Jeg er hun som er helt stille..

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (16 timer siden):

Vet ikke helt hva jeg vil med dette innlegget, men kanskje noen har noen råd eller tips til meg, eller kjenner seg igjen eller noen dere kjenner som er sånn? Hva tenker du om sånne som meg? 

Siden så lenge jeg kan huske har jeg ikke deltatt i samtaler ved f.eks middagsselskaper, bursdager, konfirmasjoner osv. Når det har vært mange eller andre mennesker enn de man har nær har jeg vært stille. Og da mener jeg helt stille. 

Dette plaget meg mye i barndommen og i ungdomstiden, men jeg tenkte alltid at når jeg ble voksen så kom det av seg selv. Men det gjorde det altså ikke, og det plager meg enda mer nå som jeg er voksen. Jeg blir helt stille. Jeg smiler og ler om det er noe morsomt og lignende, men sier altså ingenting. 

Det vanskeligste er at jeg også er sånn i jobbsammenheng som lunsjpausen. Jeg klarer ikke bidra i samtalene om det ikke er noen som tar direkte kontakt med meg og da dør det fort ut. Jeg føler meg rett og slett ikke komfortabel og føler de tar kontakt med meg fordi de syns synd på meg.

Når jeg er med venner og vi er flere snakker jeg masse, jeg er kanskje den som snakker aller mest. Dette også med venner som man kan definere som bekjente. Som jeg ikke ser så ofte. Vi kan godt være 20 stykker og jeg er den som snakker mest da også.  Men med en gang det er noen jeg ikke er så godt kjent med så blir jeg "hun stille". Det gjelder forøvrig ikke om det kommer en ny en inn i vennegruppa. Da snakker jeg like mye og syns det er spennende å bli kjent med det nye mennesket. Mulig det er er noe med settingen. Når man er venner sammen er det svært "løs" stemning, men i jobbsammenheng osv. føler jeg alle er så fornuftige og ordentlige. 

Dette tror jeg ble dårlig forklart, men det er kjedelig å måtte grue seg til lunsjpause fordi man sitter helt stille. Jeg vil ikke være henne og jeg føler meg ikke som henne. Jeg elsker egentlig å snakke. Grunnen til at jeg blir stille i lunsjpausen tror jeg er fordi jeg jobber sammen med noen svært få kolleger mens størsteparten av de som er der jobber sammen men ikke i den gruppa jeg jobber i. Så da blir det mange jeg i grunn ikke kjenner. 

Føler meg så dum og alene når jeg sitter helt stille. Hvordan komme ut av det her? Er det sjenanse, introvert? Sosial angst? 

Anonymkode: b2c78...06c

Kan kjenne meg igjen i det som du sier. Det kan variere om jeg snakker mye i pausen,men stort sett så er jeg stille og ikke møter opp til pausen.

Siden jeg liker ikke store forsamlinger og snakking. Føler også at jeg blir keietete hvis det er tulling og fleiping. Mens i noen situasjoner så snakker jeg mye. Vet at jeg liker best at jeg er med en person alene istedenfor i store forsamlinger som på jobb. 
 

 

 

Anonymkode: 23d17...6a2

[AnonymBruker]

Jeg er slik. Har brukt mange år på å prøve å bli noe jeg ikke er. Jeg er stille rundt folk jeg ikke kjenner og synest selskap er slitsomme, sånn er jeg bare🤷🏼‍♀️

Anonymkode: dbc47...4b9

[AnonymBruker]

Kjenner meg igjen. Må kjenne folkene for å prate. Ble med i FAU klarte ikke å få frem ett ord på første møte, og da ble det sånn videre også.

Skal ta fagbrev til høsten med ei fra jobben. Hun er den stille på jobb der jeg er motsatt for jeg er trygg der.

Hun vil nok oppleve en ny side av meg.

Anonymkode: d4543...bbb