Tenåring som "hater" meg.

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (12 timer siden):

 

 

Hvilke konsekvenser bør det få da, om det å ta fra han mobil osv ikke hjelper i lengden?

Anonymkode: 177f6...190

Jeg hadde gitt andre konsekvenser. Jeg hadde satt meg ned med ham og sagt at måten han snakker på og oppfører seg på gjør meg bekymret, og hvis han fortsetter med det må han gå til samtaler med oppfølgingstjenesten i kommunen. 

Gjerne fokuser på at der kan hjelpe ham å snakke med noe andre, at han kan få det bedre nå og senere osv, men det er ikke frivillig. 

AnonymBruker skrev (2 timer siden):

Skjerp deg

Anonymkode: 0820a...274

Du kan jo mene noe annet, men ut i fra det jeg har sett og opplevd mener jeg at gutter får en annen oppdragelse enn jenter, at vi lager flere unnskyldninger for dem og hjelper dem mer og lenger, at deres negative oppførsel oftere bortforklares - fra de er små og resten av livet. 

Jeg har jobbet med tenåringer i veldig mange år. Selvsagt kan jeg ta feil, men jeg behøver ikke «skjerpe meg». 

Anonymkode: 3d5e3...a91

[Hengebuksvinet]

Kanskje gjør du for mye for han? Det virker som du prøver å dra han gjennom alle utfordringer og ordner opp om han ikke klarer å nå ting på egen hånd. La han gå i baret noen ganger. Tenåringer trenger stødige og tydelige voksne, som viser at ikke hele verden kretser rundt han.

-Han ringer og sier at det er din feil at han ikke nådde bussen. Du svarer: "Det var synd, neste gang er du nok litt tidligere ute. Vi kan snakkes når jeg kommer hjem. Må legge på, er i et viktig møte på jobben".

-Læreren ringer og sier han er mye sen. Du og far tar en prat med han: 'Læreren sier du er ofte sen til timene. Dette er en dårlig vane, hvordan kan du snu dette? Vi er skuffet over deg, men nå begynner du å bli så voksen at du må ta litt ansvar selv".

Jeg tenker det meste snur etter hvert, om dere klarer å vise han at ikke at dere ikke iler til ved minste problem. 

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (Akkurat nå):

oppfølgingstjenesten

Mener selvsagt familietjenesten. 

Anonymkode: 3d5e3...a91

[Hengebuksvinet]

Ang munnbruk. Si tydelig fra at du ikke aksepterer å bli snakket til på denne måten. Og at du forventer at han skjerper seg kraftig. Så går du bare bort fra situasjonen.

[Svartfugl]

AnonymBruker skrev (14 timer siden):

Min tenåringsgutt synes jeg er håpløs, urettferdig osv. Han kaller meg ofte stygge ting og skylder på meg uansett hva det er, selv om jeg prøver så godt jeg kan.

I dag skulle han f.eks rekke en buss til et arrangement. Jeg var på jobb, men ringte i god tid for å minne han på om det. Ringte og sendte sms flere ganger for å forsikre meg om at han rakk det, men han kom likevel for sent. Da skyldte han på meg og kalte meg ufine ord og en dårlig mor og at det var min oppgave og sørge for at han kom seg av sted. Det endte med at jeg måtte hive meg i bilen og kjøre han. De andre foreldrene fikk være med inn på arrangementet sammen med sine, men ikke jeg. Det var flaut for han og de andre mødrene var kule, men ikke jeg. Han sårer meg ofte og han mener det han sier. Han raserer rommet, roper og gråter om han ikke får lov til enkelte ting han er for ung til.

 

Vi har ellers en "normal" familie og grei økonomi. Han får det han trenger og vel så det. Men skyver oss lengre og lengre vekk og gjør det på en stygg måte. Hvordan klarer de andre mødrene å beholde et så fint forhold til sine barn, mens vårt blir mer og mer skakkjørt? Hva bør jeg gjøre for å forbedre meg? (Han oppfører seg like ille mot far og mot lillebroren er han nesten voldelig til tider). 

