skulle finne på å se litt på mobilen under middagen en dag eller han tar frokosten på rommet. Jeg hadde jo ikke behandlet min voksne bror sånn, så hvorfor skal jeg behandle min sønn sånn? 

Jeg er likevel enig i at din sønns oppførsel høres veldig ille ut, men da stikker det alltid noe under. Et bortskjemt barn oppfører seg ikke sånn, den oppførselen du beskriver handler om et barn med mye sinne og fortvilelse i seg, som føler seg krenket og ikke respektert. Det er ihvertfall mine tanker.

Og, ja, min sønn kan også finne på å lage seg mat kl halv tolv om kvelden etter at jeg har lagt meg. Jeg sier ingenting, jeg bare rydder opp det han eventuelt har glemt og er glad for at han er selvstendig. Jeg ville ikke ha kjeftet på samboeren min som tok seg mat sent om kvelden, heller. Nok en gang: det handler om å møte det snart voksne barnet med like mye respekt som en voksen. Ellers får man respektløsheten slengt tilbake på seg selv.

Anonymkode: 3b761...61c