Ps: ingen diagnose som har vært mistenkt tidligere. Dette er noe som har utviklet seg i løpet av puberteten virker det som

Anonymkode: 177f6...190

En del av problemet er kanskje at du atadig gjør dwt til ditt ansvar at han kommer seg av sted etc? Da blir det lett for ham å skylde på deg. Og uansetthva han gjør, fikser du det. Det er ikke unormalt at tenåringer er frekkemot foreldre, men dette høres ganske ekstremt ut. Det virker som han tror han er sjefen hjemmebhos dere, og litt som om du lar ham tro at han er det...

[AnonymBruker]

Jeg var selv en rasende forbanna tenåring husker jeg. Taklet ikke tryne på steinaldermammaen min. Det var rett å slett tenåringshormoner, usikkerhet og det å finne seg selv som var årsak hos meg.. det gikk seg jo til etterhvert. Å argumenter mitt om at «alle andre får jo lov til…» var jo blank løgn, så ikke hør på det. Jeg har nok ikke noen bedre råd enn de som allerede er kommet, men tror det er viktig å sette klare grenser å la han selv få kjenne på konsekvenser av egne handlinger ja. Vil han være voksen må han og vise at han evner de oppgaver som følger med - som planlegging og begrep om tid.

Anonymkode: 4ddf9...06f

[AnonymBruker]

Er ikke en menneskerett å få betalt mobilabonnementet av foreldrene sine f eks. Her må du sette foten ned å kutte på privilegiene han er for godt vant til og la han stå til ansvar for seg selv. Tough love.

Anonymkode: 2e1c8...4d0

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (13 timer siden):

Helt ærlig, jeg tenker ikke at dette handler om «dagens foreldre», men om «gutteforeldre». Det er en grunn til at så mange gutter vokser opp til menn som utøver psykisk vold mot kjærestene sine. 

Anonymkode: 3d5e3...a91

Herre gud. Jenter er jo farn mei like ille og av og til verre. Har oppdratt 6 gutter og 3 jenter INGEN har oppført seg som dette.

Anonymkode: 20e1b...615

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (4 minutter siden):

Jeg var selv en rasende forbanna tenåring husker jeg. Taklet ikke tryne på steinaldermammaen min. Det var rett å slett tenåringshormoner, usikkerhet og det å finne seg selv som var årsak hos meg.. det gikk seg jo til etterhvert. Å argumenter mitt om at «alle andre får jo lov til…» var jo blank løgn, så ikke hør på det. Jeg har nok ikke noen bedre råd enn de som allerede er kommet, men tror det er viktig å sette klare grenser å la han selv få kjenne på konsekvenser av egne handlinger ja. Vil han være voksen må han og vise at han evner de oppgaver som følger med - som planlegging og begrep om tid.

Anonymkode: 4ddf9...06f

Siterer meg selv her. Grunnen til at jeg klikka på mamma var fordi jeg visste at jeg «kunne». Hun hadde ikke respekt nok for seg selv til å sette meg på plass slik at jeg fikk respekt, visst du skjønner..   vi har et fint forhold i dag altså, men vet hun har hatt det mye leit pga dette.

Du må sette tydelige grenser for deg selv tror jeg! Slutt med dullingen.(ikke frekt ment).

Anonymkode: 4ddf9...06f

[AnonymBruker]

Det er jo ikke normalt å behandle foreldre med så lite respekt. Uansett hva mange her mener..da er det jo ikke rart det går galt. Mange ungdommer som ikke har respekt for lærere, politi etc. Det starter faktisk hjemme.

Har selv to tenåringer hjemme med mye hormoner, smelling med dører og tenåringsutbrudd. Men de får ikke å behandle andre respektløst, hverken foreldre søsken eller andre. At han mener det er ditt problem hvis han kommer for sent, etter gjentatte påminnelser, så er det jo noe helt galt. Du burde aldri kastet deg i bilen, men latt ham ta støyten og ansvaret med å komme for sent. Hvordan skal han ellers lære?

Skal du få et godt forhold må du sette tydelige grenser og vise at du forventer en del ting av ham. At du aksepterer at han gir deg skylden for at han kommer for sent, og sikkert mange andre ting, bygger ned respekten.

Ta tak med en gang. Han må ta ansvar selv.

Anonymkode: a4f6f...4d9

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (40 minutter siden):

Jeg hadde gitt andre konsekvenser. Jeg hadde satt meg ned med ham og sagt at måten han snakker på og oppfører seg på gjør meg bekymret, og hvis han fortsetter med det må han gå til samtaler med oppfølgingstjenesten i kommunen. 

Gjerne fokuser på at der kan hjelpe ham å snakke med noe andre, at han kan få det bedre nå og senere osv, men det er ikke frivillig. 

Du kan jo mene noe annet, men ut i fra det jeg har sett og opplevd mener jeg at gutter får en annen oppdragelse enn jenter, at vi lager flere unnskyldninger for dem og hjelper dem mer og lenger, at deres negative oppførsel oftere bortforklares - fra de er små og resten av livet. 

Jeg har jobbet med tenåringer i veldig mange år. Selvsagt kan jeg ta feil, men jeg behøver ikke «skjerpe meg». 

Anonymkode: 3d5e3...a91

Jo du behøver skjerpe deg når du skriver sånn 

Anonymkode: 0820a...274

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (13 timer siden):

Ts her.

Han har alltid vært dårlig på å passe tiden, men aldri vært uhøflig eller stygg i munnen mot oss før. Heller ikke mot broren.

Han har mange venner, men de er en "sunn" gjeng som ikke har startet med festing enda, så rus eller mobbing tror vi ikke det er.

Det startet med at han synes vi har for mange regler her hjemme. Han vil helst spise hva han vil og når han vil (om kl er 23:30 på kvelden på en hverdag,  så synes han det er helt greit å snu opp ned på kjøkkenet for å lage seg et herremåltid). Det samme gjelder leggetid osv. Han vil sitte oppe med telefonen om natta for det gjør "alle de andre". Han vil ikke være med oss på turer og blir sur om han må være med på ting. Da vi laget regler for dette, da startet trassen fra hans side. Da med å kalle oss urettferdig og slem og mye verre ord.

Anonymkode: 177f6...190

Hva med å gi ham litt plass? Tenåringer har behov for å distansere seg, lære ting selv og ha mer kontroll over egen hverdag. Det er helt naturlig. Men om reglene er for strenge og foreldrene involverer seg og maser for mye, så kan man fort ende opp med en tenåring som føler seg fanget og utagerer. 

Sett dere ned med ham i fredstid og si at nå som han er blitt så stor, så er det på tide å forandre litt på husreglene, og at dere har lyst til å høre hvilke regler han mener kan være fornuftige å ha. Skriv ned de nye reglene sammen. Én av reglene bør være at han selv har ansvar for å rekke skole/aktiviteter, og at du ikke kommer til å verken ringe eller sende mld for å minne ham på dette. Du kommer heller ikke til å kjøre ham om han ikke rekker bussen. Sliter han med å huske ting, så bør han lære å sette alarm på kalenderen på mobilen.

Andre regler kan være: ikke lag mat på kjøkkenet etter kl. 23. Han får være oppe så lenge han vil. Han må få muligheten til å lære å ta gode valg, og han får ikke muligheten til det om dere styrer alt. Da vil han ikke oppdage hvor slitsomt det er å komme seg til skolen når han har vært oppe til kl. 3 og stirret på en skjerm. Tenåringer må få muligheten til å ta valg for seg selv, gode og dårlige, så de kan LÆRE.

Ikke ta fra han mobilen og annet. Gjør han noe galt (sier stygge ting), sett han ned når han er rolig og spør hva slags konsekvens HAN føler at han bør få, og foreslå gjerne ting som å klippe gresset, luke i beddet etc. Tar man mobilen, så får han jo ekstra tid til å sture og bli sintere og sintere. Gir dere ham en jobb, derimot, så får han brukt kroppen og tankene vil bli brukt mot noe annet enn å sture i sinne.

Anonymkode: 6a37f...31d

[AnonymBruker]

Han har jo rett i at så å si alle 15-åringer får styre mobil og Playstation selv. Og dusje når de vil. Eller lage seg mat om de er sultne. 

Jeg tenker uansett at mye av svaret ligger i at du (dere?) er sur 90% av tiden, som du selv skriver. Selvfølgelig blir han ikke i noe godt humør om dere voksne møter ham med surhet.

Min 17-åring er utrolig lite organisert, så jeg hjelper ham med å finne frem ting, planlegge og organisere. Jeg kunne selvfølgelig ha vært streng og sagt at dette må du klare selv, nå er du nesten voksen, men han er så distre og klarer det ikke, så det ville bare endt med at han ville blitt sur, ikke klart å rekke skolen, mer kjefting og krangling etc. Min venninne kjører den strategien, de har konstante krangler og stress om morgenen, mens min sønn og jeg alltid har idyll. Og det betyr nesten alt å ha det godt hjemme. Det er der ens psykiske helsegrunnlag legges, for å si det sånn.

Det er de voksnes ansvar å skape en god, trygg og omsorgsfull atmosfære hjemme. Om det innebærer å svelge noen kameler (lage matpakke, pakke skoleting, kjøre til skolen av og til), så får det heller være, tenker jeg. Man må velge sine kamper med omhu. Ihvertfall i en periode. Glem alt av kjeft og regler nå, og sett heller krav senere når ting har bedret seg hjemme og han er i stand til å ta gode valg.

3-4 raserianfall per dag skaper et akselererende dårlig forhold mellom dere, så her må dere voksne prøve å snu dette, sånn at mesteparten av tiden hjemme blir en god tid. En 15-åring klarer ikke å snu en sånn situasjon, så det er dere foreldre som må gjøre den jobben. Tenåringer trenger også støtte og kjærlighet, de trenger å skjemmes bort og dulles med og ikke bare bli møtt med beskjeder, krav og regler. 

Far bør også slutte å straffe ham umiddelbart. Det kommer aldri noe godt ut av å dukke noen og få dem til å tape ansikt, det skaper bare sinne og hat.

 

Anonymkode: 3b761...61c

[AnonymBruker]

Han har ikke respekt for deg fordi du lar deg tråkke på. Han behandler deg som dritt og forventer full service. WTF!

Neste gang han begynner med det der så sier du at du ikke finner deg i å bli snakket til på den måten og så gir du han passende konsekvenser som du ikke gir etter på.

Anonymkode: ce5ad...753

[AnonymBruker]

Ts her. Takk for mange svar. Tror ikke jeg har skrevet at han er 15 år? Gutten er nettopp fylt 13 og begynner på ungdomsskolen til høsten. 

Anonymkode: 177f6...190

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (1 time siden):

Ts her. Takk for mange svar. Tror ikke jeg har skrevet at han er 15 år? Gutten er nettopp fylt 13 og begynner på ungdomsskolen til høsten. 

Anonymkode: 177f6...190

Ta kontakt med familietjenesten. Det reddet mitt forhold til min 11-åring. 

Anonymkode: 020d0...012

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (4 timer siden):

Herre gud. Jenter er jo farn mei like ille og av og til verre. Har oppdratt 6 gutter og 3 jenter INGEN har oppført seg som dette.

Anonymkode: 20e1b...615

Du svarer på noe annet enn det jeg sier. Jeg snakker ikke om hvilket kjønn som er «verst», men at oppdragelse av gutter og jenter er ulikt og at det aksepteres mer fra gutter - generelt. Ikke alltid. Ikke alle. 

Jeg snakker ikke ut i fra egen familie, men ut i fra lang erfaring med arbeid med ungdom. 

Anonymkode: 3d5e3...a91

[AnonymBruker]

kanskje noen har sagt det 🤷‍♀️, men mange diagnoser 'aktiveres' ikke før puberteten, eller det er da det vises mest. tenker uansett det kan være lurt å gå til lege for henvisning til psykolog sånn at hvis det faktisk er noe på gang så blir det lettere for han over tid. dere kan også snakke med helsesøster om dette.

Anonymkode: 43763...87a

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (18 timer siden):

Min tenåringsgutt synes jeg er håpløs, urettferdig osv. Han kaller meg ofte stygge ting og skylder på meg uansett hva det er, selv om jeg prøver så godt jeg kan.

I dag skulle han f.eks rekke en buss til et arrangement. Jeg var på jobb, men ringte i god tid for å minne han på om det. Ringte og sendte sms flere ganger for å forsikre meg om at han rakk det, men han kom likevel for sent. Da skyldte han på meg og kalte meg ufine ord og en dårlig mor og at det var min oppgave og sørge for at han kom seg av sted. Det endte med at jeg måtte hive meg i bilen og kjøre han. De andre foreldrene fikk være med inn på arrangementet sammen med sine, men ikke jeg. Det var flaut for han og de andre mødrene var kule, men ikke jeg. Han sårer meg ofte og han mener det han sier. Han raserer rommet, roper og gråter om han ikke får lov til enkelte ting han er for ung til.

 

Vi har ellers en "normal" familie og grei økonomi. Han får det han trenger og vel så det. Men skyver oss lengre og lengre vekk og gjør det på en stygg måte. Hvordan klarer de andre mødrene å beholde et så fint forhold til sine barn, mens vårt blir mer og mer skakkjørt? Hva bør jeg gjøre for å forbedre meg? (Han oppfører seg like ille mot far og mot lillebroren er han nesten voldelig til tider). 

Ps: ingen diagnose som har vært mistenkt tidligere. Dette er noe som har utviklet seg i løpet av puberteten virker det som

Anonymkode: 177f6...190

Tenker at reaksjonen 'det er din feil' kom fra at du hadde mast og mast i forkant. Og at det er hans forsvar når han har 'feilet' deg. Tips: slutt å mas, la han heller feile litt selv.

Når det gjelder å være flau over foreldre i den alderen tror jeg det er ganske normalt.

Beste tips, ikke ta alt så seriøst og gi han litt space. Ikke la han stå til ansvar overfor deg vedrørende alt men la han få stå litt mer til ansvar for deg selv. Selv om han er ditt barn er dere to forskjellige personer.

Anonymkode: 1fd12...e2a

[Lillfrid]

AnonymBruker skrev (6 timer siden):

Ts her. Takk for mange svar. Tror ikke jeg har skrevet at han er 15 år? Gutten er nettopp fylt 13 og begynner på ungdomsskolen til høsten. 

Anonymkode: 177f6...190

Jeg tenker at det er stor forskjell på en 13-14 åring, og en 16-17 åring. Frihet og ansvar skal økes med alderen, men de unge lovende bør likevel ikke "slippes" for tidlig. Hold heller igjen litt nå, slik at dere slipper å "stramme inn" om et par år fordi det har gått skeis. 

Jeg ville satt meg ned med han i fredstid, og snakket ut. Avtal at dere skal lytte til hverandre, uten å avbryte, og samtidig ikke angripe hverandre. Lytt til hva han har å si. Del dine opplevelser og behov. Kanskje han har noen gode forslag til hvilke grep som kan gjøres? Pass på at dere begge møter hverandre på midten. 

Han er tenåring, og full av hormoner. På den alderen er alt flaut. Det beste du kan gjøre, er å ikke ta det personlig. Le litt av det, for det er typisk tenåringer. Ikke la det "kneble" deg. Jeg skammet meg også veldig over egne foreldre på den alderen, og faren min responderte ved å tøyse litt med det. Han sang høyt i bilen, tullet med vennene mine osv. Det gjorde meg faktisk varmere i trøya, og var mindre kleint enn hvis han hadde tatt det superpersonlig og anstrengt seg fryktelig for å være anonym/streit. 

Det jeg derimot ikke synes er greit, er den mangelen på respekt han viser dere. Det er lov til å kjenne på følelser som skuffelse og sinne, men det skal ikke gå utover andre til de grader som du beskriver. Det bør han lære seg først som sist. Det beste du kan gjøre, er å avslutte samtalen med én gang du opplever at han tråkker over grensen for hva du synes er greit. "Jeg godtar ikke at du snakker slik til meg. Vi kan fortsette samtalen når du har tenkt å ta en annen tone." eller "Nå ser/hører jeg at du begynner å bli frustrert/sint. Dette fører ikke noe godt med seg. La oss ta en pause, og ta opp tråden igjen når vi har roet oss ned." Fjern deg selv fra situasjonen. Hvis du gjør det tidlig, rekker du ikke å bli sint, samtidig som at sønnen din vil få tydelig beskjed om hvilken kommunikasjon du godtar/ønsker. Dessuten er det lærerikt for ham å øke bevisstheten rundt det å ta seg en pause før han sårer andre i sinne. De gangene han tilnærmer deg på en ok/hyggelig måte, er det veldig viktig at du responderer godt på det, slik at han lærer hva som lønner seg. 

Heller ikke bli med på maktkampene/kranglene, og ikke la hans humør styre deg. De reglene dere anser som viktige, blir stående, uavhengig av hvilken respons han gir. Forklar kort hvorfor regelen er der, og deretter legg diskusjonen død. Ikke bruk tid på å krangle med han, eller å forsøke å få han til å være fornøyd/enig med regelen. Dere har rett til å sette regler, og han har rett til å bli skuffet. That's life. Skuffelser går over. Ikke få panikk om han blir mutt. Det går også over.

Når det kommer til akkurat hvilke regler dere bør ha og ikke, tror jeg at dere selv vet best hva som er viktig og nødvendig i akkurat deres familie. Generelt synes jeg ikke at det er for strengt å kreve at middagen blir spist i fellesskap. At han lager seg egen mat i tillegg, synes jeg bare er positivt, så fremt han rydder opp etter seg. Ro (og pause fra gaming/skjerm) etter kl 23 på hverdager er naturlig ut ungdomsskolen. Dusjing, klesstil osv ville jeg ikke blandet meg opp i. Det å tvinge han med på tur, ville jeg kanskje også roet ned et par hakk. I denne fasen av livet blir venner mer og mer viktig. Jeg ville i så fall heller forhandlet litt med han, at han får lov til noe han synes er kjekt, hvis han blir med dere på noe familiegreier uten å sture først. Så lenge lekser blir gjort, er det kanskje ikke så farlig akkurat når han gjør det. Han bør få disponere tiden sin mer og mer selv. Skoletid, middag og leggetid blir fortsatt stående.

Ellers; gi han mulighet til å bli mer og mer selvstendig. Har han noen måte å tjene penger på? Har han en fri-sone i huset, der han får være mer eller mindre i fred? Gi han verktøyene han trenger for å bli bedre på planlegging, men ikke gjør hele jobben for han. Hvilke mål/drømmer/ønsker har han i livet? Hjelp han å se de store sammenhengene i livet, og hvordan han kan jobbe for å nå målene sine. Innsatsen på skolen vil betale seg når han får komme inn på den videregående skolen han vil. Gode valg nå, kan han høste frukten av i fremtiden. Pass på å se etter de gode kvalitetene han har. Det er svært uheldig dersom han kun får kritikk fra dere. Hjernen hans er under ombygging, men han trenger dere fortsatt, bare på en annen måte enn tidligere. Han trenger tydelig veiledning og ubetinget kjærlighet. Han trenger å vite at han alltid har dere i ryggen, samtidig som at han trenger å prøve og feile selv. Det er en del av livet. Han trenger å kjenne at dere er stolte av han akkurat som han er, og at dere ikke foretrekker den han var som barn, eller vennene han har (som dere forresten kun ser utenfra).

Lykke til!